Engler uten vinger – en oppfølging. Intervju med anestesilege Jan Erik Nilsen

Engler uten vinger – en oppfølging. Intervju med anestesilege Jan Erik Nilsen m Engler uten vinger -en oppfølging. Intervju med anestesilege fan Erik Nilsen • AV TONE SKJERVEN I Utposten nr. 4-2000 intervjuet vi en allmennlege, Morten Bain, og en anestesiolog, Mads Gilbert, om deres syn på hva som er nødvendig kunnskap og ferdigheter for en lege på vakt. I et leserbrev i nr. 5 kom det tilsvar fra en erfaren all.mennpraktiker, Mari Kristin Johansen, som reflekterte over forskjellige aspekter ved samme tema, blant annet om hen.nes virkelighetsbilde stemmer overens med andre sitt og om hun i det hele tatt skal fortsette å kjøre legevakt. Mari Kristin Johansen har ikke fått noen svar på spørsmå. lene sine. Det fortjener hun, synes vi, og har i sakens anled.ning huket tak i en annen spesialist for å spørre om hans vir.kelighetsbilde og hans syn på saken. Presentasjon av Jan Erik Nilsen Jan Erik Nilsen er anestesiolog, seksjonsoverlege ved anes.tesiavdelingen ved Rikshospitalet, akuttmottaket. Han har tidligere vært avdelingsoverlege ved Ullevål sykehus med ansvar for ambulanse-og nødmeldetjeneste i Oslo -AMK. Han har fløyet mye ambulansefly og kjørt legeambulanse i mange år og har således bred erfaring med legevaktstjeneste. Han svarer bekreftende på spørsmål om han har arbeidet i primærhelsetjenesten idet han forteller at han har vært all.mennlege på deltid i 3 år og kjørte mye legevakt de første 12 årene av sin legekarriere. -Så han kjenner den siden av bordet også. Stortingsmelding 43 om akuttmedisinsk beredskap Det som gjør Jan Erik Nilsen ekstra interessant i denne for.bindelse, er at han satt i Haga-utvalget som laget NOU-rap.porten som ligger til grunn for St.melding nr. 43 (1999) om akuttmedisins beredskap som «omhandler en rekke tiltak som tar sikte på å styrke den akuttmedisinske beredskap, herunder akuttmedisinsk kommunikasjon, akuttbered- Transport med intensivambulanse iforsvarets Herculesfly. ECMO-pasient. I midten er sjefperfusjonist Thore Pedersen og til høyre avdelingsoverlege Terje Strand. Jan Erik Nilsen til venstre. skap i kommunehelsetjenesten, ambulansetjenesten, luft.ambulansetjenesten og akuttberedskap i spesialisthelsetje.nesten.» Jeg treffer Jan Erik Nilsen på telefonen, og han har mye å fortelle: Du har lest de omtalte intervjuene og leserbrevet. Det fi'amkommer en klar diskrepans mellom kollega Johansen sitt bilde av virkeligheten og det Mads Gilbert gir uttrykk/ai· idet hun forteller at hun svært sjelden er ute i akuttsituasjoner. Hva er ditt virkelighetsbilde i denne forbindelse? Tallene til Mads Gilbert er nok riktige, men den enkelte allmennlege vil, i gjennomsnitt, sjelden komme ut i akutt.situasjoner. Selvfølgelig avhengig av hvor og hvordan du arbeider. I større byer vil allmennlegen i liten grad møte slike situasjoner unntatt enkelte hendelser på kontoret og en og annen legevakt. Dette henger sammen med at vi de siste årene har utviklet en mer kompetent ambulansetjeneste som håndterer akuttmedisinske situasjoner, med eller uten all.mennlegen tilstede. Dette gjelder ikke bare i Norge. I stor.byene i Storbritannia f.eks, er legene svært fornøyde med at UTPOSTEN NR.I • 2001 ENGLER UTEN VINGER m disse oppgavene ivaretas av kompetente ambulansefolk. Erfaringer fra Oslo viser at allmennlegene kan være svært inaktive før ambulansen er på plass. Til dette vil jeg si at det er fullt mulig å gjøre mye godt arbeid i utrykningstiden, som i Oslo er ca 8 min. Det bør i alle fall utføres vanlig liv.reddende førstehjelp, helt enkle, basale håndgrep som f.eks å sikre frie luftveier, gi surstoff og starte medikamentell behandling. Det er imidlertid ikke realistisk å tro at all.mennlegen, eller enhver lege som kjører legevakt, skal være akuttmedisinske «spydspisser». Dette vil, enten vi liker det eller ikke, i stor grad gjelde for byene, og der hvor det er kort vei til sykehus. Mari Kristin Johansen spør hvordan hun skal kunne være opp.datert i akuttmedisinske prosedyrer overhodet når hun så sjelden er i kontakt med det. Hva