Barn som snakker med kroppen – bruk av registreringsskjema

Barn som snakker med kroppen – bruk av registreringsskjema  som snakker med kroppen -bruk av et registreringsskjema AV HANS PETTER FUNDINGSRUD Legens deltakelse i arbeid med barn og deres foreldre Barn er ikke som voksne. De har ikke levd et langt liv med sine kroppslige plager. De har enda ikke tilegnet seg hvor.dan voksne tenker om sykdom og årsakssammenhenger. Barns språk er også under stadig utvikling. Foreldrene blir derfor ofte overlatt til å tolke hva barnet forsøker å uttrykke når noe plager dem. I større grad enn voksne lever barn stadig i og er avhengige av sine relasjoner til foreldre, søs.ken, besteforeldre og andre. Når de oppsøker helsevesenet, er det som regel med mor, far eller andre omsorgspersoner. De snakker nesten alltid med kroppen til legen. Avhengig av alder, personlighet og legens evne til å kommunisere med barnet, mor og far, -kan de også snakke til legen med munnen. Mor og far er viktige samtalepartnere med legen. De forteller og beskriver hvordan de opplever barnets pla.ger. På denne måten blir mor og far ikke bare pårørende og ledsagere i tradisjonell forstand, men de kan av og til også være en del av problemet. Å være lege i en slik sammenheng kan være en utfordring. Diffuse og vage symptomer hos barn som residiverende magesmerter, hodepine, enuresis og enkoprese har lav sta.tus i barnemedisinen. I en teknologisk tid hvor den medisin.ske dialogen er i ferd med å gå i glemmeboken, forsterkes slike symptomers problematiske posisjon. Mangel på ar.beidsmåter overfor denne typen plager, kan være et hinder. I all bio-medisinsk tenkning står somatisk utredning og forsikring ( «reassurance») om at det ikke er noe alvorlig sentralt. At legen ikke gjør objektive funn betyr ikke at plagene forsvinner. Foreldre vil derfor stadig søke lege for slike plager. Arbeidsmodell Det er mange måter å arbeide med psykosomatiske plager hos barn. Noen viktige i prinsipper i min arbeidsmodell er et både-og perspektiv, dvs. at både kropp og sjel betraktes sam- Hans Petter Fundingsrud Avd. leder/avd overlege Barne og ungdomsklinikken, Universitetssykehuset i Nord-Norge tidig, i motsetning til et «enten -eller»-perspektiv (den tra.disjonelle biomedisinske tilnærmingen) der man først utre.der/utforsker kroppen. Hvis legen så ikke finner noen for.klaring på barnets plager, vil det bli spørsmål om ikke plagene har en psykisk bakgrunn. Min erfaring er at denne tilnærmingen «lukker til» snarere enn «åpner opp» for al.ternative forklaringsmodeller. Hvis det somatiske perspek.tivet forfølges alene, vil muligheten for å søke emosjonelle forklaringer være mindre når man er kommet til veis ende i den somatiske utredningen. Mitt andre prinsipp er at jeg holder fast ved et relasjonelt perspektiv mellom foreldre og barn; mellom foreldre, barn og symptom og mellom forel.dre, barn, symptom og legen. Symptomer og sykdomsat.ferd spiller ofte en rolle mellom mennesker innen familier og i relasjon til behandlingsapparatet. Jeg har funnet det nyttig å betrakte kroppslige plager i den sammenhengen som de spiller en rolle. Et tredje perspektiv for meg er at jeg som lege ikke må bli for forskjellig fra hva pasienten og deres foreldre er vant til å møte. Ved å være passe forskjellig skapes det tilstrekkelig dynamikk i behandlingsrelasjonen. Bl.a. er jeg svært opptatt av å finne fram til de spørsmålene som denne familien aldri har blitt stillet før. I tillegg må konsul.tasjonen balanseres mellom samtalen med barnet, med for.eldrene og den kliniske undersøkelsen. Leger arbeider ofte under tidspress og det er