Det skapende mellomrommet i møtet mellom pasient og lege

Det skapende mellomrommet mellom pasient og lege  Det skapende mellomrommet i møtet mellom pasient og lege AV ELI BERG Dette er tittelen på en avhandling jeg forsvarte for den medisinske doktorgrad ved universitetet i Tromsø i mai dette året (1). Noen av mine tid.ligere pasienter, mine medtenkere, og jeg hadde hatt lange samtaler om kvaliteter i pasient-lege.møter. Skal tro om de erfaringene mine medten.kere og jeg hadde gjort oss kan ha noe med lege.kunst å gjøre? Kanskje var det tre år gamle Siv som i 1987 vekket meg til en refleksjon som jeg fortsatt befatter meg med. «Ikke putte noe der», sa hun og så på meg med store, redde øyne. « Tanten» i barnehagen hadde brakt henne til helsestasjonen for under.søkelse. En nær omsorgsperson fikk flere år i fengsel. - Alvorlige krenkelser tidlig i livet synes for noen personer å bli avgjørende for livsløpet,-til dyp fortvilelse for mange, -som for Siv -, for andre vokser det fram en livskraft som forbauser (2). Og hva med de tilsynelatende mindre alvor.lige krenkelsene, men som i sum kan dreie seg om en opp.levelse av ikke å bli verdsatt av nære og viktige personer? Er slike erfaringer med i utviklingen av sykdom? Om det skulle være slik at livshistorien og sykehistorien har nære bånd til hverandre mer generelt, da må det få konse- Eli Berg Er spesialist i allmennmedisin med 25 års fartstid som allmennpraktiker i Kongsvinger og 1 år i Tromsø, på et prosjekt med navnet «Det skapende mellomrommet i møtet mellom pasient og lege.» Nå 1 amanuensis samme sted. Her med to barnebarn. FOTO: AsE SCHRØDER kvenser for selve møtet mellom pasient og lege, tenkte jeg. Men hvordan gå fram for ikke å være en sjarlatan? Jeg invi.terte med meg klinisk psykolog Bjørn Angvik til felles kon.sultasjoner med pasienter som led mye (3). Vi stilte opp med en grunninnstilling om at den som har skoen på, vet hvor den trykker. Kanskje kan vi hjelpe pasientene til å løsne på lissene, få opp blåknutene. Vi var enige om å gi fra oss kon.troll over samtalens gang og så se hva som skjedde. Tids. rammen var en klokketime. 30 av de pasientene jeg kjente meg mest hjelpeløs i forhold til, kom seg så godt at noen av dem kunne forlate helsevesenet et.ter fra en til fire fellestimer med psykolog til stede. Mange av disse pasientene hadde gått hos meg i mange år, til fortvilelse for oss begge antagelig. Alle 30 fikk mindre behov for lege.hjelp, mange medisiner ble satt til side, og flere tok mer plass i eget liv. Noen startet på utdannelser i godt voksen alder (4). Dramatisk. Ja, det var dramatisk. Og min nysgjerrighet fikk næring. Vi hadde erfart i praksis at deler av livsfortel.lingen klargjorde en følgeriktighet for pasienten, en logikk som hjalp dem i arbeidet med å få historien til nettopp å bli -historie. De behøvde ikke lenger å bære den med seg i kroppen som en bør, -en helseplage. , 1 !' .1 En reise En ide dukket opp: Hva med å gjøre en konkret tilbakereise i en livsfortelling? En av de pasientene som led mye av en rekke sykdommer, takket ja til en liten ukes tur sammen med meg. Han fant seg selv igjen i det som møtte ham. Lukter og lyder, natur og folk han traff underveis, framskaffet minner som ble svært tunge å forholde seg til. De ga ham symptomer der og da, blant annet store pusteproblemer. «Astmaen min er et , l ,, språk. Jeg har en kropp som sier ifra når nok er nok,» var en av hans mange konklusjoner. Han karakteriserer seg selv som frisk i dag. Han har midt. veis i livet omsider tatt plass i egen kropp. Han fyller seg selv til fingerspissene, -og i forlengelsen av disse svinger han penslene (5). Fellessamtalene med psykolog og tilbakereisen sammen med en pasient bidro til at jeg gradvis forsøkte å legge om min legepraksis. Underveis ble det mulig å ta sko-meta. :i I I SKAPENDE MELLOMROM foren på alvor ved at jeg tenkte at sentrum for refleksjonen i møtet må være hos pasienten