Om Scenarier fram til 2010 Kommentarer fra Hans Th Waaler

Om Scenarier fram til 2010 Kommentarer fra Hans Th Waaler Kommentarer fra Hans Th Waaler Om Scenarier fram til 2010 Helsetjenesten i et samfunn vil all. tid være en funksjon eller et speil.bilde av samfunnet selv. Grådighet, egoisme, altruisme, solidaritet i samfunnet vil reflekteres også i hel.setjenesten. Det er derfor viktig å følge utviklingstendenser i samfun.net for å kunne ha en vettug og begrunnet mening om framtidas helsetjeneste. Ett trekk ved dagens samfunn er troen på markedet som en mekanisme som kan løse de fleste problemer. Med marked menes her et system for omsetning av varer og tjenester der priser dannes som et resultat av tilbud og etterspørsel og der prisene samtidig gir signaler til etterspørrers og tilbyders til.pasning. Det kan matematisk bevises at et slikt system auto.matisk kan lede til en optimal bruk av samfunnets begrensede ressurser slik at samfunnet oppnår den maksimale behovstil.fredsstillelse. Og det er en kjensgjerning at den markedslibe.ralistiske system har gitt oss en materalistisk utvikling uten sidestykke i historien. Men det er bare takket være en samm.funnsmessig kontroll med markedssystemet gjennom en sosi.alistisk inspirert likhets -og fordelingspolitikk at denne vekst har kunnet ha en betydelig positiv virkning på helsa vår. Det er viktig å vite at slike positive egenskaper ved mar.kedsliberalismen bare gjelder under meget bestemte forut.setninger som har det ved seg at de så og si aldri er tilstede. Og spesielt i helsetjenesten brytes praktisk talt alle forutset.ninger. Denne begrensning ser ut til å bli glemt eller ikke for.stått i mye av dagens debatt. Scenarier som forsåvidt realis.tisk bygger på en videreføring av markedsløsninger også innenfor helsetjenesten, vil med nesten matematisk nødven.dighet føre til suboptimale ressursanvendelser. Man vil få hel.setjenester konsentrert til dem som er betalingsdyktige og deres sykdommer. Kvasi-økonomer vil kunne «bevise» lønn.somheten for samfunnet (les: BNP/capita) av å konsentrere ressursene til de betalingsdyktige som med sine høye inntek.ter har dokumentert (sic!) sin produktivitet. En hurtig død etter oppnådd pensjonsalder vil «lønne» seg. Helseproblemer som rammer mennesker på den nedre del av inntektsskalaen har mindre interesse. I et ultraliberalistisk system vil slike resultater også bli sett på som rimelige og riktige! Dagens helsetjeneste og framtidas scenarier slik de ble pre.sentert på konferansen, er preget av tilpasning til knapphet av ressurser. Det er selvfølgelig rasjonelt at beslutningsta.kere har en realistisk forståelse av ressursenes begrensning. Schlaraffenland og Sareptas krukke tilhører fantasiverde.nen! Men begrensningenes omfang og karakter er mennes.keskapt og et resultat av et valgt system. Det er et paradox at helsetjenesten er en Kostnad for samfunnet som det er viktig å begrense, mens produksjon og omsetning av nese.hårklippere er en vekstnæring som gir inntekter og arbeids.plasser! Det sammfunnet (landet) som er dyktigst til å begrense de offentlige utgifter vil vinne konkurransefor.trinn i næringslivet. Globaliseringen av økonomien vil der.for automatisk lede til offentlig fattigdom. Vi blir rikere og rikere samtidig med et forfall i de offentlige tjenester. Sce.narier for helsetjenestens framtid preget av slike krefter og tendenser er derfor ikke usannsynlige. Det blir viktig å finne den optimale mix av næringslivsinte.resser og offentlige tjenester. Det blir her den politiske kamp vil foregå i de neste tiår. (Klima-politikken gir jo dagens poli.tikere jamt f... i! Virkningene av dagens miljøødeleggelser kommer jo mange år etter neste stortingsvalg!) Et resultat av den (kvasi-)økonomiske tenkning er bruken av økonomiske insentiver. Det er rimelig å anta at leger og andre av helsetjenestens beslutningstakere ikke er så mye annerle.des enn andre mennesker: man lar seg påvirke av økonomiske insentiver. The economic man er doven, egoistisk og grådig. Hele vårt kapitalistiske system er jo basert på denne forut.setning. For 20-30 år siden var det noen oftamologer som syn.tes at almenpraktikerne for sjeldent målte øyetrykket på sine pasienter. Det ble rettet på med legeforeningens samtykke ved å øke taksten for denne tjenesten. Dermed ga man fan.den lillefingeren. Heretter skulle almenpraktikerens aktivi.tet styres med økonomiske insentiver. Poenget med disse er jo at de blir brukt! Diagnostiske metoder blir derfor styrt ikke bare utfra medisinske indikasjoner, men også utfra økono.miske motiver. Selv om intensjonen er at de økonomiske insentiver skal lede til rasjonelle kliniske beslutninger, så taler all erfaring for at insentivene vil bli missbrukt. Men tanken om at beslutningene bare kan være basert på rasjonalitet i for.hold til pasienten er idag kanskje bare en fjern drøm i vårt markedsøkonomiske, materalistiske grådighetssamfunn? UTPOSTEN NR .I • 2001 ·1