En dag i oktber

En dag i oktber a En dag i AV PERNILLE NYLEHN Det er morgen. Jeg kjører til jobben gjennom en fredelig bygd med Rammende høstfarger, fjellene speiler seg i blank fjord. Forbi jorder med beitende sauer, noen butikker, al.dersheimen, og så opp bakken til Helsehuset, som ligger høyt og skuer utover bygda og fjorden. Jeg møter tre biler på veien -den lokale utgaven av morgenrush. Vi begynner klokken åtte, første pasient kommer 08: 15. Tid til å se gjennom dagens program og si god ,;;;;-gen til kolle.gene: I resepsjonen sitter Synnøve og Helene. De betjener telefo.nene, prioriterer pasienter, tar blodprøver, setter vaksiner, trøster og gir gode råd, bestiller medisiner, arkiverer, fører regnskap, skifter på sår, rydder, steriliserer utstyr ... blant annet. Begge er erfarne og godt vok ne sykepleiere, kjenner kommunen og befolkningen ut og inn, og er en uvurderlig førstelinje for oss når det koker som verst. Man kan være så god lege man bare vil, men det hjelper lite hvis man ikke har godt bakkemannskap. I nabokontoret arbeider min kollega, sjef og gode venn John. Han har vært kommunelege her i 15 år, er deltids Helsehuset på Hjelmeland. sauebonde og deltids amanuensis på universitetet. I det an.dre nabokontoret sitter Martine, hun er turnuslege og avtje.ner et halvt års tjeneste i distriktet før hun får endelig auto.risasjon som lege. Timelisten er nesten full i dag. Det er satt opp en pasient hvert kvarter frem til 11:30, så te.lefontid før lunsjen, og så begynner vi igjen klokken ett og holder på til halv fire. Vi har kort ventetid og nesten alltid ledige timer, og tar unna både øyeblikkelig og halvøyeblik.kelig hjelp i løpet av dagen. Har vi ikke en ledig time, får vi alltids til en telefon, noen gode råd, og avtale om en dag el.ler to. Det kan bli travle dager, men det er godt å få ting unna, og vi får mye goodwill i befolkningen fordi vi stiller opp når det trengs. Kommunen vår er stor i utstrekning, men bitteliten i folke.tall -2800 innbyggere fordelt på drøyt 1000 kvadratkilome.ter. Mange er bønder eller fiskere, men vi har hele resten av spekteret også -akademikere, industriarbeidere, lærere, helsepersonell, dataingeniører. Vi har nesten norgesrekord i antall oldinger, men litt for få av de små. Det fødes bare 30 barn i året her. Jeg er helsestasjonslege en formiddag i uka, og kjenner de Reste av dem ved navn. E DAG OKTOBER a Foto: Kåre Lunde/Bygdaposten Sykepleier Synnøve tar prøverfør pasienten kommer inn til meg. Etter noen minutter ligger svaret pd skjeimen. Så er vi i gang. Først en mann på drøyt femti med prostata.problemer, må opp fire ganger hver natt, nå er han lei. Det blir en lang prat, undersøkelse, blodprøver, vi blir enige om å henvise til urolog. Så en skade utenom programmet, en ar.beider fra betongfabrikken som har fått en flenge i fingeren. Neste: en dame med astma, og jeg er allerede forsinket, men det nytter ikke å stresse for da går alt tregere. Etter henne kommer telefon fra ett av problembarna mine, en angstnev.rotiker som har brukt opp valiumen sin før tida og fisker et.ter mer. Hun får avslag for tredje gang denne uka, men par.lamenterer seg frem til en time i morgen, -det spørs om jeg klarer å holde skansen da. Så er det en ung dame som vil tes.tes for klamydia, en eldre mann som skal måle blodtrykk, en inr-kontroll. Cytologi på en femtiårig kvinne, snakke litt om klimakterieplager. Så en vond rygg, så en vond hals, et barn med feber, en bronkitt ... det går slag i slag. oen er ute av døra igjen etter fem minutter, noen tar en halvtime. En del går innom laben for åta en blodprøve før de går. Vi har et ganske velutstyrt laboratorium, både fordi vi er langt fra byen og fordi det gjør elet lettere å jobbe rasjonelt. Vi tar vanlige prøver som CRP, Hb, glukose, SR, men også lnr, Hbalc, helicobacter hurtigtest, hematogram og difftel.ling. Det vi ikke kan analysere selv, sender vi med post til sykehuset. Svaret