Allmennmedisinsk forskning Ørkenvandring til vårløsning

m Allmennmedisinsk forskning Ørkenvandring til vårløsning AV JØRUND STRAAND Praksisfelt, fag og forskning -hvordan er sammenhengene? Fra tid til annen opplever vi fortsatt at noen faktisk spør om vi egentlig har bruk for forskning i allmennpraksis. Vi hø.rer derimot aldri at noen spør tilsvarende om berettigelsen av for eksempel kardiologisk eller nevrologisk forskning. Så hvorfor da om allmennmedisinsk forskning? Svaret kan ha sammenheng med at det spesielt blant en del sykehus.spesialister fortsatt synes å være slik at enkelte lever i den villfarelsen at allmennmedisin slett ikke er et eget, selvsten.dig fag i medisinen. At allmennmedisin i stedet utgjøres av et faglig lappeteppe av lånte småbiter fra de egentlige fagene. Og da kan man jo logisk nok bare få med seg litt relevant forskning fra de andre, nærmest på kjøpet. For hvordan kan allmennmedisin være et selvstendig fag så lenge vi ikke har ett bestemt organsystem eller en bestemt kroppsåpning å konsentrere oss om? Heller ikke er det slik at vår virksomhet begrenser seg til å praktisere en bestemt diagnostisk eller terapeutisk metode. Da ser man bort fra det faktum at det å måtte forholde seg til alt og alle, faktisk er et viktig særtrekk ved allmennmedisinen. At vår faglige verktøykasse er like rikholdig og variert som de kliniske problemstillingene er et annet kjennetegn ved faget. Et tredje særtrekk har med epidemiologien i det allmenn.medisinske praksisfeltet å gjøre. Fordelingen mellom helse og uhelse i førstelinjesettingen avviker som kjent radikalt fra de sorterte og finsorterte problemstillinger representert ved pasienter i henholdsvis sekundær-og tertiærhelsetjenesten. Som innlagt pasient i sykehus er man syk inntil det motsatte er bevist, mens i allmennpraksis er hovedregelen ofte den motsatte: man er frisk inntil det motsatte er bevist. Mens sy.kehuslegen naturlig nok legger størst vekt på at en diagnos.tisk test skal kunne knipe alle de syke, vil det for allmenn.praktikeren være vel så viktig at testen kan avkrefte mistanke om sykdom hos de friske. Det store antall medisinske pro.blemstillinger som bare diagnostiseres og behandles i all.mennpraksis, er nok et særtrekk ved allmennmedisinen. Andre særtrekk ved allmennmedisinen kunne vært nevnt, som for eksempel det at kontinuitet og innhold i lege-pasi. lørund Straand (født 1951 ), er cand med fra Bergen 1977, dr.med samme sted i 1999. Arbeidet som allmennpraktiker siden 1981 og er spesialist i allmennmedisin (sist gang for.nyet i 2005) Ansatt ved seksjon for allmenn.medisin i Bergen 1988 til 2000, fra 2000 ved Seksjon for allmennmedisin i Oslo der han er professor i allmennmedisin og seksjonsleder. Periodepraktiserende fastlegevikar på Lille.strøm legesenter. ent-forholdet er annerledes enn i spesialisthelsetjenesten og den nære forbindelsen mellom praksisfeit og lokalsamfunn. Disse og andre særtrekk ved allmennmedisinen forklarer langt på vei hvorfor allmennpraktikerens arbeidsteknikker på mange områder ofte må være ganske forskjellige fra det vi kjenner fra organspesialistene. I sum begrunner de hvorfor allmennmedisin er og må være et eget klinisk fag i medisinen. Et selvstendig fag med en egen klinisk virksomhet og et eget kunnskapsgrunnlag. Men uten en genuin utdanning og forskning på fagets egne premisser, er allmennmedisin fortsatt verken et akademisk eller et vitenskapelig fag. Utdanningen har vi etter hvert fått god dreis på. Nå er det forskningen som