mener du om det? Hun kan ikke være oppdatert i slike ferdigheter uten å få utført dem regelmessig og til stadighet. Legen må føle det trygt å kjøre legevakt. Hun må derfor kjenne den lokale ambuJ-ansetjenesten og hvordan den fungerer, kjenne ambulansefolkenes ferdigheter og kunnskap og kunne kommunisere med d/. Videre må hun kunne kommuni.sere med AMK. Hun må ha kunnskap til å styre det diag.nostiske og behandlingsmessige ved situasjonen. De tek.niske grepene bør ambulansepersonell kunne ta seg av, og det kan ofte være en fordel å kunne ta et skritt tilbake og innta rollen som den som har oversikten i en slik situasjon. Samtidig skal man selvfølgelig kaste seg ut i arbeidet hvis man har interesse av det og synes det er moro. Bør hun slutte å kjøre legevakt? Hun skal ikke slutte å kjøre legevakt. Faren ved å stille for høye krav til kunnskap og ferdigheter slik som det legges fram i intervjuet med Mads Gilbert, er at erfarne kolleger ikke orker og tør å fortsette med legevaktsarbeid når de ikke får oppdatert seg faglig, og dermed overlater dette viktige arbeidet til unge, uerfarne kolleger. Vi må imidlertid kunne forlange at vi skal slippe å kjøre «solo» i distriktene. Det bør være en bakvakt som kan ta arbeid på kontoret når vakt.legen er ute i akuttmedisinske oppdrag, og det må satses på at ambulansetjenesten har et beredskapsnivå som kan være til støtte for legen og arbeide sammen med henne om de tekniske tingene. Hvor høyt bør hun etter din mening prioritere en regelmessig oppdatering av akuttmedisinske prosedyrer? Man blir bare god ved å utføre ting. Hun bør først og fremst prioritere å holde seg oppdatert på samarbeidsrutinene med AMK og ambulansetjenesten. Legen og ambulansetjenes-ten bør etter min mening kurses sammen for å teste og øve på ferdigheter og samarbeidsrutiner. Slik kursing bør i alle fall foregå årlig. I Stortingsmelding 43 «Om akuttmedisinsk beredskap» oppfor.drer departementet fagmi&'øet til å utarbeide faglige prosedyrer for samarbeid mellom 1. og 2. linjetjenesten, metoder foi-etter.levelse av disse samt samarbeid om etterutdanning for å vedli.keholde kompetansen. Mads Gi/bert forteller at han har holdt en rekke kurs i sin region som ledd i etterutdanning og vedlikehold av akuttmedisinsk kompetanse. Er det planei-om et mer lands.omfattende opplegg som etterkommer en slik oppfordring? Her må jeg først skyte inn at at Mads er visjonær og har gjort mye bra arbeid på dette området. Det vi kanskje er uenige om er i hvilken grad den enkelte lege skal være oppdatert i avanserte akuttmedisinske ferdigheter. Akuttutvalget foreslo et landsdekkende kompetansenett.verk med forankring i et nasjonalt akuttmedisinsk kompe.tanse-og undervisningssenter. Et slikt senter ble for noen måneder siden etablert ved Ullevål sykehus. Senterets leder er dr. med. Lars Wik, internasjonalt anerkjent forsker innen akuttmedisin og tidligere direktør for Medinnova (Rikshospitalets forskningsstiftelse). Under planleggingen av dette senteret hadde man allmennleger med i gruppen. Formålet med senteret skal, blant annet være å definere kompetansekrav og å utarbeide kursopplegg for alle fag.grupper som er involvert i akuttmedisinsk virksomhet. Jeg tror det kunne være formålstjenlig å formulere konkrete krav til kunnskaper og ferdigheter for leger som skal delta i legevaktstjeneste, fulgt opp av tilbud om kurs og lokale øvelser. Senteret skal også kunne gi råd om, og stille krav om organisering og gjennomføring av denne tjenesten over hele landet. Dette høres jo riktig bra ut, ... Ja, vi har tro på at dette skal bli bra. Skottland er et stjerne.eksempel på at det går an å få gjennomført slike tiltak. Der ble det for en tid siden opprettet et nasjonalt akuttmedisinsk senter der de blant annet har utarbeidet kursmoduler for all.mennleger slik at de kan få et regelmessig, godt tilbud om oppdatering på området. Men dette koster penger. Hvis man tror at man kan få til et generelt kvalitetsløft uten at «Storebror» er involvert, tror man på julenissen. Kan du si noe om hvordan Kompetansesenteret er finansiert? Er du involvert i dette