Steigenmodellen en modell for rekruttering, samordning og effektivisering av helsetjenester i utkantkommuner

Steigenmodellen en modell for rekruttering, samordning og effektivisering av helsetjenester i utkantkommuner m STEIGENMODELLEN en modell for rekruttering, samordning og effektivisering av helsetjenester i utkantkommuner • AV FRED ANDERSEN Kommune-Norge opplevde en økende ressursknapphet fra midten av 1990-tallet. Rammeoverføringene var ikke til.strekkelige til å dekke kommunenes ambisjonsnivå samti.dig som nye oppgaver ble pålagt etter vedtak fra sentrale myndigheter. Dette medførte større krav til prioritering og effektivisering i kommunesektoren. Men prioritering er ingen enkel oppgave, og resultatet ble oftest at man ønsket å videreføre alle tjenestene som før, men til en lavere kost.nad. Dette rammet i hovedsak de ansatte gjepnom et dårli.gere arbeidsmiljø, større arbeidsbelastning og dårligere ved.likehold av kommunal eiendom, en utvikling som i sin tur medførte tap av fagfolk og kompetanse. Som den største kommunale sektoren var det helse-og sosialtjenesten som ble sterkest rammet. For Steigens vedkommende toppet denne utviklingen seg i 1997. Situasjonen tvang på en måte frem de ideene og den strategien som ligger bak kompetan.seprosjektet «Steigenmodellen. Hvordan sikre kompetansen i distriktene ? Etter at den gamle distriktslegeordningen ble avskaffet og Lov om kommunehelsetjeneste ble innført i 1984 ble de sam.funnsmedisinske oppgavene i kommunene gradvis nedpri.oritert og usynliggjort. Faglig sett var dette en betenkelig utvikling. I et forsøk på å styrke det samfunnsmedisinske arbeidet i kommunene ble det i mars 1997 med støtte av Sosial-og Helsedepartementet (SHD) avholdt en nasjonal fagkonferanse i Bodø i regi av Folkehelsa og Miljørettet hel.severn i Salten om interkommunalt samarbeid om de sam.funnsmedisinske oppgavene. Konferansen førte frem til «Bodøerklæringen om det lokale folkehelsearbeidet» (l), et dokument som i særlig grad vektla interkommunalt samar.beid om helsetjeneste. Selv om den negative utviklingen når det gjaldt legetjenes.ten i utkantkommunene var tydelig for de fleste, savnet utviklingen tilstrekkelig dokumentasjon. Flere undersø.kelser ble gjennomført i 1998, og den negative utviklingen for legetjenestens del ble godt dokumentert (2-4). Nils Kol.strup ved Universitetet i Tromsø (UiTø) lanserte først begre.pet «ressurskommuner» høsten 1998 (5). De små utkant.kommunene hadde gjennom flere ti-år fungert som den arena hvor yngre leger hadde møtt sine første og kanskje sine største faglige utfordringer. På mange måter bidro dette til å prege deres senere interesser og holdninger til utkant. medisin. Denne arena måtte sees på som en ressurs i den medisinskfaglige utdannelse og ikke som et problem. Senere ble ideen noe modifisert slik at ressurskommune begrepet satte fokus på de utkantkommunene som klarte å bevare en velfungerende kommunehelsetjeneste i en tid med ressurs.knapphet og legemangel. UiTø har i alle år brukt kommunehelsetjenesten som en vik.tig undervisningsarena i utdannelsen av leger. Kvaliteten i denne undervisningen sto nå i fare fordi mange kommune.legestillinger var vakante eller ble betjent av utenlandske korttidsvikarer. Våren 1999 tok UiTø initiativet til to prosjekter, «Universitetslektorer og ressurskommuner» og «Allmennmedisinsk fagutvikling og forskning i Nord.Norge», nettopp for å trygge den fremtidige undervis.ningsarenaen for medisinerstudiet i allmennmedisin. Det er nylig utarbeidet en betenkning som redegjør for prosjektets ideologiske grunnlag og målsetning (6). Steigen tunet I Steigen kommune ble det sommeren 1998 gjort vedtak om å planlegge en omfattende omorganisering og sentralisering av hele primærhelsetjenesten. I første omgang var planene å sentralisere legetjenesten, men etter at Stortingen hadde gjort vedtak om et nasjonalt program for å styrke eldreom.sorgen i kommunene, lå de økonomiske forholdene til rette for å sentralisere også andre delene av kommunehelsetje.nesten. På dette grunnlag ble ideen om en ny, stor