viktig å lære seg å strukturere kon.sultasjonen på en slik måte at det blir balanse mellom de ulike elementene. Et fierde viktig prinsipp til slutt er at jeg har funnet det hen.siktsmessig å bevege meg tankemessig mellom tre ulike ni.våer når jeg arbeider med psykosomatiske tilstander eller kroppslige plager uten kroppslige funn hos barn. På det første nivået betrakter jeg barnet med en predisponerende «sårbarhet». Denne sårbarheten kan enten være genetisk, psykologisk eller sosialt betinget. Den er et resultat av UTPOSTE NR.2 • 2005 BARN SOM SNAKKER MED KROPPEN m mange generasjoners erfaringer. For det andre kan barnet utsettes for et utløsende traume eller begivenhet som gitt den predisponerende «sårbarheten» kan føre til sympto.mer. I tillegg vil faktorer som holder slike prosesser ved like ha betydning for sykdomsforløpet (1). «Psykosomatiske håndgrep». Siden foreldre erfaringsvis er svært opptatt av den soma.tiske siden av utredningen, har jeg utviklet noen spørsmål som jeg har kalt «psykosomatiske håndgrep». Metaforen er lånt fra Bo Hejl, dansk gynekolog med fordypning i sexo.logi, som har arbeidet med kroniske underlivsplager hos kvinner (2). Slike spørsmål har to hensikter: den ene er å samle informasjon for den diagnostiske prosessen, den an.dre er å åpne opp for en psykosomatisk tankegang ved å in.troduserer ideer som kan hjelpe barn og foreldre med å ut.vide sin forståelse om mulige sammenhenger i tillegg til de som er kjente fra før. Slike spørsmål kan være: «Hvordan synes du ditt barn ut.trykker seg følelsesmessig?» Alternativt: «Hvordan vil du finne metoder som besk rive barnet ditt?» Jeg lytter til hvilke ord foreldrene be.ville bringe bar.nytter i deres beskrivelse. Det er viktig at spørsmål ikke blir net selv fram. for forskjellige fra andre spørsmål de ellers er vant til å bli To forutset.stillet. ninger var viktig: Medforforskjellig i denne sammenheng mener jeg spørsmål som tydelig utforsker det emosjonelle der hvor foreldre vil snakke om det kroppslige (3). Andre slike spørsmål kan være: «Hvis du/dere skulle tenke etter, er det samsvar mellom hvor vondt hun sier at hun har og det som du/dere observerer fra utsiden?» Spørsmålene må være passe uvanlige slik at de skaper en forskjell som ikke er for stor. Et annet spørs. mål langs den samme dimensjonen er: «Er hun/han et barn hvor det er lett å forstå hva som foregår på innsiden?» Noen spørsmål gjøres relasjo.nelle: «Er hun en pike som lett uttrykker med ord hva hun ten.ker og føler? Eller må du se det på henne? Hvem av foreldrene ligner hun i så fall mest på, sånn sett?» «Overfor nye situasjoner og men. nesker, er han en som går rett på eller er han litt avventende?» Jeg har funnet disse spørsmålene nyttige for å åpne opp for en psykosomatisk tankegang der hvor foreldre er svært opptatt av det kroppslige. På den annen side, der hvor forel.drene kan være for opptatt av det emosjonelle, er det viktig at jeg passer på det kroppslige. Bruk av registreringsskjema Over en periode på 20 år har jeg benyttet meg av ulike regis.treringsskjemaer for kroppslige plager. En tidlig utgave av metoden ble beskrevet i 1987 (4). Slike skjemaer er velkjent i barnemedisinen, bl.a. for registrering av tørre og våte net.ter hos enuretikere eller ved registrering av kroppslige pla.ger fra hodet og magen. Da jeg startet med å utvikle skje.maene, var imidlertid mitt inntrykk at foreldrene i stor grad var involvert i registreringene og at kartleggings.aspektet var hovedmotivasjonen. Barnets perspektiv ble derfor viktig å få frem. Når foreldrene registrerte, spesielt smerter, ble det mer en fortolk. ning