trenger et løft. For: uten forskning intet fag. Hva er allmennmedisinsk forskning? I 1990 formulerte Dag Bruusgaard følgende pragmatiske definisjon av allmennmedisinsk forskning: «formulering og besvarelse av spørsmål i allmennpraksis, spørsmål og svar av betydning for allmennpraksis og gjerne av betyd.ning for medisinsk praksis generelt». Hvorfor trenger vi egentlig allmennmedisinsk forskning? Praksisfeltet trenger a jourført viten om den allmennmed.isinske klinikk. Dette er først og fremst nødvendig for å gjøre en bedre jobb for pasientene. Forskning er nødvendig for å forbedre vår kliniske praksis. Sentralt her er det å styrke klinikerens handlingsgrunnlag, fra synsing og en- kelterfaringer til i størst mulig grad å være tuftet på doku.mentert viten. UTPOSTEN NR.3 • 2006 HVORDAN DRIVE ALLMENNMEDISINSK FORSKNING i Forskning er dessuten en forutsetning for å kunne gi rele. I, vant undervisning i allmennmedisin. Dette gjelder både for grunnutdanningen og videre-og etterutdanningen. For det tredje trenger myndigheter og samfunn allmenn.medisinsk forskning for å få et bedre beslutnings-og sty.ringsgrunnlag for helsetjenesten. Allmennmedisinen utgjør hovedfaget i den primærmedisinske grunnmuren i helseve.senet. Et velfungerende helsevesen er helt avhengig av vel.fungerende allmennpraksis. Om for eksempel allmennle.gene bare gjør jobben sin litt dårligere på ett bestemt område oghenviser videre til annenlinjetjenesten tre i stedet for toea v 100 aktuelle pasienter, betyr dette faktisk en 50 prosent øk.ning i antall henviste pasienter. Som vil belaste spesialisthel.setjenesten og bidra til helsekøene. Det er selvfølgelig i sam. funnets interesse at problemer løses på laveste effektive behandlingsnivå og at ressurser ikke kastes bort på terapeu. tiske tiltak som forskning kan vise er uvirksomme. Derfor trenger samfunnet definitivt allmennmedisinsk forskning. Forskning handler dernest om å styrke faget som akade. misk disiplin og dermed vårt omdømme i «det medisinske hus». Men allmennlegene trenger også forskning -for seg selv. Et fag må ha muligheter til å kunne gi interesserte kol.leger anledning til faglig fordypning, til å måle krefter med seg selv, i strevet for å skape ny viten. Noen velger forskning av faglig plikt, andre trenger et nødvendig avbrekk fra «samlebåndet» for å forebygge snikende utbrenning, mens atter andre satser på forskning rett og slett fordi det er spen. nende. Til og med gøy -noen ganger. Skal alle allmennleger forske? Selvfølgelig ikke. Men alle allmennleger må forholde seg til kunnskapsproduksjonen i faget. Det betyr at alle må være i stand til å lese, forstå og vurdere kunnskap som formidles i en vitenskapelig artikkel. Og helst kunne skjelne det relevante fra det som er irrelevant. Til dette trengs det et minimum av kunn.skap om forskning og om forskningsmetoder. Dette er begrun.nelsen for at alle som blir spesialister i allmennmedisin, først må gjennom et ukeskurs om allmennmedisinsk forskning. De som møter på kurset, kommer som regel i utgangspunktet av ren plikt. Fordi alle må ha dette obligatoriske kurset. Men vår erfa.ring med å kjøre dette kurset i mange år, er at i løpet av kursuka oppdager langt de fleste av kursdeltagerne at forskning både kan være interessant, spennende ogikke minst: relevant. Slik dette kurset drives de fleste steder, utgjøres et langs.gående gruppearbeide en viktig del av kurset. Her skal delta.gerne enes om et tenkt forskningsprosjekt som de i parallelt med kurset skal utarbeide en så