En allmennmedisinsk erfaring: Å være pasienters

m En allmennmedisinsk erfaring: 0 A være pasienters AV ANNE LUISE KIRKENGEN Som følge av et langt primærlegeliv og som bivirkning av systematisert nysgjerrighet har jeg tilegnet meg en form for særkunnskap. Jeg mener å ha forstått noe om hvor.dan krenkelse, avmakt og ydmykelse kan gjøre mennesker syke. Mer presist sagt har jeg prøvd å oppnå en dypere forståelse av det patogene potensiale i slike menneskelige erfaringer. Som forskningsansats valgte jeg en eksistensiell margma.lerfaring som omfatter både avmakt, krenkelse og ydmy.kelse, nemlig seksuelt misbruk i barndommen. Ved å gå til mennesker med en erfaring fra kanten av det eksistensielt tålelige -som det å bli gjort «hjemløs» i barndommen re.presenterer -kunne jeg studere de generelle mønstrene som kjennetegner det som fenomenologiske filosofer kaller Unheimlichkeit, uhjemmelighet, hjemløshet. Samtidig fikk jeg innsikt i de spesielle særpregene som kjennetegner den enkelte krenkede personens tap av hjemmefølelse, det vil si av trygghet i egen familie, eget hjem, egen venneflokk, eget naboskap og den egne kroppen. Legelivet, nysgjerrigheten og innsikten har tilsammen hatt flere bivirkninger. En av disse er at en stadig større gruppe krenkede mennesker -mest kvinner, men også stadig flere menn, har funnet frem til min praksis. En annen bivirkning er at min deltakelse i deres behandling gjør meg delaktig i en erkjennelsesprosess omkring langtidsfølgene av det de har opplevd. Erkjennelsen fører av og til med seg at de ska.dede personene bestemmer seg for å anmelde sin(e) overgri.per(ere). Slik er jeg, i rollen som et sakkyndig vitne, blitt in.volvert i såvel strafferettslige som sivilrettslige vurderinger av mine pasienters anklager. Sakkyndig vitne i en straffesak i byretten Gjennom medisinstudiet var jeg ikke forberedt på rollen som sakkyndig vitne, slik den er definert gjennom reglene som kjennetegner en juridisk prosedyre. Den første saken jeg ble innkalt til som vitne handlet om en klage fra en av mine unge, kvinnelige pasienter. Klagen var rettet mot Skolesjefen i Oslo. Den gjalt seksuelle overgrep over flere år i rammen av undervisningen på en barneskole. Overgripe.ren var en lærer som nå var død. Overgrepene hadde om.fattet alle former for kroppslig kontakt inkludert vaginalt samleie, og de hadde funnet sted under gymnastikktimer og svømming i skolens lokaler, eller under aktiviteter etter skoletid under lærerens ansvar. Min pasient hadde vært en av en gruppe elever som denne læreren hadde «begunsti.get» med spesiell oppmerksomhet fordi de var flinke og iv.rige i idrett. Særlig under aktivitetene etter skoletid hadde disse barn «fått lov» til å gjøre ting som ikke inngikk i de Anne Luise Kirkengen spesialist i allmennmedisin og har vært solopraktiker siden 1975 på samme sted i Oslo; er fastlege for 900 pasienter; har tatt en medisinsk doktorgrad i 1998 (helsefølger av seksuelle overgrep i barndommen), og har utgitt en bok om dette emnet i 2001. UTPOSTEN R.3 • 2002 • vitne i rettssalen m vanlige øvelser, slik som å skli naken på en grønnsåpe-bane i gymnastikksalen. Barnas fortellinger om slike «privilegier» hadde i sin tid aktivisert foreldre til å fremføre både skriAige og muntlige bekymringsmeldinger til skolens ledelse. Men der hadde man avvist henvendelsene som ubegrunnet. Selv et forel.dremøte hadde strandet på at rektor hadde avvist foreldre.nes mistanker om ureglementert undervisning, ja endog misbruk av barn gjennom en av skolens ansatte. Jeg bevitnet min pasients omfattende skadethet ut fra min almenmedisinske vurdering. Rettens sakkyndige var to le.dende fagpersoner innen norsk barne-og ungdomspsykia.tri. De godtok min argumentasjon og mine skadebelegg til tross for at det i en tradisjonell medisinsk forstand ikke fan.tes bevis av en vaginal voldtekt mer enn ti år etter at den faktisk hadde skjedd. Bevisene lå nemlig i barnets og ten.