primært, ikke hos legen. Det er pasienten som har levd sitt liv så langt og som fortsatt skal leve det. Som lege er jeg til stede som en medvandrer en li.ten stund -akkurat så lenge som pasienten ønsker det, men heller ikke lenger. Pasientene har ofte tenkt mye før de bestiller seg en lege.time. Det ble viktig for meg å ikke forstyrre fortellingen, men tvert om å oppfordre til å utdype den litt til. Og kan.skje de også hadde noe annet de ville ta fram i dag? Jeg prøvde å legge til side mitt diagnostiserende blikk og møte den andre personen -ja, nettopp -som person i første om- gang. Ved dette fikk jeg andre fortellinger enn dem jeg var vant til fra tidligere. Også vanskelige beretninger om skam og skyld og dårlig selvbilde ble lagt ut for samtale. Veien inn til ./ disse historiene syntes kortere enn før. Kanskje ble det slik fordi jeg stilte åpen og ønsket å møte pasientene som menneske? Jeg ble mer forsiktig når jeg hilste velkommen. Hva var deres anliggende i dag, tro? Selv personer jeg tidligere hadde vegret litt for å møte, vokste fo-, ran meg. De inntok rommet og ble tydelige for meg som levd liv. Og dette levde livet kunne jeg ikke kjenne -mer enn det pasientene selv ville vise fram gjennom fortellin- gene sine. Det ga meg dyp respekt for dem. Det var som å hilse på gode venner. Etter hvert i møtene ble vi enige om det trengtes medisinske tiltak videre, eller om det ville være naturlig å søke annen type hjelp i deres situasjon. Kanskje hadde de til og med funnet ut av problemene gjennom den refleksjonen de ' I hadde hatt der og da på legekontoret. Noen ytterligere un.., dersøkelser eller henvisninger, oppfølgingstimer eller me::: disiner ble ikke aktuelt for flere. Har disse erfaringene noe med legekunst å gjøre? Iallfall skjer det noe skapende i møtet. Men det er ikke legen som skaper, -det gjør vi sammen, pasientene og jeg. Men for at dette skal bli mulig, må jeg bruke meg selv som person. En samtale som med en god venn, medbevegelse i fortelling.ene, og da med hele meg, ikke bare mitt intellekt. Personlig, men ikke privat. Når vi møter gode venner, viser vi et engasjement, at vi bryr oss. I mine kvalitative forskningsintervjuer med tidligere pasienter er det nettopp dette som presenteres som det vik.tigste når de søker legehjelp. At legen møter dem som per.son, «menneske først og så lege», som flere uttrykte det. Det var vesentlig at legen bryr seg om hvordan det går, har en UTPOSTEN NR.8 • 2004 SKAPENDE MELLOMROM genuin interesse for pasientens situasjon, -rett og slett at pasienten kan føle seg trygg på at legen vil dem vel. Så kommer alt det «faglige» i tillegg, som de sa. Men hvor.dan de ble møtt, var det avgjørende for å komme seg rent helsemessig-og for om de fulgte opp konklusjonene i mø.tet, inklusive eventuell medikasjon. «Hvordan kan jeg være sikker på at jeg har fått riktig medisin, når legen ikke fikk hele historien? Så da satte jeg tablettene til side. Jeg følte meg ikke trygg. Jeg stolte ikke på legen.e» Herr Nilsen Det er noen år siden nå. «Det var Nilsen neste!» Sola blender meg idet jeg åpner døra til venterommet. jeg ser den velkjente silhuetten hans når han langsomt, langsomt prøver å kreke seg opp av stolen. Han siger ned igjen. Han gjør et nytt forsøk. Og så kommer han tvekroket, haltende over gulvet og passerer forbi meg mens jeg holder døra åpen for ham. Bortover korridoren stønner han og støtter seg til veggen. «Du spiller godt i dag,» tenker jeg, «men ikke godt nok.e» edru heller, for den saks skyld. Fire koner og samboere har forlatt ham i tidens løp. Og barna har han mistet besøksret. Det kommer alltid en kulde inn på Legekontoret sammen med ten til. Nilsen, et gys som setter seg fast som is i hele kroppen min. Blik. ket hans er også kaldt og nærmest skjærende. Han er stor og kraf.På Legekontoret er det alltid med litt utrygghet jeg ber ham om tig, denne mannen, en dyktig arbeidskar er han kjent for å være å legge seg