Den uformelle helsetjenesten i et samfunn i endring

m Den uformelle helsetjenesten i et samfunn i endring AV JORID ANDERSSEN, INSTITUTT FOR SOSIOLOGI UNIVERSITETET I TROMSØ Helsetjenesten forstått som det formelle helsevesenet er en stor vekstsektor i dagens samfunn. Legesøkingen øker, og legene må håndtere andre problemer enn det de gjorde for bare noen tiår tilbake. Dette kan delvis forklares med endringer i sykdomspanorama og be.handlingsmuligheter. Folk Rest har endret sin måte å forholde seg til helse og sykdom på. Før de søker lege for sitt problem, blir problemet håndtert i hverdagsli- vet. Folk vurderer og diagnostiserer symptomer og hel.seproblemer, før og etter legebesøk, eller i stedet for et slikt besøk. Denne uformelle helsetjenesten er altså pre.missleverandør for den formelle helsetjenesten. Endringer i denne tjenesten får konsekvenser for den formelle helsetje.nesten. Denne delen av helsetjenesten får legene sjelden innblikk i. Gjennom studier av hvordan folk forvalter helse og sykdom over tid, har jeg fått anledning til å studere endringer i den uformelle helsetjenesten. Jeg har gjennomført feltarbeid i det samme samfunnet ved to anledninger, i 1981 og i 1993-941 I denne artikkelen vil jeg gi et innblikk i hvordan • folk tenker om helse, sykdom og legesøking i den lille bygda Nordfjord på disse to tidspunktene. I 2004 planlegger jeg et nytt feltarbeid der. Da vil jeg få data om de samme mennes.kene over nesten et kvart århundre. Nordfjord ligger værhardt til innerst i Nordfjorden på kysten av Nord-Norge. De mindre enn 100 mennes. kene som bor i bygda er på en eller annen måte i familie med hverandre. Bygda har tradi. sjonelt vært isolert. Bruk av egen båt, besøk av lokalbåten et par ganger i uka eller en lengre fottur over fjellet var kontaktmåten med utenverde. nen. Året før mitt første feltarbeid fikk bygda veiforbindelse med kom.munesenteret. Avstanden til kom.munesenteret er på omkring to mil. Før veien kom, var mennene fiskere eller ukependlere med arbeid i kommunesenteret. Kvinnene var husmødre og I For nærmere beskrivelse, se Anderssen (1998) hadde i tillegg det daglige ansvaret for en liten gård med sauer og høns. Da veien kom, Ayttet mennene heim. Da jeg først kom til bygda, brukte mennene helger og ferier til ved.likehold og arbeid med gården. Den første kvinna hadde tatt seg lønnsarbeid utenfor bygda et halvt år tidligere, i del.tidsjobb på et pleiesenter i nabobygda. Bygda hadde ikke egen butikk, men hadde telegraf. Postkontoret og barneskolen ble nedlagt like etter at veien kom til bygda. Legens månedlige kontordag ble også avviklet. I området var det en meget ustabil legedekning. Nordfjord 1981: Sykdom som felles kvinneansvar Ved mitt første feltarbeid var det en ting kvinnene var opptatt av. Det eneste offentlige kommunikasjonsmid.delet til kommunesenteret var skolebussen. Et legebesøk i kommunesenteret tok derfor en hel dag. Folk i bygda hadde lavt forbruk av legetjenesten, og kvinnene mente at skyssituasjonen gjorde det ekstra vanskelig å søke lege. Legen var i tillegg en person folk var svært opptatt av. Selv om legene skiftet ofte, visste de hvordan den nye legen «var». Selv om mennene mente at de ikke var interessert i sladder om legen, visste de når det kom en ny lege, og hva folk i området mente om han. Både menn og kvinner var kritiske til de unge legene de hadde stiftet bekjentskap med de senere årene. De legene de hadde stiftet bekjentskap med, var ikke «doktor» nok. Like opptatt som kvinnene var av UTPOSTEN NR .7/8 • 2003 DEN legeskyssen, var men. nene opptatt av legens oppførsel. Mennene mente at en doktor skulle være