Inntrykk fra en Garborgkonferanse

Inntrykk fra en Garborgkonferanse El Sandheden -Sandheden, otn den saa skal føre til Helvede! >> Inntrykk/ra en Garborgkonferanse AV MERETE JOHANSEN OG TONE SKJERVEN Stødt er de mannfolk så kloke. Og stødt so kjem de i beit. Og all tingfær de ifioke med alt det de veit og veit Denne strofen fra Garborgs «Haugtussa» hadde fylkeslege Geir Sverre Braut valgt som motto for konferansen om psy.kisk helse, samfunnsforståing og skjønnlitteratur som gikk av stabelen i Stavanger 27. og 28. september -i anledning Garborgåret. Vi dro dit. Vi k jørte gjennom høstgule bygder i Telemark, og videre langs en spøkelsesaktig, mørklagt riksvei 13 til Stavanger, mens vi fantaserte om troll og troll.dom. Fant vi sannheten i Stavanger? Vi fikk vel en flik av en for.ståelse av noen sammenhenger som vi ikke hadde sett før. Et drypp av innsikt som la seg inntil det gamle og utvidet horisonten litt. Men, som fylkesmann Tora Aasland sa noe om i innledningen: vi sier helst ja til det som stemmer med våre egne oppfatninger og erfaringer, det er vanskeligere å ta til seg informasjon som ikke så lett faller på plass i egen erfaringsverden. Det må kreve både vidsyn og forståelse tror vi, og kun med et vidåpent sinn kan man makte å se de store sammenhengene. For, som Garborg har sagt «Dei store samanhengane kan ein ikkje rekkje å røyne seg til, dei må e1n sjå.» «Å kommunisere er å forstå samfunnet og uttale seg» , sa Aasland. Vi har en klar opplevelse av at det var det denne konferansen bød på, gjennom en variasjon av tema og inn.fallsvinkler. Vi skal her forsøke å gjengi hovedtrekkene i de fortellingene vi lyttet til gjennom to helstøpte dager. Må man være gal for å være virkelig kreativ? Først ute var psykiater Trond F. Aarre fra Nordfjord med foredraget «Frå Garborg til Gaustad. Psykiatri eller littera.turvitenskap?» Han har interessert seg for sammenhengen mellom kreativitet og psykisk sykdom. Han tok utgangs.punkt i livet til Arne Garborg, en gutt som vokste opp med en far som tok ende på livet sitt, angivelig fordi Arne ikke ville ta over farsgården. Faren til Arne forgrublet seg på for.tapelsen og mente han hadde syndet mot Den hellige ånd. Faren etterlot seg et sett gener som Arne fikk merke virk.ningen av i sitt liv. «Det interessante er at vi i dag står og hyller en pasient som unnslapp oss» , sa Aarre. «Han kunne jo ha ringt...» Vi har en tendens til å opphøye melankolien til noe kunst.nerisk og kreativt. Allerede Aristoteles stilte spørsmål om hvorfor folk var så opptatt av at kunstnere var gale. Aarre ramset opp en rekke diktere og kunstnere som har lidd eller lider av alvorlig stemningslidelse. Det kan ikke være rene tilfeldigheter, dessuten skal det visstnok være vist i viten.skapelige studier at det er en overvekt av stemningslidelser hos kreative personer. Spørsmålet er da bare om kreativitet fører til stemningslidelser, eller vice versa, eller om kreativi.tet og stemningslidelser har en felles årsak. Aarre mente å ha belegg for det siste. Han var opptatt av den lidelsen disse menneskene går gjen.nom. Kanskje må man skape for å komme seg ut av helvete. Filosofen Jean Paul Sartre skal ha sagt at genialitet ikke er en gave, men en utvei i en desperat situasjon. Slik sett vil kunst og kreativitet kunne forstås som helbredende i en viss forstand. Garborgs diktning kan være et eksempel på dette. Slik gikk det kanskje også til at han unnslapp oss, men ikke uten svær lidelse. Aarre ga oss flere eksempler på den romantiseringen av sykdom og lidelse som vi kan oppleve i møte med kunst.nere. G.F. Handel satt visstnok hjemme hos sin mor og UTPOSTEN NR.7/8 • 2001 GARBORGKONFERANSE m skrev utkastet til verket « Messias» på 21 dager i et ustyrlig sinne. Noen har,ment at Handels oppgave i