sentra.linstitusjon, «Steigentunet», lansert. Med bakgrunn i våre tidligere erfaringer med faglig utar.ming og ressursknapphet på flere områder i en desentrali.sert og tungdrevet tjeneste, ble det viktig å kunne utnytte den ny sentralenhet i flere sammenhenger. Den måtte for det første være rekrutterende. Dernest kunne den i seg selv stå som modell for en ny organisering av distriktshelsetje- UTPOSTEN NR .I • 2001 STEIGENMODELLEN m nesten i utkantkommunene. Den samlet alle elementene etter Lov om kommunehelsetjeneste på ett sted og kunne på den måten brukes i veiledningssammenheng for ulike hel.sefaggrupper og tjene som arena for undervisning og kom.petanseheving. Samfunnet bruker en meget stor andel av brutto nasjonalprodukt på geriatri. I praksis utøves denne tjenesten i kommunene, og midlene brukes her. Forskning innen geriatri og organisering av helsetjeneste er lavt prio.ritert i Norge. Ved Steigentunet blir det tilrettelagt både for helsetjenesteforskning og forskning innen geriatri, særlig. demens sykdommene, som har størst prevalens i eldreom.sorgen. En så på dette grunnlag for seg mulighetene for et nærmere samarbeid mellom et kompetansesenter for distriktshelse.tjeneste ved «Steigentunet» og forskningsmiljøer ved UiTø. Denne ideen ble fra Steigens side lansert for Institutt for samfunnsmedisin (ISM), UiTø, i januar 1999. I mars s.å. ble Steigen sammen med Brønnøy utpekt som de to første res.surskommunene. Dette sammenfallet i idegrunnlag og i tid mellom initiativene fra Steigen og fra UiTø var viktig for den videre utviklingen. Ideene utfylte og forsterket hveran. dre. Dette kom særlig frem på et bredt sammensatt møte i SHD i mars 1999 der ideene ble presentert fra begge grup. pene. Med bakgrunn i dette møtet fremmet så Steigen kommune søknad om midler til et bredt anlagt prosjekt for å videre.utvikle ideene om et kompetansesenter knyttet til «Stei.gentunet». Kvinneuniversitet Nord (KUN) utarbeidet pro.sjektbeskrivelsen og søknaden på vegne av Steigen kom.mune. I løpet av tre måneder ble søknaden innvilget fra ulike offentlige bidragsytere. Komunal-og regional departemen.tet (KRD) er hoved-bidragsyter. Prosjektet skal gå over tre år. KUN har prosjektledelsen. Noen av forutsetningene for de midlene Steigen kommune i juni 1999 fikk til kompetanseprosjektet var at de model.lene som utvikles i prosjektet skal virke rekrutterende, kompetanseoppbyggende, ha overføringsverdi til andre kommuner, skape ringvirkninger regionalt, føre til sam.ordning av tjenester og fremme tverrfaglig samhandling. Steigenmodellen er det endelige mål for prosjektet. Ved pro- sjektets slutt skal modellen være ferdig utviklet og kompet.ansesenteret videreføres innenfor faste økonomiske rammer. UTPOSTEN NR.I • 2001 STEI GENMO DELLEN m SHD krevde i april 1999 i forbindelse med egen saksbe.handling av ressurskommuneprosjektet at Steigen kom.mune tok initiativ til etablering av interkommunal legevakt i Nord-Salten. Mye av det arbeidet som hittil er lagt ned i de tilhørende prosjektene i Steigenmodellen, har hatt som målsetning å skape en plattform for nyrekruttering, særlig av leger, og generelt å fremme tverrfaglig kompetanseopp.bygging. Det har i den sammenheng vært viktigå få belyst hva som kan ha effekt i rekrutteringssammenheng. En undersøkelse som nylig er gjennomført (7), viser at arbeidsbelastning og faglig isolasjon står sentralt som nega.tive faktorer for legene i utkantkommunene i Nord-Norge. Det er derfor viktig å skape faglige og organisatoriske ram.mer som oppveier problemene med stor arbeidsbelastning, faglig isolasjon og stor avstand til sentra og større fag.miljøer. Regionale ringvirkninger -interkommunale løsninger Interkommunalt samarbeid om legevakt er et eksempel på tiltak som skaper en større kontaktflate mellom små fag.miljøer og samtidig reduserer arbeidsbelastningen for disse. Nord-Salten Legevakt har vært i drift i ett år nå. Den fore.løpige evalueringen viser en meget positiv effekt både når det gjelder å redusere arbeidsbelastningen for legene og å heve befolkningens terskel for å ta kontakt på