på undersøkelsesbenken for nærmere vurdering av også. Masse å gjøre i det «svartee» markedet. Det er vel de1for armer og bein og rygg. Han ei· så anspent at jeg fornemmer at han stadig må ha sykemeldingfor den vonde ryggen. han hvert øyeblikk kan sparke meg unna eller komme til å gi meg en «teve» der jeg forsøker å teste ut bevegelighet og smerte. I fylla har han skrytt av hvor god han er til å lure de dumme dok.lokalisering. Og han formelig letter fra benken når jeg forsøker torene. Dette har jeg nylig fått høre ad omveier. Så jeg merker at å løfte på beina hans. Dette må da være simulering? Eller er det jeg er litt «på hugget» denne dagen. Neimen om han skal få lure ikke det? meg til å gi ham nok en ,iferie » ji-a jobben i byggfirmaet! Han har omsider/ått satt seg i pasientstolen. Blikket flakker og «Nå må du gi deg!» avbryter jeg meg selv. «Hvordan er svetteperlene står tett på pannen og i tinningen. Håret er vått og det du tenker? Nå får du være profesjonell og møte denne halsen rødflammet. Jeg ruller stolen min bort til ham. Hva ten. mannen på en respektfull og åpen måte. Fordommer til ker han så på i dag? Hva kan jeg hjelpe ham med? side!e» « Ryggen, denne jævla ryggen.e» Han har ikke sovet på flere jeg har kjent ham i nærmere I5 år. Det har vært mange konsul-døgn, og nå er han helt utslitt. tasjoner på kontoret mitt for smerter i kroppen. Og verst har det vært med ryggen. Han har/ått henvisning til all tilgjengelig eks-Jeg ser på ham -og med ett så er det som om jeg seiforbi ham, pertise for korsryggplagene. Svarene vi får tilbake fra spesialis-at ansiktet på en måte blir transparent. Jeg fornemmer et levd tene er alltid de samme: Det dreier seg nok om muskelspenninger, liv. og det beste for ham vil være mer egenaktivitet, eventuelt fysiote. rapi i perioder. Og slik er det blitt til den ene behandlingsrunden Jeg får tanker om at han kanskje ikke var ønsket da han kom til etter den andre, -men med minimalt utbytte for ham. verden. Kanskje hadde ingen vist ham hvor verdifull han var, gitt ham livsmot og livsglede. Kanskje ble han vingestekket tid. Det har sivet inn til meg noen opplysninger om aggressive lig. Kanskje hadde det skjedd noe alvorlig i livet hans. På skolen, tendenser på byen. Nilsen er ikke god å ha med å gjøre når ja, hvordan hadde han hatt det der? Kunne det være at han han har tømt litt innpå. Folk kommer helst ikke i diskusjo-hadde måttet kjempe for en plass, -kanskje en posisjon-og hav. ner med ham da, forstår jeg. Ikke er han helt grei når han er net i isolasjon? Hva visste jeg? UTPOSTEN NR.8 • 2004 I ett nå aner det meg et menneske, kastet inn i verden uten å ha bedt om det selv. Som vi alle. Han hadde ver. ken fått velge tid eller sted for sitt liv. Heller ikke sine for.eldre. Som vi alle. Plutselig får jeg en respekt for denne «ver.stingen». Jegfornemmer et Livsløp, et strev hos den lille pjokken som kanskje ikke ble ønsket velkommen eller tatt imot og næret med varme og omsorg. I et lite sekund står dette for meg som en bønn, et ropfra umin.nelige tider: Ser du meg? Hører du meg? Uten gjensvar kan vi ikke leve. Mannen har uten tvil ansvarfor alt han harforvoldt mot sine. Men dette viker til side, og jegforholder meg til et levd liv, en person, et menneske, verdt å lytte til, Nilsen i pasientstolen. Isen er smeltet. :I', . I 1 Forførste gang våger han øyekontakt. Anspentheten slipper ta. 1' ; I ket i muskulaturen, -også i ansiktet. Panneneglattes, og mannen lar seg senke helt ned i stolen. Han slipper pusten. Tårene ren. ner. Det er stille. Lenge. Fortvilelsen står å lese med store bokstaver i ansiktet hans. Jeg gir ham et papirlommetørkle. Han snyter seg og tørker kinnene medeskjorteermet. «Jeg er så redd-,» han får ikke sagt mer. Han prøver å kvele noen hikst. Så kommer beretningen om hvordan han i helgen var nær ved å drepe et annet menneske. Han bor alene nå. Samboe. ren reiste for noen dager siden. Og det er hun som eier