For å gjøre jobben godt nok trenger jeg…

For å gjøre jobben godt nok trenger jeg… I" I il m I , I ! I 'For å gjøre jobben i :, I godt nok trenger jeg. • ii ' .:, ii !11 'I !i '.! KRA V TIL LOKALSAMFUNNET Et sted man kan trives som privatperson Jeg tror dette er den viktigste enkeltfaktor for de fleste av oss allmennleger , som for folk fest, som får oss til å bli væ. rende på et sted. Gode rammebetingelser som jobbmuligheter for ektefelle, barnehageplass og tilfredsstillende bolig gir gode forutset. ning for trivsel. Når man kommer ny og ukjent på et sted, er det ikke enkelt å orientere seg i det private «dagmamma. markedet», og kommunen bør kunne stille opp med barne. hageplass. Dette er ikke alltid like selvsagt i lokaldemokra. tiets ånd: legene tjener bra, og mang en lokalpolitiker synes nok at legene bør kunne «ordne seg selv». Dette gjelder også bolig. Men flytter man som lege til en utkantkom. mune, vil det sjelden være aktuelt å kjøpe eller bygge bolig før man vet om man blir værende over lengre tid. Annen. håndsverdi for boligomsetning i distrikts-Norge gjør heller ikke boligkjøp til en god pengeinvestering. Mulighet til å skille mellom jobb og privatliv og positiv ba. lanse mellom fag og fritid og gir lokalbefolkningen økt mu- lighet å møte en frisk og opplagt doktor som blir værende. En slik doktor er mye hyggeligere å møte enn en som er utslitt og utbrent, og reduserer sjansen for at doktoren gjør feilvurde. ringer. I et tett og lite lokalsamfunn hvor «alle kjenner alle» kan det virke som det umuliges kunst å finne balansegangen mellom det være doktor for folk, og det å være privatperson. Her må man finne ut hvor ens egne grenser går, men jeg tror det er viktig for alle parter når man skal leve tett samme over år, at man trekker en grense som er tydelig for befolkningen -og seg selv. Man må ikke får dårlig samvittighet for å si nei til faglige spørsmål og ønske om råd i private sammen. henger, men isteden henviser til kontoret neste dag. Dette må også befolkningen akseptere. «Domus-konsultasjoner» kan bli et problem og kan gå så langt at doktoren unngår å gå på butikken i frykt for å møte pasientene sine. En meningsfull fritid er for de fleste av oss et viktig element for trivsel. Ikke alle kan eller bør velge et liv i utkanten. AV ANNE HENSRUD I distriktskommunene er det sjelden et bredt tilbud innen.for kunst og kultur, kafeliv og handel. Er dette viktige ele.menter i ens fritidsinteresser, bør man velge et urbant liv i byen. Men setter man pris på god tilgjengelighet til natur og friluftsliv, at naboen følger med på og vet hva du gjør og hvor du er og viser omsorg-ja da vil du kunne få et godt liv som allmennlege i utkant-Norge! Et godt fagmiljø med stabile og gode kollegaer Det har vært en periode hvor det har vært stor lokal-og fag.politisk vilje til å satse på rekruttering til allmennlegeyrket. Mye tid, krefter og økonomi har blitt brukt, både innen-og utenlands. Dette er en viktig jobb, men det må også være like viktig å stabilisere de legene som allerede er. Det viser seg gang på gang at hvis man ikke har en «stamme» med faste leger å rekruttere nye folk opp mot, blir det vanskelig å fylle vakante stillinger annet enn med korttidsvikarer. De fleste som er relativt ferske i faget ønsker seg en faglig trygghet i å jobbe sammen med mer erfarne kollegaer, og en kontinuitet over tid i kommunen vil som oftest også bidra til en helsetjeneste som er rimelig godt organisert. Dette gir gode rammer for de nyrekrutterte. I tillegg til kollegaene i allmennpraksis er muligheten for faglig utvikling i relasjon samarbeidende sykehus en viktig stimulans. Dette kan være gjennom hospiterings -eller prak.siskonsulentordning eller annet fagutviklingsarbeid. For den som er heldig å ha ett av landets fire universiteter i overkom.melig fysisk avstand vil også ulike tilknytningerformer opp mot universitetsmiljøet være av viktighet for stabilisering og fagutvikling. Selv for en landsens allmennlege kan det være utfordrende og utviklende å være knyttet opp mot «akade.miet». Og det ikke minst er det like viktig for universitets.miljøet