Ny Nasjonal kompetanseenhet for minoritetshelse

Ny Nasjonal kompetanseenhet for minoritetshelse a Ny N'asjonal kompetanseenhet for minoritetshelse Nora Ah/berg FORSKNINGSDIREKTØR/PROFESSOR Tilknyttet medisinsk fakultet ved Universitetet i Oslo, Høg.skolen i Oslos Senter for fler.kulturelle og internasjonale studier, og Helsingfors univer.sitet. Har vært professor/insti.tuttleder ved Universitetet i Tromsø og NTNU, og leder ved Psykososialt senter for flyktninger. Kompetansen dekker sammenlignende kul.tur-og religionskunnskap samt klinisk psykologi. Lang tverrfaglig erfaring fra forsk.ning og undervisning om inn.vandrere, flyktninger og andre minoriteter, også fra humanis.tiske og samfunnsvitenskape.lige fakulteter. Hammad Raza Syed PROSJEKTMEDARBEIDER/LEGE Faglig grunnutdanning og er.faringsbakgrunn fra Pakistan. Mastergrad i internasjonal helse ved Universitetet i Oslo. Har vært tilknyttet HUBRO.prosjektet (Helseundersøkel.sen i Oslo). Kompetansen dek.ker et bredt spekter av livsstils.relatert somatisk sykdom og psykososiale belastninger i til.knytning til migrasjon. Særlig interesse for forebygging. FORSKNINGSDIREKTØR/PROFESSOR NORA AHLBERG OG PROSJEKTMEDARBEIDER/LEGE HAMMAD RAZA SYED Migrasjon berører sentrale sider av velferdssamfunnet -også spørsmål om sykdom og helse. Migranter er i risikosonen for livsstilrelaterte sykdommer og psykososiale problemer samtidig som sykdomsmønstre i hjemland og helsetilbud i mottakerland påvirker både diagnostikk, behandling og pasientkontakt. For å fremme/koordinere nasjonal/internasjonal J kunnskap og krysskulturell dialog på dette feltet , er det åpnet en tverrfaglig enhet lokalisert til Ullevål Universitetssykehus. Et alvorlig spørsmål i tilknytning til hva slags samfunn vi har og ønsker oss gjelder integre.ringen av nykommere. Bare i Oslo snakkes det i dag over hundre språk, og i global sammen.heng medfører tvungen og frivillig migrasjon omveltninger av betydning for velstandsutvik.lingen i Aere deler av verden. Den berører både personer som på forskjellig vis har fordeler av utviklingen (for eksempel innen for næringsvirksomhet og kultur) og dem som blir fordrevet av nød og fattigdom. Det kan gjelde de som forblir fastboende mens de mister stadig mer kontroll over sitt nærmiljø, innvandrere så vel som ressurssvake deler av majoritetsbefolk.ningen. For arbeidsmigran ters del vil det også kunne innebære å plutselig befinne seg i en si.tuasjon hvor man, med eller mot sin vilje, blir oppfattet som minoritet, selv om man tidligere tilhørte majoriteten. Nasjonale minoriteter (eks. kvæner, Romanifolket), urfolk (samer) og forfulgte Ayktninger er kanskje mer forberedt på slike sider av tilværelsen. Men migrasjon rommer også sider som berører sykdom og helse. I den anledning åpnet Na-. sjonal Kompetanseenhet for Minoritetshelse (N AKMI) den 2. juni i år. Enhetens mandat er å drive tverrfaglig koordinerende og formidlende forsknings-og utviklingsarbeid i forhold til somatisk og psykisk helse og omsorg for innvandrere. Hittil har slike spørsmål inngått i aktiviteter med tildels andre primærhensyn, slik som det såkalte IMER (Internasjonal migrasjon og etniske relasjoner), på det Aerkulturelle traumatologiske feltet. NAKMI må nå søke en mer selvstendig rolle i skjæringspunktet mellom ulike samfunnshensyn. De kan være et bredt spekter av minoritetsinteresser, behov og erfaringer av helse-og om.sorgsmessig art, tverrfaglige profesjonsinteresser og forskningspolitikk, samt myndighete. nes behov for overordnet og kostnadseffektiv innsikt med tanke på den til enhver tid er. klærte minoritetspolitikk. Med andre ord, det ville det være alt for lettvint å søke å begrunne en slik enhets eksistens ensidig ved udekkede behov som krever økte ressurser, uten at disse ble avveid mot andre hensyn. Slike hensyn kan eksempelvis være unødig sykeliggjøring av kulturproblematikk eller det Berthold Grunfeld har kaldt å «rope på mer psykiatri». fellen. På den annen side er det et klart behov for en konsoliderende og variert kunnskap om «me. disinens blikk». Dette gjelder ikke bare i forhold til kvinner, men også «nyere» minoriteter. UTPOSTEN NR .5 • 2003 N A KM I De har krav på et bedre tilpasset og kultursensitivt behand.lingstilbud. Og det er viktig hvis vi skal unngå unødige ut.gifter og konflikter. Det er ikke minst viktig hvis vi vil opp.fylle våre samfunnsforpliktelser og likestillingsidealer overfor hele befolkningen. NAKMI vil bidra til utviklingen av en slik drøftelsee, som bør være tverrfaglig og dekke både somatiske og psykososiale faktorer i tillegg til sosiokulturell variasjon. Et primært siktemål er å fremskaffe grunnleg.gende-og i forlengelsen anvendt-kunnskap om norske, og på sikt, sammenlignbare europeiske forhold når det gjelder minoriteter og helse. Det trengs tverrfaglig kunnskap som går lenger enn til å gjenta målinger av ulikegruppers syk.domsmønstre