Utkantleger på offensiven

m FRA AINA ScmøTZ: Distriktslegen -Institusjonen som forsvant. Det offentlige legevesen 1900-1984. Osw: Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo 2000. Utkantleger på offensiven «Utposten» -en ny premissleverandør Før ste num mer av Utposten. Almindeligt blad for primærleger så dagens lys vinteren 1972. «Kontaktbehovet med kolleger er nøkkelordet bak initiativet til Utposten«, skrev de tre ini.tiativtakerne i sin presentasjon i Legeforeningens tidsskrift (1972:1738). Målsettingen var først og fremst å fremme de.batt om primærlegens situasjon og spre informasjon og erfaringer kolleger imellom, og til de sentrale helsemyndig.hetene. Men initiativtakerne hadde større ambisjoner enn som så. Bak disse idealistiske vendingene lå målsettingen om å heve primærlegens, og særlig enelegens anseelse og prestisje innad i legeprofesjonen. Ved å heve hans eller hen.nes status ville det også bli mer attraktivt å søke seg til ut.kanten. Dette skulle i neste omgang komme befolkningen til gode. Utposten skulle være deres viktigste redskap i arbeidet med å realisere disse visjonene., Utviklingstendensene -slik redaksjonen så dem -gikk nå i retning av å rasere primærhelsetjenesten i alle deler av lan.det. Det var hårreisende å se på et system der både forventet karriereinntekt og all prestisje var samlet hos spesialistene, i sykehusevesenet; forteller bladets første redaktør, Harald Siem, i sitt tilbakeblikk på bladets fødsel og første leveår (Siem og Nylenna 1996: 240-5). Viktig var det at terskelen for å skrive var så lav at alle følte de kunne bidra, og at for.men var slik at man gjerne tok bladet med seg som fritids.lektyre (Wium, personlig meddelelse 1997). Bak Utposten sto tre unge distriktsleger som befant seg i hver sin øykommune i Ytre Romsdalen. Det var Tore Rud (1942-1995), Sandøy, Harald Siem (f 1941), Aukra, og Per Wium (f 1943), Midsund. De tre var blitt godt kjent gjen.nom vaktsamarbeid. Siem og Wium var dessuten venner fra tiden som medisinerstudenter i Sveits, og fra turnus.tjenesten. Med god hjelp av ektefeller og med egne midler, gikk de løs på oppgaven med krum hals. «Vi tror vi skal lykkes», skrev legene i det første nummeret av bladet. Ja, starten ble god. Etter tre nummer hadde nærmere 300 kol.leger tegnet abonnement, de aller fleste av dem bosatt i dis.triktene. Etter 4-5 år hadde de rundt 750 abonnenter. Men hvorfor var ikke et slikt initiativ kommet før, og hvorfor lyktes utgiverne så raskt med å nå sine målgreupper? Harald Siem ser både tidspunktet for utgivelsen og den raske suksessen i sammenheng med to fenomener. For det første kom bladet i kjølvannet av de «grensesprengende» ungdomskullene som senere ble sekstiåtterne. For det andre må suksessen ses i lys av den massive hjemkomsten av uten.landsmedisinere. Begge fenomenene rørte ved det etablerte. Utpostens initaitivtakere og svært mange av dets abonnen.ter, var typiske barn av sin tid. De kom utenfra, viste ingen respekt for autoritetene, var velformulerte og bramfrie, stilte krav og forlangte å bli hørt. Slik tilhørte de en massiv bevegelse med basis i ideologiske strømninger som preget hele den vestlige verden fra slutten av 1960-tallet. Unge, velutdannede, teoretisk skolerte, velformulerte og radikale akademikere satte premissene for den politiske dagsorden. De nyutdannete norske legene ble som de fleste akademi.kere av sin generasjon, sterkt