å ha en faglig korreks opp mot «det virkelige legeliv» som en allmennlege fra distriktet representerer ..... En godt fungerende helse-og sosialtjeneste Legetjenesten er ikke en isolert tjeneste som fungerer uav.hengig av andre kommunale tjenester. For at jeg kan gjøre en god jobb som allmennlege overfor mine pasienter, må de UTPOSTEN NR .4 • 2002 ulike deltjenestene innefor kommu.nens øvrige helse -og sosialtjeneste fungere godt. Dette betyr stabilitet, god tilgjengelighet og faglighet. Uten en oppegående hjemmetjeneste og velfungerende sykehjem, vil det være vanskelig å yte en forsvarlig og helhetlig tjeneste til de eldre. Kom.muner som greier å stabilisere og re.kruttere til sine tjenester, blir vinne.rene i kampen om fagpersonell. En godt organisert legevaktordning For å bli værende i et distrikt med lang vei til sykehus, er det viktig med en legevaktorganisering som gir fag.lig og personlig trygghet ikke bare for befolkningen, men også for legen. I tillegg er det viktig med en vakt.hyppighet som er overkommelig. Vaktene skal ikke styre livet. Det er ikke bare de nyutdannede legene som vurderer dette som sentrale elemen.ter for trivsel, men også vi som har vært i mange år i distrikt. Når vi er slitne og trøtte glemmer vi fort at de akutte og dramatiske hendelsene på vakt er sjeldne. I vår urolige natte.søvn får fantasien fritt spillerom; de verst tenkelige situasjoner står og venter i kø -og vi er helt alene ... For å øke trivsel på vakt må det være godt oppdatert akuttmedisinsk ut.styr, velfungerende og hensiktsmes.sig kommunikasjonsutstyr, beman. net legevaktsentral der dette lar seg gjøre, og faglig oppdatert ambulansetjeneste. For å få dette til mener jeg at det er nødvendig med større vaktdistrikt. Her må staten se sin besøkelsestid med bl.a. å bidra med økonomiske ressurser. For det vil koste penger. God dialog med administrasjon og politikere I et lite lokalsamfunn er det spesielt viktig at man greier å komme fram til hensiktsmessige løsninger som kan fun.gere for befolkningen, og ikke minst for de som trenger kommunens bistand på grunn av sykdom eller uførhet. Også for de som skal jobbe innenfor rammene av et kommunalt system, er det viktig med en god porsjon pragmatisme. Man må la være å ri kjepphester der dette ikke er nødvendig. Man må se etter mulighetene for løsning, ikke begrensningene. UTPOSTEN NR.4 • 2002 Det er ikke alt som står i lover og reglement, ei eller er det all.tid slik at man må følge alle lover bokstavelig ... Myndighet må følge ansvar, både faglig og administrativt. Overgangen fra den statlige distriktslegeordningen til den kommunale overtakelsen i 1984 mener jeg er et eksempel på at de nevnte prinsipper ikke ble fulgt. Lønnsvilkår For meg er dette et punkt som jeg tar som en selvfølge, og jeg omtaler det derfor bare helt kort. Avlønning skal stå i forhold til arbeidsinnsats og ansvar, det være seg om man har kommunal lønn eller er om man er privatpraktiserende lege med kommunal avtale. Legevakt må betales i forhold «FOR Å GJØRE JOBBEN GODT NOK TRENGER JEG ... » i I" ' 11 I I : I l il I ' I 'i til den belastning det er å ha beredskap med stor ansvar langt fra sykehus. Nattarbeid inkludert telefoner belaster, og skal betales deretter. I forbindelse med innføring av fastlegeordningen er det mange av de tidligere fastlønnslegene som har opplevd en til dels betydelig økning inntekt. Dette gir selvsagt en ekstra motivasjon for å fortsette som doktor i utkant-Norge. Så må man tåle at man figurerer på førstesiden i lokalavisa når skatteoppgjøret offentliggjøres. Det er dessverre også kollegaer blant oss som krever helt uri.melige betingelser for å gjøre en jobb i distriktet. Ofte frem.mes slike krav overfor kommuner som over lang tid har hatt problemer med å dekke allmenlegestillingene, og som har «kniven på strupen» -både fra befolkningen og tilsynsmyn.dighetene. Slike krav må vi som gruppe ta avstand fra. KRA V TIL 2.LINJETJENESTEN Samarbeid Det stilles krav til samarbeid -begge veier! I I.linjetjenes.ten skjer seleksjonen av de pasienter som skal utredes og be.handles på et høyere nivå. Det er vi som