legevakta innenfor forsvarlige rammer. Interkommunal organisering av legetjenesten innen natur.lige geografiske og kommunikasjonsmessige regioner er et annet tiltak som kan komme til å få stor betydning. Dette er en naturlig følge av utbygging av moderne sam.ferdsel, nødmeldetjeneste og ambulansetjeneste i distrik.tene. Det er ikke lenger en selvfølge at vi med de endrede forutsetningene skal konservere gamle distrikts-og kom.munegrenser som den eneste mulige ytre ramme for samarbeid. Interkommunalt samarbeid om de samfunnsmedisinske oppgavene ved f. eks. felles kommunelege I/kommuneo.verlege kan også tenkes å skape en bedre og mer forutsig.bar struktur på legetjenesten i utkantkommunene og gjøre det mulig for disse å få ansatt leger med tilfredsstillende kompetanse også på dette området. Utbyggingen av de telemedisinske tjenestene vil ha betyd.ning for å bryte en faglig isolasjon og fremme fjernunder.visning og veiledning (8). Dette gjelder ikke bare legetje.nesten, men bruk av denne teknologien vil også ha stor betydning for andre helsefag grupper. Ved kompetansesen.teret i Steigen kommune vil teknologien bli brukt til å styrke fagkompetanse i Steigen så vel som i nabokommunene. En modell for fremtiden Vi ser i dag sannsynligvis bare første fase i en omfattende omorganisering av helsetjenesten i Norge. Omorganise.ringen vil omfatte både primærhelsetjenesten og spesialis.thelsetjenesten/sykehustjenesten. Utviklingen går mot en høyere grad av spesialisering i sykehussektoren. Men også sykehusene vil måtte prioritere sine tjenester slik at under.søkelser og behandling må skje på lavest effektive omsorgs.nivå (LEON). Liggetiden i sykehus vil bli kortere,og de opp.gavene som må løses i primærhelsetjenesten vil på denne måten samlet sett bli flere og mer kompliserte. Dette kan bety at en moderne variant av kommunal sykestuedrift med større satsing på rehabilitering og kurativ behandling igjen vil bli norsk medisinsk hverdag (9, 10). Som følge av dette kan det komme økende krav til praktiske ferdigheter og en subspesialisering av allmennpraksis, i første rekke i dis.triktshelsetjenesten. Andre land med en sammenlignbar demografi har hatten slik utvikling (l l). Dette kan på mange måter fremstå som en ønsket utvikling som kan revitalisere en noe tilstivnet primærlegetjenesten til et høyere funk.sjonsnivå og en konkurransedyktig status. Vi ser Steigens modell for en kompetanseoppbyggende helsetjeneste i dis.triktene som spennende og fremtidsrettet. Litteratur: l.Iversen J H, Smith A, Didriksen K, Andersen F. Bodøerklæ.ringen om det lokale folkehelsearbeidet. Miljø & helse 1997; 3: 19,26. 2. Andersen F, Forsdahl A, Herder 0. Kommunelegetjenesten i Nord-Norge 1995-97 Tidsskr Nor Lægeforen 1999; 119: 1996-8. 3.Olsen AG. Hvilke faktorer får legene til å velge seg bort fra primærhelsetjenesten i Nord-Norge. Spesialoppgave i Folke.helsevitenskap, ISM, UiTø, 1998. 4. Arnesen E. Legene forsvinner fra Nord-Norge. Tidsskr Nor Lægeforen 1998; 118: 4061 5. Kaistrup N. Små kommuner er ressurskommuner. Utposten 1999; 1: 13. 6. Aaraas I, Hasvold T, Andersen F, Swensen E, Straume K. Legeflukten fra distriktene. Betenkning til SHD. November 2000. 7. Andersen F, Forsdahl A, Herder 0, Aaraas I. Allmennlege.tjenesten i Nord-Norge ved tusenårsskiftet. Manuskript under innsending. 8. Andersen F. Telemedisin som virkemiddel for å rekruttere leger til distriktene. Tidsskr Nor Lægeforen 2000; 120: 2174-6. 9.Langfeldt E, Aaraas I. Bruken av sykestueplassene i Nord.kapp.Tidsskr Nor Lægeforen 2000; 120: 695-9. 10. Aaraas I, Langfeldt E, Ersdal G, Haga D. Sykestuemodellen, nøkkel til bedre samhandling i helsetjenesten -la sykestuene leve ! Tidsskr Nor Lægeforen 2000; 120: 702-5. 11.Nysveen K, Aaraas I, Andersen F, Dahl T, Holm A, Lang. feldt E, Winterfeldt S. Fra utkant til utkant. Tidsskr Nor Lægeforen 2000; 120: 2812-4. Bidragsytere: Fred Andersen, kommunelegekontoret i Steigen, 8285 Leines. Berit Woie Berg, Kvinneuniversitetet Nord, 8286 Nordfold Ivar Johannes Aaraas, !SM, Universitetet i Tromsø, 9037 Tromsø UTPOSTEN NR .I • 2001 )'