og som belyser helsestellets kvalitet og rolle. Til tross for mørketal\ og kunnskapsmessige hull, som skyl.des akademiske forsømmelser på derte viktige området, fin.nes det mye «taus erfaring» blant praktikerne i felten. Flere studier har vist at i nvandrerbefolkningen er mer utsatt for livsstilsrelaterte sykdommer, psykosomatiske -og mentalhelseplager enn majorite_tsbefolkninger i Europa. Men en har også vist at det er stor intern variasjon. Vi kan altså også hos innvandrere se en forskyving fra smitt.somme sykdommer mot de kroniske. Enkelte ting tyder på at denne økningen er relativt dramatisk når det gjelder hjerte og karsykdom, diabetes Il og slag. Der er for eksem.pel, rapportert høyere risiko for diabetes TI blant norskpa.kistanere enn hos nordmenn. I tillegg kommer mer spesi.fikke plager som kan skyldes både sykdomsmønstre i opprinnelsesland og klasserelaterte miljøfaktorer som går på tvers av etnisitet. I følge smittevernoverlege i Oslo, Tore W. Steen, er ruberk ul osen blant somaliske kvinner i Gamle Oslo/ Tøyen området på linje med hva den var for arbeids.folk i samme bydeler for hundre år siden («Helse for mange» seminar i Oslo 7. april '03). Men bildet er ikke entydig fordi de få studier som finnes peker i ulike ret.ninger. Således rapportere innvandrere og asylsøkere selv, ifølge en FAFO undersøkelse ( 1995), ikke Aere helseplager enn majoritetsbefolkningen. Når det gjelder mentalhelse og såkalte «diffuse smertetilstander» er bildet dertil mer komplisert. Dette fordi både forfølgelse i hjemlandene og krysskulturelt kommunikative faktorer i større grad kan spille inn. Den offentlige debatt har rettet søkelyset mot sensitive si.der av generasjons-og kjønnsrolle dynamikken. Også fore.stillinger og holdninger hos vestlig utdannede helsearbei.dere er i visse henseender i uttakt med nykommernes behov. Migranter fra den tredje verden er utsatt for margi.nalisering og manges kontakt med majoriteten blir derfor i rollen som hjelpetrengende. Som en motvekt mot dette har forskere og behandlere kritisert problemorienteringen på dette feltet. Fokus på den andre ytterligheten vil imidlertid UTPOSTEN NR.5 • 2003 li ikke alene få de mangeartede problemer som mangeestre.ver med, til å forsvinne, men snarere gjøre dem til et privat anliggende og ansvar. Velferdstatistikken forblir tanke.vekkende og kan legge stein ril byrden i forhold ril mang.lende anerkjennelse i omgivelsene. En grunn til at minoriteter er særlig utsatte i forhold til helse og omsorg er at det ofte dreier seg om den mest private og intime sfære i møte med inter ensjoner som er lokalisert i det offentlige rom. Det stiller økte krav til kultursensitivi.tet. Selv om ikke alle innvandrere føler behov for særbe.handling, er de veier minoriteter tar i behandlingssystemet egnet ril å blottlegge også mer generelle sider av den rolle helse spiller i velferdsstaten(helse er blitt betegnet som vår tids religion). Et eksempel på dette vil være eksisterende spenninger mellom behov for å beskytte enkeltindivider i krise og sykdom versus tvungen inngripen i deres liv. Her i skjæringspunktet mellom det offentlige og private rom blir viktige samfunnsetiske utfordringer synliggjort. Der har den følge at innvandrerhelseforskningen kan fungere som et speil for å øke forståelsen av samfunnet i sin alminnelig.het. Beveger vi oss bortenfor et strengt biomedisinsk per.pektiv mot et mer pasientorientert, blir det tydelig hvor ulø.selig helse er knyttet til evnen ril å fungere i sosiale roller. Dette blir ekstra viktig når det dreier seg om innvandrere som per definisjon nettopp er personer som beveger seg inn og ut av fellesskap. Helse og omsorg er, med andre ord, et høyst personlig spørsmål av største betydning for fellesskapet og omvendt. Pasienter som blir oppfattet som fremmede kan på den ene siden bli utelukket fra likeverdig tilgang ti offentlige tje.nesteytelser og på den andre side møte offentlig inngripen i personlige aktiviteter som vil øke eller minske deres auto.nomi. Gjennom sin virksomhet vil NAKMI tilstrebe økt kryss.kulturell forståelse i helsesammenheng, identifisere viktige problemstillinger og initiere dialog for gjensidig læring, med tanke på en bedre ivaretakelse av utsatte minoriteter. Vi vil gjøre helsearbeidere og andre profesjoner oppmerk.somme på den mellommenneskelige side av krysskulturell kommunikasjon. Vårt kliniske siktemål er å finne fram til sosiokulturelt følsomme måter å innhente informasjon fra minoritetspasienter og deres pårørende, forhandle frem fel.lesforståelse og enes om behandlingsplaner som er mer i samsvar med deres overbevisninger og aktuelle situasjon. Mange av disse tiltakene kan vise seg å være relativt enkle, mens andre kan være både følelsesladede og kreve mer hel.hetlige og langsiktige løsninger. Dette gir samtidig mange muligheter for dialog til fordel for gjensidig selvinnsikt og tilpassing.