Rapport fra et krigsforbryteroppgjør

Rapport fra et krigsforbryteroppgjør  d Vitne H Rapport fra et krigsforbryteroppgjør AV HARALD SUNDBY Det hadde vært en vanlig, travel dag på kontoret høsten 1995. Jeg hadde strengt tatt ikke fått tid til å reflektere særlig over en litt spesiell fax, som en av sekretærene hadde stukket til meg i lunsjen: Det var en fax fra en lege i Zagreb, sendt via UDI. Den omhandlet to bosniske familier som var ventet til vår lokale Ayplass samme kveld. De skulle bosettes direkte i bygda vår. Mannen i den ene familien var beskrevet som ustabil og tidvis psykotisk de siste månedene. Det fikk jeg omsider tid til å tenke over nå, i bilen på vei til Ayplassen. Det ble anbefalt å vurdere di.rekte innleggelse i psykiatrisk sykehus. Dette var høsten 1995, og borgerkrigen på Balkan hadde preget nyhetsbildet og rystet Europa i snart fire år. Nå var denne galska.pen på vei til Skogdal, og jeg følte meg ikke videre høy i hatten. Hjem til Skogdal Jeg har merket meg at en «medisinsk problemstilling», kan fortone seg både vanskelig, uoversiktlig og endog skrem.mende i papirutgaven. Ofte er det heldigvis slik at straks man får en pasient konkretisert i kjøtt og blod, og med tale.gaver, vil problemstillingene bli mer håndterbare. Slik var det også den kvelden i ankomsthallen i 1995. Der møtte vi den annonsert ustabile Senad og hans kone Zanela. Et ekte.par midt i 30-årene, med tre barn på fem, tre og to år. Dess.uten Fatima, enke etter Zanelas bror og alenemor for to jen.ter på åtte og ti år. Senad hilste på meg med et for så vidt solid håndtrykk, og fortalte via tolken at de alle var lettet over å være ute av krigen. Til tross for at han riktignok klart så mer bekymret enn lettet ut, virket ideen om en umiddel.bar innleggelse ikke god. Magefølelsen for situasjonen tilsa at dette alternativet heller ikke ble diskutert der og da. Senad hadde forresten legefølge, en bosnisk ortoped. Jeg tenkte at hvis en ortoped kan ivareta denne situasjonen me.disinsk, må også en allmennlege kunne klare brasene. Med det som er vårt av og til utskjelte håndgrep; «la oss se dette an ... », virket umiddelbar etablering av et nytt hjem mer fornuftig for disse flyktningene. Vi kjørte alle tilbake til bygda i en minibuss. Familiene ble innlosjert i hver sin rek.kehusleilighet. Rehabiliteringen tilbake til en normal euro.peisk hverdag var allerede i gang. Og jeg hadde tatt mine første allmennmedisinske steg i retning mot kjernen av et borgerkrigshelvete. Det hadde jeg imidlertid ingen helt klar bevissthet om akkurat denne kvelden. UTPOSTEN NR.8 • 2005 Harald Sundby Utdannet ved Universitetet i Trondheim, ferdig 1990, kommunelege i Skogdal 1993-98, ass.lege St.Olavs hospital 1998-2002, fra 2002 spes. i allmenn.medisin og fastlege for 1200 pasienter ved Kalvskinnet Legesenter, i sentrum av Trondheim. Universitetslektor 40% ved med. fak. NTNU. Gift, 4 barn. Fredsplan med utilsiktede effekter Før vi går videre i denne fortellingen, en kort innføring i nødvendige nærhistoriske Balkan-fakta: Jugoslavia-krisen er i sannhet et historiekapittel om hvor galt det kan gå på denne kloden. De egentlige krigshandlinger startet som mange vil huske mellom et Tudjman-ledet Kroatia med nasjonalstat-ambisjoner, og et daværende serberdominert Rest-Jugoslavia ledet av Milosevic. Vi fikk slaget om Vucu.var i 1991, og man ante at kruttønna hadde tatt fyr for alvor. Kroatia slapp etter hvert løs fra forbundet, og både Tudjman og Milosevic la fokus mot Bosnia-Hercegovina. Der hadde også muslimske «bosniere» interesser, som en tredje part, ledet av Izetbegovic. Fra 1992 var borgerkrigen i Bosnia-Hercegovina i gang. Sett fra utsiden så dette mest ut som en uoversiktlig orgie i hat, vold og grenseløs de.struktivitet. Ny krigsterminologi og -praksis ble introdu.sert, blant annet «etnisk rensing» og «menneskelige skjold». Det internasjonale samfunn så ut til å stå ganske så maktesløse i sine