From Bø til London

From Bø til London  m From Bø til London a doctor's tale NAVN Anders Helmerson ALDER: 44 • FAVORITTBIL: Ja FAMILIE: Samboer med Alzira (PhD i business communication -riktig doctor .. ) BOR: I Londons koseligste treromsleilighet med altan mot vest, nabo med Abbey Road Studios. ARBEIDER: St Georges Medical Center, London .• FAVORITMAT: Nei INTERESSER: Foto, video, musikk, polo, filosofi. SENESTE LESTE BOK: Engelsk-norsk ordbok. Det var kjærligheten som fikk meg til å ta steget fra Bø i Vesterålen til London. Etter å ha arbeidet som vaktslave i Nordland i fire år, er det noe helt annerledes å være i en storby som London, Europas kulturelle hovedstad. Da jeg begynte i Bø i T997 var det et sted gud hadde glemt, med fem legestillinger , men bare to leger på plass i flere år. Det er en time med ambulanse til sykehus og med en popula.sjon på 3500 mennesker spredt på et område der infrastruktur er et fremmed ord. I hvert fall under ulvevinteren (når det var som verst ) da verken helseradio eller mobiltelefon fungerte og ikke den hardeste firehjulstrekker kunne ta seg frem. Så etter å ha vært nordnorsk kommunelege i fire år var det på tide å skape variasjon i tilværelsen. Vi lever i en tid med fri arbeidskraftforflytting, så hvorfor ikke ta sjansen? Dra ut i Europa, ut i det frie EU! -men hvor? Til Storbri.tannia så klart. Da har man jo språket gratis og en sjanse til å oppleve den takknemlighet fra pasienter og arbeidsgivere som man opplevde på den tiden det var 2000 pasienter på en lege i Norge, og ikke 2000 leger på en pasient. Uansett, etter åtte måneder som British GP har jeg gjort visse interessante iakttakelser. Er du interessert å prøve lyk.ken i England skal du lese dette. Men du skal vite at verdens sentrum fortsatt er i Bø, i vika bak Kjartans hus, dit jeg pleide å gå for å fotografere nordlys. Når jeg ser bildene, føler jeg fortsatt den bitende kulden, husker den svake frasende fra nordlyset som innimellom brytes av den eksplosive lyden av ismassenes bevegelse. I UK er hver femte allmennlege stilling vakant. Dette er et problem over hele landet fra Skottland til sør England, fra storby til bygd. Myndighetene har gjort kraftanstrengelser for å rekruttere leger fra utlandet. Forrige år klarte man å rekruttere 8000 leger, men bare sykehusleger. I primærhel.setjenesten er det fortsatt stor mangel på leger. Det er derfor lett å få arbeid i hele landet, men naturlig nok lettere i visse områder, for eksempel i Nordre Essex og i Wales. Før man drar må man kontrollere at man har alle nødven.dige papirer. Man må være registrert på GMC (general medical council). Som GP må man også vise en attest fra Fylkeslegen som bekrefter at man har erfaring fra allmenn. medisin. Alle attester må selvsagt være på engelsk. I tillegg må man ha tre referanser (engelskmenn elsker referanser). Det er lurt å begynne i et vikarbyrå som har spesialisert seg på GP. Der kan man få hjelp med all papirarbeid. Man må også ha bil. Å dra på sykebesøk i taxi er ikke aktuelt! Dersom man ikke har nok erfaring fra allmennpraksis til å få arbeide selvstendig, finnes det muligheter til å få en «assistent post» som gir den nødvendige treningen (vocati.onal training) Skandinaviske leger har lett for å få arbeid i England, de har godt rykte og snakker engelsk godt. En allmennprakti.ker trenger ikke være spesialist i allmennmedisin for å kunne arbeide selvstendig og man trenger heller ikke noen sykehuspraksis. Man kan spesialisere seg og resultatet er et diplom som henger på veggen og litt ekstra årlige avgifter. UTPOSTEN NR .3 • 2003 FRA BØ TIL LONDO -A DOCTOR 'S TALE m Arbeidet i seg selv er annerledes. Legen har ingen vakter En annen del av kultursjokket er at engelskmenn er nega. kveldstid og netter. Man har et formiddagsskift og et etter. tive til hurtigtester som CRP, Streptest og Hb. Dette er noe middagsskift som til sammen ikke blir mer enn fire timer, som jeg fortsatt ikke kan skjønne. Jeg bestemte meg tidlig og man har bare avsatt ti minutter per pasient så det blir for at dette skal jeg kjempe for. Men jeg besluttet å vente litt oftest opp mot 2x 3 timer, i tillegg kommer papirarbeid og for å ikke trampe noen på tærne. Etter et halvt år begynte sykebesøk. Man har normalt en lang siesta midt på dagen. Da kan man gå til helsestudio, løpe en halv. time på tr.:demøllen, lese aviser og diskutere ver. London 1 5-mars densproblemer med guttene i badstua. Helt OK. Sykebesøk på dagtid er noe man finner vanskelig om man kommer fra nordre delen av vår verdens.del (vanskeligere enn badstue i hvertfall). Og som svensk blir det ikke lettere. Merkelig nok virker det som allmennpraktikere i England ønsker å dra på sykebesøk. Jeg antar at man ikke er vant med det effektive transportsystemene som finnes i Norge (= drosje rekvisisjoner). Noe som er en del av det ikke