Legemisjonen - fortsatt en utfordring

Legemisjonen - fortsatt en utfordring il Legemisjonen -fortsatt en utfordring AV ROLF BERGSETH Legemisjonen slik den vokste fram som en integrert del av misjonsarbeidet på slutten av 1800-tallet, var en fortsettelse av det helhetlige arbeidet misjonærene tok på seg på grunn.lag av Jesu omsorg for det hele mennesket. De første misjo.nærene uten spesiell helsefaglig utdanning tok seg også av folks sykdommer ved siden av mange andre oppgaver som evangelisering, leseopplæring, språkopplæring etc .. Den første misjonslegen i moderne tid var dr. John Thomas, medarbeider til den mer kjente William Carey i Bengalen. Senere i 1841 vart det i Edinburgh konstituert et «Medical Missionary Society» med Dr. Parker som den første utsen-Operasjonsstua ved Gumare District Hospital, Botswana. ding til Kina (3). Legemisjonen ble en pionerinnsats med oppstart av kurativt og profylaktisk helsetjeneste i områder I den tiden jeg var lege ved Hopital Protestant de Ngaoun. hvor slikt arbeid ikke fantes. Senere ble dette kalt misjons-dere, Kamerun var flertallet av de innlagte muslimer. helsetjeneste etter som nye grupper helsepersonell kom til. Lange var rekkene som samlet seg til kveldsbønnen på plas. sen foran sykehuset, ledet av en i man, som trolig også hadde Misjonshelsetjenesten vil måtte være i stand til å møte det noen av sine egne innlagt på sykehuset. Sykehusets ansatte totale mennesket, frelst eller ufrelst, frisk, sykt eller døende, møttes i kapellet på morgenen før arbeidet starte, og musli.i sin totalitet som skapt i Guds bilde. mene møttes til sine bønner rett utenfor, om det var ved middagstid eller til kveldsbønn. Det ble ikke på noen måte Profesjonalitet og kompetanse står for legemisjonæren ikke lagt hindringer i veien for deres trosliv. Det grunnleggende i motsetning til en omsorg for hele mennesket, ånd, sjel og for oss ved sykehuset var mennesket skapt i Guds bilde med legeme. lik rett til liv og omsorg uansett tro. Tiden som legemisjonær gav mange utfordringer, menneske.lig, kulturelt og faglig. En tid var vi fire leger med forskjellig Rolf Bergseth nasjonalitet, en kameruneser, en østerrisk, en fransk og un. Bosatt på Jæren og gift med Elfrid, dertegnede. Utdannelsen hadde funnet sted i fire forskjellige 5 barn land, vi var to protestanter, en katolikk og fra en dissenter. Cand. Med. 1980 fra Universitet i menighet. Vi kommuniserte helst på fransk, av og til på tysk Oslo. Spesialist i allmennmedisin og samfunnsmedisin. og engelsk. Blant pasientene var det en masse forskjellige International Child Health og kurs i stammespråk (i Kamerun ca 230 forskjellige språk), så vi tropemedisin fra Universitetet i Upp. kunne noen ganger bruke 3-4 tolker for å få tatt opp en anam. sala. Kombi-lege i Klepp fra 1988 nese. Kontrasten ble stor da jeg for kort tid siden hadde Tol. med permisjoner for å være lege.misjonær fra 1988-1990 og fra ketjenesten i Oslo som forelesere på smittevernkurs på Soria 1992-1994. Moria. Vi brøt vel de Reste reglene for tolkning. Vi ble mer av.LEG EMISJONEN Evaluering av helseprosjekt for Norad, deltagelse i prosjekt for Norad i Botswana fra 1997 til 2003. Opptatt av helsefrem.mende arbeid og jobber i kommune som er godkjent som Trygge lokalsamfunn. Fra våren 2003 deltagelse i prosjekt innen helsefremmende arbeid skade og ulykkesforebygging. hengig av å se pasienten og av undersøkelsen, og måtte stole mer på de funnene vi gjorde. Jeg fikk også øynene åpnet for hvor universell den moderne legevitenskapen er, og at det var mulig å finne tankene bak I. UTPOSTEN NR .l • 2003 m :JS Afriend with AIDS is still . myfriend Kolleger og medarbeidere ved Hopital Protestant de Ngaoundere. diagnose og behandling gjort av vaktlegen, med en helt annen bakgrunn,dagen før, når jeg skulle videreføre behandlingen på visitten neste dag. lk ke kon Rikt fritt, men vi ordnet opp i det. Laboratoriet var noe enklere enn på et norsk allmennlege.kontor. Blodprosenten var mer pålitelig i handAaten og konjunktiva enn den målte. Vi var Ainkere med mikrosko.pet og dessuten var et enkelt røntgenapparat til god hjelp. Ultralydapparatet var klinikerens hjelpemiddel, noe det skulle ha vært i orge også, da ikke som erstatning for rønt.genlegens undersøkelser, men som supplement til stetoskop og palpasjon/perkusjon. I Kamerun da og nå, er både Gud og Djevelen mer med i menneskets bevissthet enn i vår del av verden. Forun.dringen er stor når en kollega vil skille seg fra kona si fordi han mener hun driver med trolldom eller når sykepleieren i bibelgruppa forteller om livet fra landsbyen hvor folk står opp igjen fra de døde. Den som tror at psykosomatikken er fraværende i den kli.niske hverdag i Kamerun tar feil. Jeg tror nok at man der gjøre færre undersøkelser mellom hver alvorlig sykdom, enn i en norsk allmennpraksis, men injeksjoner med B" (også rød farge) og store røde vitamintabletter har god virk.ning på mange lidelser. Det er ikke så lett å vite