forsøk på å dempe gemyttene. I en fredsplan fra meklerne Vance og Owen vinteren 1993 ble det skissert et forslag til en slags deling av Bosnia-Hercego.vina. Ikke i nye nasjonalstater, men i tre forskjellige områder der de tre gruppene ville få hver sin hovedsuverenitet. Mange mente at Kroatia kom usedvanlig heldig ut av denne freds.planen. De var tiltenkt viktige og folkerike områder i det sentrale Bosnia, der majoriteten av befolkningen var av mus.limsk etnisitet. Vance-Owen-fredsplanen skulle signeres av partene r. mai 1993. De kroatiske nasjonalistene i dette om.rådet fikk det travelt, og anla en større etnisk rensingsopera.sjon rettet mot muslimene i april 1993. Målet må ha vært net.topp en rensing, før fredsavtalen satte for store begrensninger a på armslag og metodevalg for å opprette full kroatisk kon.troll. Aksjonen startet 16. april, og av de første landsbyene som fikk besøk av kroatiske soldater den morgenen var Ahmici, med ca. 250 innbyggere, like ved byen Vitez i Lasva.dalen. Man regner med at rn3 sivile ble massakrert grytidlig den morgenen i landsbyen. I følge en dom ved Krigsforbry.tertribunalet fem år senere, i 1998, plasserte landsbyen Ahmici seg med dette i historien «som et My Lai på europeisk jord.» Av voksne muslimske menn som oppholdt seg i landsbyen den morgenen, overlevde kun tre. Senad var en av dem, Zanelas bror en av de andre. I brannruinene kunne de engel.ske FN-soldatene, som patruljerte området i timene etter ak.sjonen, rapportere om funn av forkullede barnelik, voldtatte og skamferte kvinnelik, og holdepunkt for at flere innbyg.gere var blitt brent levende. Dette er en del av kjernen i den etniske rensingsstrategien. Ved å gå grenseløst grusomt fram på utvalgte steder, skapes en frykt og panikk som besørger den egentlige rensingen. Tildragelsene disse dagene i april gjorde at tusener av muslimer i området valgte å flykte fra sine hjem, til muslimsk kontrollerte områder. Også Senad og hans familie var fra denne dagen uten hjem. Planen var vel.lykket, sett med de kroatiske militære befalingsmenns øyne. Full kontroll hadde de riktignok ikke, disse nasjonalistene. Etter planen skulle bl.a. denne familien ikke vært hjemløse. De skulle vært døde. Å gjensette i verdighet Som lege har jeg med årene lært meg til å ikke undervur.dere vanskelighetene en flyktningtilværelse fører med seg. Kombinasjonen av en oftest meget belastende og dramatisk fortid, og en uoversiktlig og til dels usikker framtid i et helt nytt land, setter tilpassningsevnen på fullt strekk. Eller den kan overstrekkes. Det en norsk bygd kunne by på for disse krigsherjede og hjemløse småbarnsfamiliene, var for det første et nytt hjem med god norsk boligstandard. Dessuten rimelig oversiktlige forhold, og ganske tett og kontinuerlig oppfølging fra både lege, lærere, flyktningekonsulenter og naboer. Kort sagt: bygde-Norge i fredstid. Dette viste seg å være et utmerket utgangspunkt for rehabiliteringen, alt tatt i betraktning. Og i løpet av det første året for familien i Skogdal forsto vi at vi her hadde å gjøre med tilpasnings.evne på høyt nivå. Jeg har lært at begrepet «rehabilitering» visstnok direkte kan oversettes med «å gjensette i verdighet». Det gir mening. Ver.dighetsperspektivet fungerer ofte som en utmerket rettesnor for godt legearbeid. Som jeg ser det, dreier dette seg mye om balansegangen mellom å tilby stødig hjelp på den ene siden, men på den andre siden å la den (de) hjelpetrengende bevare autonomien. Alle må vi ta viktige valg i livet på egen hånd. Samarbeidet med Senad og Zanela bød på til dels avanserte leksjoner i denne balansekunsten. Den verste av alle sykdommer? Et helt sentralt tema for å forstå Senads verdighetsanliggen.der var naturlig nok hans store psykiske sammenbrudd under borgerkrigen. På et tidspunkt hadde han mistet kontrollen helt, og utviklet en psykotisk, paranoid reaksjon. Han var også en periode innlagt på mentalsykehus i