formell, kor. rekt, stille diagnosen selv uten å ta pasienten med på råd. Han måtte heller ikke «holde på folk», men sende dem til nærmere undersøkelse på sykehus og røntgen. Kvin. nene var enige i at dette var viktig, men mente at i tillegg måtte legen ta seg god tid, være venn.lig og gi god nok informasjon. Legens personlighet var imidlertid ikke interessant i forhold til å søke lege. De søkte kun lege når de var syke, for da trengte de lege, uansett hva de ellers kunne mene om han. At en var syk, var noe en visste, men hva sykdom ikke var, var mye lettere å beskrive. Yngre kvinner nevnte ofte synlige, akutte og gjenkjennelige symptomer når de skulle fortelle hva sykdom ikke var. Eldre kvinner snakket i tillegg om kro.niske lidelser, og regnet med at smerter i ledd og rygg var noe de måtte regne med å leve med uten å søke lege. Når de møtte mer ukjente symptomer som de mente kunne være tegn på en alvorlig sykdom, ville de søke lege. Kvinnene brukte ulike betegnelser for symptomer der de skilte mellom hvor farlig de mente det var. «Småplager» (feks gikt, søvnløshet og un.derlivsproblemer) betegner plager og kroniske lidelser som ikke ble presentert for legen. «Plaga av» var også problemer som en måtte leve med. Det var ikke sykdom, men måtte til kontroll hos lege en gang i blant (feks angina pectoris og dia.betes). «Syk» var alvorlige, men kjente symptomer (feks høy feber over lengre tid). Ved «ordentlig syk» var de redde for at noe var galt, og kontaktet lege. Imidlertid utgjorde sykdom hos barn et særtilfelle. Både unge og eldre kvinner mente at de var mer opptatt av symptomer hos barn. Hos barn søkte de ofte lege for «sykdom», mens de hos voksne ville «vente litt», for å se om symptomene gikk over av seg selv eller eventuelt gikk over i «ordentlig sykdom». Mennene var lite interessert i å prate om sykdom, de mente at «småplager» måtte en leve med, mens sykdom var akutte, smertefulle lidelser som gikk ut over normal aktivi.tet. Og da gikk de til lege, men ellers hadde de annet å gjøre enn å kjenne etter om de hadde symptomer. Det var alltid kvinnene som tok kontakt med lege, både for barn og voksne. Legesøking var ofte resultat av en lang rådfø. ringsprosess mellom kvinnene i bygda. Kvinnene brukte hver. andre, og kvinner som var deres fortrolige i andre sammen. henger ble brukt for å søke råd for sykdom. Helsespørsmål ble UFORMELLE HELSETJENESTEN tatt opp når det passet seg slik. Ofte ble de henvist videre til en av de andre kvinnene som «visste» mer om deres spesielle pro.blem. Spesielt gjaldt dette barn, der både mødre og bestemødre søkte råd hos andre. En av de eldre kvinnene «visste» mer om barnesykdommer enn andre, og ble flittig rådspurt. Mennene hadde ingen slik rådføring seg imellom. De som var gift snakket med kona, som gjerne diskuterte også deres problemer med andre kvinner før videre beslutning ble tatt. Gifte kvinner snakket også med ektemannen, men kona mente at mannen visste så lite at det var bedre å snakke med andre kvinner. I hvor stor grad de hørte på rådene varierte, men kvinnene mente rådføringen var helt nødvendig i be.slutningsprosessen om en skulle «bry seg om» (dvs. søke lege) eller ikke. Mennenes legesøking ble i stor grad styrt av kona. Hvis legesøking ble utfallet av rådføringen, «visste» hele bygda hvorfor de søkte lege. Nordfjord 19931I994: Sykdom som individuelt ansvar Ved mitt neste feltarbeid var mye blitt forandret i bygda. Noen av de eldre var døde, mens noen av de som var ung.dommer ved første feltarbeid var etablert med ektefelle og barn. Det var kun en fisker igjen i bygda. De andre men.nene arbeidet i kommunesenteret. Kvinnene