Utpostens dobbelttime: Intervju med Regin Hjertholm

Utpostens dobbelttime: Intervju med Regin Hjertholm tidsskrift eller på ei utstilling, dere vestlen. dinger ser dem ofte i medlemsbladet Para. plyen. Utposten har gitt ham de samme tre stikkordene som ni skribenter fikk; magi, rasjonalitet og moral. Resultatet ser du i julenummerdelen av dette bladet. Regin Hjertholm er fastlege på Eidsvåg legekontor i Bergen. I studietida stod valget mellom fotografi og medisin. Det falt på begge deler. Siden -92 har han jobbet profesjonelt med fotografi en dag i uka. Han bor i et stort, blått kråkeslott i Bergen, med en fasinerende kontrast mellom den gamle sveitservillastilen og et delvis hitech-preget interiør som topper seg i et stort fotoatelier. Det gamle mørkerommet har måttet vike plassen for nytt digitalt utstyr. I fotorommet kommer en lang, smokingkledd mann i fritt fall gjesten i møte. Det er en av de mange svevende personene fra «Flyprosjektet», Regin Hjertholms kritikerroste fotoutstilling som vandret mellom norske byer i -97/98. For mange er hans engasjement innen datakommunikasjon i helsevesenet best kjent. Prosjektleder for «Trinnvis datasikkerhet», leder i Infobruk i flere år, tidligere leder for IT-utvalget i Legefor.eninga og engasjement i arbeidet med nye datajournaler og elektroniske meldinger, for å nevne noe. Kontrasten kan synes stor mellom dette og fotokunsten. Eller kanskje er det en sammenheng her? -Jeg så hvordan mine venner i fotomiljøet gledet seg til det skulle komme et nytt fotoprogram, sier Regin Hjertholm. Dette betydde nytt verktøy og nye muligheter for det kunst.neriske uttrykket. På legekontorene var det på samme tid enten ikke noe dataverktøy i det hele tatt eller i beste fall et av steinaldertype. I starten av min tid som lege kunne det gå tre måneder fra pasienten ble utskrevet fra sykehuset til vi hadde epikrisen. Holdningen har vært at kommunika.sjonen ikke har vært viktig, dette har sittet dypt i norsk helsevesen. Jeg har ønsket å være med på å bryte dette møn. det i utgangspunktet var satset stort p:, en nasjonalt drevet steret. Uten god kommunikasjon mellom leddene i helse. infrastruktur md gratis oppkobling og drift for alle pri. vesenet kan alt skje. Nå brukes epikrisetiden som et av mærleger og andre helsearbeidere. I stedet blir det puslete myndighetenes kriterier på et godt sykehus. Det har gått framover, men fortsatt satses det lite fra myndighetenes side fram og tilbake. på å bedre dataverktøyene i primærhelsetjenesten. Utvik. UTl'O." I I 2 0 0 5 UTPOSTENS DOBBELTTIME -Hvorfor skal vi allmennleger bruke av vår tid på dette? -Jeg skulle ønske at allmennleger oftere ble brukt som råd. givere høyere opp i systemet. Primærleger står midt i den praktiske virkelighet med en bred kontaktflate mot pasien.ter og samarbeidspartnere, dette gjør oss til verdifulle kon.sulenter. Det finnes mange eksempler på at det går galt når pålegg om endringer bare blir tredd ned over hodene våre. Rikstrygdeverket burde spesielt ta lærdom av dette. Elek.tronisk sykemelding, som ved en opptelling høsten 2004 kun ble brukt av 70 leger, og blåreseptreglene, er ek.sempler. Hvordan får vi til riktig bruk av regelver. ket? Jeg tror ikke dette skjer ved strengere kontrol. ler, men ved å snakke med oss brukere og gi oss gode støtteverktøy. Flere av oss burde sette av noe tid til å være konsulenter for; for eksempel Riks. trygdeverket og IKT-miljøer, men det må være lønnet arbeid på samme