av barnets uttrykk. Jeg ønsket dermed å UTPOSTEN NR.2 • 2005 BARN SOM SNAKKER MED KROPPEN m barnet måtte kunne være gammelt nok til å skrive og ikke ha lese-/skrivevansker. Jeg endte opp med å ut.vikle skjemaer sammen med barn som hadde begynt på skolen. Den første tiden utviklet jeg skjemaer for barn med mage. smerter hvor spørsmålene ble notert ned sammen med bar- net. Spørsmålene var lite «diagnostiske» i den forstand at de var rettet mot de somatiske aspektene. Det diagnostiske fokus ble ivaretatt på andre måter ved anamnesen fra for.eldrene og den kliniske undersøkelsen samt eventuelle tilleggsundersøkelser. Jeg var mer opptatt av selvrapporte.ringen, at barnet lærte å stille spørsmål til seg selv om egne plager. På denne måten tenkte jeg at det var mulig å få et mer direkte uttrykk for barnets opplevelse og ikke for.eldrenes fortolkning av det samme. ( Etter at skjemaer og spørsmål var gjennomgått med barnet, ble det invitert til å ha en mening om hvor mange skjemaer hun trodde det ville være behov for i en gitt periode fram.over for å registrere hver gang hun hadde plager. På hvert skjema kan det fylles ut fem tilfeller. Ideen var at barnet skulle ha et slikt skjema med seg hjemme, på skolen og på fritiden. På den måten ville det kunne være mulig for meg å «bli bedre kjent med» plagene til barnet. De fleste barn hadde problemer med å svare på spørsmålet: «Hvis du skulle komme tilbake til meg om tre måneder, hvor mange skjemaer tror du at du ville komme til å trenge?» Når jeg stilte dette spørsmålet, ville de fleste barna forsøke å rekrut.tere mor eller far som fulgte ved konsultasjonen, til å være med å svar for dem på dette spørsmålet. Det jeg så var at mange foreldre lot barna klare seg selv.Jeg begynte da etter hvert å skifte fra «å vite» til «å gjette». Jeg kunne si: «Jeg vet at det er vanskelig å vite heit sikkert, men hvis du skulle gjette hvor mange skjemaer du viLLe trenge, hvor mange ville du tippe da?» Jeg opplevde at denne formuleringen skapte en for.skjell for barnet. Det ble på en måte mindre forpliktende å komme fram til «et korrekt svar». Et slikt «korrekt svar» finnes jo ikke. Imidlertid opplevde jeg at det å skifte fra «å vite» til «å gjette» gjorde den forskjellen for barnet at det fikk en frihet til å reflektere over spørsmålet. I den første fasen av utviklingen av behandlingsmodellen, benyttet jeg meg også av paradoksal intervensjon. Jeg kunne si til barnet: «Siden du har hatt disse plagene i mange år og ingen har klart å hjelpe deg med å bli kvitt dem, vil jeg gjerne at du beholder dem så lenge at jeg også får tid til å bli kjent med dem». Ideen var at jeg som lege ved «å foreskrive symptomer», snakke om problemet i positive vendinger, eller aktivt fra.råde forandring, ville skape en paradoksal situasjon som UTPOSTEN NR .2 • 2005 gjorde at barnet ville kunne oppgi symptomet. Jeg opplevde i økende grad at jeg var ukomfortabel med denne formule.ringen. Det ble for mye strategi og teknikk og for lite em.pati. Selv om foreldre ikke direkte ble fornærmet på meg og uttrykte dette, har jeg ofte i ettertid lurt på hvordan de opplevde at barnet deres ble møtt av meg på denne måten. Jeg sluttet derfor etter noen år med dette. Gjennom selvrapporteringen som barnet foretok, oppdaget jeg snart at frekvensen av plagene i mange tilfeller gikk dra.matisk ned. Av og til ble plagene helt borte allerede fra før.ste til andre konsultasjon. Dette gjorde noe dramatisk med foreldrene. Bekymringen de hadde hatt over lengre tid for.svant. Behovet for ytterligere undersøkelser i form av rønt.genundersøkelser, blodprøver o.a. hadde de