åringens utvikling og hennes væremåter, og ikke minst i den unge kvinnens nåværende, omfattende helseproblemer og komplette funksjonssvikt. I en fenomenologisk tolkning av hennes sykdomshistorie fremkom nemlig en logikk: hennes synlige måter å skade seg selv speilet de skjulte må.ter med hvilke læreren hadde skadet henne. Hun fikk medhold i sin klage og fikk tilkjent en oppreis.nmg. Sakkyndig vitne i en injuriesak i lagmannsretten Den neste saken jeg ble involvert i handlet om en klage fra en kvinne mot en mannlig medstudent, begge medlemmer av et kull av studenter på en høyskole. Kvinnen hadde følt seg presset til å anmelde mannen for voldtekt i hennes lei.lighet natten etter at kullet hadde feiret en eksamen. Hun hadde hevdet at hun hadde gått alene hjem, at mannen hadde fulgt henne, kommet inn i hennes leilighet og nektet å gå til tross for at hun hadde anmodet ham om det. Så hadde han gjort stadig mer intense tilnærminger. Hun hadde mistet bevisstheten men hadde forstått at hun var blitt voldtatt da hun våknet igjen, men uten å kunne huske detaljer. Hun hadde omgående ringt til en venninne og for.talt hva som hadde hendt. Hun hadde ringt en allmennlege og fått time samme dagen. Hun var blitt godt mottatt og henvist til nærmeste gynekologiske poliklinikk for doku.mentasjon -men hun hadde ikke klart å reise dit. I det neste studieåret, med sin medstudent daglig i nærheten, hadde hun følt seg konstant i alarm. Snart hadde hun fått hel.seplager hun aldri hadde hatt før, og store problemer med hu.kommelse og konsentrasjon. Studiene var blitt slitsomme. Rykter hadde begynt å versere og hun var blitt satt under press av kullkolleger. Da hadde hun gått til anmeldelse. Man.nen hadde ikke benektet samleie, men hadde derimot hevdet at hun hadde samtykket. På dette grunnlaget anmeldte han sin anklager for injurie. Lagmannsretten ga ham medhold. Min medisinsk begrunnede fremstilling av hennes omfat.tende helseproblemer som klare dokumenter av overgrep, ble avvist av retten. Fenomener som avspaltning av trauma.tiske minner, Aash-back opplevelser utløst av triggere, unn.gåelser og fobier, mareritt, angst og panikkanfall i visse sosiale situasjoner, kroppslig avverge fremkalt av sensori.motoriske assosiasjoner -alt det som kjennetegner virk.ningen av overgrep, ble ikke tillagt gyldighet som bevis. Denne saken gjorde tydelig for meg at rettsvesenet vektleg.ger ny medisinsk kunnskap på ulik måte med henblikk på hva som tillegges forensisk evidens. Begrep som dissosia.sjon, Aash-back og sensorimotoriske triggere er forlengst integrert i traumatologiens vokabular. Nevrofysiologens utforskning av endringer langs hypotalamus-hypofyse.binyrebark-aksen utløst av eller knyttet til traumatisk erfa.ring gir nesten så «harde data» som genetisk granskning. Da jeg i rettssalen brukte begrepet «avspaltning» spurte en av meddommerne rettens formann hva det var jeg hadde sagt. Formannen ristet på hodet. Det ble ikke Aere spørsmål til dette tema. Da jeg beskrev Aash-back som et erindrings.glimt som stammer fra en helt bestemt, autentisk men ikke UTPOSTEN NR.3 • 2002 Å VÆRE PASIENTERS VITNE