livet var å være syk. Hvis han hadde fått behandling, ville vi ikke fått ver.kene hans. Men er dette riktig? «Selv om diktere er syke, er de ikke alltid best når de er syke» , sa Aarre og viste til verk som Strindbergs «Inferno» og Nietzsches «Ecce Homo». «Galskapen skinner igjennom, det er ikke god diktning.» Kunstnere kan jobbe bra i hypomane perioder, men det kan være langt mellom disse. I depresjonens mørke er det ikke mye kreativitet. Hvis man stabiliserer stemningslidelsen vil personen kunne jobbe kreativt mer jevnt. Slik vi forsto Aarre bør vi være forsiktige med å romantisere lidelsen. Personer med stemningslidelser har det best når de får sta.bilisert sin sykdom, også med kunsten. Den forståelige galskapen Litteraturviteren Anne Elise Winterhus leste et brev som hun hadde skrevet til sin psykisk syke bror. Brevet om.handlet deres felles oppvekst. Hun tok et skarpt oppgjør med den fortielse av viktige livstema som de opplevde i barndomshjemmet. « Var det det vi lærte», spurte hun i bre.vet: «at bare gjennom å tie kan en verne om det verdige?» Hun spurte videre, « hva gjør vi med det vi ikke forstår eller tåler i oss selv og i andre? Hva gjør vi med skammen? Skam og fortielse lever i ekteskap med hverandre», sa hun. « Tror vi at det som ikke nevnes ved navn ikke finnes? Vi ble opp.lært til å være statister i eget drama, vi skulle gå ut i verden og late som ingen ting, men den dype og infiserte skammen tok fra oss muligheten til livsglede. I stedet kom depresjon som sjelens gråt, og angsten som sjelens protest mot det in.nestengte.» Hvordan kan man da bevege seg fra soning til forsoning, fra meningsløshet til mening? Broren ble syk, selv har hun søkt hjelp i litteraturen. «Kunstnerens sensibilitet gir mulighet til å kjenne, gjenkjenne og erkjenne.» Litteraturen og kun.sten blir brobygger mellom ens innestengte forbudte land.skap og livet. Hun brukte Jon Fosses diktning til å belyse sitt budskap. «Møtet er berøring, mennesket blir til i reia.·sjon. Intellektuell forståelse skaper avstand, men faren er at vi dermed tror at vi har avstand», sa Winterhus med en li.ten snert til helsevesenet og psykiatrien. « Vi må fortelle våre egne historier. » Mørkets sangerske Jan Erik Vold snakket om at vi trenger de store fortelling.ene idet han viste til Gunvor Hofmo (1921-1995) sitt liv, med referanser til sin bok om henne «Mørkets sangerske». Gjennom en poetisk beskrivelse ga han oss et lite innblikk i hennes liv og skjebne gjennom en dikters respektfulle og medfølende blikk. Han ga en liten honnør til norsk psykia.tri da han bemerket at «de lot henne i fred.» Hun var inn-lagt ved Gaustad psykiatriske sykehus i 16-17 år. «Sjelen slumret bare», sa han om hennes tilstand i de årene, «og som et under våknet hun igjen.» Hofmos poesi beskrives som « et vindu i en mørk tid.» Hun vokste opp på østkanten i Oslo i en Griineløkkagård sam.men med to eldre søsken og foreldrene. De bodde i øverste etasje i en leilighet på 20 -30 kvadratmeter. Gjennom store flater og detaljerte skildringer fikk vi innblikk i Hofmos liv. Ytre begivenheter knyttet til krigsårene ble kontrastert med en dyptloddende studie av krigsårenes betydning for den unge jenta. Vold beskrev hvordan hun møtte realitetene i det Europa hun levde i fra hun var en livat jente i barneå.rene, gjennom avgjørende møter med sinnets sammen.brudd, til hun igjen gjenvant sin aktivitet som poet. Sentralt i poesien står Hofmos nære vennskap med den jødiske kvinnen Ruth Maier. Sorgen over tapet av Maier som ble henrettet i en tysk konsentrasjonsleir, danner en under.strøm i Hofmos poesi. Vold følger dikteren innover i et stummende mørke og utover i en motivisk klarhet. « Mitt livs nærsynthet. Alle de blinde fikk syn gjennom deg. Alle de stumme fikk ord gjennom