påvirket av disse strømning.ene, nærmest uansett politisk tilhørighet. De fire første numrene av Utposten var alle nær knyttet opp mot dagsaktuelle temaer, slik som: Etterutdanning av primærleger (nr 1), samarbeidet primærlege/sykehus, pri.mærlege/sentraladministrasjon (nr 2), om helsesenter og gruppepraksis (nr 3) og om Stortingsmelding 85, Om helse.tjenesten utenfor sykehus (nr 4). Utposten stilte spørsmål ved «det meste»: Ved faget slik det ble forvaltet i Akademia og i de etablerte institusjonene, ved primærlegenes interesser slik de ble forvaltet av Legeforeningen, ved den ensidige fo.kuseringen på den kurative medisinen, og endelig ved den dominerende og snevre definisjonen av sykdomsbegrepet. Videre inneholdt bladet en strøm av protester mot de sen- UTPOSTEN NR . 7/8 • 2002 (\( UTPOSTEN 1972-2002 trale helsemyndigheetne, og hva skribentene oppfattet som myndighetenes manglende kunnskaper om og forståelse for de problemene-faglige og personlige -som legene dag. lig måtte hanskes med. Ikke uventet ble Utpostens redaksjon tatt for å være ven. strev ridd, der den med brask og bram og blottet for respekt for autoritetene, nærmeste ustoppelig malte fanden på veg.gen. Men faktisk tilhørte ingen av de tre initiativtakerne ytre venstre fløy i norsk politikk. Ingen av dem hadde lest verken Marx eller Maos lille røde. En stemte Høyre, en Venstre og en Arbeiderpartiet, forteller Siem. Og Utpostens redaksjon ville -som Siem uttrykker det-ikke revolusjon, men reform (Siem og Nylenna 1996: 240 ff). Men de var pre- get av sin tid. Utgivelsen manifesterte på sett og vis også et generasjons.opprør med de eldre kollegene. Dette gjenspeiles blant annet ved at den eldre generasjon distriktsleger og allmennprakti.kere sjelden bidro som skribenter, og til dels hadde proble.mer med å identifisere seg med bladets innhold, selv om mange av «kampsakene» var av gammel dato. Ja, faktisk skapte bladet betydelig irritasjon hos enkelte av disse legene, som hadde en fortid i en helseverden med ganske andre for.utsetninger. Men kanskje var det vel så mye bladets uvørne form som temafokuseringen, som irriterte -? Redaksjonen fikk imidlertid uforbeholden støtte av den gamle radikale.ren Evang, som på møtet for offentlige leger i 1972 slo fast at dette var det beste som hadde hendt distriktshelsetjenesten på atskillige år (Siem og Nylenna, ibid). Et viktig trekk ved 70-tallsradikalismen handlet om «tjene folket». Blant relativt mange nyutdannete og samfunnseng. asjerte medisinere nedfelte dette seg i ny interesse for all- mennmedisin og offentlig helsearbeid (samfunnsmedisin). Å interessere seg for disse feltene av medisinen ble i vide kretser betraktet som «politisk korrekt». Dette gjenspeilte seg blant annet i søkningen til primærhelsetjenesten, først og fremst til de offentlige legestillingene, men også til allmenn.medisin. Fra slutten av 60-årene og mot midten av det nye ti.