RETTSSALEN m gjenkallelig kontekst, spurte en av dommerne om den an.klagedes angivelige indre bilder kunne tilhøre en helt an.nen situasjon enn angjeldende. Da jeg svarte at det var lite trolig fordi bildene «passet» inn i en bestemt sammenheng, vendte han seg til en meddommer og hvisket hørbart «hun forstår ikke spørsmålet», hvorpå meddommeren nikket -og skiftet emnet. Sakkyndig vitne i en erstatningssak i byretten I den tredje saken jeg vil beskrive ble jeg involvert på vegne av en kvinnelig pasient jeg hadde kjent i mange år. Hun hadde vært langtidssykemeldt før hun konsulterte meg for første gang. Det var hennes kvinnelige terapeut som hadde bedt henne ta kontakt med meg. Hensikten med pasientens henvendelse var et behov for medisinsk utredning og be.handling og en begrunnelse for medisinsk rehabilitering. Mens hun var under parallell oppfølging hos terapeuten og meg, ble det tydelig at hun ikke kunne komme tilbake til sitt tidligere yrke og at hun ville søke om yrkesrettet attføring. Pasienten hadde en betydelig kompetanse i et helsefag, men det virket som om hun var kommet i tvil om biomedisinens moralske substans. Hun syntes ikke å kunne identifisere seg med faget sitt lengere. Min erklæring til Trygdeetaten hand.let om dette, og jeg argumenterte med utbrenthet i forhold til omsorgsfunksjon. Mens søknaden ble behandlet, arbeidet hun videre med terapeuten sin som informerte meg om be.tydelige fremskritt. Noen måneder senere ble søknaden av.slått. Innen da hadde hun betrodd til sin terapeut at hun var blitt seksuelt misbrukt under dekke av terapi av en psykiater som hun hadde konsultert i flere år. Da hun anket avslaget ba hun meg om en erklæring som handlet om disse år med «terapi» som hadde endt med et sammenbrudd. Denne in.formasjonen gjorde begripelig hva som hadde utløst hennes paniske Aukt fra medisinfaget: hun var forut for å oppsøke sin nåværende terapeut blitt head-hunted til et team under ledelse av en mannlig psykiater. Og selv om tilbudet var yt.terst smigrende faglig sett, utløste det en krise som kunne avleses både av hennes helseproblemer og frekvensen i syke.meldinger fra denne tiden av. To år senere bestemte kvinnen seg for å anmelde sin tidli.gere psykiatriske behandler. Politiet fant flere klager på samme lege, om enn foreldede. Noen av disse tidligere kla.gerne var beredt til å vitne mot den samme psykiateren for seksuelt misbruk under behandling. Det ble berammet en straffesak med min pasient som klager. Men saken ble av.lyst fordi anklagedes forsvarer hadde påpekt at den mest fornærmende handlingen min pasient hadde gitt til proto.koll, hadde foregått før en viss dato. Qua dato var den blitt foreldet med henblikk på strafferettslig forfølgelse. Ergo fantes ingen straffesak lenger. Derfor rådet bistandsadvo.katen å gå til sivil søksmål om erstatning for voldsskade. I denne saken var jeg innkalt som medisinsk sakkyndig vitne i min rolle som klagerens lege gjennom de senere år. Anklagedes advokat, en skarpskodd jurist, hadde funnet det taktisk riktig å så tvil om både min faglige hederlighet og om korrektheten av min medisinske fremgangsmåte. Jeg var uforberedt på et forhør der jeg gradvis kom til å fremstå som en lege som ikke bruker diagnosesystemet på UTPOSTEN NR.3 • 2002 Å VÆRE PASIENTERS VITNE RETTSSALEN m en korrekt måte i sine erklæringer og som ikke bedriver sitt fag lege artis. Opplevelsen av at det plutselig var meg som var «anklaget» var en sjokkerfaring som fremdeles har sin ettervirkning. Min pasient fikk medhold i at hun var blitt påført en skade.lig og krenkende «behandling», men retten fant at hun selv burde ha skjønt dette umiddelbart etter at hun brøt sam.men og sluttet å konsultere psykiateren. Hennes klage handlet følgelig om et foreldet forhold. Og hennes tidligere terapeut ble frikjent på grunn av denne foreldelsen av for.