ikke lenger be.hov for å formulere. Isteden ble mange nysgjerrige i forhold til å snakke om hva som hadde skapt forandring til det bedre. Jeg brukte derfor mye tid til å diskutere de ulike for- klaringsmodellene som foreldrene vurderte. Det jeg da opplevde var at foreldrenes tilskrev reduksjonen i plagerendringer de selv hadde foretatt i familien i forhold til mat.vaner, søvn, stress, og lignende. Jeg ble da veldig opptatt av å ikke utfordre familiens virkelighetsforståelse. Selv antok jeg at frekvensreduksjon var et godt mål på at barnets plager ikke var uttrykk for alvorlig sykdom. Slik er det ellers i livet. At barnet blir bedre, gjør foreldre, pasienter og lege mindre bekymret for at det feiler ham noe alvorlig. Andre forhold bidro selvsagt til at jeg følte meg trygg på at dette var tilfelle. I forbindelse med residiverende mageplager var dette barn som hadde vokst og utviklet seg normalt, de hadde fraværav ikterus, feber, kvalme, oppkast og andre led.sagersymptomer. Jeg hadde også utelukket urinveisinfek.sjon. I tillegg fantes det psykososiale stressfaktorer. Når det gjaldt barn med hodepine i ulike varianter som vanlig og klassisk migrene og tensjonshodepine, så hadde jeg utredet dem godt nevrologisk og av og til gjort CT/MR uten å finne noe patologisk. CT/MR er stort sett kun nødvendig å gjøre der hvor det ved siden av hodepinen foreligger nevrolo.giske symptomer som problemer med balansen, synsfor.styrrelser, svimmelhet, o.l. i tillegg til hodepinen. Jeg var imidlertid ikke helt fornøyd med skjemaet. Jeg ville gjerne forsøke å kombinere spørsmål som førte til frekvens.reduksjon med spørsmål som var diagnostiske i forhold til den somatiske delen av anamnesen. Jeg startet med skje.maet for hodepine. Jeg tok for meg et anamneseskjema for hodepine for voksne (5). Jeg gjennomgikk alle spørsmålene og utviklet så spørsmål til barna som jeg mente dekket alle vesentlige anamnestiske forhold. Jeg innhentet synspunkter fra et lite utvalg nevrologer til å vurdere skjemaets egnethet. Skjemaet ble justert deretter. Slik ble det seende ut: 36 REGISTRERINGSSKJEMAET FOR PLAGER FRA HODET Hvor var du Hva gjorde Fikk du noen da du fikk hodepinen .............. Hvordan Hvor i hodet Hvor lenge Hvor satt Var smerten andre plager hodepine? bedre? begynte begynte varte hode. hodepinen på jevn eller når du fikk Hva holdt Hva gjorde Tidspunkt hodepinen? hodepinen? pinen? det verste? bankende? hodepine? du på med? den verre? Dato: Klokkeslett: Ukedag: Dato: Klokkeslett: Ukedag: Dato: Klokkeslett: Ukedag: Dato: Klokkeslett: Ukedag: Kasuistikk «Anders» ble henvist pga. hodepine ni år gammel. Det var mye hodepine i slekten, bl.a. hadde mormor og mor hode.pineplager. Det var også noe hodepine på farssiden i form av migrene. Mor hadde plager som var oppfattet som tensjons.hodepine. Anders var plaget med begge deler. Han kunne re.lativt greit skille mellom når han hadde den ene typen og når han hadde den andre. Jeg spurte ham om hvilken type han hadde oftest? Han sa han mente dette var hva jeg tolket som symptomer på tensjonshodepine. Dette var en hodepine som han nesten hadde kontinuerlig. Jeg merket meg at det var umulig for meg å se det på ham. Jeg spurte ham detfor om han hadde vondt nå da vi satt og snakket sammen. Han svarte at det hadde han. Jeg spurte ham de1for om det var ganger han hadde så vondt at han ikke klarte å skjule det? Han så litt spørrende på meg så jeg spurte far om han kunne se på sin sønn om han hadde vondt i hodet eller ikke. Han sa at det kunne han ikke og at det samtidig var litt forvirrende for hvordan de som foreldre skulle forholde seg