LYRIKKSPALTEN

il LYRIKKSPALTEN En Lyrisk stafett I denne lyriske stafetten vil vi at kolleger skal dele stemninger, tanker og assosiasjoner rundt et dikt som har betydd noe for dem, enten i arbeidet eller i livet ellers. Den som skriver får i oppdrag å utfordre en ette1følger. Slik kan mange kolleger få anledning til å ytre seg i lyrikkspalten. Velkommen og lykke till Tove Rutle -lagleder Som min utfordrer Henrik Brochmann påpeker, fins det musikk som hjelper. Goldbergvariasjonene har plastret utallige slitne kvelder. Wachet Auf, Bach's kantate nr 140, stemmer deg til religiøs høytid uansett livssyn. Keith Jar.retts My song hjelper for hva som helst, og Nei! Youngs Ambulance Blues kan skru minusdager til plussdager. Men denne gangen gjelder det tekster. I 1903 trykket Ar.beideravisa et anonymt dikt som Nordnorsk visegruppe satte musikk til og ga ut i 1979. Vinterens svartmørke virker på sjelen. Det gjør også lyset. Dette diktet gir mening både som en beskrivelse av nordnorsk vinter, sjelens mørke og et håp om lys: De mørkeste dage Ukjent forfatter/JA Johansen, utgitt av Nordnorsk Visegruppe på: Hei Løsti, 1979. Så nådde vi bunnen, igjen går det oppad igjen går det fremad mot lys og mot sol. I tåkegrå dage og regntunge netter Skred mørket imot sin ytterste pol. Og har vi end knugende trængsler tilbage, Isnen fra stormernes rungende røst, Frysende dage hvor alt er et øde Så føler vi dog som en lidende trøst. At dagene længes, at solen får farver At alt som nu sover i skogenes skjød Kun venter på timen hvor friskt det skal spire. Og blusse med livets og skjønnhetens glød. Vi føler, at alt som nu knuger og gnager V ort hjerte og gjør det forherdet og trist Skal svinde når solkulens flammende lyshav Får bugt med en vinters dødskolde brist. Så nådde vi bunden, igjen går det oppad Igjen går det fremad, mot lys og mot sol. Det ville være en overdrivelse å påstå at jeg er en kjenner av Stein Mehren's poesi. Men jeg fascineres av mye og noe ta. ler rett inn. Slik som dette: Vennskap Hva jeg søker i vennskapet Nesten ingenting og likevel mer enn jeg kan finne alene. For ennu leter jeg og jeg søker ikke lenger trøst og trygghet ikke engang bekreftelse søker jeg Det har jeg fått eller stjålet som barn Det forsøker jeg å gi mitt eget barn Jeg er langt over førti år Det er ikke mer å hente av slike ting Min ensomhet blir ikke mindre av å støtte seg til andres Hva er det da jeg søker Jeg går og bærer på biter av visdom brokker av mening, ilanddrevne skår av skjønnhet, bruddstykker som ikke passer sammen Og det jeg søker er noe som stemmer med mine funn, de få og forferdende øyeblikk da mine ord og en annens ord plutselig faller på plass i hverandre Og jeg ser mer enn jeg kan se alene Jeg ser! Stein Mehren: Vennskap. Fra: Den usynlige regnbuen. 1981 Jeg sender stafetten videre til en venn som kan hjelpe til å se mer enn jeg kan se alene, Eivind Merok. Han er i tillegg en kjenner av nordnorsk lys og mørke. Med hilsen Per Stensland UTPOSTEN NR.I • 2006