Kroatia. Jeg har kommet til at nettopp en slik sykdom må være blant de verste tilstander et menneske kan befinne seg i. Et kjennetegn ved denne situasjonen er mistillit. Forhol.det til hele verden er desperat usikkert; det være seg til familie, lege, naboer, bussjåføren, seg selv og sin egen dømmekraft, og endog til Gud. Således byr tilstanden på en slags grenseløs ensomhet. Og kommer man ut av dette, følges man av to ting: skammen ved å ha vært der og redse.len for å havne der igjen. Senad, som mange andre krigs.overlevere, var dess-uten preget av survivors guilt, skyld.følelsen for å ha overlevd. Det finnes to-tre nøkkelbegivenheter i Senads borgerkrigs.opplevelser som kan gi forståelse for hans vei til dette hel.vete, og som jeg synes må med i denne beretningen. Kvelden den 15. april 1993, altså dagen før den etniske ren.singen fant sted, befant Senad seg på en rundtur i Ahmici. Han hadde fått i oppdrag av en bosnisk/muslimsk øvrig.hetsperson å kartlegge alle barn i landsbyen på en liste. Man hadde mottatt en Røde Kors forsendelse med bl.a. sjoko.lade. Dette var en ustabil og presset tid i Bosnia, og krigs.trusselen hang over alle. Nå så man en mulighet for å kon.solidere landsbyfellesskapet. Sjokoladen skulle fordeles likt på alle barna, bosniske som kroatiske. Senad har en typisk samarbeidsorientert natur, og likte oppgaven. Det han ikke forsto den kvelden, var det alle de kroatiske naboene han var innom allerede var informert om; at Senads liste over barn i landsbyen ville trenge en omfattende oppdatering allerede ut på formiddagen dagen etter. Det ville ikke bli så mange barn å dele sjokoladen på som Senad antok. Han fikk til fulle anledning til å merke seg dette i dagene som fulgte. Familiens opplevelser fra 16. april 1993 og gjennom mer enn to års borgerkrig gir stoff til minst en bok. De fleste til.dragelsene får vi i denne kortversjonen la ligge. Men det kan bekreftes at det faktum at familien fortsatt lever, først og fremst er like ubestridelig som usannsynlig. Slik er det med krigstilstander. Mange mister livet. Men det vil alltid også være noen som på utrolig vis overlever. På et tidspunkt, som fangearbeider for de kroatiske mili.tære, ble Senad skuddskadet i armen. En medfange ble al.vorligere skadet, og Senad ble plukket ut som iv-væskestativ under pasienttransporten. Derved unnslapp han videre d I - ,,.,, /1 \ [' ' i. . r"> ··"'. J I} . b'ldet) Dette er landsbyen. Dette er vi under flukten. (overs. te kst 1 1 JEG VAR REDD. PAPPA BAR MEG. Ahmici 16. april 1993 slik Maria husker det. UTPOSTEN NRe.8 • 2005 krigsfangenskap. Men han ble raskt oppfanget av de bos.niske myndigheter, og mobilisert til aktiv militærtjeneste for dem ved en av frontene. Det var krigstilstander, og det forelå ingen alternativer for ham enn dette. Slik gikk det til at han i en periode over flere måneder for det meste befant seg som soldat i skyttergravene i østre kant av det som engang var hans fars utmark. På den andre siden av jordet lå kroatiske stillinger. Det var uregelmessige trefninger, og stadige tap av soldater på begge sider. Zanela og barna befant seg i byen Zenica, med forskjellige improviserte tilhold der. Han så dem på noen permisjonsdager med fem til sju ukers mellomrom. På den første dagen ved fronten fikk Senad ut.delt fire geværkuler. Da han forvirret og paranoid 15 måne.der senere måtte fraktes bort fra skyttergravene, var det med de samme fire kulene i magasinet. Selv ler han galgenhumo.ristisk av dette. «For jeg vil aldri kunne skyte mot noen, ikke mennesker, ikke dyr. Jeg var ingen ekte soldat». Mitt svar ble etter hvert: «Men du må i alle fall kunne kalles en ekte pasifist!» Og dette er så nær kjernen av hans paranoide sammenbrudd man kanskje kan komme. For ekte pasifister byr borgerkrig på formidable dilemmaer og tilpassnings.krav. Senads svoger, altså Zanelas bror, var også medsoldat ved fronten og Senads aller beste venn. Han ble