arbeidet? Senteret vil i oppstartsfasen bli privat finansiert, blant annet gjennom støtte fra Stiftelsen Norsk Luftambulanse og UTPOSTEN NR.Ie• 2001 ENGLER UTEN VINGER m Lærdal-stiftelsen. Selv har jeg sittet i arbeidsgruppen som utredet fundament og aktuelle arbeidsoppgaver for et slikt senter. Kan du si litt mer om hvordan du tenker at denne genei-elle,. landsomfattende kompetansehevingen skal gjennomføres? Ryggraden i norsk akuttmedisin bør bestå av et velfunge.rende samarbeid mellom allmennlegen, ambulansetjenes.ten og nødmeldetjenesten. Det bør være en systemansvarlig overlege for akuttmedisinsk tjeneste i hvert fylke. Det er videre viktig at folk ute i lokalsamfunnet kan førstehjelp slik at enkle tiltak kan iverksettes raskt. I NOU' en anbe. falte vi at lokale team går sammen om å håndtere akuttme.disinske tilstander. Ressurser bør søke sammen og løfte hverandre kompetansemessig. Ambulansepersonell med fagbrev er gjennom ny helsepersonell-lov gjenstand for autorisering. Departementet anbefaler 2-manns-betjente ambulanser, hvorav minimum l har fagbrev. Lokalt bør det stilles krav til minimumskompetanse for hjelpepersonell. Akuttmedisinske kurs kan organiseres og arrangeres ut fra de lokale sykehus, med støtte av fylkets systemansvarlige lege og det nasjonale, eventuelt regionale kompetansesen.tra. Helt sentrale teknikker som de bør drilles i, er HLR, luftveisikring, etablering av venevei og bruk av semiauto.matisk defibrillator. Det bør utvikles standarder for utstyr i ambulansene, og dette bør være så standardisert at legen alltid skal ha en grei oversikt over hva som er i bilen og hvor han finner det. Når det gjelder nødmeldetjenesten tror jeg det er viktig at man satser på større enheter for AMK-og legevaktsentra.ler. Driftsenhetene må være store nok til at de blir hyppig eksponert for akutte situasjoner og slik at de kan de opp- rettholde en god beredskap. Jeg tror at dette er en nødven- dig utvikling, ikke minst pga. at det er behov for åta i bruk ny, og kostbar, kommunikasjonsteknologi. Dette vil være med på å gi legevaktslegen en annen ryggdekning ved at driftsenheten kan følge med på og være med i innledende selektering og vurdering av situasjoner. Legevaktsarbeidet bør nok også i større grad drives ut fra faste lokaler, og med mindre bruk av ambulerende lege i sykebesøk. Pasienten vil tjene på å bli undersøkt og behandlet i velutstyrte lokaler og med godt hjelpepersonell. I en slik utvikling blir det svært viktig med skikkelig kom.munikasjonsverktøy. Det siste jeg skal nevne er derfor et nytt digitalt radiosamband (TETRA) som nå er under utredning. Med dette systemet kan man være on-line med sykehuset, man kan overføre direkte signaler fra medisinsk monitorerings-og måleutstyr, f. eks. EKG. Sykehusperso.nellet kan dermed være med på å backe opp kolleger i fel.ten både faglig og mentalt. Alle har vel kjent på den isende frykten ved å stå alene overfor en pasient som er kritisk syk eller døende pga. akutt sykdom eller skade, og hvor din inn.sats kan være avgjørende. Målet er at vi får et landsomfattende løft av akuttmedisinsk beredskap som gir et best mulig tilbud til publikum, og ikke minst, som gjør at allmennlegene og de som driver akutt.medisinsk virksomhet skal føle seg trygge og modige i tje.nesten. Dette koster penger, og samfunnet får de tjenestene det er villig til å betale for. Det er å håpe· at vi får be.vilget nok midler til å gjennomføre dette innen rimelig tid. blad for allmenn. UTPOSTEN og samfunnsmedisin Sjøbergvn. 32 -2050 Jessheim Tlf. 63 97 32 22 -Fax 63 97 16 25 -E-mail rmrtove@online.no Unn deg et eget eksemplar av UTPOSTEN Det koster kr. 375,-pr år! Jeg ønsker å abonnere på UTPOSTEN: Adresse ...................................................................................... :................................................................................................. . Poststed ....................................................................................................................................................................................... . UTPOSTEN NR.Ie• 2001