øvrig straffbare handlinger. Er visse typer faglig kyndighet en menneskelig belastning? Siden den sistnevnte saken har jeg opplevd å bli oppnevnt som rettens medisinske sakkyndige i en straffesak mot en allmennmedisinsk kollega, anklaget for seksuelt misbruk av flere kvinnelige pasienter. Oppnevnelsen skjedde på an-modning av Statens Helsetilsyn. Den rettsmedisinske kom.misjon fant, etter nesten syv måneders vurderingstid, at min analyse av de meg forelagte dokumenter ikke var i samsvar med kravene til en sakkyndig erklæring i en straf. fesak mot en kollega. Denne vurderingen ble bekjentgjort en uke før saken begynte. Jeg ble omgående avsatt som sakkyndig på bakgrunn av denne «underkjenningen», som det het i rettens begrun. nelse. Siden Den rettsmedisinske kommisjon ikke har mandat til å underkjenne sakkyndige rapporter, har Loven ikke forutsett en slik situasjon. Det avskar meg følgelig, i kraft av en manglende ankeinstans, fra å kunne klage på denne avgjørelsen. Jeg ble derfor stående som en fagperson som ikke hadde gjort en kvalifisert analyse. En slik autori.sert avsløring av ufaglighet medfører dårlig rykte eller offentlig skam. Det fantes følgelig ikke en medisinsk kyndig person i retten for å vurdere indikasjonen for visse dokumenterte hand.linger i forbindelse med allmennmedisinske undersøkelser, behandlinger og forskningsformål. Retten fant legen skyl.dig i «kynisk utnyttelse» av sine kvinnelige pasienters sår.barhet, tillit og avhengighet. Anklagede har anket dom.men. Dommen er også anket i den tredje av de foran nevnte sa.kene, men i dette tilfelle av saksøkeren, det vil si min pasi.ent. Hun ringte meg nylig for å fortelle at jeg ville bli inn.kalt på nytt -som hennes vitne. Det første jeg spurte henne var om jeg ville møte den samme forsvarsadvokaten. Da hun bekreftet det, kjente jeg at jeg fikk smerter i maveregi. onen. Denne advokaten har nemlig sittet på min høyre skulder siden vårt foran beskrevne møte. Når jeg gjør jour. nal notater hører jeg ham spørre: Er dette korrekt? Samsva. rer det med klassifikasjonssystemet? Er det den rette diag. nosen? Tolker du riktig? Jeg er nå blitt en lege som tenker etter hver konsultasjon og ved hvert journalnotat: kan jeg forsvare det jeg her skriver overfor en advokat som vil bevise mine faglige mangler. Og verre skal det nok bli. Den neste saken hvor jeg skal be- vitne en kvinnelig pasients varige skadethet gjelder to isolerte overgrep av samme person for mange år siden. Den er beram- met til tidlig i høst. Den kaster en skygge over sommeren. blad for allmenn. UTPOSTEN og samfunnsmedisin Sjøbergvn. 32 -2050 Jessheim Tlf. 63 97 32 22 -Fax 63 97 16 25 -E-mail: rmrtove@online.no •••••••.. Unn deg et eget eksemplar av UTPOSTEN Det koster kr. 375,-pr år! Jeg ønsker å abonnere på UTPOSTEN: Adresse ........................................................................................................................................................................................ . Poststed ....................................................................................................................................................................................... . UTPOSTEN NR .3 • 2002