skutt i ryg.gen og drept en permisjonskveld de begge forsøkte å skaffe mel til barna fra et ubebodd hus. Da var Senads tilpassnings.kapasitet oppbrukt. Han mistet etter kort tid kontrollen. Slike sammenbrudd krever sitt. Et sentralt element i Senads rehabilitering ble å stadig minne ham om det jeg selv syntes å se ganske tydelig. At det fra utsiden var vanskelig å se dette sammenbruddet som annet enn en helt naturlig kon.sekvens av en helt umulig situasjon. Han hadde så visst ing.enting å skamme seg over. Det var det andre i dette krigs.spillet som hadde. Min overbevisning så alltid ut til å gi en viss, midlertidig lindring, men måtte i perioder gjentas ofte. Et truende oppgjør Etter år med utrygghet og uforutsigbarhet er trygghet og forutsigbarhet god medisin. Et tilbakevendende tema i tidlig fase av rehabiliteringen var oppholdsbetingelsene. På denne tiden fra 1993-1995 kom det bosniske flyktninger i tusentall til landet. Det var uklart om de ville få annet enn midlertidig opphold. Det var tydelig at familien strevde mye med denne midlertidigheten. Jeg fant familiens søken etter forutsigbarhet rimelig, og tok min første legetelefon til UDI for å forhøre meg. Når jeg i dag tenker tilbake på denne sam.talen for snart ti år siden, må jeg smile litt overbærende til meg selv. «Du var ung den gangen, doktor!» Telefonsamta.lene førte ingen vei. Men samme kveld, på Dagsrevyen, annonserte justisminister Anne Holt den gode nyheten; alle bosniere fikk kollektivt ubegrenset beskyttelse. Raskere saks.gang kan man strengt tatt ikke forlange. Med denne gave.pakken av forutsigbarhet begynte fundamentet å bli solid. Men vi fikk andre utfordringer. Høsten 1996 innhentet grusomhetene fra Ahmici familien på en uventet måte. Familien hadde mottatt en telefonhenvendelse de fant yt.terst illevarslende. Senad ble raskt total forandret, og kunne for første gang i Norge virke nærmest paranoid. Zanela var mest av alt helt fortvilet over mannens utvikling. I særlig den eldste datterens øyne var det også mye engstelse. Fami.lien var med ett helt ute av balanse. Det hele viste seg å dreie seg om Zanelas vitnestatus. Hun hadde vært høygravid den våren i 1993. Derfor hadde hun og barna vært de første av de overlevende etter massakren som via fangeutveksling i Røde Kors regi slapp ut av fangenskapet. Hun ble fraktet til byen Zenica, der ryktene om hendelsene naturlig nok hadde løpt foran henne. Derved hadde hun også blitt opp.søkt av internasjonale observatører, og hadde avlagt et slags vitneprov den gangen for mer enn tre år siden. Etter det -og i et større internasjonalt politisk spill -var en kroatisk general, Tihomir Biaskie, utlevert fra Kroatia til den ny.opprettede «Krigsforbryterdomstolen for det tidligere Jugoslavia «. Jeg forsto det etter hvert slik at han ved dom.stolen var oppfattet som en mann med betydelig militært ansvar for bl.a. aksjonen i Ahmici. Og jeg forsto ganske raskt på Zanela og Senad at domstolen her var på utvilsomt rett spor. Dog bestred ekteparet at man her hadde å gjøre med de virkelig store fiskene. Mannen hadde hatt militær rang som oberst den gangen i 1993. Han forble oberst inntil han ble utlevert til Haag. Det var først da han ble oppgra.dert til general, av president Tudjman selv. Saken mot den nyslåtte generalen skulle nå opp, som en av de første mot høyerestående militære. Zanelas vitneprov var i den forbin.delse ønsket i Haag. Man kunne i utgangspunktet tenke seg at ekteparet ville oppleve det som positivt at det internasjonale samfunnet på denne måten forsøkte å gjøre opp med krigsforbrytelsene de selv til de grader hadde opplevd på kroppen. Men slik var det ikke. De hadde funnet seg en fredelig plett på klo.den, og ønsket å bygge et nytt liv her. Behovet for å gjøre opp med sine overgripere var ikke det fremste fokus. De ønsket mest av alt å tenke framover, og glemme denne delen av fortida. Det var barna som var fokus nummer en. Det