LYRIKKSPALTEN

il LYRIKKSPALTEN En Lyrisk stafett I denne lyriske stafetten vil vi at kolleger skal dele stemninger, tanka og assosiasjoner rundt et dikt som har betydd noe for dem, enten i arbeidet eller i livet ellers. Den som skriver får i oppdrag å utfordre Iyri en etterfølger. Slik kan mange kolleger få anledning til å ytre seg i lyrikkspalten. Velkommen og lykke till Tove Rutle -lagleder Takk til Sigurd Førre for utfordringen til denne spalten. Sigurd var dokter'n i naborommet da jeg startet som almenpraktiker,-en varm takk til deg for all tålmod og en- tusiasme. Jeg leser dikt. Hver dag. Og med økende glede ettersom årene kommer på. Romaner er blitt så tykke nå for tiden. De bugner av ørkesløse ord. Lyrikk fordrer en annen presi.sjon, -det liker jeg. Ordknapt og presist, gjerne med mu.ligheter for å hente ut forskjellig budskap avhengig av hvor jeg selv er i livet. Noe å gruble på. Verken verden eller livet er en-dimensjonalt. Det hender til og med at jeg endrer me.ning! (skjønt vitenskapen sier vel noe om at det er ytterst lite endrings-potensiale i oss etter fylte 25 år) VENTEVÆRELSET Jeg sto i venteværelset hvor alt var tomt og stille, og stirret inn i speilet mot en annen mann enn meg. Jeg spurte full av redsel hvem han var og hva han ville. Vi pekte på hverandre, og han hvisket sakte «Deg! Jeg kommer ifra stedene i stjernelys der ute. Og jeg er den du var og kanskje også kunne blitt.» Han sa han var en reisende, et tog som var i rute. I speilet så jeg ansiktet han hadde sagt var mitt. Så gikk jeg inn i speilet der, og han kom taust imot meg. Som lys og skygge krysset vi hverandre uten spor. Han strøk bort venteværelset med hånden -og forlot meg. Og jeg, -han eller jeg? -gikk dit hvor stjernelyset bor. Diktet jeg har valgt er av Kolbein Falkeid. Tittelen «vente. værelset» gir umiddelbar assosiasjoner til hverdagslivet. Men de gangene jeg selv sitter der, er opplevelsen en annen: spenning, noen ganger redsel. Også forventninger. Om av.klaring, et møte, respons. Personen i diktet møter seg selv som han var eller kunne ha blitt. For meg som straks runder midten av 40-årene, hand.ler diktet om ettertanke. Erkjennelse av at halve livet er le.vet. Er jeg et helt menneske? Er det blitt slik jeg ville, vil jeg det slik? Tid for nyorientering? -eller er jeg «et tog som er i rute»? Men hva med stjernelyset ... kan man leve der? Stine Hynne Jeg sender sta fett pinnen videre til kollega og bysbarn Torfinn Kleive. En kunstner i livet og musikken. UTPOSTE NR.3 • 2005