har tatt sertifi.kat, og de som er i arbeidsdyktig alder er i lønnsarbeid uten.for bygda. Mange arbeider skift. Det var en gård igjen, men de Reste dyrket grønnsaker og poteter til eget bruk. På dag.tid var bygda tom, bare de eldre var til stede. Familiene hadde investert i bil, og Aere hadde kjøpt hytte. I helger og ferier reiste mange ut av bygda. Folk sier nå at det å bo i Nordfjord ikke skiller seg så mye fra det å bo andre steder i landet. Selv om helsevesenet er utbygd med mer personell og Aere personellgrupper, er kontinuitet i legedekningen fortsatt et stort problem i dette området. Ved feltarbeidet i 1993/94 ble verken skyssituasjonen eller dårlige leger nevnt. Denne gangen møtte folk meg med: « Vi har det så godt.» Både menn og kvinner sa at legene var Ainke. De var Ainke til å komme i hjemmebesøk når de ble bedt om å komme. Legene var blitt mer tilgjengelige, og de var der når folk trenger dem. Det ble oppfattet som trygt. Selv om de ikke oppfattet at de brukte lege unødig, er de mer villige enn før til å søke lege. Folk fulgte de rådene de fikk hos legen, og mente at han visste best. Legesøking er fortsatt først og fremst knyttet til sykdom. Verken menn eller kvinner var imidlertid interessert å dis- kutere hva sykdom var. Folk var lite opptatt av å snakke om forskjeller på sykdom og ikke sykdom. Hvis det var noe de lurte på, gikk de til lege. Holdningen var at det er bedre å søke lege en gang for mye enn en gang for lite. UTPOSTEN NR. 7/8 • 2003 DEN UFORMELLE HELSETJENESTEN m Det som opptar folk når det gjelder helse og sykdom, er alle de «nye» sykdommene som de er gjort kjent med de senere årene. Disse sykdommene fulgte ikke samme sykdomsut.vikling som de tidligere var vant til. Flere nevnte psykiske sykdommer som enkelte i bygda hadde søkt lege for de se.nere årene. Selv om sykdommer som kreft og hjerte-kar.sykdommer fantes tidligere, sier folk at disse sykdommene ikke ble diskutert tidligere. Kvinnene sier at det i dag er viktig å forebygge sykdom, spesielt i forhold til hjerte-kar.sykdommer som menn er spesielt utsatt for å få. Kvinnene mente det er deres oppgave å tilrettelegge for forebygging, spesielt gjennom den maten de serverte. Mennene motar.beidet i mange tilfeller kvinnenes anstrengelser. Den infor.masjonen de fikk fra massemedia var uklar og preget av usikkerhet, blant annet om hva som var helsemessig riktig kosthold. Sykdom var ikke noe som ble diskutert utenfor hjem- met lenger. I likhet med andre av livets private områ. der, likte ikke folk å snakke om helse og sykdom med andre i bygda. Sykdom var ikke noe som an.gikk andre enn den den gjaldt, og enkelte menn snakker foraktelig om hvordan kvinnene søkte hjelp hos hverandre tidligere. Kvinner sier at denne rådføringen var viktig fordi de ikke hadde lege til. gjengelig. De forteller at mange kvinner hadde mye erfaring med sykdom. Kvinnene lærte av hverandre, noe som var viktig for å klare det ansvaret som lå på dem. Verken menn eller kvinner synes denne kunnskapen er noe å stole på lenger, spesielt fordi det er så mange nye sykdom- mer som andre ikke vet mer om enn dem selv. Ektefeller diskuterte med hverandre, før de eventuelt søkte lege. Mens mennene mente at konas råd var avgjørende for hva de gjorde videre, stolte konene lite på mennenes råd. En del kvinner søker fortsatt råd hos hverandre, men ofte er le.gesøking det som anbefales. De aller fleste stilte spørsmåls.tegn ved verdien av å rådføre seg med andre, når det i nabo.bygda er lege som er utdannet til å håndtere slike problemer. Det er fortsatt kvinner som tar kontakt med lege, uansett hvem i familien som er syk. De søker