Persona non grata

Persona non grata m Persona non grata ASYLSØKERMEDISINEN SOM ALLMENNMEDISINSK EKSTREMSPORT AV HARALD SUNDBY En dag i uken ved Flyktninghelseteamet i Trondheim (FHT). Det er for tiden min kom.munale legeoppgave, og har vært det i et drøyt t ' år. Den dagen er spesiell. Det er i sannhet en in.ternasjonal dag, og kan representere helsereiser til for eksempel Irak, Afganistan og Sierra Leone før lunsj, og kanskje Bosnia, Kongo og Russland etter lunsj. Tilsvarende spenn kan det være i pro.blemstillingene. I medisinsk forstand er det like.vel slik at endel klart domine. rende helsefaktorer hos nær sagt alle disse pasientene, som f.eks. oppholdstillatel-sen, influerer jeg i ut.gangspunktet svært lite på. Dertil kommer språk-og kulturproble. matikken. Sett med per.-.spektivet fra vanlig norsk allmennpraksis synes jeg det er belegg for å hevde at jeg disse onsdagene på FHT bedriver en slags allmennmedisinsk ekstremsport. UTPOSTEN NR .I • 2004 Harald Sundby Utdannelse fra Universitetet i Trondheim 1990. Jobbet 4-5 år i distriktspraksis, mest Selbu Kommune. 4 år indremed. Avd. St. Olav. Fastlege ved Kalvskinnet Legesenter i Trondheim sentrum fra august -02. Gift, 4 barn. Spes. i allmennmedisin -02. Spesialist i Sør-Trøndermedisin. Jeg var ikke mer enn akkurat kommet inn døren den mor.genen, før Lena, vår påpasselige sekretær, kom med en liten lapp i rutepapir: «Hun blir sendt ut i dag. Politiet gir dere frist til kl.11.00 for en medisinsk vurdering. Hvis ikke blir hun hentet. Kontakt meg hvis nødvendig. Arne S. » Under stikkordet «Advokater» er det til sam- men 16 Gule Sider i telefonkatalogen for Trøndelag. Arne S. var den eneste av dem som inntil nylig tok asylsøkersaker. Det har han nå, nettopp av den grunn, sett seg nødt til å slutte med. En bunnsolid kar det er all mulig grunn til åta på alvor. På venterom.met befant seg en kvinne i 50-årene, i natt. kjolen, fulgt av datter og svigersønn. På FHT er ikke det å omrokkere time.boka det enkleste. Ved alle konsultasjo.ner følger det tolk. Avlysninger og for.sinkelser er lite ønskelig. Jeg beholdt heldigvis gangsynet, tok styring, snudde lappen og skrev: «Her kan jeg gjøre en medisinsk vurdering ca. kl. 15. Hun kan vente her. Hvis politiet ikke kan vente får de hente henne. Kontakte meg hvis be.hov! Harald S. » Dette fungerte. Politiet dukket ikke opp. Pasienten fikk et rom, tilsyn og noen kopper te. Flyet gikk uten henne. Klokka 15 var jeg ferdig med dagens øvrige program, og kunne forsøke å sette meg inn i dette. Violeta D., vi kan PERSONA NON GRATA m kalle henne det, var fremdeles i nattkjolen, men datteren hadde hentet en genser til henne. I tillegg var Ingeborg fra Psykososialt Team for Flyktninger til stede. Vi er samloka.lisert, og de trår til for oss ved spesielle behov. Ingeborg kjente familien fra før, fra da de kom til landet fra sitt latin.amerikanske opprinnelsesland for ca. 10 år siden. Den gang var det bare datter og svigersønn som kom, med politisk asyl, på flukt fra den brutale borgerkrigen i dette landet. Violeta D. kom senere, for tre år siden, på turistvisum. Hun var 55 år, men virket minst 15 år eldre. De brokkene jeg fikk høre om hennes livshistorie samsvarte med dette slita.sjepreget. Og hun hadde få, om noen, igjen i hjemlandet. En sønn og andre i familien var drept i borgerkrigen, andre var ute av bildet av andre grunner. Hun kvalifiserte juridisk ikke for noen form for permanent oppholdstillatelse, og hun hadde papir på at hun var formelt utvist; «persona non grata», datert 10.12.0 1. Det er forresten årsdagen for