Refleksjoner om kropps- og selvbilder

Refleksjoner om kropps- og selvbilder a Refleksjoner om kropps-og selvbilder • AV TONE SKJERVEN Alt skal fjernast Sveitte, blod, ekskrement, støv, oske, visna lauv, lukt. Alt skal fjernast fordi det er resultat av dampande liv. V sanitært, og alt for nær den dryge elskhug. For nærfødsel og død. Menn og kvinner skal gå omkring og forme sitt hår og ansikt etter godtekne mønster, aldri falle ut av sin type. Men når ansiktet er reint for pudder og leppestift. Når kroppen fell ut av korsettet ogformar seg over madrassen og mørkret løyner alle drag, hender det store under at to menneske kan finne saman under eit teppe av sveitte og avsindige kf ærteikn. Og når mennesket svagar i sin siste storm, hender det at noko brest og blir til støv ogjord, liksom visna lauv. Marie Takvarn Dikt i utval Å oppleve seg selv Det skal handle om kroppen, dette organ som vi bærer med oss og som skaper både glede og sorg. Denne tilsynelatende avgrensede organisme som lever i verden og kommunise.rer. «Kroppen lekker i begge ender», sier Finn Skårderud i boka «Uro». Det gjelder inntak og avløp, mat, væske, sym.boler og tegn. Kroppen -det vi viser utad, det umiddelbart synlige som andre ser og som vi ikke ser selv annet enn når vi ser oss i et speil, eller på foto. Jeg så nettopp en merkelig film «Being John Malkowitch». En person får tilgang til hjernen til JM og sitter inne og kikker ut. Det blir et under.lig perspektiv, å oppleve en annen fra innsiden er ikke det samme som å oppleve seg selv. Du kan ikke være observatør til seg selv. Hvordan kan du da vite hvordan du trer fram for andre? Du må stole på speilbildet, det som trer fram når du observerer deg selv i et glass som reflekterer, og det spei.let du får gjennom den andres blikk. Det kan være oppbyg.gende eller nedbrytende for selvbildet. Hvordan andre mø.ter deg kan bli avgjørende for om du opplever bildet av deg selv som godt eller dårlig. Å framstå for andre Vi er opptatt av hva andre synes og vil gjerne leve opp til våre idealer. Idealbilder får vi gjennom moter og trender, film.stjerner og idoler, mennesker rundt oss som vi ønsker å ligne og som vi ønsker skal like oss. Gjennom kulturell informa.sjon etablerer vi etter hvert mer eller mindre internaliserte normer for hvordan man skal tre fram. En god strategi for mange synes å være å gjøre det som forventes i kulturen, ikke stikke seg for mye fram, unngå å synes for mye. Mennesker har til alle tider og i alle kulturer pyntet seg, brukt klær, sminke, maling, fjær, ringer, smykker og andre effekter for å tre fram slik det er ønskelig for oss selv og den kulturen vi lever i. -Eller slik vi tror at andre vil like oss. Ikke alt har vært og er helt ufarlig eller uskadelig. For hun.dre år siden og rundt der, var det viktig å snøre inn livet på damene i finere kretser, i gårsdagens Kina måtte de snøre pikebarnas føtter til det forkrøplete for å følge kulturens krav, og alle har vel sett bilder av afrikanske kvinner med et antall ringer rundt halsen, en anordning som strekker hal.sen, men som ødelegger evnen til å holde hodet oppe. Det er UTPOSTEN NR.4 • 2001 REFLEKSJONER a mye av dette som virker fornuftsstridig. Det er allikevel et faktum at mange mennesker velger å maltraktere egen kropp for å kunne stå fram med verdighet. Det må handle om en viktig fellesmenneskelig mekanisme. Hva ser vi nå til dags? Piercing, kroppsbygging, tatovering, forskjellige måter å ordne håret på, hårfjerning, hårfarging -og kosmetisk kirurgi i utallige varianter. Man kan fettsu.ges, heve øyelokkene, løfte ansiktet, rette på nese, ører etc, få fyldigere lepper, rette på kjønnsdeler, ta vekk overflødig hud på mage eller andre plasser, få større eller mindre bryst -ja det er mange muligheter for å skulpturere kroppen i retning av hva man ønsker. Kroneksempelet på dette er Michael Jackson som har formet sin nese til det ugjenkjen.nelige og bleket huden. Han holder visst på å miste hele nesa. Det finnes vel grenser for hvor mange ganger man kan sette kniven i levende stoff og komme fra det med hell ... Hva med å fikse på kroppen? For en tid siden hørte jeg Reidun Førde, leder for «Rådet for legeetikk» i radioprogrammet «Verdibørsen». Hun ut.trykte her tildels sterk skepsis til at leger driver med kosme.tisk kirurgi på friske kropper. Dette kan føre til at de bidrar til at folk faktisk får en manglende evne til aldring og na.turlig utvikling av kroppen, mente hun. Et annet aspekt er at tjenesten blir som en vare, legen gjør det kunden vil han skal gjøre uten å ta tilstrekkelig hensyn til hvilke konse.kvenser inngrepet kan ha for kvinnen -da tenker hun først og fremst på økonomiske og psykologiske aspekter, men også på medisinske overtramp. Hun mener det må stilles andre krav til legenes virksomhet enn til frisøren, kosmeto.logen og hudpleieren. Legen er utdannet til å ivareta folks helse. Plastikkirurgen må være sikker på at inngrepet er til pasientens beste, og at hun