lege tid.ligere når barn er syke, og de fleste er mer åpne for andre kvinners kunnskap når det gjelder barn. Gifte menn søker som oftest lege etter sterkt påtrykk fra kona. Endringene som har skjedd De endringene som vi ser i Nordfjord, er en overgang fra å være et tradisjonelt samfunn til å bli et moderne samfunn. Det som er spesielt her er at disse endringene har skjedd over en meget kort periode. Folk i bygda lever et mer indi.viduelt liv enn tidligere. Både menn og kvinner oppholder seg ute av bygda en stor del av tiden. De møter andre men.nesker, gamle møtesteder i bygda er ikke der på samme måte som før (gårdsarbeid, telegraf, skole osv). Menneskene i bygda er ikke tilgjengelig for hverandre på samme måte som tidligere. Dette gjelder spesielt for kvinnene. Rådfø.ringen som foregikk i nettverket mellom kvinnene får mindre betydning. Det uformelle folkelige helsevesenet har fått mindre betydning, fordi folk overlater mer av rådgiv.ningen til legene. Den kunnskapen kvinnene i Nordfjord tidligere samlet og forvaltet var basert på symptomer. Det var en erfaringsnær, praktisk kunnskap som ble bå. ret av og formidlet av kvinnene i bygda. Ved mitt feltarbeid i 1993/94 opplevde kvin. nene at sykdomsmønsteret hadde endret seg. Det er kommet nye sykdommer og nye helseproblemer som ikke «fantes» i det gamle Nordfjord. I dag kan en være syk uten å vite det selv. Syk. domskunnskapen er fortsatt basert på symptomer, men språket har ikke lenger de fine nyansene som ble brukt for å sortere sympto.mer i forhold til alvorlighets. grad. Ifølge folk i Nordfjord er legesøkingsterskelen lavere, slik at en større del av behand. lingen av sykdom er «satt ut» av bygda. Behovet for kunnskap om sykdom er derfor ikke så stort lenger. Det rike språket som kvinnene i Nordfjord hadde er det ikke behov for lenger. Det systemet kvinnene.hadde for å sortere symptomer er blitt overflødiggjort i det moderne Nordfjord. Enkeltmennesket går direkte til legen i stedet for å søke nettverket først. Satt på spissen kan vi si at legen har overtatt nettverkets funksjon. Den individuali.seringen vi er vitne til i bygda støtter opp om en slik overfø.ring av ansvar. Samtidig har kvinnene fått utvidet sitt an.svarsområde fordi de må forholde seg til nye sykdommer som er vanskelig å diagnostisere og håndtere. Forandringer i forhold til legesøking I det gamle Nordfjord kom legen sist inn i sykdomshånd.teringen. Sortering av symptomer og diagnostisering var blitt mye diskutert før legen kom inn i bildet. Når folk søkte UTPOSTEN NR.7/8 • 2003 DEN UFORMELLE HELSETJE ESTEN m lege, var det for klare symp.nettverket mellom mennesker, og endringer i syk.tomer, og de «visste» at domsforståelse, der folk blir mer usikre på egen de var syk. Derfor kunnskap. Den endrede sykdomsforståelsen har sam.trengte de legen som en menheng med medisinens større fokus på forebyggende autoritetsperson som tok medisin, der symptomer blir mindre viktig for å be.den endelige diagnostise.stemme sykdom. Så lenge fokus er så sterkt på denne ringen. Ved siste feltar.delen av den forebyggende medisinen, viser min un.beid er sykdomsfor.dersøkelse at det tradisjonelle uformelle helsevesenet ståelsen endret, kommer til kort. verken symptomer eller diagnose er like En ny undersøkelse i Nordfjord klar som tidligere. I til-I denne artikkelen har jeg beskrevet et samfunn som legg har de diskutert sine plager med få andre. De trenger derfor en samtalepartner som skal sortere ut symp.tomer. Deres endringer i forventninger til legen kan forståes i forhold til dette. Ved mitt siste feltarbeid har de fortsatt stor tiltro til legen. Folk opplever det som