til Anders. Selv var far relativt mye plaget med migrene rundt tidspunktet for konsultasjonene med Anders. Far var en person som lette etter ordene i samtalen. Han uttrykte at han var skeptisk til å sitte å snakke med oss. Vi brukte mye tid på far i samtalen, så mye tid at vi syntes vi fikk lite tid til Anders. Anders ble undersøkt klinisk og det ble utført en nevrologisk undersøkelse. Han hadde helt nor.mal status. Jeg kunne heller ikke påvise stram nakkemusku.latur. Jeg tenkte at det ikke er uvanlig at barn har et blan.dingsbilde med både tensjonshodepine og migrene. På den annen side ble jeg også svært opptatt av om han kunne ha «arvet» både farens og morens sykdomsbilde i form av både symptomopplevelse og sykdomsatferd. Jeg spurte Anders om han trodde registreringsskjemaer for kroppslige plager hvor han nøye skulle registrere en rekke forhold rundt sine hode- pine -plager, kunne være en god ide? Han svarte bekref. tende på dette. Han korn til kontroll to måneder senere. Han kom sammen med sin far. Vi gikk først gjennom skje.maene som han hadde fylt ut. Han hadde bedt om å få med seg 14 skjemaer. Han hadde fylt ut fem stykker. Det som var den dramatiske forandringen var at han nå ikke hadde vondt daglig. Han hadde tidligere beskrevet for meg at hans tensjonshodepine var mest fremtredende, nesten kon.tinuerlig. Så her var det skjedd en forandring. En annen forandring var at far hadde vært anfallsji-i i perioden. Han hadde tidligere aldri hatt en så lang og god anfallsfri peri.ode. Far virket tryggere, gladere og mer åpen. På mitt spørsmål om hva han trodde denne endringen i sønnens an fallsfrekvens skyldtes, hadde han ingen forklaring. Jeg spurte ham da om han så på denne forandringen som varig? Han trakk litt på det og sa at det fikk tiden vise. Vi avtalte en ny poliklinisk kontroll om fire måneder for å forlenge intervallene mellom kontrollene. Siden forandring er noe som foregår ute i livet skal endringer ha tid til å skje. Det er derfor viktig at det mellom hver konsultasjon gis rom for dette. Anders fortsatte å registrere sine plager. Jeg sa at det av og til var slik at det kan komme tilbakefall etter en pe.riode med rask bedring slik som i Anders og fars sitt tilfelle fordi man blir så glad over den markerte bedringen at det er Lett åen.dre sin Livsførsel ved å bli mer aktiv og utadvendt og kanskje foreta seg ting som kan utløse hodepinene igjen. Jeg ba Anders om å «skYnde seg Langsomt». J Når de korn tilbake til kontroll, var far fortsatt smertefri, mens Anders kun hadde hatt vondt ved en anledning. De var fornøyde og syntes ikke lenger at de trengte å komme til kontroll ved vår avdeling. Bruk av skjemaer setter barnets perspektiv ifokus. Slike skje. maer kan også være nyttig for arbeid med mange ulike UTPOSTEN NR .2 • 2005 BARN SOM SNAKKER ... -Verdt å huske på! Ebixa symptomer i likhet med notater og hjemmeregistreringer som er i bruk hos voksne (6). Arbeidsmetoden med dette skjemaet er ikke i nevneverdig grad blitt endret ved at spørsmålene er laget på forhånd. Jeg bruker tid på å gjennomgå skjemaet sammen med barnet. Mens dette pågår, sitter foreldrene i en lytte-eller observatør.posisjon på avstand i rommet. Jeg kjenner en større trygghet i å -være i stand til å skille mellom de ulike typene av hodepine hos barn. I tillegg har jeg beholdt virkningen av selvregistrering. Min erfaring er at barn med stor grad av nøyaktighet kan be.skrive sine plager når de får tillit til dette. Svært få foreldre har så lenge jeg har anvendt slike registreringsskjemaer, overtatt registreringen for sine barn. Jeg føler meg derfor relativ trygg på