ikke utnyttes økonomisk. Virk.somheten bør heller ikke gå på bekostning av køene i det of.fentlige helsevesen. Det er nok av pasienter som trenger korreksjon av medisinske grunner, f.eks brannskader, cancer etc. Hun peker på et kjent problem, at mange velger å arbeide på det private markedet og driver en annen prak.sisprofil enn det offentlige. Med disse uttalelsene i bakhodet, gir jeg meg igjen i kast med noen refleksjoner. Er kosmetisk kirurgi helsebringende eller helseskadelig? Er fenomenet et uttrykk for en manglende toleranse av annerle.deshet og lyter i vårt samfunn slik at vi som leger faktisk er med å medikalisere større eller mindre kroppslige skavanker ved å slippe medisinen og legene til på det. Hva gjør dette med oss leger, hvordan forholder vi oss til kroppen, egen eller pasienters, når det stadig er noe som burde vært annerledes eller rettet på? Hva tenker vi om de som er overvektige, og hva formidler vi av holdninger til folk som ikke passer så godt på kroppen sin? Hvor mange pasienter føler seg krenketetter å ha vært hos legen og fått med seg noen formanende ord? Hva er det dette stadig økende endringsbehovet er uttrykk for i vår tid? Har vi fått et grenseløst samfunn der det ska.pes inntrykk av at alt kan endres ved hjelp av teknikk? Er det misnøye med Guds skaperverk slik det framtrer, vil vi gjøre det uperfekte perfekt? Det drysser med spørsmål når jeg begynner å tenke på dette Kroppen som maskin På skolen lærer mine elleveåringer at kroppen er en fantas.tisk maskin. Jeg møter maskin-metaforen igjen i boka som far har kjøpt til sine døtre for at de skal lære mer om vår fan.tastiske kropp-«Menneskekroppen -naturens mesterverk. Detaljene i vår fantastiske, levende maskin»1 Her beskrives • f.eks følelsene som følger: «De er livsviktige når vi står i fare og synes å utvikle seg utenom viljens kontroll.» «Man skulle nesten tro at det at vi har følelser ville ødelegge analogien mellom mennesket og maskinen. Maskiner gråter ikke av sorg eller glede, de ler ikke, forelsker seg ikke og får aldri fø.lelsen av at noen er ute etter dem. Likevel ser det ut til at fø.lelsene faktisk er resultater av de kompliserte mekanismene i hjernen og nervesystemet, og samspillet ved overføring av nerveimpulser.» -Så vi kan ut fra dette endelig fastholde fo.restillingen om mennesket som maskin så langt ..... Men hva med relasjonen? Det ser ut som om det blir en slags dobbelthet i bildet. På den ene siden fikser vi på kroppen som om den skulle være en maskin, men vi gjør det for å påvirke andre, altså er det i relasjonelt øyemed. Det mest spennende i dette er å tenke på om vi egentlig forbedrer våre utsikter til gode relasjonelle forhold ved å fikse på kroppen, eller om vi forringer den? Eller, slutter vi å skamme oss og skjule oss når bare den val.ken er borte, eller øyelokkene er blitt hevet? Er en opera.sjon nok til å forandre selvbildet? Hvem definerer hva som er et problem? I radioprogrammet «Verdibørsen» omtalt ovenfor, refere.res det til en kvinne som alltid har hatt komplekser for kjønnsleppene sine. Er det uetisk å rette på noe som en har livslange komplekser for? Hun forteller at hun etter å ha fått utført den etterlengtede operasjon kan eldes med ver.dighet. Jeg har hørt flere slike historier. Kanskje man fak.tisk får bedre selvfølelse av å få rettet på noe man selv er misfornøyd med, men som for andre ikke ville betydd noe. Hvor utstående ører skal du ha før det aksepteres som et (psykologisk) problem? Hvor store ridebukselår skal du ha før det er akseptert skjemmende? Hvem skal definere hva som er innenfor rammene av problem og ikke? UTPOSTEN NR.4 • 2001 REFLEKSJONER Teologiprofessor Trygve Wyller og redaktør av boka «Skam», også har noen avsluttende kom.mentarer i det samme ra.dioprogrammet som er interessante ... Han utta.ler at han tar helt avstand fra denne ytre fokuse.ringen på kroppen. Det undrer meg noe når han er opptatt av skam. Vi er vår kropp, den er ikke noe vi bare har (med oss). Vi kan derfor lure på hvorfor det skal være mer ekte eller riktig å fokusere på de indre kvaliteter, hva nå dette måtte være, enn å fikse på det ytre slik at man står mer positivt fram for omverdenen. Er ikke dette uttrykk for et verdivalg det og, der ytre skjønnhet ikke anses som «høyverdig» nok? Er det derfor vi velutdannete barn av 70-åra med fokus på de intellektuelle kvali.teter kan tillate oss å se kritisk på dem som øn.sker en ansiktsløfting for å bli mer attraktive? Kan det dreie seg om forakt for noe vi anser som min.dreverdig, noe som ikke teller for oss? Affektteo.retikeren Tomkins har foreslått at forakt er proji.sert skam-følelse. Ja, kan.skje det nettopp er misun.nelse og sjalusi som gjør at vi holder på vår makt og rakker ned på dem som satser på skjønnhet? Litteratur: 1 WhitfieldP (red.). Men.neskekroppen -Naturens mesterverk. Oslo: Grøn.dahl Dreyer 1996 2 Tomkins SS. Shame 1 Nat.hansen D (red.) the many faces of shame. New York: The Geri Hord Press 1987