Leder - «Unger? Aldri i livet!»

Leder - «Unger? Aldri i livet!» LEDER a «Unger? Aldri i livet!» eg går regelmessig til frisør. (Det er dyrt, men nødvendig for å opprettholde en viss balanse mellom speilbilde og selvbilde.) På den måten slipper jeg å kjøpe ukeblader. Jeg er svært glad i å lese ukeblader. Under en av mine frisørseanser kom jeg over en reportasje om ungdom og abort . Overskriften var «Mamma på prøve» eller noe sånt. Ungdom interesserer meg. Jeg har tre tenåringsjenter i mitt eget hus, dessuten en gan.ske stor og mangslungen pasientgruppe under tyve. Mest jenter. Det handler mye om hormoner til hverdags og fest, hormoner og forventninger. Jeg liker ikke aborter, men har ikke noe prinsippielt abortstandpunkt (annet enn at jeg er prinsippielt mot abort.debatter). Å hjelpe kvinner som av ulike grunner ikke kan eller vil gjennomføre et svang.erskap er en del av jobben. Sånn må det bli. I reportasjen «Mamma på prøve» var det bilde av noen jenter, 9. -klassinger. De sto med hver sin baby i armene og smilte til fotografen. Litt flaue, litt stolte. Ved nærmere studie av fotografiet kunne man se at babyene var av plast. En voksen dame som var prosjektleder -for dette var et pro.sjekt -fortalte at de prøvde ut en metode for å forebygge abort hentet fra USA.Jenter i passende alder ( 14-15 år) får ansvar for hver sin dukke, en surrogatbaby, 24 timer i døgnet over et visst tidsrom. Dukkene er programmert med de samme grunnleggende behovene som de dukkene Vårherre deler ut: mat, stell, trøst og oppmerksomhet. De melder fra ved å skrike vedvarende og høyt med jevne mellom.rom og er i det hele tatt omtrent like sjarmerende som de ekle «datadyrene» (unnfanget av det japan.ske gigantselskapet Nintendo) som terroriserte barnefamilier og deres omgivelser for et par år siden. Jentene i bladet hadde lekt mamma i tre døgn og samvittighetsfullt ført logg over strabasene før de ble avbildet ved tilbakelevering av «barnet» til skolen. «Det var ganske gøy i begynnelsen, men så ble det helt grusomt» sier Lena (15). «Jeg hadde aldri trodd at det skulle være så slitsomt» stemmer Christine (15) i. En-null til prosjektet. Dette er ingen lek, Det er bokstavelig talt dødsens alvor på høyt nivå. Det handler om reproduksjon og yngelpleie, artens overlevelse. Gjennom klassisk atferdsterapi -eller avskYterapi -skal unge kvin. ner i det rike Norge læres at unger er noe dritt. I dette lille landet der man må importere arbeidskraft, førstegangsfødende blir stadig eldre og sædkvaliteten går til helvete skal potensielle mammaer minnes på at ordet «mor» i alle fall ikke har noe med «moro» å gjøre. Hva er det man tror man forhindrer her? Uønskede svangerskap? Prosjektet som ble presentert i ukebladet er en spissformulering av det offisielle statsautoriserte budska. pet som hamres inn blant annet av helsestasjoner og skolehelsetjeneste. Etter hvert er det blitt stue-rent og nærmest litt pikant for middelaldrende helseopplysere å reklamere for seksuelle aktiviteter ( «sex er jo gøy da dere», he he). Men etter den søte kløe kommer den sure svie: HIV, chlamydia -og barn! Da min datter gikk i 6. klasse -tolv år gammel -skrev hun en stil som het «Meg selv om ti år». Tolv pluss ti er toogtyve. «Eg bur i London og går på journalistskule. Det er moro, men eg har det veldig travelt. Eg bur her aleine med sonen min. Han er ein veldig god gutt på to år. Me har det moro saman. » Og så videre. Tenk om vi -helsearkitektene, de gode hjelperne -heller hadde laget en kampanje for å stimulere ungdom til åta de lykkelige konsekvensene av sine seksuelle aktiviteter. Få barn tidlig! Få mange barn! Eliabeth Swensen UTPOSTEN NR .2 • 2001