at det som er nedtegnet på skjemaet er barnets perspektiv. Oppsummering Nytten av slike skjemaer kan sammenfattes på følgende måter: a) sykehistorien kartlegges, b) når barnet bruker skjemaet læ.rer det seg å stille spørsmål til seg selv om indre begivenheter, c) behandlingsprosessen starter allerede mens den diagnostiske prosessen pågår, d) skjemaet skaper stor nok avstand mellom barn og foreldre slik at foreldrene kan innta en observatørposi.sjon i forhold til barnets plager, e) skjemaet gjør det mulig å stille barn og foreldre ulike spørsmål innen samme kontekst, f) bruk av skjemaet muliggjør også ulik måte å stille spørsmål på til barn og foreldre innen samme kontekst og g) det øker barnets evne til å mestre sin egen situasjon. Litteratur I. Wood, B; et al. The «Psychosomatic Family» Mode!: An Empirical and Theoretical Analysis. Family Process, Vol. 28, 1989. 2. Hejl, B. En psykosomatisk behandlingsmodell -Psykosomatisk gynekologi. Nordisk Sexologi, vol. 1, s. 96-103, 1983 3. Andersen, T. The reAecting Team. Dialogue and metadialogue in clinical work. Fam Process 1987; 26: 4 I 5-28. 4. Fundingsrud, HP. A Consultation Mode! in a Pediatric Out.patient Clinic: Conversations with Psychosomatic Children and Their Parents. Family Systems Medicine, Vol. 6, No 2,1988. 5. Nytt om legemidler. Terapinabefaling: Behandling av migrene. Statens Legemiddelkontroll, Volum 22, oktober 1999 6. Stensland, P. Approaching the locked dialogues of the body .Communicating symptoms through illness diaries. Dissertation. Division for General Practice, Department of Public Health and Primary Health Care, University of Bergen, Bergen, orway, 2003. Takk til Per Stensland, kommunelege, Sogndal og førsteamanuensis, Seksjon for allmennmedisin, Universitetet i Bergen for gjennomlesning av manus med verdifulle kommentarer. Har du kommentarer, reaksjoner eller spørsmål om artikkelen? Inspirerer den deg til å skrive noe selv7 Ansvarlig redaktør for denne art ikkelen har vært Ingvild Menes Sørensen. Kontakt henne på ingmenes@online.no UTPOSTEN NR.2 • 2005 memantine C Ebixa "Lundbeck" Middel mot demens ATC-nr.: N06D X01 Dråper, oppløsning 10 mg/g: 7 g inneh.: Memantinhydroklorid 10 mg, tilsv. meman.tin 8,31 mg, kaliumsorbat (E 202), sorbitol, renset vann. Tabletter, filmdrasjerte 10 mg: Hver tablett inneh.: Memantinhydroklorid 10 mg tilsv. memantin 8,31 mg, laktose, hjelpe.stoffer. Med delestrek. Indikasjoner: Behandling av pasienter med moderat alvorlig til alvorlig grad av Alzheimers sykdom. Dosering: Behandlingen bør initieres og veiledes av lege med erfaring i diagnostise.ring og behandling av Alzheimers demens. Behandlingen skal bare igangsettes hvis en omsorgsperson er tilgjengelig og jevnlig kan monitorere pasientens legemiddelinntak. Diagnostisering bør gjøres i tråd med gjeld. ende retningslinjer. Voksne/eldre: Maks. daglig dose er 20 mg. Risikoen for bivirkninger reduseres ved å gradvis øke dosen med 5 mg pr. uke i de første 3 ukene opp til vedlikeholdsdose på følgende måte: Behandlingen bør begynne med 5 mg daglig (en 1/2 tablett/10 dråper om morgenen) i den første uken. 10 mg daglig i den andre uken (en 1/2 tablett/10 dråper 2 ganger om dagen) og 15 mg daglig i den tredje uken (1 tablett/20 dråper om morgenen og en 1 /2 tablett/10 dråper på ettermiddagen) anbefales. Fra den fjerde uken fortsettes behandlingen med en anbe.falt vedlikeholdsdose på 20 mg daglig (1 tablett/ 20 dråper 2 ganger om dagen). Kan tas uavhengig av måltider. Ved moderat nedsatt nyrefunksjon (kreatininclearance 40-60 ml/minutt/1,73m2) anbefales maks. 10 mg. Kontraindikasjoner: Overfølsomhet for