Legekunst for vår tid

Legekunst før vår tid  AV ÅGE WIFSTAD Legekunst kan være flere ting. Når kirurgen får til et komplisert inngrep, er det legekunst. Når allmennpraktikeren stiller riktig diagnose på vage indikasjoner, er det legekunst. Når psykiateren får kontakt med og beroliger en redd og forvirret psykotisk pasient, kan det også kalles legekunst. Legekunst er at legen ved hjelp av kunnskaper, ferdigheter, fantasi og innlevelsesevne lever opp til situasjonens krav. Mer er det kanskje ikke å si? Når Utposten likevel vil tematisere legekunsten, er det an. ' takelig fordi noe skurrer i dagens medisin. Selv om det 21. århundrets lege vil ha langt større muligheter enn forgjeng.erne til virkelig å hjelpe pasienten, blir kanskje også usik.) .erheten større: Hva består egentlig legens oppgave i? Kunnskapsveksten og teknologiutviklingen i vestlig medi.sin har vært formidabel. Men medisinske framskritt utfor.drer også legerollen. Det er vanskelig å følge med på spesia.lisert kunnskap om stadig mindre deler av kroppen. Selv spesialisten klarer knapt å holde seg oppdatert innen eget fagområde. Nettopp derfor er det blant annet behov for en allmenn medisin og en syntetiserende, samfunnsmedisinsk kunnskap, -som motvekt mot fokus på detaljer og grup. peinteresser. Men det er ikke nok å insistere på allmennmedisinens be.tydning i spesialiseringens tidsalder. Den medisinsk-viten.skapelige og medisinsk-teknologiske utvikling påvirker også legerollen på mer grunnleggende vis: Spesialiseringen og teknologiseringen kan over tid føre til at medisinske oppgaver settes ut til andre. Jo mer presist et tiltak beskrives og entydige rutiner etableres, desto mindre grunn er det til at nettopp legen må ha ansvaret for dem. Andre helsearbei.dere, teknikere og bioingeniører kan ta over. Pediateren John D. Lantos spøkte derfor ikke da han i 1997 spurte «Do we still need doctors?» (I). Lantos poengterer at medisinske framskritt bygger på, og bekrefter, at pasien- UTPOSTEN NR.8 • 2004 Åge Wifstad f. 1956, førsteamanu.ensis i medisinsk filo.sofi, Institutt for sam.funnsmedisin, UiT. Har særlig vært opp.tatt av vitenskapsteori og etikk relatert til psykiatri og allmenn. medisin. ter kan betraktes som like, biologisk sett -og at leger opp.fører seg likt i den forstand at de lærer å følge de riktige prosedyrene. Samtidig er det nettopp legens evne til å fo.reta individuelle, helhetlige vurderinger i situasjonen som gjør henne til noe annet enn en tekniker. Men dette hippo.kratiske idealet passer ikke helt med den moderne medi. sinske realitet: «Many attempts to deal with the role of doc- rors in the new world of medicine begin from the assumption that the fundamental basis of the doctor-pati.ent relationship has not changed. But it has. The primary change is that the doctor need no longer espouse a philo.sophy, need no longer have a particular vision or a world.view. Instead, she need only know how to handle the tools, how to transplant a heart, del iver a baby, or lower the blood pressure (1, s. 174). Det legen trenger for å være en god lege, likner mer og mer på teknikerens kyndighet. At «lege. kunst» i lys av dette kan oppfattes som et marginalt og van- skelig begrep, er ikke rart. Men kan vi ikke rett og slett si at framskrittene i moderne medisin har gjort alt vidløftig snakk om legekunst overflø.dig -alternativt at legekunst i dag nettopp bør forstås som teknisk kyndighet? I så fall blir oppgaven å perfeksjonere seg i bruken av beslutningsalgoritmer; og den som ikke slår seg til ro med dette, har misforstått hva det vil si å være lege i det 21. århundret. Det er imidlertid et faktum at medisinens egen suksess kan oppleves som fremmedgjørende, for eksempel slik Lantos' mange eksempler viser. Og skal vi ta denne erfaringen på alvor, kan vi ikke bare avfeie den som en misforståelse. Fremmedgjøringen kan for eksempel komme til uttrykk ved at legen først og fremst forventes å være en iverksetter av faglig korrekte tiltak, der det er lite rom for, ei heller ikke særlig behov for, at vedkommende gjør reelt selvstendige vurderinger. Å kalle dette fremmedgjøring henspiller på at det nettopp er når legen lykkes med å hjelpe pasienten, at hun likevel kan synes det butter imot. (Når legen mislykkes eller gjør feil, kan dette selvsagt også virke