detaljert plan («protokoll») for som mulig. Av og til får gruppa blod på tann, og følger opp prosjektplanen med gjennomføring i «real life». Finnes det egne allmenn.medisinske forskningsmetoder? Et kjennetegn ved allmennmedisinsk forskning er at det faglige problemfeltet nær sagt er ubegrenset. Dette gjør at allmennmedisinsk forskning kan innebære bruk av mange forskjellige metoder. Både beskrivende, analytiske og ek.sperimentelle, både kvantitative eller kvalitative. For meto.dene er forskerens verktøy, og verktøyet må underordnes oppgaven som skal løses og tilpasses det spørsmålet som skal besvares. Men selvsagt finnes det grenser. Allmennpraksis er ikke noe laboratorium og pasientene er ikke forsøksdyr. Kliniske studier må skje i samsvar til de etiske standardene som er fastsatt gjennom Helsinki-deklarasjonen. Men dette passer de forskningsetiske komiteene godt på. Hvordan starter et forskningsprosjekt? Forskning er en form for organisert nysgjerrighet. Alle forskningsprosjekt starter ved at man lurer på noe: Hvem .. ? Hva .. ? Hvor mange? Hvor ofte? Hvor mye? Hvilke(n)? Hvor- for? Hvordan kan det ha seg at .. ? Det viktigste og det vanskeligste skrittet i alle forsknings.prosjekt er dette første steget fra det man lurer på til at man har omformulert det til etforskbart spørsmål. At spørsmålet er forskbart, betyr at man kan undersøke, kartlegge og ana. lysere fenomenet på en måte som vil kunne gi gyldige, helst allmenngyldige, svar. Dette forutsetter kjennskap til hvilke forskningsmetoder som er tilgjengelige -og hva som er praktisk mulig å gjennomføre. I arbeidet med å omforme det man lurer på til et forskbart spørsmål, erfarer man fort den begrensede gyldigheten i det gamle ordtaket som sier at en dåre kan spørre mer enn ti vise kan svare. Den som har balt en del med forskning, blir snart fristet til å snu på ordtaket: ti dårer kan svare mer enn en vis kan spørre. Hva er et allmennpraktikerstipend? Gjennom de nærmere tretti år allmennpraktikerstipendiat.ordningen har bestått, har dette uten tvil vært den viktigste støtteordningen for at norske allmennpraktikere har kom.met i gang med egne, mindre forskningsprosjekt. Mange av de som i dag arbeider ved de allmennmedisinske universi.tetsseksjonene, startet sin forskerkarriere via denne sti.pendordningen. Hvert år setter legeforeningen av 36 sti.pendmåneder på den måten at rundt halvparten deles ut etter søknad hvert halvår. En svært viktig del av det å motta et forskerstipend, er at selv et stipend på bare noen få måne.der har en viktig signal-og symboleffekt. Man får en gyldig grunn til å kjøpe seg fri fra andre oppgaver. Og tatt ut på deltid som en eller to dager i uka, kan få stipendmåneder «drøyes» på en måte som gir svært god uttelling av tildelt UTPOSTEN NR.3 • 2006 Forskning er gøy. I dette tilfellet moro med analog randomZ:,ering. tid. De allmenn-og samfunnsmedisinske universitetsmiljø.ene har dessuten tatt på seg å stille opp med eller skaffe til veie nødvendig faglig veiledning. Ordningen forvaltes av Allmennmedisinsk Forsknings Ut.valg (AFU) der både legeforeningen og de allmennmedisin.ske seksjonene er representert. Ordningen har blitt evaluert i to omganger, og konklusjonen begge ganger har vært «lite frø, rik avling». Nærmere informasjon om ordningen fin.nes på Legeforeningens hjemmesider. Hvorfor får sykehuslegene så mye mer til forskning? Mens fastlegeordningen er selve grunnmuren i det norske helsevesenet og allmennlegene utgjør en stor andel av landets leger, utgjør