Den gode lege?

Den gode lege? HISTORIER FRA VIRKELIGHETEN m Den gode lege? Historier fira virketi Hva (og hvem) er en god lege? Begrepet unndrar seg definisjon, gheten men er likevel ikke innholdsløst. Både leger og pasienter har en forestilling om den gode legen; pasienten vil ha en, legen vil være en. Mange har også prøvd å beskrive eller skildre den gode legen, men det vi oftest leser om, er hva som mangler hos legen. Helge-avisene har stadig nye artikler i serien 'Dette kan ikke norske leger nok om', oftest med autoritative uttalelser fra spesialister og pasient.foreninger. Må den gode legen kunne alt? Han må i hvert fall vite hva han kan og hva han ikke kan, og hvordan han skal lære mer. Mange klager over at legen ikke lytter nok, og ikke har tid nok. Det samme sies for så vidt om foreldre også, en ikke helt urimelig sammenligning heller. I studietiden leste jeg et sted at en god allmennpraktiker må være langsynt, passe kor.pulent og ha hemorrhoider. Langsynt for å kunne se strengt på pasienten over brille.glassene, korpulent for å kunne uttale seg med autoritet og tyngde, og hemorrhoider for å besitte det rette medlidende uttrykket når han lytter til pasienten. Selv er jeg nærsynt og ganske hengslete, det eneste jeg har fått til er hemorrhoidene. Den gode lege må ha et varmt hjerte og en kald hjerne, sies det. Iblant synes det ganske lunkent begge steder, men en sjelden gang klaffer alt, og vi er både kompetente, potente og medfølende samtidig. I går kjørte jeg legevakt, og opplevde en av mine ytterst sjeldne stunt-helbredelser. En eldre dame på sykehjem, med litt svelgvansker etter et slag, hadde nok en gang fått kilt en for stor matbit fast ved epiglottis. Hun greide å puste, men ikke svelge eller snakke. Tidligere innlagt flere ganger for det samme, en gang løsnet det ikke før de var klar til å operere. Jeg var ledig da de ringte, og var på pletten etter 4-5 minutter. Sykepleierne hadde banket i ryggen og gjort Heimlich ma.nøver, uten effekt. Inni meg begynte jeg å planlegge innleggelse, men for syns skyld måtte jeg jo gjøre noe først, og ba om en spatel. Damen gapte, jeg trykket lett med spa.telen mot tungebasis, og helt automatisk datt det ut av meg: Si Ahh. Damen sa Ahh, så sa hun Aaaahhhh, så sa hun 'Eg svelgt'an!' Lettere forfjamset mottok jeg pasientens, hennes søsters og to sykepleieres uforbe.holdne hyllest, og etter noen sekunders betenkningstid avleverte jeg en plausibel for.klaring på hva jeg hadde gjort og hvorfor det virket. Deretter forlot jeg åstedet så fort jeg kunne, før noen oppdaget at det var rene skjære flaksen. På vei ut hørte jeg syke.pleiernes lett opphissede stemmer: 'Eg så koss han gjorde det!' 'Eg ska gå å skriva det ner med ein gang. Neste gang kan eg gjør det!'. Det hele hadde forøvrig tatt ca fire minutter. Tilbake til den gode lege; i dagens SøndagsDagbladet så jeg en av de bedre beskrivel.sene av den gode lege (den sto på siden etter den sedvanlige 'Dette kan norske leger for lite om', som denne gang handlet om vestibulitt og andre gynekologiske smertetilstan.der). Han som kom med beskrivelsen lever av å veilede folk i deres yrkesvalg gjennom å kartlegge deres personlighet, og, for å si det med hans egne ord: 'Er det en analytisk person med sosiale og artistiske trekk, så kan han bli en allmennpraktiserende lege.' Takk, Dagbladet! Toi·geir Gilje Lid UTPOSTEN NR.2 • 2001