Men.neskerettighetserklæringen. Situasjonen i dag var vel et ty.delig varsel om at tålmodigheten med denne gjesten nå var definitivt over hos oss i vertskapslandet. Det var tid for hjemreise. Datter og svigersønn var svært fortvilte. De mente Violetas helsetilstand var alt for dårlig for en slik reise. Hun ville ikke kunne greie seg selv i hjemlandet. Hun ville gå til grunne der. Dette, fortalte de, hadde de ikke nådd fram med noe sted. Uten filter Så her var det nødvendig med kartlegging. Violeta virker svært stresset, nærmest desorientert. Jeg forsøkte å få i gang en samtale, men hun var i en annen verden. «Jeg har ikke gjort noe galt. .. jeg er ikke skyldig». Dette var hovedmel.dingen hun hadde, på spansk. Så gikk det hele over i mani.fest panikk, med hyperventilasjon. Violeta fikk kramper, og var borte for oss i 45 minutter. Allmennpraksis byr av og til på virkelighet helt uten filter. Dette var en slik anledning. Konfrontert med Violetas sammenbrudd måtte jeg en kort tur på toalettet. Jeg har håndtert mange panikkanfall, og det var ikke angsten i dette som satte meg ut av spill. Det var lidelsen. Men det ble tross alt enklere vurderinger enn jeg hadde fryktet. Violeta måtte innlegges 0.hj. på psykiatrisk sykehus. Dette var jeg allmennpraktisk talt helt sikker på var nødvendig. Med slik sikkerhet oppstår heldigvis også den tyngden som skal til for å ta klar føring i den rituelle dansen med vakthavende ass. lege på Psykiatrisk Avdeling. -Normalt sett anser vi ikke situasjonene rundt asylsøkere og utkastelse som noe for oss. Akutte panikkanfall kvalifi.serer dessuten normalt sett ikke for innleggelse her ... Vel, det er lov å prøve seg. Jeg husker selv fysikkoppgavene fra videregående skole: «Vi ser i dette tilfellet bort i fra luft.motstanden». Jeg har alltid syntes at dette bærer preg av litt juks. Violetas helsekrise der og da var akutt, alvorlig, sam.mensatt og psykiatrisk. Inn på sykehus bar det, med ambu.lanse. Ut derfra etter noen dager. I følge epikrisen en sannsynlig dissosiativ lidelse, dessuten tilpasningsforstyrrelse, der «hjemsendelsessituasjonen må regnes som hovedårsak til aktuelle dekompensering». Riktignok tre krampeanfall under oppholdet, og midlertidig overføring til Nevrologisk avdeling for utredning. Nå både ønskelig og nødvendig med rask effektuering av hjemsendelse. Videre opphold på psykiatrisk sykehus trolig kontraindisert. Mht. transport.dyktighet: Påse at pasienten kan reise seg noen ganger un.der flytransporten for å forebygge blodpropp. Second opinion Datteren var ikke mindre fortvilet etter dette. Hun plas.serte mor i dekning hos venner. Vi tok dem inn igjen, og Violeta framsto som klart psykotisk. Hun var opptatt av sitt innbilte spebarn, som var i stor fare og snarest måtte finnes. For oss framsto hun som klart ute av stand til å klare seg selv. Sammen med Psykososialt Team så vi det nødvendig med et korrektiv til sykehusets vurdering. I et brev til advo.katen frarådet vi hjemreise sterkt, og mente at man i alle fall, som et minimum, måtte påse medisinsk kompetent følge under reisen. Vi tenkte: hennes hyperventilasjonsan.fall med kramper hadde nylig ført til ø.hj. overføring fra psykiatrisk til nevrologisk avdeling. Hva da med et anfall om bord i flyet over Atlanteren? Nå fikk vi raskt tilsvar: Etter få dager kom følgende fore.spørsel fra UDI: Kan FHT stille med kompetent reise.følge? Vi hadde tverrfaglig gjennomgang på dette, og fant ut at dette stred klart mot fagetikken, både for leger, psyko.loger og sykepleiere. Rapporten fra datter lød på at pasienten fortsatt var psyko.tisk og