er «bestillere» av tjenester på vegne av våre pasienter. Etter utredning og evt. behandling vil pasientene komme tilbake til oss for videre oppfølging. Noen ganger kan det virke som spesialisthelse.tjenesten tror de rekrutterer pasienter fra en helt «egen» populasjon som eksisterer uavhengig av de vanlige sam. funnsstrukturene. De driver med sitt, og vi med vårt... For å gjøre en god jobb som allmennlege er det derfor vik.tig å ha et nært og tett samarbeid med lokalsykehuset, hvor man har en felles forståelse for den pasientpopulasjonen man skal yte tjenester overfor. Arbeidsfordelingen må være hensiktsmessig og fleksibel, avhengig av problemstilling og de ressurser som finnes på det aktuelle nivå til enhver tid. Det er viktig at det ikke er en part i samarbeidet (2.linjetje.nesten ... ) som alene definerer hvilke problemstillinger som er deres ansvar, og så blir «resten» overlatt til primærhelse.tjenesten. En slik ansvarsdeling er uhensiktsmessig og ufor.utsigbar for alle parter, og gir dårlig utnyttelse av ressurser og kunnskap. Faglighet Både pasientene og allmennlegene må være sikre på at de spesialistene man samarbeider med utøver sitt fag basert på best mulig tilgjengelig kunnskap og godt faglig skjønn. Herunder kommer også at man tar tilstrekkelig hensyn til hele mennesket, til pasientens autonomi og til en helhets.tenkning rundt pasienten. En best mulig utnyttelse av til.gjengelige ressurser hører også med. Her er de store utfor.dringene gamle pasienter, og pasienter med kroniske sy.dommer. Har vi ikke tilgang på et godt fungerende lokalsy.kehus -hvor de fleste av våre pasienter skal ha sin spesialist.helsetjeneste -har vi lite nytte av spisskompetanse og høyteknologisk medisin. Tilgjengelighet og service. Rimelig ventetid for at en undersøkelse eller behandling skal bli utført, er viktig både for pasient og henvisende lege. For pasienten vil det være viktig å få avklart en tilstand uten unødvendig forsinkelse, både rent medisinsk og ikke minst psykisk sett. Urimelige ventetider vil også øke presset på allmennlegen i ventetiden; den bekymrede pasient ringer, ønsker at vi skal purre på, trenger kanskje forlenget syke.melding i ventetiden, symptomene forverrer seg, ny runde hos allmennlegen. Å vente 8 uker fra legen henviser en kvinne med kul i brystet og mistanke om brystkreft, til pa.sienten blir innlagt for operasjon, er urimelig lenge ... Lange ventetider gir også dårlig flyt i pasientstrømmen og arbeidsfordeling mellom nivåene. Tilbakemelding/epikrise er en annen sentral kvalitetsindi.kator. Primærhelsetjenesten er helt avhengig av rask og god tilbakemelding fra sykehuset for å kunne følge opp pasien.ten på en skikkelig måte. Ofte opplever jeg at epikrisene kommer altfor seint, og at innholdet er lite tilpasset den oppfølging og det ansvar jeg som allmennlege skal ha vi.dere for pasienten. Det hjelper lite med teknologiske nyvin.ninger som elektronisk overførte epikriser hvis dette fører til at mens de tidligere tok 9 uker fra pasienten var uskrevet til hadde epikrisen i posten, så tar det nå 8 uker og 5 dager før den kommer via e-post! Med få unntak vi det være helt utenkelig for en allmennlege å sende noen til sykehuset samtidig å sende med en henvis.ning. Kanskje burde legene utenfor sykehus sette samme krav -vi tar ikke imot en pasient i vår kommune uten at det samtidig foreligger en epikrise. Tre kjerneområder Mitt krav overfor 2.linjetjenesten for at jeg skal kunne gjøre en god jobb som doktor i en utkantkommune, kan sam.menfattes i tre punkter:At man blir tatt på alvor og at man møtes med alminnelig høflighet. Dette gjelder både pasien.ten og pasientens lege. Til sist er det viktig at samarbei.dende spesialisthelsetjeneste har forståelse for våre ramme.betingelser. Det er en vesensforskjell å vurdere et sykt barn ute i allmennlegetjenesten kl. 02 på natta, 15 mil fra syke.hus, og det å se det samme barnet etter 2-3 timer , etter en ambulansetransport på mottakelsen i sykehus med mange ressurser tilgjengelig for å avklare situasjonen. Det er lett for de fleste av oss å være etterpåkloke ... UTPOSTEN NR.4 • 2002