udelt positivt at deres legesøkings.terskel er blitt lavere. Menneskene i Nordfjord har i 1993/94 en større tiltro til legene enn moderne mennesker vanligvis blir tillagt. Det moderne individualiserte mennesket er pre.get av sterk skepsis til autoriteter (se for eksempel Beck, Giddens og Lash 1994 eller Beck og Beck-Gernsheim 2002). Jeg tror ikke at folk Nordfjord på dette tidspunktet kan sees på som moderne slik de blir beskrevet i den nevnte littera.turen. Moderniseringen i Nordfjord har skjedd raskt. Folk har i løpet av kort tid fått adgang til velferdsgoder som folk andre steder lenge har sett på som en selvfølge. Menneskene i Nordfjord er takknemlige for den tryggheten disse go.dene representerer. Det kan se ut til at folk i Nordfjord har fått det veldig godt. Trygghet er viktig, men en kan spørre seg om det er upro.blematisk at legen overtar for nettverket. Det er ikke bare i Nordfjord at folk har endret sin legesøkingsterskel. Selv om det moderne mennesket kanskje utviser større skepsis til legenes kunnskap, kan vi ikke se det av forbruket. Som nevnt har forbruket av helsetjenester økt, og det kan se ut til at det ikke er noen grense for hva folk presenterer for legen. Det har foregått en medikalisering (Zola 1975) av dagligli.vet til folk. Flere og Aere området blir forstått som medisin.ske problemer. Hvorfor har dette skjedd? Undersøkelsen min fra Nord.fjord viser at dette har skjedd samtidig med en forvitring av har gått fra å være et isolert samfunn der menneskene var åpne mot hverandre, til et åpent samfunn der menneskene er mer isolert overfor hverandre. Sammen med endringer i samfunnet og i medisinen, har dette hatt innAytelse for hvordan den uformelle helsetjenesten fungerer i Nordfjord. Når jeg nå har anledning til å gjøre en ny undersøkelse, får jeg en fin mulighet til å se hvordan folk forvalter helse og sykdom når de har levd i et moderne samfunn i nesten 25 år. Jeg vil undersøke hvilke forventning de har til helsevesenet, og om legesøkingsterskelen er endret. Er den gode legen fortsatt den som kommer når en ber om det, eller har de en større skepsis mot legens kunnskap? Hvordan foregår sorte.ring av symptomer i dagens Nordfjord? Jeg er spesielt opp.tatt av kvinners ansvarsområde i forhold til helse og syk.dom. I begge mine tidligere undersøkelser var det kvinnene som bestemte hvilke problemer legen fikk presentert. Ved feltarbeidet i 1993/94 hadde hun ikke den støtten fra de an.dre kvinnene på samme måte som tidligere. Har nettverket mellom kvinnene etter hvert fått større betydning, eller er nettverket annerledes nå? Har mennene kommet mer på banen når det gjelder helsespørsmål? Er det kvinnene som fortsatt har ansvaret for familiens helse og sykdom? Hvor.dan er i så fall hennes arbeidsoppgaver i dagens Nordfjord? Dette er noen av de spørsmålene jeg ønsker å studere nær.mere når jeg foretar en ny undersøkelse i 2004. Litteratur Anderssen, J. 1998: No går det på helsa laus. Helse, sykdom og risiko for sykdom i to nord-norske kYstsamfunn. Dr. Philos-avhandling, ISM skriftserie nr. 46, Universitetet i Tromsø Beck, lJ., og E. Beck-Gernsheim 2002: lndividualization, Sage, London Beck, lJ., A. Giddens og S. Lash 1994: Refiexive Modernization, Polity press, Cambridge Zola, I.K., 1975: Medicine as an institution of social contra/. I: Cox, C. og P.A. Mead (eds.): A Sociology of Medical Practice. Collier-MacMillian, London Har du kommentarer, reaksjoner eller spørsmål om artikkelen? Inspirerer den deg til å skrive noe selv7 Ansvarlig redaktør for denne artikkelen har vært lnvild Menes Sørensen. Kontakt henne på ingmenes@online.no UTPOSTEN NR 7/8 • 20 03