lot Krigsforbrytertribunalet dem ikke komme unna med. Ved til sammen tre anledninger kom det det neste året konkrete forespørsler om å vitne. Ved alle tre anledninger fant jeg at jeg som familielege måtte gå i mellom. Familien så seg ikke i stand til denne eksponeringen, og Senad ble helt klart ganske syk av presset dette innebar. Det duk.ket opp mange slags spøkelser i tankegangen hans. Han tok etter hvert høyde for mange dramatiske muligheter: At kroatene ville ta dem av dage, hvis kona valgte å vitne, eller at Norge ville kaste dem ut av landet, hvis Zanela ikke vitnet, og at muslimene samtidig ville sørge for hevn, hvis d ) I i tii I-. .l. .,_ \ a (overs. tekst i bildet) Dette er fangeleir. Her var det 500 mennesker. de sa nei og således sviktet saken. Men konsekvensene av eksponering som vitne så om mulig enda verre ut. Disse tankene kretset uavbrutt i Senads hode. Han ble helt hand.lingslammet, og var ikke tilgjengelig for mer enn kortvarig korrektiv. Den bosniske borgerkrigen lot til å rase igjen, i et rekkehus i Skogdal. Jeg oppfattet dette som alvorlig re.aktivering av krigstraumene. Et viktig element var også skepsis til om Tribunalet var et instrument som kunne iva.reta deres sak. Ekteparet oppfattet det slik at familien igjen var blitt små brikker i et stort spill. Det var en posisjon de allerede hadde gjort seg noen livserfaringer om. Når det gjaldt den konkrete risiko for eventuelle represalier fra motparten var det dessuten ikke uten videre lett å tilbake.vise. All den tid denne motparten allerede hadde hatt folke.mord som en del av repertoaret. I legeuttalelser til Tribuna.let ble hovedbudskapet tre ganger på rad at familien så ut til å betale for høy pris for den innsatsen de ble bedt om. Et vitneprov så med legeøyne vanskelig eller umulig ut å gjennomføre. Uansett legeerklæringer og støtte, familien hadde kommet på defensiven igjen. Det var ikke gunstig. Tillitskake Den fjerde gangen var det aktor selv som ringte. Han ringte meg direkte og hadde noen forslag. Jeg hadde på det tids.punktet tilbudt meg å være offisiell «mellommann», og hadde bedt Tribunalet om å kontakte meg om vitnespørs.målet, heller enn at de kontaktet Zanela. Vi hadde fått erfa.ring for at det ble for destabiliserende for familien. Jeg syn.tes i utgangspunktet det var positivt at dette ble respektert. Aktor presenterte konkret et forslag om eventuelt å lure Zanela til Haag uten at hennes nervøse mann fikk nyss om dette. Tiltroen til respekten og gangsynet i systemet falt dramatisk hos meg. Skjult agenda er sjelden god medisin når et hovedproblem er mistillit. Jeg følte meg presset under denne samtalen, og fikk behov for en avklaring: -Hvor mange vitner vil egentlig bli ført i denne saken? -Et sted mellom 150 og 200. -Men hvor viktig er dette vitnet for dere? -Helt klart blant de viktigste fem vitnene. -Så vi snakker om et kronvitne? -That's for sure, doc! Jeg hadde fått litt å tenke på, og ba heldigvis om nettopp det. Betenkningstid. Jeg rådførte meg med noen kolleger, og fikk støtte på at jeg måtte holde ved min legestrategi. Dette var strengt tatt ikke mine valg. Og jeg hadde klar informasjons.plikt til familien om all utvikling i denne saken. Men aktor var den som fant den egentlige løsningen. Via et tidligere samarbeid hadde han kontakter i Menneskerettighetsutval.get i Den Norske Lægeforening, som han nå fikk på banen. Nå begynte familien i Skogdal å få litt dreis på sitt medisinske støtteapparat. Vi fikk en av utvalgets medlemmer, professor i psykiatri dr. Nils Lavik med på laget. Da ble det muligheter for et neste steg, et klargjørende møte mellom aktor, Lavik, ekteparet og deres lege i Legeforeningens lokaler i Oslo. Det var ikke til å komme forbi at mye stod og falt på Senads holdning. Zanela hadde dypest sett et ønske om å vitne. Hun holdt bl.a. general Biaskie som medansvarlig for sin brors død. Men hun maktet ikke flere runder med syk ekte.mann. Familielegen