memantin eller et eller flere av hjelpe. stoffene. Forsiktighetsregler: Forsiktighet utvises hos pasienter med epilepsi. Samtidig bruk av N-metyl-D-aspartat(NMDA)-antagonister som amantadin, ketamin eller dekstrome.torfan bør unngås pga. økt risiko for bivirk. ninger. Overvåkning av pasienter ved til. stander med økt pH-verdi i urin (f.eks. dras.tiske endringer i kostholdet, f.eks. fra kost.hold med kjøtt til vegetarkost, eller stort inntak av syrenøytraliserende midler, renal tubulær acidose (RTA) eller alvorlige urin. veisinfeksjoner med Proteus bacteria) kan være nødvendig. Pga. begrenset erfaring bør pasienter som nylig har hatt hjerteinfarkt, ubehandlet kongestiv hjertesvikt (NYHA Ill- Referanser: IV) eller ukontrollert høyt blodtrykk over.våkes nøye. Moderat alvorlig til alvorlig Alzheimers sykdom pleier vanligvis å ned.sette evnen til å kjøre motorkjøretøy og betjene maskiner. I tillegg kan memantin endre reaksjonsevnen, slik at dagpasienter bør informeres om å være spesielt opp.merksomme når de kjører motorkjøretøy eller betjener maskiner. Interaksjoner: Memantin har potensiale til å interagere med medikamenter med anti.kolinerg effekt. Effektene av barbiturater og neuroleptika kan bli redusert. Samtidig administrering av memantin med spasmoly. tiske stoffer som dantrolen eller baklofen, kan modifisere deres effekter og dose.justering kan være nødvendig. Samtidig bruk av memantin og amantadin, ketamin og dekstrometorfan bør unngås pga. risiko for farmakotoksisk psykose. Andre legemidler som cimetidin, ranitidin, prokainamid, kinin og nikotin innebærer en mulig risiko for økte plasmanivåer. Redusert ekskresjon av hydroklortiazid eller kombinasjonspreparater med hydroklortiazid er mulig. Graviditet/ Amming: Overgang iplacenta: Risiko ved bruk under graviditet er ikke klar.lagt. Preparatet bør derfor ikke brukes under graviditet uten at det er helt nødvendig og etter nøye vurdering av nytte/risiko. Overgang i morsmelk: Risiko ved bruk under amming er ikke klarlagt. Det er ikke kjent om memantin skilles ut i morsmelk hos mennesker, men med tanke på hvor lipofilt stoffet er, antas dette å forekomme. Kvinner som tar memantin, bør ikke amme. Bivirkninger: Bivirkningene er vanligvis milde til moderat alvorlige. Hyppige (> 1/100}: Sentralnervesystemet: Hallusin. asjoner, forvirring, svimmelhet, hodepine og tretthet. /vlindre hyppige: Gastrointestinale: Oppkast. Psykiske: Angst. Sirkulatoriske: Hypertoni. Urogenitale: Cystitt, økt libido. Overdosering/Forgiftning: Symptomer: I ett tilfelle av suicidal overdose overlevde pasienten inntaket av opptil 400 mg memantin (oralt) med virkninger på sentral.nervesystemet (f.eks. rastløshet, psykose, visuelle hallusinasjoner, kramper, somno. lens, stupor og tap av bevissthet) som gikk tilbake uten varige men. Behandling: Bør være symptomatisk. Oppbevaring og holdbarhet: Dråper: Åpnet flaske bør brukes innen 3 måneder. Pakninger og priser pr. 1. mars 2005: Dråper: 50 g kr 795,70, 100 g kr 1557,10. Tabletter: 30 stk. kr 556,00, 50 stk. kr. 811,90, 100 stk kr 1589,40. Basert på godkjent SPC, SLV juni 2002 1. Wimo A, Winblad B, Stoffler A, et al. Resource utilisation and cost analysis of memantine in patients with moderate to severe Alzheimer's disease. PharmacoEconomics 2D03: 21 (5): 1-14. 2. Reisberg B, Doody R, Stoffler A, et al. Memantine in moderate-to-severe Alzheimer's disease. New Engl J Med 2003: 348: 1333-1 341 . H. Lundbeck A/5 Lysaker Torg 12 Postboks 361 N-1312 Lysaker Tel +47 6752 9070 Fax +47 6753 7707 www.lundbeck.no Ebixa® -medisinen som dine Alzheimer.pasienter stoler på at du skal huske.