forvirret. Og altså i dekning fra norsk politi. Syke.husvurderinger teller oftest tyngst, og medisinsk sett var hun derfor fortsatt transport-ug hjemreisedyktig. Vi fore.tok telefonrunder og brevrunder med bl.a. det psykiatriske sykehuset. Men sannsynligvis var det gått en del faglig pre.stisje i dette, og vi sto i stampe. En variant med innleggelse for «second opinion» i byens andre psykiatriske sykehus strandet i byråkrati. Jeg var fortørnet, utnavigert og hand.lingslammet en periode. Dessuten travel. Men trolig så jeg for komplekst på det. For klinisk var det åpenbart beretti.get mistanke om alvorlig sinnslidelse ennå. Omsider gikk det opp for meg at det som nå var påkrevet var allmenn.medisinsk annenhåndsvurdering, ikke psykiatrisk. Jeg kontaktet derfor kommunens faste allmennlegevakt, som så problemstillingen uten store vansker. Violeta D. ble UTPOSTEN NR . I • 2004 PERSO A NON GRATA m samme formiddag vurdert, funnet alvorlig sinnslidende og reinnlagt av legevakten. Ekstremt, men ingen stor risiko Det ble et langt bedre opphold for henne. Hun fikk seks uker på seg, flere samtaler med tolk, medisiner og oppføl.ging. Hun klarnet nesten helt opp! Den nye epikrisen var mer nyansert, og samsvarte også mer med våre vurderinger. Betraktninger rundt transportdyktighet og hjemreise manglet imidlertid helt denne gangen. Med justeringer rundt bosituasjonen og medisineringshjelp fra hjemmesykepleie har hun til skrivende stund beholdt bedringen. Hun er riktignok ustabil, og dekompenserer av og til, under alle former for press. Utlendingsnemda ba om fornyet medisinsk vurdering, i løpet av 10 dager. De ba oss å benytte retningslinjene for slike erklæringer som er ut.stedt fra Helsetilsynet. Det er stramme og strukturerte ret.ningslinjer. Vel og bra. Et viktig punkt : Legeopplysning.ene .skal ikke omtale pasientens behandlingsmuligheter i hjemlandet. Det gikk rimelig greit med den legeerklæringen. Vi er flere fagfolk som ser det samme. Violeta D. er alvorlig psykia.trisk syk, men ved strukturert utredning, behandling og oppfølging er livet hennes til tross for dette brakt i verdige former her i landet nå. Ved hjemreise tror vi imidlertid hun kan dekompensere inn i sitt paranoide, psykotiske helvete. Hun vil da, uten oppfølging, kunne gå til grunne ganske raskt. Vi er endog ganske sikre på at så vil skje. Vi tror heller ikke det finnes tilstrekkelig behandlingsmulig.heter ... ooops, der var det vi ikke skulle mene noe om. Violeta D. er betydelig bedre nå. Nesten stabilisert. Ikke verst bare det, medisinsk sett. Mer kan vi vel ikke gjøre? Således byr asylsøkermedisinen på utfordringer som jeg klart vil anbefale! Også for fastleger, som etter retningslin.jene har det primære ansvar også for denne gruppens helse.tilbud. Til forskjell fra mange andre disipliner byr nemlig denne ekstremsporten ikke på særlig grad av risiko. Man ri.sikerer egentlig ikke stort annet enn at man kan bli enga.sjert. Det kan være slitsomt, og det finnes ingen takst som passer helt. Men jeg vil ikke kalle det direkte farlig. Artikkelen er forelagt pasienten og hennes familie, som synes det er helt greitt med publisering i denne anonyn1iserte form i «Utposten». I brev av 20.01.04 fra Utlendingsnemnda får pasienten oppholdstillatelse i Norge, på humanitært grunnlag. Dette på bak.grunn av de nye opplysningene om helsetilstanden hennes. Har du kommentarer, reaksjoner eller spørsmål om artikkelen? Inspirerer den deg til å skrive noe selv? Ansvarlig redaktør for denne artikkelen har vært Ivar Skeie. Kontakt ham på ivskeie@online.no UTPOSTEN NR .I • 2004