ubetydelige kultursjokket. UTPOSTEN NR .3 • 2003 FRA BØ TIL LONDON -A DOCTOR 'S TALE m jeg på en fintfølende måte å forklare dette for en parla. mentspolitikker som tilfeldigvis kom på besøk til kontoret. Jeg forklarte om fordelene med hurtigtester som minsket utskrivelse av antibiotika, gav økt diagnostisk kvalitet og i tillegg forsikring for den behandlende legen. Det var full.stendig mangel på forståelse. Antibiotika forskrivingen er rigorøs og resistentutviklingen et stort problem. Man kvier seg ikke for å skrive ut bredspektrum antibiotika ved den minste forkjølelse. Men jeg har ikke gitt opp kampen. Pass deg Tony Blair! Nå kommer Bøfiæringene! Mer positivt er at det fungerer med bruk av generiske navn på legemiddel (til legemiddelfirmaenes store fortvilelse). Man har et datasystem som effektivt gir beskjed om inter.aksjoner og dobbelforskrivelse. Utskrivelse av p-piller gir automatisk time om 6 måneder for BT kontroll og BMI re.gistreres i datasystemet. En og annen bivirkning fastner i nettet. Generelt er legen mer helhetstenkende og ved blod.trykkbehandling, for eksempel, er risikovurdering vikti.gere enn blodtrykket i seg selv. Men finnes det noe større kulturforskjell enn klesdrakten? Nesten alle Gp arbeider i svart dress (veldig upraktisk når man skal legge kateter). Min afghanske kollega kommer alltid til arbeid, prydlig kledd med slips og nypussete sko med turbanen surret tjue ganger rundt hodet. Av og til lu.rer jeg på hva som ville skje dersom jeg møtte opp i luse.kofte og fiellsko for å understreke min lokale særart. Jeg skulle nok blitt innkalt til en liten samtale. Men man er jo nødt til å akseptere at tjenestemenn i England er kledd på en spesiell måte. Det er åpenbart en stor kontrast mellom Vesterålen og London. London er ikke bare Englands hovedstad, men også Europas kanskje mest kosmopolitiske by. Kanskje er det lettere å føle seg alene i storbyen? I Bø, der alle kjenner alle, føler man seg aldri alene til tross for at man kanskje er det. I London er anonymiteten og de sterke inntrykkene på en måte skremmende. Men tilbudet er enormt. Man kan botanisere i restaurantverdenen, gå på forelesninger og konserter. Utelivet har mye å by på. Mennesker i London har mye større sprik i sine holdinger og verdier. Der er en utrolig forskjell i menneskers perspektiv på livet og hva som er ondt og godt, hva som er rett og feil. Mennesker kommer ikke bare fra forskjellige deler av ver.den,som Sør-Afrika, Calcutta og Kina (og Vesterålen), men er også i sitt sinn på forskjellig plasser. Forventningene og de kulturelle utgangspunktene er forskjellig. Dette er en varia.sjon som jeg tror er helsebringende og stimulerende. Til tross for forskjellene er man nødt til å lære seg leve sammen. Der er store muligheter å arbeide privat, fremfor alt for spesialister men også for allmennpraktikere. Privatprakti.serende leger får ikke bruke refunderte resepter, og under.søkelser som blodprøver og røntgen. Derfor er det vanske.lig å arbeide effektivt. Markedet er likevel stort på grunn av lange ventetider i offentlig helsevesen. Jeg fulgte min kjæ.reste til en privatpraktiserende allmennlege (inkognito selvsagt) på den fashionable Harley street der alle de private legekontorene ligger. For sin forkjølelse fikk hun en halvti.mes forelesing om væskeinntak, inneklima, og et kopiert kompendium med alle reseptfrie legemiddeler som er til.gjenglig. Hun betalte f8o. I det offentlige helsevesen, NHS (National Health System) hadde hun fått en ti minutter lang gratis konsultasjon som neppe hadde gjort noen for.skjell. Den normale lønnen for en allmennpraktiserende lege i NHS er f:60000 per år. Privatpraktiserende leger tje.ner betydelig mer. Ikke ille når man ikke har vakter og skatten er 40%. (Yrkesforsikringen koster f:3000 per år.) Der er en del likheter. London likner på en måte vill.marken i Nordland. Et område tre-fire ganger så stort som Vesterålen med uendelige landskap av hus og gater, stjer.ner øverst, asfalt nederst. Det gir en følelse av å være alene med naturkreftene å kjøre hjem fra arbeid. En kald januar dag falt det tre cm snø og hele byen ble lammet. Det tok fem timer å kjøre hjem, noe som normalt sett tar 15 minutter. Terrorberedskapen er hypereffektiv. Innen 12 timer etter en potensiell terrortrussel blir man varslet per faks om hvordan man individuelt som lege skal agere ved trussel mot nasjonen. Men tre centimeter snø det klarer man ikke! Kanskje kommer jeg tilbake en dag, til «the great white North» og om jeg da skal gå vakt, må det bli i turban. Alt for å gjøre livet litt artigere. Men trolig blir det hvalsafari el.ler for å fotografere nordlys og for å lytte til den magiske ly.den fra den magantablå himmelen. Tilbake til viken bak Kjartans hus, en gudsforlatt plass som faktisk er verdens sentrum. Hvem kunne tro det? UTPOSTEN NR.3 • 2003