midler til allmennmedisinsk forsk.ning bare smuler av landets samlede ressursbruk til medi.sinsk forskning. Helseforetaksreformen har bidratt til å synliggjøre at helsetjenesten skal ha ansvar for klinisk forskning. Normen er nå at tre prosent av foretakenes «om.setning» øremerkes forskning. For 2005 ble det således avsatt mer enn 350 millioner kroner til forskning i regi av helseforetakene. Men dette komme\ ikke helsetjenesten utenfor helseforetakene til gode. Må vi ikke ha en til.svarende satsning for allmennmedisinsk forskning? Dette har etter hvert også helsemyndighetene forstått. Tre pro.sent av årlige utgifter til allmennlegehelsetjenesten i Norge, ville utgjøre vel 160 millioner kroner. Hvordan er så dette beløpet i forhold til hva som de facto stilles til rådig.het gjennom de allmennmedisinske universitetsseksjo.nene? UTPOSTEN NR .3 • 2006 Hvor mye går til allmennmedisinsk forskning i Norge nå? I forbindelse med planlegging av allmennmedisinske forsk.ningsenheter (mer om dette under), ble det utarbeidet en oversikt over hvilke ressurser de allmennmedisinske uni.versitetsseksjonene rår over til forskning. Vi har regnet at 50 prosent av vitenskapelig tid går med til forskning og ad.ministrasjon av forskning. Oversikten omfatter faste vitenskapelige stillinger, post.doc-stipendiater og stipendiater «innomhus» på seksjo.nene. Ansatte ved nasjonale kompetansesentra (NOKLUS og Senter for legevaktsmedisin i Bergen og Distriktsmed.isinsk senter i Tromsø) er ikke regnet med. Det samme gjel.der for stipendiater som arbeider og lønnes andre steder samt ansatte på det eksternt finansierte etterutdanningspro.sjektet Kollegabasert TerapiVeiledning (KTV) i Oslo. Ellers er det slik at man ved de ulike fakultetene har benyt.tet litt forskjellige satser (lønnstrinn) for de ulike stillings.kategoriene. Variasjoner pga dette overstiger neppe mer enn cirka ti prosent. Oppsummert viser oversikten at til sammen knapt 25 års.verk (48 personer) nå er avsatt til allmennmedisinsk forsk.ning ved de fire seksjonene. i Norge. Samlet ressursbruk til denne forskningen utgjør 14 millioner kroner per år (Tabell). Oversikten viser ellers at Seksjon for allmennmedisin i Ber.gen er i en særstilling og rår over mer en dobbelt så store res.surser til forskning som de øvrige seksjonene til sammen. Et forhold som løfter Bergen opp er et stort antall stipendiater lyrica "Pfizer" Antiepileptikum. ATC-nr.: N03A X16 KAPSLER. harde 25mg, 75mg, 150mg og :KXJmg: Hver kapsel inneh.: Pregabalin 25 mg, resp. 75 mg, 150 mg og 300 mg, lak.tosemonohydrat. hjelpestoffer. Fargestoff: Jernoksid !E172), titandioksid (E 171). Indikasjoner: Perifer nevropatisk smerte hos voksne. TIiieggsbehandiing ved epilepsi hos voksne med partielle anfall med eller uten sekundær generalisering. Dosering: Doseområdet er 150-600 mg daglig fordelt på 2 eller 3 doser. Tas med eller uten mat. Nevropatisk smerte: Startdose er 150 mg pr. dag. Basert på pasientens individuelle respons og tolerabilitet kan dosen økes til 300 mg pr. dag etter 3-7 dager. Etter ytterligere en uke kan dosen økes til en maksimaldose på 600 mg pr. dag. Epilepsi: Startdose er 150 mg pr. dag. Basert på pasientens individuelle respons og tolerabilitet kan dosen økes til 300 mg pr. dag etter en uke. Etter ytterligere en uke kan dosen økes til en maksimaldose på 600 mg pr. dag. Ved seponering anbefales gradvis nedtrapping over minst 1 uke. Pasienter med nedsatt nyrefunksjon/hemodialysepasienter: Dosejustering er nødvendig.Dosereduksjon