fremmedgjø.rende, men på en annen måte.) Alt kan gå på skinner, men motivasjonen for og gleden ved arbeidet avtar likevel. I stedet for å tolke dette som utbrenthet, altså som et (pato.logisk) trekk ved den enkelte, kan vi tolke det som uttrykk for en konflikt mellom arbeidet legen er satt til å utføre, og behovet for å realisere seg selv som person gjennom dette ar.beidet. En annen måte å si det på er at problemet om lege.kunst i det 21. århundret dreier seg om hvordan gi innhold til et begrep om humanistisk medisin. Lantos er her interessant fordi han søker svar i en annen ret.ning enn forventet. Løsningen ligger ikke å utvikle en over.gripende medisinsk teori om legekunsten og lege-pasient.forholdet. Lantos henviser i stedet til eksempler på kanten av det vi er tilbøyelige til å oppfatte som medisinsk relevant, og han beskriver hendelser og sykehistorier som ikke riktig passer i noen kategori (se også (2)). Den kunnskapsbaserte medisinens ideal er å konsentrere seg om det man kan gjøre noe med. Lantos antyder derimot at det nettopp er i forhol.det til de som ikke passer helt inn i behandlingsopplegget, begrepet om legen som noe annet enn tekniker, kan gis næ.ring. Det er der prosedyrekunnskapen blir utilstrekkelig, at behovet for noe mer enn teknisk kyndighet særlig melder seg. Men hva dette konkret vil si, er det selvsagt vanskelig å lese ut av medisinsk faglitteratur. Lantos viser i stedet til en rekke skjønnlitterære eksempler, blant andre John Berger (3) og Walker Percy (4), som han mener på ulike vis har ut.forsket grensene for den moderne legerollen. LEGEKUNST FOR VÅR TID At Lantos viser til andre diskurser enn den medisinske, kunne være verdt en oppfølging. Er for eksempel noe av ubehaget i dagens situasjon knyttet til at vi fortvilet leter et.ter en klar vitenskapelig definisjon av legekunst, mens vi i stedet burde innse at begrepet best kan gis innhold indi.rekte gjennom beskrivelser av eksempler -beskrivelser som utfordrer grensene mellom det subjektive og det ob.jektive, det personlige og det faglige? Denne metodeproble.matikken skal jeg imidlertid la ligge. Jeg vil heller utdype Lantos' resonnement i en annen ret.ning, ved å trekke inn et poeng fra Einar Kringlens Psykia.triens samtidshistorie (5). Mot slutten av boka reflekterer Kringlen over sitt fags framtid og spør hva psykiatrien bør konsentrere seg om: «Psykiatrien bør etter mitt syn priori.tere de alvorlig syke, det danskene kaller psykiatriens kjer.negruppe. Burde ikke folk med mindre alvorlige plager kunne klare seg med kortvarige behandlinger av ikke-spe.sialister? » (5, s. 314) Antakelig må du ha jobbet i eller i nær.heten av psykiatrien for å forstå hvor ømt et punkt Kringlen her berører. Nettopp i psykiatrien er nemlig fristelsen stor til å prioritere de med mindre plager. De tunge klientene skaper ofte motløshet og oppgitthet. Evidensbaserte be.handlingsregimer er bare delvis til hjelp fordi klientene har mange, og diffuse, problemer samtidig. Kringlens enkle råd om å prioritere de alvorlig syke minner oss om en medisinsk-etisk forpliktelse overfor pasienten selv når det er vanskelig å gi effektiv behandling. Og det er i le.gens særlige forpliktelse overfor den syke at forskjellen mel.lom legekunst og teknisk kyndighet blir tydelig. Legekunst er vel så mye et etisk som et praktisk eller kompetansemessig anliggende. Nettopp fordi mer og mer blir prosedyrestyrt, og skjønnets betydning tilsvarende tones ned, blir legekunstens grunnspørsmål hva den medisinske kunnskapen skal være godt for, hvem som skal få nytte av den og på hvilken måte? Litteratur 1. Lantos J D. Do we still need doctors? A physician's personal ac.count of practicing medicine today. New York & London: Routledge, 1997. 2. Lantos JD. The Lazarus case. Life-and-death issues in neona. tal intensive care. Baltimore and London: The Johns Hopkins University Press, 2001. 3. Berger J. A fortunate man. New York: Vantage, 1978. 4. Percy W. The moviegoer. New York: Ballantine Books, 1961. 5.Kringlen E. ·samtidshistorie. Psykiatriens Oslo: Universitets.forlaget, 2001. Har du kommentarer, reaksjoner eller spørsmål om artikkelen? Inspirerer den deg til å skrive noe selv7 Ansvarlig redaktør for denne artikkelen har vært Ola Nordviste. Kontakt ham på nord-ola@frisurf.no UTPOSTEN NR .8 • 2004