kommer rett inn på skjermen etter noen dager. Mikrobiologi, histologiske preparater og cytologi går også til byen, men der kommer svaret på papir og må scan.nes inn i journalsystemet vårt. Med tiden håper vi å få alle svar overført elektronisk, også epikriser og røntgenbeskri.velser. Jeg klarer å arbeide inn forsinkelsen, og merker at skul.drene senker seg et hakk når jeg er ajour. Innimellom pasi.entene tar jeg et par telefoner, ser gjennom noen papirer, skriver et kjapt brev. Det er alltid nok å gjøre, så det gjelder å utnytte tiden. John stikker hodet innom for å spørre om noe, og ser på rotet på skrivebordet mitt. -Du må rydde! sier han. -Jeg har nettopp ryddet jo, piper jeg. Du skulle sett det før helga! Sannheten er at det skrivebordet aldri er ryddig, bortsett fra i ferien ... og den første timen etter ferien. Full fart hele formiddagen, plutselig er klokka over tolv, og nå må jeg ha mat. Noen telefoner først -en som trenger sy.kemelding, en mor som vil ha råd om et barn med feber, en som lurer på et prøvesvar. Så er det nesten lunsj. Jeg rekker en tur på et visst sted, skriver under på en haug med resep. ter som Synnøve har gjort klar, river med meg radioen og matpakken. Vi er det eneste legekontoret her, og har ansvaret for lege.vakt og medisinsk akutthjelp på dagtid -sambandsradioen er alltid på, og følger oss hvor vi går. Heldigvis er elet sjelden bruk for den. Nærmeste sykehus ligger i Stavanger, og dit tar det halvan.nen time med ordinær transport, altså bil og ferge. Hvis vi skal legge inn pasienter må vi tenke både medisinsk og lo.gistisk: år går neste ferge? Hvor mye haster det? Kan de ta drosje eller må de ha sykebil, kanskje skyssbåt, må de ha legefølge? Skal vi sette i gang behandling før de reiser? Hvis det virkelig haster, kan vi få luftambulanse i løpet av en halvtime ... hvis det er flyvær. Er det tåke eller storm, må vi klare oss på annen måte. Den første tiden jeg jobbet her syntes jeg det var skrem.mende å tenke på hva som kunne skje, særlig når John var borte og jeg var alene lege i kommunen. Men så venner man UTPOSTEN NR.7/8 • 2001 E D G OKTOBER seg til det. Nå tenker jeg at kommer det en hjertestans eller en ulykke, så får jeg gjøre så godt jeg kan mens jeg venter på assistanse. Heldigvis kommer de sjelden. Lunsjen er lystig og tverrfaglig. Fysioterapeut, jordmor, helsesøster, tannlege, sosialkontor, hjemmesykepleien, psy.kiatrisk sykepleier. Alle jobber under samme tak og spiser sammen daglig. Kort vei, lett å samarbeide. Men lunsjen er bare kos, ikke faglig. Ingen legemiddelkon. sulene slipper inn her. De får allernådigst ti minutter etter lunsjen -hvis de i det hele tatt finner fram hit. Så er det i gang igjen, men i litt roligere tempo. Har man overlevd frem til lun j, er dagen reddet. å kommer en ung dame som vil ha cytologi, en mann med olecranonbursitt, enda en vond rygg, enda en feberunge. Jeg fjerner en føf.lekk fra skuldra til en mann på førti -kona syntes den så stygg ut. Så en svangerskapskontroll, en førerkortattest, en telefon fra sjukeheimen. Så dagens siste avtale, samtale med en dame i 20-åra. Hun kommer et par ganger i måneden, vi snakker en time hver gang. Hun sliter litt med jobben sin, litt med mannen sin, litt med seg selv, har dårlig selvbilde, engster seg mye ... ingenting jeg kan «kurere», men hun synes det gjør godt å snakke, og sakte men sikkert blir hun tryggere, og finner seg bedre til rette i hverdagen sin. En kjapp en på tampen, en dame med hoste som fyker innom og vil lyttes på. Ikke noe galt å høre, negativ CRP, men hun er litt pjusk. Skal hun gå på jobben i morgen? Tja. Vi blir enige om at hun prøver, og ringer meg hvis det ikke går. Så er det å gå gjennom post, ta et par telefoner til, gjøre et halvhjertet forsøk på å rydde i en av papirhaugene. Beundre bildene av Synnøves nye barnebarn. En prat med John om et tilfelle jeg synes er vanskelig. Så går arbeidsdagen mot