og Menneskerettighetsutvalgets pro.fessor i psykiatri var samstemte om hva legerollen i dette innebar. Familien måtte kunne regne med legestøtte uan.sett valg. Og Justisdepartementet kunne lansere en gulrot. Valgte man vitneprov, ville norske myndigheter kunne stille med sitt beskyttelsesprogram; norsk statsborgerskap og fritt valg av evenTuelt identitetsskifte. Saken hadde fått de rammene den fortjente, og vi hadde for alvor fått ny dy.namikk. Etter møtet i Oeslo ble vi enige om et par dagers betenkningstid for familien. Senad så klart sin rolle i dette spillet. Da jeg kontaktet ekte.paret to dager etter, hadde han tatt sine valg. For han opp.fattet det slik at det i realiteten dreide seg om to valg. Det ene valget var et valg av perspektiv. For det var ikke han som var kronvitne. Spørsmålet om vitneprov måtte il være Zanelas, og ikke hans. Han kunne ikke leve med at Zanelas valg ble tatt av hensyn til ham. Det andre valget fulgte da med nødvendighet. Han måtte velge tillit. Han måtte velge å bli frisk. Så derfor fikk Zanela kaffe på sengen etter Osloturen, og til familielegen hadde han bakt sjokoladekake da jeg kom på besøk. Det ante meg at det ikke var en helt vanlig ting å gjøre for en mann fra Balkan, og jeg foreslo at dette måtte være en slags tillitskake. Det var Senad enig i. Han var på offensiven. Nå så dette gunstigere ut. Og i ettertid kan det konkluderes; Senad har strengt tatt vært frisk siden denne dagen. Ikke uten proble.mer og bekymringer i livet, bevares. Men med grunnleg.gende tillit til at problemer kan løses. Zanela kunne nå velge fritt, og hun valgte å vitne. En av hen.nes betingelser var støtte, og hun ba om at både mannen og ,) familielegen ble med på turen til Haag. Det tok jeg som et tegn på at samarbeidet oss imellom var nettopp så solid som jeg hadde mistanke om. Jeg aksepterte også betingelsene. Men in black Rent legemessig var det nå nødvendig med et håndgrep som gav den positive dynamikken friere spillerom. Med en tidli.gere pasient egendefinert som frisk, hadde strengt tatt lege.rollen også utspilt deler av sin misjon. Der og da opprettet vi spontant «Skogdal-teamet». Dette var vår gruppe på tre med en viktig jobb å gjøre. Zanela var hovedpersonen, og grup-pens to menn definerte seg som hennes bodyguard. Heldigvis var det lett å få min daværende arbeidsgiver på sykehuset med på noen dagers perm for en nødvendig tur til Haag. Vi fikk noen få uker på oss før det bar av gårde. På denne tiden ble en ny gruppe mistenkte krigsforbrytere utlevert fra Kroatia til Krigsforbrytertribunalet. Senad og Zanela kjente dem igjen på navn og på et avisbilde. De visste mye om deres aktiviteter fra borgerkrigen. De hadde vært blant soldatene som herjet i deres landsby. På avisbildet sto de sammen med president Tudjmans sønn, foran flyet som skulle frakte dem til Haag. Alle disse mennene i fine mørke dresser viste V-tegnet. I Skogdal-teamet merket vi oss denne seierssikre profilen, men det fantes mottrekk. Råd.mannen i Skogdal så også poenget og fant budsjettdekning. Han fulgte oss riktignok ikke til flyet da teamet reiste noen få dager senere, men teamets bodyguard stilte i mørk dress de også. På innerlomma hadde dessuten hele teamet nå nor.ske pass. Vi var også reisende i krigsforbrytelser, og vi reiste heller ikke uten følelse av en viss støtte i ryggen! Når det gjaldt spørsmålet om et identitetsskifte, var det en mulighet ekteparet hadde avslått. De hadde mistet mye de siste årene. Navnene sine ville de beholde. 