deg.» (Hofmo). (forts. s. 20) UTPOSTEN NR.7/8 • 2001 il GARBORGKONFERANSE Psykosen som beskyttelse I psykiater Svein Haugsgjerds foredrag «Uro i tiden, uro i sjel og sinn», stilte han seg spørsmål om hva Gunvor Hof.mos stemme har å fortelle oss som arbeider i psykiatrien. Han syntes at hun på en sjelden måte dokumenterte hvor.dan indre smerte til slutt førte til et psykotisk gjennom.brudd. Haugsgjerd møtte henne da han arbeidet som assis.tentlege ved Gaustad sykehus. Han fortalte om denne kvinnen, hvordan hun en dag gikk til sin terapeut og sa at hun ikke lenger ville hyppe poteter i åkeren sammen med de andre pasientene. Terapeuten foreslo at hun kunne be.gynne å dikte igjen og ga henne en stol og en pult i et hjørne ved et vindu i stuen. Her arbeidet hun resten av tiden på Gaustad. Haugsgjerd hadde fokus på Hofmos lidelse som en psykose, psykosen som beskyttelse mot noe uutholdelig. «Dette er også en måte å likvidere sin egen vilje til å kommunisere med sitt indre og å møte andre med et skjold av symptomer. Dermed mistet hun også sin mulighet for å bli forstått og gjenkjent av andre. Sammenbruddet kan sees som en engel som beveger seg bakover med ryggen til framtiden og ser bakover før den kommer videre», sa han. Haugsgjerd mente at nøkkelen til forståelsen av hennes sammenbrudd ligger i hennes tap av venninnen Ruth Maier. Hun var hen.nes livs kjærlighet. Hun ble hennes alter ego og muse. «Det er ingen hverdag mer, bare sorte lik i røde klær. Alt vi for.nemmer er de dødes åndedrag.» (Hofmo). Haugsgjerd viste til at Hofmo senere ikke var i stand til å stå noe menneske nær. Hun forsøkte få gitt ut sin venninnes dagboksnotater og dikt, men lyktes ikke og følte at hun sviktet sine mål om å være sin venninnes talsmann. Hun opplevde intens selv.kritikk etter dette. Det senere forholdet til dikteren Astrid Tollefsen beskrives som et blekere forhold. Haugsgjerd mente at stridigheter og brudd i relasjonen til slutt utløste det psykotiske sammenbruddet. Tro og trolldom -eller vrangforestillinger «Visjoner og virkeligheter. Med Haugtussa som guide i møte med fremmede kulturer», var tittelen på foredraget til psykiater og forfatter Mette Nygård. Nygård hadde sitt fo.kus på en psykologisk forståelse av religiøse erfaringer og kulturelle aspekter av disse. Kulturen preges av visjoner som psykologiske fenomener og syner som religiøse erfa.ringer. Hun viste til at det i flere deler av verden eksisterer tro på en åndelig verden parallelt med den verdslige verden. Våre erfaringer er at pasienter oppsøker healere, irislesere, etc for å søke svar og hjelp for sine plager. Troen på forhek.selsen og «det onde øyet» er der fortsatt. Troen på krefter utenfor vår verden finnes i alle kulturer. Ut fra et psykolo.gisk perspektiv kan trolldom forstås som psykologisk for.svar og overtro. I «Haugtussa» fra 1885 skrev Garborg om Veslemøys utenomjordiske krefter. Nygård ga en analyse av Veslemøy og tenker seg at hun kanskje fikk en tryggere verden å forholde seg til når hennes søster viste seg for henne som gjenferd og fortalte om Veslemøys livsløp. Hun hadde en evne til å se inn i den andre verden, noe som vi i dag ville kalle «uvanlige sanseopplevelser» . I dag er trolldom et forskningsfelt. Et fellestrekk ved feno.menene som omhandler trolldom, er at trollmannen net.topp ser klarere i dempet belysning, dette sammen med ranglelydene gjør at mediet lettere kommer i transe. I Ny.gårds utlegning av teksten om Veslemøy er det nettopp to fenomener som går igjen. Det ene er at når Veslemøy ser inn i den andre verden er dette sanseopplevelser som hun har om kvelden, natten eller tidlig morgen. Opplevelsene kan også oppstå i tussmørke, tåke eller i snøstorm. Et annet fenomen er at opplevelsene ofte er knyttet til lyder. Nygård viste til flere erfaringer med pasienter fra andre kulturer. En av pasientene kom til henne fordi han ikke fikk sove, en liten gutt viste seg for ham om natten. Det viste seg at han som ung soldat hadde deltatt i et overfall og skutt en liten gutt i magen. Etter dette deserterte han. Denne mannen hadde vokst opp i en kultur med en arkaisk religi.