slutten, men ikke for alle. Jeg har vakt i dag, fra halv fire til åtte neste morgen. år siste pasi.ent er ute av døra lemper jeg akuttkoffert, legekoffert og medisinkoffert ut i bilen, tar med sambandsradio og nyla.det mobiltelefon, melder fra til legevaktsentralene om at det er jeg som har vakt. Vi har vaktsamarbeid med tre nabokommuner, og vakt bare hver tiende dag. Da har vi til gjengjeld et svært distrikt med både fastland og mange øyer, som teller ca.10000 inn.byggere. Om sommeren kanskje det dobbelte, for Ryfylke er vakkert, og mange kommer hit på ferie. Vi har egen skyssbåt til vaktene. Den er bemannet med skipper og ambulansemann/matros, og vi har et lite lege.kontor i båten. Her kan vi undersøke, sy et sår, fjerne fiske.krok fra en finger (en vanlig lidelse om sommeren!), gi in.halasjon på forstøver. Vi kan ta enkle prøver og EKG, og vi har skop og defibrillator. Matrosen er altmuligmann, han skjøtter motoren, fortøyer båten, geleider pasientene om bord, hjelper til med alt fra prøvetaking til rescuscitasjon og samband. Og serverer kaffe og bløte vitser. Vaktene er stort sett ganske fredelige, i hvert fall nå om vin.teren. Jeg drar hjem, lager middag, får et par telefoner mens jeg spiser, ingenting som krever tilsyn med en gang. Utpå kvel den tar jeg en liten runde. Først et sår som må sys her i Hjelmeland, så et barn med vondt i magen på Ren. nesøy. Vi avtalte først å se det an, men da jeg ringte et par ti.mer senere var han blitt verre, så da er det ut med båten. Si.den jeg allerede er på farten, ser jeg på en halsbetennelse, som ellers måtte ha ventet til dagen etter. Jeg bruker drøyt to timer på de to pasientene, inklusive reisen. Klokka er blitt ni. Resten av kvelden får jeg 3-4 telefoner, gir råd, avtaler ny kontakt ved forverring, håper i mitt stille sinn at de ikke ringer igjen, for da må jeg ut midt i natta ... Nesten hjemme igjen, etter sykebesøk. UTPOSTE NR.7/8 • 2001 EN DAG OKTOBER En vanlig dag på legekontoret? Det er legevaktsentralene som tar imot telefoner og for-mid.ler beskjed, men vi snakker med alle pasientene selv, vurde.rer alvorlighetsgrad, gir råd, avtaler besøk. Ganske mye kan avklares på telefonen, og vi styrer unna en del unødvendige sykebesøk. Det er lange avstander, hver utrykning krever mye tid og ressurser, så vi reiser bare ut hvis det er noe som ikke kan vente til dagen etter. Noen blir fornærmet hvis vi ikke vil se på halsen deres klokka ti om kvelden, men de fleste forstår at vi må prioritere. Legevakten er til for akutt syk.dom, ikke et kveldsåpent legekontor. Jeg kryper til køys litt før tolv, radio og mobiltelefon på nattbordet. Håper jeg får fred. Joda, det får jeg ... helt til klokka fire, da hyler sambandsradioen rett inn i øret mitt. Det er legevaktsentralen, jeg får beskjed om å ringe et num.mer. På Kvit øy, den kommunen som ligger lengst borte, helt ute i havgapet. Det er en bekymret far som har en treå.ring med høy feber. Jeg forhører ham om symptomer, hvor lenge, hvor høy feber, drikker han, tisser han? Og teller på Foto: Kåre Lunde/Bygdaposten knappene: Han virker ikke dramatisk syk, og hva vinner vi på at jeg bruker nesten to timer på å reise dit nå? Fint lite . • Pappaen får gode råd, og beskjed om å gå til egen lege klokka åtte. Han får direktenummeret mitt -ring endelig tilbake hvis ungen blir dårligere! Jeg blir liggende våken en stund og gruble på om vurderingen var riktig. Og sovner vel, etter en times tid, men når vekkerklokka ringer halv sju er jeg trøtt som et bybud. Jeg kunne egentlig avspasert de to første timene, men har som vanlig glemt å gi beskjed, så timelista er full fra morgenen av. Det er bare å stå opp. Radioen blir med meg på badet. Det er riktignok sjelden noen ringer så kort tid før kon.torene åpner, men så var det den hjertestansen som kunne ... Så er det kaffen, brødskiva, matpakken. Jeg våkner etter.hvert. Det er morgen. Jeg kjører til jobben. UTPOSTEN R.7/8 • 2001