lei- ligheten. Han har mistet jobben. Fylla. Og den vonde ryg- gen gir ham ikke fred ett sekund. Jeg lytter. Jeg venter på fortsettelsen -. Jeg vil prøve å belyse den radikale endringen jeg opplever hos meg selv i dette møtet med Nilsen. Å like eller ikke like -, det er ikke det det handler orn for meg denne dagen. Det er ikke en erfaring innenfor polariteten sympati-antipati. Jeg blir rett og slett overrumplet av noe som det er vanske. lig å finne ord for. Kanskje lar det se·g rett og slett ikke be- skrive. Det kan kanskje ikke settes på begrep fordi det ikke lar seg gripe. Det må erfares. Han er en pasient jeg i utgangspunktet ikke ønsket vel.kommen -innerst inne. Om jeg i tidligere møter har opp- ført meg eksemplarisk i forhold til god takt og tone, så har det sikkert vært mulig for Nilsen å fornemme at han kan. skje ikke var velkommen. Det kan ha vært subtile ting som at jeg kunne vike unna det harde blikket hans, kanskje en SKAPENDE MELLOMROM kroppsbevegelse. Hva vet jeg. Men antagelig har jeg be.kreftet det han har erfart i så mange livssammenhenger et.ter hvert: at han er et ikke-ønsket individ, en person folk unngår og som de ikke helt stoler på. Men jeg møter ham ansikt til ansikt denne dagen, og jeg vi.ker ikke unna blikket hans. Jeg legger ikke merke til øyen.farge eller andre detaljer ved fjeset hans, det er ikke observa.tørens distanserte blikk som skuer sitt objekt. I stedet blir jeg slått av at jeg kjenner ham jo ikke, jeg kan ikke kjenne ham. For jeg har jo aldri gitt ham anledning til å fortelle meg hvem han er. Jeg har rett og slett ikke vist ham gjestfrihet, et vel. kommen fram, et «her er jeg, og jeg vil gjerne høre på deg.» Jeg har avvist ham, og jeg har avvist hans fortelling. Og nå er det som om jeg plutselig våkner-til respekt og in- teresse og ansvar for Nilsen. Mine egne bekymringer i situa- y,, sjonen viker til side. Jeg glemmer meg selv og erfarer en åp. ning mot det jeg ikke kan vite noe om. En genuin undring og et alvorlig ment ønske om å høre og å gå med ham i for- tellingen hans. Hvordan kan jeg bli så grepet av denne personen som jeg i årevis har forsøkt å unnvike? Hvordan kan det være mulig å kjenne på strenger av godhet for denne voldsmannen? Jeg tror ikke det er verken til å forstå eller til å beskrive fullt ut. For det handler om noe ordløst, noe som rammer meg, tref- fer meg, åpner meg opp i undring,-en bevegelse i dobbel betydning av ordet. For det er som om vi er i slekt, Nilsen og jeg. Jeg føler et an- svar som for en kjær person som jeg ikke har sett på lenge og som nå plutselig dukker opp helt uventet. Omtrent slik kjennes det når jeg møter ansiktet hans. Det er kanskje det nærmeste jeg kan komme en beskrivelse. 11·, Plutselig er han der. Og overrumplende, i forbauselse, tref- feredet meg hvor sårbare vi er, vi mennesker. Og hvis vi ikke tar imot hverandre i denne sårbarheten, lytter til fortell in- gene, enten de formidles i ord eller i tilsynekomst, ja, så kan vi oppleve oss selv som «feil» på en måte. Når uttrykkene våre ikke blir lyttet til og tatt imot, så be- gynner de kanskje å leve sitt eget liv -i kroppen. Og da er det kanskje forståelig at Nilsen blir så anspent, så uuthol. delig plaget av muskelspenninger år ut og år inn. For er det noen som har tatt imot ham og hans historie noen gang? Og så er det dette med ansiktet, det i seg selv så sårbart, det mest nakne på et menneske. Der og da åpner det opp for noe tidløst, noe uendelig av karakter, noe om slekters gang både UTPOSTEN NRe.8 • 2004 SKAPENDE MELLOMROM m for Nilsen og meg selv og menneskene til alle tider på denne kloden. Noe om et liv som ikke starter når man fødes og slutter når man dør, men som er der i forventningene fra ge. nerasjonen før og bæres videre i generasjonen etter oss. His-toriene. Jeg får der og da en dyp respekt for Nilsen. Og jeg kjenner en skam over ikke å ha tatt ham på alvor tidligere. Men raskt går skammen over til ansvar