øsitet som han som voksen tok avstand fra. I hans religion ville det blitt forlangt gjengjeldelse for en slik handling. Han hadde ikke lenger noen ritualer å forholde seg til som kunne hjelpe ham. Han forsøkte å sone ved å vaske eller skade den hånden som han hadde drept gutten med, uten at dette hjalp ham. Gjennom flere historier understrekte Nygård viktigheten og nødvendigheten av å forholde seg til andre kulturer og andre forståelser av tilværelsen. Dersom leger og andre be.handlere ikke forholder seg til pasienters tro kan vi risikere å frarøve oss muligheten til å oppdage dynamikken i lidel.sen og pasientenes forstillinger. Selv om pasienten ikke snakker om det, kan troen på trolldom allikevel være en bakgrunnstro som kan forklare dynamikken i sympto.mene, f.eks kan trolldom fungere som forklaringsmodell ved impotens eller senilitet. Pasientene vil alltid uttale seg på sine premisser. Det er viktig å skille mellom tro på troll.dom og psykotiske vrangforestillinger. Som verdi kan trolldommen kan ha en funksjon som inn.flytelse på moralen, slik at man unngår umoralske hand.linger, sa Nygård. Hun viste til at skyld og skam på den ene siden, og frykt for trolldom på den andre, er innen det samme aspekt og er kulturelt betinget. Hun avsluttet med en omskrivning av Freud da han på sin tid uttalte seg om det kvinnelige. «Hvis dere vil vite mer om kvinnelighet enn det jeg til nå har sagt, så vent på vitenskapen, gå til dine egne erfaringer, eller hør på dikterne. » Nygård sa nå det samme UTPOSTEN NR .7/8 • 2001 GARBORGKONFERANSE El om temaet trolldom: «Hvis du vil vite mer om trolldom, peares «Hamlet» idet han undret seg over hvorfor man vent på vitenskapen, gå til dine egne erfaringer eller hør måtte bli syk for å oppnå selverkjennelse. på dikterne.» Dette landet hos oss som en spennende opp. fordring til å lytte til meningen i andres og egne erfaringer Senere samme dag, da Berge Furre stod på talerstolen og og historier, enten det handler om religiøsitet eller troll.snakket om de fattiges protest; «Gi oss i dag vårt daglige dom. brød» , kom det et utrop fra salen: «Måtte du aldri dø!» Ut. ropet hadde et dypt meningsinnhold. Bale sitt budskap om Melankolien som grunnlag for det skapende at språket får mening gjennom at det knyttes affekt til det, Dette var overskriften på litteraturviter Kjersti Bale sitt fo.ble her vist i praksis! redrag. Hun tok oss med i en kunnskapsmessig heseble.sende gjennomgang av melankoliens mangfol-Fra dekadanse og dødsdrift til post.dige uttrykk og nedslag i kunst og modernisme og narsissisme litteratur fra antikken til moderne tid. Professor i idehistorie Trond Foredraget var basert på hennes Berg Eriksen hadde et fore-doktoravhandling fra 1996: Ved overgangen til drag om Nietzsche og «Out of my weakness and Garborg. Slik vi forsto my melancholy»-Melan. ett nytt århundre i det ville han kaste lys ( koli som litterær konfigu.over sammenhen.rasjon. Noe av hoved.år 1900 fryktet man at Vårherre gen mellom tidens budskapet, slik vi forsto forvirring og indi.det, var at språket gir skulle komme tilbake og dømme videts forvirring oss muligheter til å giennom en ana.skape tilknytning, me-levende og døde. Ved overgangen til lyse av Garborgs ning og sannhet som vil forståelse av Ni.virke lindrende på me.