måte som når de bruker andre konsulenter, ikke noe vi skal gjøre på fritida. Her er det etter mitt skjønn en ukultur. -Du har også vært opptatt av tverrfaglighet og riktig bruk av ressursene i den forbindelse. -Jeg er opptatt av at tverrfaglighet, og særlig ansvars.gruppemøter, kan virke forløsende i komplekse saker. Imidlertid må ansvarsgrupper brukes riktig, slik at dette gode verktøyet ikke forsvinner igjen. Det er veldig dyrt å samle mange fagfolk, og vi må bruke dette effektivt og kun når vi kan oppnå noe med det. Alle på ansvarsgruppemøtet må ha en funksjon, bare de som er nødvendige skal inn.kalles. Jeg har ansvarsgruppemøter på mitt kontor på faste dager på slutten av dagen. De skal ikke vare mer enn en time. Jeg er imot ansvarsgruppemøter som ikke har noen klar hensikt, og jeg synes ofte at et vanlig referat er like bra som en individuell plan. Dette blir ofte et skjema som kan mekontor med full journaltilgang, og kan for eksempel se bli en tvangstrøye som er unødig tidkrevende. på labsvar og skrive trygdesaker her. Jeg kan aldri si akku- rat hvor mye jeg jobber som lege, fordi det går litt over i For tida er jeg med og jobber med utvikling av datakom-hverandre og er fleksibelt. Allikevel opplev.s en ukedag til munikasjon mellom hjemmesykepleien og legene, blant an-foto for lite når jeg skal i gang med et litt større fotoprosjekt. net for å bedre sikkerheten når det gjelder medisinering. Det trengs da en annen ro og fordypning for å finne ideer og løsninger i startfasen. -Du har akkurat innledet en to måneders permz.jon fra lege.jobben for kun å jobbe med fotografi. Hvorfor permisjon nå? -Hva handler det neste fotoprosjektet om? -Det å drive med kunst ved siden av et annet yrke, vil alltid -Temaet er mennesker som sover. Vi bruker mye av livet innebære en konflikt. Det trengs tid for å fordype seg og få på å sove og søvnen inneholder mange uttrykk. Den er til noe. Jeg løste dette med å ta en arbeidsdag hver uke til livgivende samtidig som den kan være fylt av mareritt. foto. Det var et valg som vokste fram mens jeg var ute og Sovende mennesker har et helt annet kroppsspråk. Jeg skal reiste. På reise ser en ofte klarere det livet en lever hjemme i fotografere mennesker under søvn hjemme, men også her i Norge, og får større perspektiv. Mens fotoarbeidet før dette atelieret. grepet ofte opplevdes konfliktfylt fordi jeg måtte bruke av fritida, er det nå kun en ressurs. Før måtte jeg snike det inn -Du har sagt at det var tilfeldig at det ble foto du startet med, at på bekostning av familiesammenkomster, og ofte jobbe det like gjerne kunne vært en annen kunstart. Sammenhengen med det på nattestid, det slipper jeg nå. Jeg har også hjem-mellom kunst og medisin er ofte beskrevet til det kjedsommelige. UTPOSTEN NR.e7 • 2005 il UTPOSTENS DOBBELTTIME Allikevel: har fotografen noe han skulle ha sagt når du har lege.frakken på? -Da jeg begynte med foto som kunst i studietida, var ikke foto anerkjent som kunstart slik det er nå. Nå har foto fått en stor plass på for eksempel Høstutstillingen. Jeg var leder for kunstutstillinger på Cafe Opera i Bergen i flere år. Det var noe politisk over å skulle vise folk at foto er kunst. Samtidig var noe av min motivasjon i denne jobben å utvikle meg selv. Jeg ville treffe norske fotografer og se hvordan de jobbet. Jeg traff omtrent alle norske kunstfotografer, de bodde hjemme hos meg og vi samarbeidet om å lage utstillinger. Jeg så hvor.dan de pakket, rammet inn