1,1. j. ,. Vitne H Haag-turen ble en spesiell opplevelse. En ukes samvær på hemmelig hotell med restene av en massakrert landsby. Ingen hverdagskost for en norsk lege med oppvekst i Norsk Sosialdemokratisk Storhetstid. Vi møtte en guttunge på 14 år, rr år når han ble far-og brorløs. Tre kjederøykende en.ker, som hadde mistet ikke bare mannen, men også sønnene sine. Og Zoran på 45 år, som overlevde ved å bli liggende hele den skjebnesvangre aprildagen til mørkets frambrudd, i likhaugen. Hans to søstere ble voldtatt og brent levende. Far og mor overlevde heller ikke. Zoran holdt seg for det meste alene på hotellet. Det var liten tvil om at det var Zanela som alt i alt sto best rustet til den jobben alle hadde foran seg: vitneprov. Etter noen runder med grubling og diskusjon gjorde Senad opp status, og bestemte seg for eksponering. Han ville bivåne Zanelas vitneførsel direkte fra tilskuergalleriet, og ikke i et skjermet rom via TV monitor. Vel vitende om at han da ville befinne seg i samme rom som mange representanter fra motparten. «Dette er vår historie, og vi har ingen ting å skjule.» Zanelas kamuflerte identitet som «vitne H» la de ikke særlig stor vekt på. «Uansett vil ingen ha problemer med å identifisere oss om de ønsker det». UTPOSTE NR.8 • 2005 11:i Det faktum at 103 innbyggere i Amiehi mistet livet i en massakre om morgenen 16. april 1993, er vanskelig å komme utenom. Også rent juridisk. Forsvarets hoved.poeng var, etter det jeg forsto, at dette var lokale røverban.ders verk, og ikke planlagt av de kroatiske militære befa.lingsmenn på stedet. Det var om denne problemstillingen Zanela hadde opplysninger med relevans. Det at Senad, Zanela og deres barn overlevde skyldtes i første omgang svikt hos dem som hadde nettopp likvideringen av denne familien som oppgave. For disse lokale soldatene kjente fa.milien ganske godt fra før, og trolig var det derfor fingeren på avtrekkeren ikke lystret. I ubesluttsomheten ble i stedet familiene plassert i kjelleren i et kroatisk hus. Her ble de værende som fanger i et par dager, inntil de greide å flykte. Dette huset fungerte også som et slags hovedkvarter for de etniske renserne. Zanelas observasjoner herfra bar på en entydig måte preg av at det ikke manglet militær planleg.ging og kontroll. Og hun hadde også merket seg helt kon.kret og navngitt hvem disse soldatene så ut til å motta sine ordre fra. Sannhetens øyeblikk Mye kan sies om ledende aktor i denne saken mot general Biaskie. Han var såvidt jeg forsto en stjerneadvokat fra USA. Antydningsvis kan jeg bekrefte en viss skepsis til ev.nen til innlevelse og respekt. Ikke minst fra kronvitnet selv, som hadde hatt timelange samtaler med ham. På meg vir.ket han noe overarbeidet. Men i rettssalen var denne karen i sitt ess. Han bygget opp utspørringen av vitne H på en overbevisende måte. Zanela, som fra naturens side nok er utrustet med mer en vanlig god observasjonsevne, hadde hendelsene «som lagret på filmrull». Utspørringen tok noen timer. Etter å ha vært gjennom nødvendig faktaorien.tert utspørring fra dagene i kjellerfangenskapet, lot aktor vitne H fortelle mer fritt. Zanela var blitt varm i trøya, og slapp seg løs. Hun fortalte om det mest kritiske øyeblikket, etter noen dager på Aukt. Hele familien var nok en gang blitt anholdt og skulle skytes, og kastes i elven bak dem. Hun fortalte om at hun inni seg sa farvel til barna som Senad holdt i hånden, og til barnet hun selv kjente sparke i magen. Hun så en liten fugl på en gren, og ba i tankene denne fuglen fly hjem til foreldrene og fortelle hvordan det var gått med dem. Senad greide å prate dem ut av denne likvideringen også. Men Zanela kom følelsesmessig helt inn i disse opplevelsene, og skrek ut den fortvilelse en mor føler sekundene før hele hennes familie skal utraderes. Hun brakte også hele Krigsforbryterdomstolen med seg dit, til tragediens innerste kjerne. De tre dommerne så ned, men på TV-monitoren ble hoveddommerens tårer likevel tyde.lige. Simultanoversetteren brøt sammen, og måtte ha avløs.ning. Den eneste som ganske iskaldt bevarte fatningen, så ut til å være Senad på tilskuerbenken. Han dultet bort i meg og pekte mot Biaskie. Generalen var blussende rød fra halsen og til isse. Av skam? Zanela hadde i hvert fall formidlet vel.dig tydelig hvor liten respekt det sto av en militæroperasjon rettet