år 2000 frykter man at Vårherre aldri etzsche. Garborg lankolien. Hun henviste interesserte seg for til den franske litteratur-skal komme tilbake og dømme Nietzsche og for.teoretikeren, lingvisten og søkte å forstå deka.psykoanalytikeren Julia levende og døde. dansebegrepet slik det Kristevas avhandling «Sort sol. ble forstått i den tid de Depresjon og melankoli». Kris.Berg Eriksen levde. Berg Eriksen satte nå teva mente at litteratur og kunst net.temaet på dagsordenen ved å topp har denne muligheten til å skape til-sammenligne 1890-årene med 1990.knytning, lindring og tilhørighet ved at det årenes tidsånd. knyttes affekt til språket. Dette hjelper melankolikeren som har trukket seg tilbake fra omverdenen, til å knytte Berg Eriksen snakket om at 1890-årenes nihilisme ble syn.bånd til verden igjen. lig gjennom Hans Jæger og Kristianiabohemen. De ble oppfattet som 1890-årenes dekadente, de representerte rus, Kunsten og litteraturen hjelper oss også til å forstå melan.hor og forfall. Allikevel var de kanskje de siste som kunne koliens særtrekk. Dessuten har melankolibegrepet selv en synde slik at det førte til utstøtelse, sa Berg Eriksen. Dette språklig fortelling. Det knyttes noe mer positivt til melan.representerte den tids behov for opprør og opprydning. kolibegrepet enn til depresjon. Aristoteles påpekte at unn.Den dekadente litteraturen krevde regnskap. «Du skal taksmenneskene innen politikk, litteratur, filosofi etc, var skrive ditt liv» og «du skal ta ditt liv», sa Jæger. melankolske. Under renessansen nådde den kulturelle fo.restilling om forbindelsen mellom melankoli og usedvanlig Verken Garborg eller Nietzsche var selv dekadente. Ni.evnerikdom sitt høydepunkt. Melankolien var knyttet opp etzsche sa at det som kjennetegnet dekadansen var at kraf.mot den sorte gallen som måtte tempereres for at individet ten til å holde alle deler sammen var forsvunnet. De hadde skulle holdes i balanse. Musikk og kjærlighet var visstnok begge et fellestema i sin verdibakgrunn; «All coherens is ypperlige virkemidler i den sammenheng. Selv 1800-tallets gone», spesielt uttalt var temaet tilstede i Garborgs roman psykiatri som prøvde å kaste av seg den tidligere kulturhis.«T rætte Mænd ». Berg Eriksen viser til at denne boken er en torien med hensyn på melankolien for å bli mer vitenskape.fortelling om en roman som ikke fullføres, kraften til å lig, måtte gå til litteraturen. Freud viste således til Shakes-gjøre noe ferdig er forsvunnet. « Trætte Mænd» kan ses på UTPOSTEN NR. 7/8 • 2001 il GARBORGKONFERANSE som Garborgs reaksjon på Nietzsches forståelse av deka.dansen. Nietzsche så på dekadansen som en « sykdom», der ulike deler løper hver sin vei. Han sammenlignet den med en sykdom der de ulike kroppsdelene lever sitt eget liv. Berg Eriksen påpekte at slik sett var ikke Jæger noen virkelig de.kadent. Han kunne følge en tanke helt ut. Han skrev bøker. Han gjorde seg ferdig. Hos den dekadente blir framtidstroen borte, kjønnet det sentrale livstema, selvmordet og destruktivitet eneste utvei..Mystikk og religiøs sentimentalitet var erstatningsgleder. Verden ble holdt på avstand gjennom ironi. Galskap og vanvidd smittet over til en hel tid. Forbindelsen mellom tanke og følelse ble oppløst. Teologien var i ferd med å for. svinne. Slik Berg Eriksen presenterte det ga Nietzsches liv opphav til studiet av geniet og de romantiske studier av galskap. Garborg studerte Nietzsche, han ville forstå sammenhen.gen mellom liv og lære og fant et etisk intakt menneske, og han fant ietzsches studie av tidens dekadanse. Han fant at Nietzsche var en krisetenker. Han prøvde å overvinne nihi.lismen ved å sette det skapende mennesket i Guds sted. Han ville at postnihilismen skulle være kreativ og ikke reaktiv. Nietzsche ville at normer og sannheter måtte settes av livs.viljen selv, og hadde fokus på kunstens frigjørende evne. Han angrep kristendommen og mente at filosofene må skape nye bilder av livet. Det handlet om tro på menneskets livgivende krefter. Den dekadente var født til undergang, mente Nietzsche. Nietzsche tok avstand fra dekadansen, forsøkte å vende negativt til positivt. 