hvordan man skal takle en sykehisto.rie som går ut på at denne personen er syk fordi noen har kas- UTPOSTEN NR .I • 2003 Aidsplakat fra Botswana. tet trolldom på personen. Man kan bli mye syk av en slik opp.levelse. De somatiske funnene er små og den vestlige lege for.står lite, heller ikke er det hjelp å finne Cochranes database. For en allmennpraktiker og samfunnsmedisiner med sans for folkehels , ble innsatsen størst innen mors helse og bar.nas helse. Komplikasjonene omkring svangerskap og fødsel var mange, og lidelsene store. Utfordringen var ved en en.kelt konsultasjon (var man heldig så kunne man få de en gang til undersøkelse, da de kom for å vaksinere fjorårsbar.net) å linne de som kunne få komplikasjoner i svanger.skap/fødsel, og som skulle følges mer før fødsel og som burde føde ved en sykestue/sykehus. Underernærte barn gav utfordringen tiL å starte et ernæ.ringssenter hvor barnet fikk mat i en periode og moren ble gitt ernæringsopplæring med de matsortene hun hadde til rådighet i landsbyen. Man fortvilte i meslingeepidemiene med stor barnedødelighet, og lovpriste vaksinen da man så hvordan epidemien hoppet over de landsbyene som hadde latt seg vaksinere (landsbysjefens innstilling bestemte dette). Skulle kommunelegene i Norge hatt større makt og aut ri.tet? Gråten satt i halsen når faren tok barnet med seg hjem for å dø med den forklaringen at det ble for dyrt med et barn som tadig var sykt. De fikk heller få et til og håpe det ble sterkere. «Survival of the fittest på nært hold. » Menneskets likeverd i Guds øyne understrekes ved alter.ringen når den leprøse mottar kalken med et beger klemt LEGEMISJONEN m mellom handflatene. Fingrene er borte, føttene er deformerte, likeså nesen og disse menneskene er fortsatt blant de fattigste. Her har misjonshelsetjenesten gjort et stort pionerarbeid. Kommunikasjon er blitt gjort til eget fagområdet og her gjør man nok mange feil. Beskrivende er fulanilæreren (fulanere = en stolt og stor stamme i Sahelbeltet som stort sett er musli.mer) min som forteller historien om amerikaneren (les nord.mannen). Når fulaneren kommer på besøk begynner han å rope langt ute i gardsrommet og det tar mange minutter før man har fått hilst ferdig, og da fått høre nytt om kona, barna, avlingen, dyra etc. Så kommer de til ærendet sitt. Da de kom på denne måten til amerikaneren, kommer denne fort ut i døra og spurte;« What do you want? ». Dette var en så uvant måte å bli møtt på, at de ikke fikk seg til å komme fram med det ærendet de hadde. Det er vel temmelig sikkert at vi mister mye nærhet i vår raske og overfladiske væremåte. Selv om kommunikasjon er vanskelig, bygger empati og sann kjærlighet til nesten bro over store barrierer. Det opp;.levde man gang på gang i landsbyene når man tok seg tid til å snakke og tøyse litt med barna, selv om de trolig ikke for.sto mye av det vi sa. Legemisjonen eller misjonshelsetjenesten er på vei ut, på samme måten som de diakonale institusjonene i Norge etter hvert er overtatt av staten. Det er etter hvert få leger og an.dre helsearbeidere som sendes ut. Det Norske Misjonsel.skap (det nest største i Norge) har høsten 2002 ingen leger i sin tjeneste og tallet på andre helsearbeidere er sterkt ned.adgående. Årsakene er mange. Det er manglende rekrutte.ring blant norske leger (trolig ikke viktigste), institusjonene ute er dyre i drift og kostbare for misjonen, helsetjenesten i landene bygges opp statlig og noe konkurranseforhold er ikke ønskelig. Godene på vår klode er fortsatt feil fordelt og mange er de som lider. Selv om legemisjonæren er på vei ut, spørres det fortsatt etter helsearbeideren som kan vise seg som neste for den som lider. Muligheten for de som ønsker utfordringer ikke bare faglig, men også menneskelig, er i dag mer diffe.rensiert enn tidligere, da det nå også er mulig å arbeide i mange forskjellige organisasjoner. Gevinsten for de som tar utfordringen er oftest mye større enn innsatsen. Sp;elkemateriell fra Hopital Protestant de Ngaoundere. AFU: Vurdering av forsøksprotokoll fra farmasøytisk industri «Screening of secondary ilnesses and treatment of patients with type 2 diabetes in Norway» fra Pfizer. Dette er en studie med stor relevans for norske allmennpraktikere. Diabetes type 2 er en vanlig sykdom i norske allmennpraksiser, og kontroll og oppfølging blir i stor grad håndtert av 1. linjetjenesten. Å beskrive forekomst av komplikasjoner og håndteringen av dem i forhold til nasjonale og internasjonale retningslinjer for diabetes kon.troll, vil gi nyttig kunnskap av verdi både for pasientgruppen, allmennpraktikerne og fagmiljøene som utarbeider kliniske retningslinjer. Allmennmedisinsk forskningutvalg (AFU) vil gjerne anbefale norske allmennpraktiker å delta i denne studien, hvis protokollen blir endret i hht til de kritiske merknadene som AFU har redegjort for. AFU har bedt om nærmere re.degjørelse og endring hva gjelder journalinnsyn, publiseringsrettigheter og tiltak mot seleksjonsbias.