mot likvidering av småbarnsfamilier. Sannhet og forsoning Det hadde vært en krevende uke, og det var godt å fly hjem. Zanela var helt utmattet, og fortalte at hun hadde hatt sin tøffeste uke siden selve hendelsene. Senad var nå i posisjon til å tre støttende til. «Dette var eksamen, og jeg tror vi be.sto veldig bra» var hans analyse. Det er interessant å merke seg at det i tiden etter dette var overraskende lite fokus fra de to på hva som ville bli selve utfallet av rettsaken. For dem var nok spørsmålet om sannheten om Ahmiei langt på vei gjort opp, i og med turen til Haag og opplevelsene i rettssa.len. Noen få uker senere valgte familien å stå fram med sin historie i lokalavisens julenummer, dog unntatt selve krigs.forbryterprosessen. «Jeg kan ikke hate» var overskriften på den artikkelen. Krigsforbrytersaker må kunne fortjene betegnelsen «JUfl.disk ekstremsport», og er i alle fall tydeligvis enormt tidkre.vende. Først i mars 2000, dvs. mer enn to år etter Haag-turen, falt dommen i saken mot general Biaskie. I den til da streng.este dommen ved Tribunalet ble han idømt 45 års fengsel for forbrytelser mot menneskeheten. Zanela har tatt utdanning som legesekretær og Senad har tatt bussertifikat. Han var arbeidsledig i mer enn to år, og taklet det bedre enn de fleste arbeidsledige nordmenn jeg kjenner. Pr. i dag er de begge i jobb. Den eldste datteren, denne fortellingens illustratør, var fem år i 1993. I år gikk hun ut fra ungdomsskolen i Skog.dal. På skoletur med «de hvite bussene» dro hun dette siste året til Auehwieh/Birkenau. Dette avstedkom reaksjoner og identifisering, og en personlig preget særoppgave med tittel: «Gjentar historien seg?» Det var sterk lesing. Skogdalteamet er formelt sett ikke lagt ned. Vi ble et vel.fungerende team, og vi synes vi fikk gjort en viktig jobb på en anstendig måte. Jeg ble invitert på en enklere bosnisk aften som feiring av dommen for noen år siden. Det skal ikke underslåes at vi følte oss som et vinnerlag den kvelden. Ved et senere møte var det igjen behov for bearbeiding og analyse. I sin ankesak fikk general Biaskie sommeren 2004 omgjort dommen på flere punkter, og ble i stedet idømt ni års fengsel. Og derfor satt fri, ettersom han allerede hadde vært fengslet i åtte år. Bakgrunnen for omgjøringen var nytt bevismateriale som var kommet fram etter Franjo Tudj.mans død. Ordrene var gått ut direkte fra daværende presi.dent Tudjman selv. Det var der hovedansvaret lå. Genera.len vendte hjem som en slags nasjonalhelt, og er forespeilet erstatning for tort og svie fra den kroatiske staten. Han har ytret ønske om en reise til Ahmiei, «slik at sannheten og m rettferdigheten en gang vil seiree». Senad og Zanela ser med stor undring på denne frifinnelsen. De mener det definitivt var flere enn presidenten som hadde ansvaret for r6. april 1993. For Ahmici-ofrene i Skogdal ser dette mer ut som så.kalt politikk enn en balansert juridisk beslutning. Uansett, de er enige om at turen til Haag på ingen måte var forgjeves likevel. Det hadde vært langt vanskeligere å forholde seg til Tribunalets helomvending hvis de ikke hadde greidd å kon.frontere den utfordringen. Og i den prosessen fikk ekte.paret også på mange måter erstattet tapene de ble påført. Ikke minst tapet av tillit. Tidligere president Tudjman døde for øvrig som man kanskje vil huske av sykdom 10. desember 1999. Det er forresten årsdagen for FNs menneske.rettighetserklæring. Fortellingen om « Vitne H» er lest og godkjent av Senad og Zanela. Med respekt for de kreftene man her eventuelt legger seg ut med, er fortellingen presentert i anonymisert form. Tegningene er ved Maria f. -88. Fem år i 1993. Sju år når hun tegnet (-96). Har du kommentarer, reaksjoner eller spørsmål om artikkelen? Inspirerer den deg til å skrive noe selv? Ansvarlig redaktør for denne artikkelen har vært Ivar Skeie. Kontakt ham på ivskeie@online.no UTPOSTEN NRe.8 • 2005 FOTO: © REGIN HJERTHOLM I'