og en følelse av et felles.skap som er «eldre enn fjellene» (6). Det blir et imperativ i situasjonen, og jeg kan ikke forhindre det. - Jeg har etter hvert erfaring med at ved å stille meg mer åpen, så er det flere enn Nilsen som treffer meg på et helt nytt vis. Det endrer min måte å forholde meg til personene på. Og det forandrer også pasientenes måte å være på i møtene våre. Den ene etter den andre av de som jeg ikke alltid har vært så begeistret over å se på timelista mi, blir spennende personer å møte. Jeg kjenner dem jo ikke, selv om noen av dem fak.tisk har brukt meg som lege i over 20 år. Ved dette trer de fram for meg-og for seg selv -en radikal endring. Jeg begynner å tenke aktivt på at alle så prøver vi å få til et liv den tiden vi har til låns. Ikke alle lykkes like godt i dette. Men alle gjør sine forsøk fra de er bitte små på å sikre seg en god og forutsigbar verden, tenker jeg. Kanskje en naiv inn.stilling, vil noen mene. Men for meg blir dette en alvorlig erkjennelse. Og det gir meg en dyp respekt for hver og en av de som søker hjelp. Det blir viktig for meg å gå på silkeføt. ter for ikke å krenke dem på den ene eller andre måten. Den Andres ansikt « .. .forden Andre kommer nær og med ett befinner seg under mitt ansvar. Da har 'noe' skyllet over mine beslutninger, som var fattet i frihet, listet seg inn i meg uten at jeg visste det og som således fremmedgjorde min identitet» (7). Det er ikke uten grunn at dette sitatet stadig dukker opp i litte.ratur som omhandler den fransk-litauiskefilosofen Emmanuel Levinas' filosofi. Det er en fortettet utforming av kanskje det mest sentrale i hele hans tenkning. Om og om igjen,fra ulike stå.steder og forskjellige innfallsvinkler, søker han gjennom sin po.etiske formidlingsstil å utdype hva som kan ligge i dette å møte det andre mennesket. «Det rammer meg utenom de åpninger jeg kommuniserer med verden og andre mennesker gjennom. Det overrumpler min aktive oppmerksomhet, treffer meg før min beredskap er mobilisert» (7). I utgangspunktet er mennesket ikke alene i verden. Var det det, ville det ikke kunne leve. Forholdet tit andre mennesker har en primær-eller før-logisk-betydning, slik Levinas uttrykker det. Det er kanskje nok å minne om hva som ville skje om et nyfødt barn ikke ble møtt kontinuerlig av en nær person. Det ville dø, selv om det bådefikk mat og klær og hus. Barnet blir så over tid UTPOSTEN NR.e8 • 2004 ·, ;' ,, r: ·.' I I •! m et jeg i møtet med sine nærmeste og andre. Motsatsen er be. retninger om barn som har vokst opp uten menneskelig kon. takt ut over den første fasen etterefødselen (8). De er fora li Ji'am. tid fratatt evnen og muligheten for nærhet til andre personer. Levinas framholder at i møtet med det andre mennesket kan jeg forholde meg til ham som et eksemplar av arten menneske, eller til det jeg ser, nesens fasong eller ørenes plassering for eksempel. Jeg kan også tenke på den andre som en lærer, en student, en flyktning-eller en sykdomstilstand. Jeg kan med andre ord be.holde en distanse som gjør det muligfor meg å befinne meg in.nenfor fenomenologiens terminologi av intensjonalitet i min rettethet mot fenomenet, det som kommer til syne, det som viser seg. Da bevegerjeg meg i ontologien. Jeg møter som værende et annet værende i vår felles væren,for å holde meg i den tyske filo.sofen Martin Heideggers begrepsverden. Og jeg beholder et grep om situasjonen, -jeg har på sett og vis kontroll. Men å møte et annet menneske har en annen og mer opprinnelig betydning, i følge Levinas. Den andre treffer megeførjeg i det hele tatt har fått tenkt meg om. En avmakt, passivitet, en lide/orm. Jeg er påvirkelig, blir affisert. Det er utgangspunktet i møtet. Ved at den andre kommer til syne, e1farer jeg en henvendelse som fordrer at jeg gir et svar. Ansiktet taler, og jeg blir nødt til å si noe tilbake. Her er antagelig utgangspunktet for alt språk, hevder Levinas. Det er imidlertid ikke det