året, var det feks ikke lenger mangel på søkere til de ledige distriktslegestillingene. Også her kom Utposten sine lesere i møte med aktuelle spørsmål og faglige artikler. Slik bidro denne typen stoff ikke bare til å skape ny interesse for fag.disiplinene, men også til å vedlikeholde kunnskapen. En av bladets redaktører ved 25-årsjubileet i 1996, Eystein Straume, hevder i sin lederartikkel i jubileumsnummere at« Utposten ble en bevegelse i norsk helsevesen. En bevegelse i retning av allmennmedisin og samfunnsmedisin på lokalt nivå.» Om Utposten ikke var alene om å forme og å drive sam.funnsmedisin og allmennmedisin framover mot egne spesi.aliteter (1984), så fungerte bladet som en viktig pådriver. UTPOSTEN NR .7/8 • 2002 Ei Med i bildet hører at bladet medvirket til å heve de unge primærlegenes selvtillit, både faglig og sosialt. En selvtillit som var avgjørende for å kunne stå fram og vinne gehør. En av bladets tidligere lesere sier det slik: « Utposten var med og ga oss en identitet og stolthet over å være en helt vanlig doktor -også uten karriere og overlegetitler» (Aschim 1996: 233). Bladet spilte en slik tredelt rolle: Det la premisser for den helsepolitiske utvikling mht finansiering og organisering, det bidro til å bygge opp fagene samfunnsmedisin og all.mennmdisin, og det bidro til opplæring i og vedlikehold av standens eller delprofesjonens normer og verdier -ja nær.mest til å forme en alternativ legerolle. Tharald Hetland (Olls formann 1979-83) sier det slik: «Det er klart at det viktigste som skjedde omkring Utposten og de distriktslegene som samlet seg rundt denne fanebære.ren, var å skape og forsterke en egen distriktslege-ideologi. En ideologi som ikke lenger bare kunne næres av helsedirek.tørens årlige møter på Bygdøy, men som falt sammen med ut.viklingen av almenmedisin og samfunnsmedisin som spesia.liteter» (brev av 22.10.97). I de første fem årene, til redaksjonsskiftet i 1977, konsen.trerte redaksjonen seg om fagpolitiske spørsmål, og fun.gerte først og fremst som distriktslegenes organ. I den neste femårsperioden ble fokus rettet mot allmennmedisinske problemstillinger, mens epoken deretter (1983-87) ble de «nye» samfunnsmedisinernes æra. Hele tiden er det seksti.åtterne som har sittet ved roret, også fram mot årtusenskif.tet. Etter kort tid «erobret» Utpost-redaksjonen Oil. Siem gikk inn som leder av foreningen i 1975, og satt der til 1979. Senere overtok hans meningsfelle, Tharald Hetland. Fore- nignens profil ble fra nå av sterkt farget av de unge «radi. kalerne», mens Utposten naturlig nok ble foreningens tale-rør. Utposten var på sett og vis de unge primærlegenes organi.serte opprør mot «etablissementet» -et opprør rettet mot så vel Legeforeningen som Helsedirektoratet. På mange må.ter nådde de unge legene fram med sine synspunkter. Det kan med andre ord ikke reises tvil om at bladets redaksjon, med Harald Siem og Per Wium i spissen, var en sentral ak.tør i utformingen av 1970-og 80-årenes primærhelsetje.neste. Føringene fra landets politiske ledelse var klare, men de hadde neppe vært gjennomførbare uten de innspill og til dels støtte som Utposten og senere Oil, sto for. Hvorvidt eller i hvilken grad bladet var en representativ målbærer av hovedstrømningene innad egen stand, kan imidlertid dis.kuteres. UTPOSTEN 1972-2002 1972-1977 Tore Rud, Harald Siem Per Wium 1978-1982 Aage Bjertnes Martin Holte 1983-1987 Frode Heian Jon Hilmar Iversen Ola Lilleholt Magne Nylenna Øystein Pedersen 1988-1992 Eli Berg Mette Brekke Åsa Rytter Evensen Marit Hafting Kirsti Malterud Berit Olsen Janecke Thesen 1993-1997 Geir Sverre Braut Sonja Fossum Betty Pettersen Eystein Straume Eivind Vestbø Helge Worren Petter Øgar 1998-2002 Frode Forland Torgeir Gilje Lid Erik Jesman Pedersen Jannike Reymert Tone Skjerven Gunnar Strøno Elisabeth Swensen Tove Rutle har vært fast redaksjonssekretær siden 1993 UTPOSTEN NR.7/8 • 2002