og forberedte ei utstilling. Jeg lærte mye i fotomiljøet som jeg ikke lærte på studiet, blant annet om intuisjonen som en kraftig ressurs og noe en kan stole på. Som kunstner er det et ideal ikke å vite alt når en setter i gang, og det er ikke farlig ikke å vite alt. Det er også viktig ikke å låse ting med en gang, ikke vite hvordan det vil gå. På samme måte kan vi gå inn i konsultasjon uten å vite hvordan det ender. Med en åpen og lyttende holdning ska.pes det noe som vi ikke vet på forhånd hva vil bli til. I foto jobber jeg mye med komposisjonen og dybden i bil.det. Bildet kan være fullt av detaljer som til sammen er vik.tig for helheten. På samme måte kan vi som leger ofte observere mange ting i for eksempel en blodtrykks.konsultasjon, som gir minst like mye informasjon som selve blodtrykket. Man jobber på flere plan, har flere temaer som går parallelt. Noe foregår på selve konsultasjonen, noe over tid. På samme måte må bilder ha flere lag. Et lag kan være abstrakte former og lys, som har sin verdi i seg selv, et annet lag er for eksempel personer i bildet, et tredje kan være far.gene. For meg er det et krav til noe med kvalitet at det må inneholde flere lag. -Tar du med deg dette bevisst eller ubevisst inn i legejobben? -Det er nok bevisst, men det blir en arbeidsmåte en øver på og som blir en refleks etter hvert. En kan øve, som en fot.ballspiller øver på teknikk. Man jobber med virkemidler og håndtverker. Jo bedre en behersker håndtverker, jo dykti.gere blir en til å ta en uventet vri når det trengs. Det er derfor det er vanskelig å være nyutdannet. Evnen til impro.UTPOSTENS DOBBELTTIME visasjon er ikke der fordi håndtverker ennå ikke sitter. En skal ha god teknikk for å gå ut i ukjent terreng. Jeg er orientert mot prosessen, det å jobbe hardt med ideer og vir.kemidler for å oppnå et resultat. Jeg har dyp respekt feor alle som gjør noe inderlig og seriøst og jobber for å sette det ut i livet. Og hvis jeg ikke forstår eller liker det de gjør, vil jeg gjerne prøve å gå inn i det, for da må det være noe verdifullt med det. Det slår sjelden feil. For leger generelt tror jeg kunst er til hjelp for å fordøye noe av det vi opplever. Vi får mye flott i jobben, men vi er også bosspann for mye elendighet. Det er godt å bli forstått som mennesket legen. Jeg tror også at det, spesielt som lege, kan være bra med flere bein å stå på. Legene er ofte etterspurt, mange vil ha en flik av en, man kan få mye ros hvis man strekker seg og gjør en god jobb, og det kan være fristende å stille opp. Det er fort å bli avhengig av denne feedbacken og den kan bli en driv.kraft i seg selv. I medisinen strever vi ofte med å få ting i bås og få satt en diagnose. Men I iveer sammensatt og ting som hver for seg er sanne, går ikke nødvendigvis opp når vi setter dem sammen i våre systemer. Spri. kende sannheter oppleves som en fargerik ressurs i kunsten og bør ikke være en trussel i det medisinske miljø. En kan ikke engang prøve å få hele kaba.len til å gå opp. Kunstmiljøer og medisinske miljøer kan ofte virke svært forskjellige, men hvis en leser hva gode, gamle klinikere skriver, er det jo ofte snakk om nettopp legekunst. -Hva synes pasientene om at du også prioriterer andre ting enn dem? -Min erfaring er at pasientene liker at vi har sansen for livet. Jeg forklarer at jeg etter 15 år ved Eidsvåg legekontor må gjøre dette nå, og har inntrykk av at de er enig i at alt ikke bare kan dreie seg om sykdom. UTPOSTE IR.7 • 2005