1ietzsche ville be.kjempe dekadansen ved å skape det oppreiste mennesket i en gudløs verden. På 1990-tallet ved overgangen til et nytt århundre impone.res vi sannsynligvis ikke lenger av bohemens synder. Berg Korsryggsmerter -en funksjonell forstyrrelse? Hr. redaktør! Under ovennevnte overskrift i nr. 5,200 I fant jeg et interessant intervju med el r. Aage I ndahl. Når det gjelder lumbago, knytter han helt klart patofysiologien til degenerative forandringer i mellomvirvelskivene, spesielt annulus fibrosus. Det synet støt.ter jeg fullt og helt. men overskriften må jeg si meg svært uenig i. Fra et medisinsk studium for mer enn 30 år siden husker jeg godt at vi ble lært at smerter som man ikke finner noen biolo.gisk forklaring på, kalles «funksjonelle» og må forstå via psy.kologiske/psykiatriske mekanismer. våre studenter forteller at dette synet fortsatt formidles av lærerene. I Taber's Cyclopedic Medical Dictionary finner jeg: «functional disease: general term for inorganic disease ... ». Den vinkling som overskriften gir når det dreier seg om et så alvorlig helseproblem som ryggsmerter, Eriksen hevder at nihilismen er blitt hele folkets eiendom. Begrepet synd er borte, nå angrer man ikke sine synder, men angrer for det man ikke har syndet. 1990-årene viser postmoderne posører av et billigere stoff, de løper linjen helt ut. Det er ikke lenger dødsdriften, men narsissismen som regisserer våre posørers undergang. Disse tankene forandrer seg på 1890-tallet mener Berg Eriksen slik vi skjønte det. Nå er det fremveksten av helte.dyrkelsen og de subjektive allmaktsfantasier som domine.rer. Berg Eriksen poengterer at en slik utvikling gjør at troen på mennesket og tilliten til demokratiet avtar, og fan.tasiene om overmennesket øker. Postmodernismens verdikrise er ulik 1890-årenes desen.trering av verdier. Det var de store fortellingenes forfall. Nietzsche og Garborg hadde en sjelden innsikt, de er nå blitt klisjeer.e« Ved overgangen til ett nytt århundre i år 1900 fryktet man at Vårherre skulle komme tilbake og dømme levende og døde. Ved overgangen til år 2000 frykter man at Vårherre aldri skal komme tilbake og dømme levende og døde.e» (Berg Eriksen). Sluttord Det var enda flere foredrag, men vi har valgt ut de som vi selv hadde mest utbytte og glede av. Arrangørene ville at konferansen skulle være en festforestilling og at vi skulle gå mer sultne hjem enn da vi kom. Begge deler oppnådde de til fulle. Kjersti Bale sin bok «Om melankolie» er innkjøpt, og nysgjerrigheten på Garborgs litteratur er forsterket. Inter.essen for forskning på temaet trolldom og eventyr er befes.tet, og Nietzsche har fått en oppreisning. Ikke minst -vi har fått bekreftet at viestødt kjem i beit med alt det vi trur vi veit. I diskusjonen til slutt foreslo Jan Erik Vold at neste konfe.ranse burde handle om gleden. Vi drar dit også! anser jeg som svært uheldig, ikke minst i ly av det som kommer til uttrykk vedrørende patofysiologien for korsryggsmerter i intervjuet med I ndahl. Som diagnostikere står vi leger ofte overfor pasienter som har plager som vi ikke finner årsaken til gjennom klinisk undersøkelse og supplerende prøver. Vi har da tre muligheter; vi kan mistro pasienten, vi kan tolke det hele som «psykisk», eller vi kan trekke våre diagnostiske hjelpemid.ler i tvil og skylde på dårlig diagnostisk sensitivitet. Etter mitt syn, og også ut fra intervjuet med lndahl, synes det siste, være tilfelle, ikke at det foreligger noen «inorganic disease». Knut Laake Geriatrisk avdeling, Ullevål Sykehus UTPOSTEN NR.7/8 • 2001