sagte som er det grunnleggende for språket, men selve henvendelsen, det å hilse, det han kaller sigen. A bli truffet av den andre, den helt Andre, betyr videre at jeg kommer inn under et ansvar for dette mennesket, et ansvar for å svare, -og i ytterste konsekvens et ansvar for den Andres liv. Hva leder meg til en slik e1faring? Levinas svarer i et intervju med Philip Nemo: « Tilgangen til ansiktet er umiddelbart etisk .e.. Det som spesifikt er ansikt, er det som ikke kan reduseres til persepsjon. Det er først og fremst ansiktets likefremhet, dets uforbeholdne utsatthet, forsvarsløsheten. Ansiktets hud er den mest nakne, den mest blottede ... I ansiktet finnes en grunnleg.gende fattigdom .e.. ansiktet er truet, som om det oppfordret til en voldelig handling. Men samtidig er ansiktet det som forbyr oss å drepe... Det er et helt opprinnelig Apres vous (Etter Dem-) jeg hareforsøkt å beskrive,e» sier Levinas (9). Han peker altså på min passivitet i møtet med den Andre. Jeg blir sub-ject, både under- kastet og meg. Den ene betydningen av ordet sub-ject kan utdypes til at den An. dre står over meg og stiller med en fordring-om ikke å drepe . SKAPENDE MELLOMROM innbefattet ikke å skade eller krenke. Dette møter meg i den An.dres ansikt, og da ikke som noe jeg ser, men noe som jeg hører. Det er en uendelig sårbarhet i dette ansiktet som jeg rammes av og som vekker meg til ansvar. Og ikke til medlidenhet, presiserer han. Det er ikke medfølelse det er snakk om. I sårbarheten i den Andres ansikt blir jeg minnet om menneskets endelighet, innbefattet min egen død. Jeg blir altså utfordret til åta ansvarfor den Andres liv. I møtet går det an å si at jeg er sterk og den andre svak. Men den Andre er herren og jeg er tjeneren hans. Jeg er sub-ject, underkas.tet. Makt og posisjon er altså ikke koblet sammen slik at den ene eller den andre av oss er truet. «Den Andres blikkeforbyr meg all erobring ... jeg makter ikke lenger å makte» (I 0). Men Levinas' betegnelse sub-ject har også en annen betydning. Jeg er uerstattelig i ansvaret som jeg møter som en appell i den Andres ansikt. Ingen kan stille i mitt sted. Jeg er enestående, rett forstått. Det er i møtet med det andre mennesket at jeg blir meg, altså subjekt. (Kfr. det lille barnets utvikling til et seg.) Den Andre forteller meg hva jeg har å gjøre i verden, nemlig åta vare på mine medmennesker. Høydemålet/or livet er altså den And.res ansikt. «Nesten trer i ansiktet fram for meg, ikke som en hindring, heller ikke som en trussel jeg overveier, men som noe som veier meg» (JO). Legekunst, -kanskje innbefatter begrepet en åpenhet-mot. takelighet-et an-svare, -men også improveisasjon og med-bevegelse -hvor pasienten er orkesterleder og jeg en med. spiller? Jeg tror det. Referanseliste I. Berg E. Det skapende mellomrommet i møtet mellom pasient og lege. Tromsø: Institutt for samfunnsmedisin, Universitetet i Tromsø, 2004. 2. Kirkengen AL. lnscribed bodies : health impact of childhood sexual abuse. Dordrecht: Kluwer, 2001. I; 3. Berg E. Tilfellet Anna -en samarbeidsmodell i allmennprak.sis. Utposten 1995; 24(6):254-256. 4. Angvik BR, Berg E. Psykolog og allmennpraktiker på legens kontor. Tidsskrift for Norsk Psykologforening 1996; 33(794):799. 5. Berg E. Han gikk ned med Estonia. Utposten 1998; 27(2):23-25. 6. Hanssen TM. Englevakt. Oslo: Vidarforlaget, 1994. 7. I sporet av det uendelige : en debattbok om Emmanuel Levi.nas. Oslo: Aschehoug, 1995. 8. ltard J-M-G. The Wild Boy of Aveyron. New York: Apple.ton-Century-Crofts, 1962. 9. Levinas E. Erik og uendelighed. København: Hans Reitzels Forlag AS, 1995. 10. Levinas E. Underveis mot den annen : essays av og om Levi- nas : debatt. Oslo: Vidarforl., 1998. Har du kommentarer, reaksjoner eller spørsmål om artikkelen 7 Inspirerer den deg til å skrive noe selv7 Ansvarlig redaktør for denne artikkelen har vært Helen Brandstorp. Kontakt henne på helenbra@hotmail.com UTPOSTEN NR.8 • 2004