individualiseres ihenhold til kreatininclearance (Clcr), som angitt itabellen. Kreatininclearance kan reg.nes ut ifra serumkreatinin (mmol/liter) etter følgende formel: Clcr!ml/minutt)=[(140-alder (år)) x kroppsvekt (kg)l/serumkre.atinin (mmol/liter). For kvinnelige pasi-enter multipliseres denne brøken med 0,85. •Total daglig dose !mg/dag) skal deles opp som indikert for doseringsregimet for å gi mg/dose. ....,. Supplerende dose gis som enkeltdose. Barn og ungdom r,2-11 år): Sikkerhet og effekt er ikke klarlagt. Bruk til barn anbefales ikke. Kontraindikasjoner: Overfølsomhet for innholdsstoffene. Forsiktighetsregler. Bør brukes med forsiktighet av pasienter med sjeldne arvelige lidelser som galaktoseintoleranse, glu.kose-galak:tose-malabsorpsjon eller med en spesiell form for hereditær laktasemangel (lappisk laktasemangel). Justering av hypoglykemisk behandling kan være nødvendig hos diabetespasienter som får vektøkning under pregabalinbehandling. Kan gi svimmelhet og søvnighet, noe som kan øke forekomsten av skade ved uhell (fall) hos eldre, og påvirke reaksjonsev.nen. Pasienter bør utvise forsiktighet ved bl.a. bilkjøring. Pregabalin som monoterapi ved partiell epilepsi etter oppnådd anfallskontroll er ikke tilstrekkelig dokumentert Interaksjoner. Additiv påvirkning av kognitive funksjoner og funksjoner på store bevegelser forårsaket av oksykodon, kan potensere effekten av etanol og lorazepam, men gir ingen effekt på respirasjonen. Det er ikke sett noen farmakokinetiske interaksjoner mellom pregabalin og fenytoin, karbamazepin, valproinsyre, lamotrigin, gabapentin, lorazepam, oksykodon eller etanol. Kan tas sammen med perorale antikonsepsjonsmidler. , Graviditet/Amming: Overgang iplacenta: Da erfaring fra gravide er begrenset, skal pregabalin bare gis til gravide hvi '/; fordelen for moren oppveier en mulig risiko for fosteret. Resultater fra dyreforsøk har vist reproduksjonstoksiske eHekter ved eksponering over anbefalt human eksponering, dette indikerer en mulig risiko for humane fosterskader. Adekvat prevensjon må brukes av kvinner ifertil alder. Overgang i morsmelk: Ukjent. Pregabalin skilles imidlertid ut i melk hos rotter. Det kan ikke utelukkes at barn som ammes påvirkes. Skal derfor ikke brukes under amming. Bivirkninger. Bivirkningene er oftest milde til moderate. Svært hyppige: Søvnighet og svimmelhet Hyppige !>1/100): Gastrointestinale: Økt appetitt, munntørrhet, forstoppelse, oppkast. flatulens. Hørsel: Vertigo. Psykiske: Eufori, forvirring, redusert libido, irritabilitet. Sentralnervesystemet: Ataksi, oppmerksomhetsproblemer, koordinasjonsproblemer, hukom.melsesvansker, tremor, dysartri, parestesi. Syn: Dobbeltsyn, sløret syn. Urogenita1e: Erektil dysfunksjon. Øvrige: Utmattelse, perifert ødem, følelse av å være full, ødem, unormal gange, vektøkning. Mindre hyppige: Gastrointestinale: Anoreksi. Abdominal distensjon, hypersekresjon av spytt, gastroøsofageal reflukssykdom, oral hypoestesi. Hud: Svette, papuløst hudutslett. Luftveier: Oyspne, tørrhet inesen. Muskel-skjelettsystemet: Muskelsammentrekninger, hevelse iledd, muskel.kramper, myalgi, artralgi, ryggsmerter, smerter i lemmene, muskelstivhet Psykiske: Oepersonalisering, anor gasmi, rastløshet, depresjon, agitasjon, humørsvingninger, forverring av søvnløshet, redusert stemningsleie, proble.mer med å finne ord, hallusinasjoner, unormale drømmer, økt libido, panikkanfall, apati. Sentralnervesystemet: Kognitive forstyrrelser, hypestesi, synsforstyrrelser, nystagmus, problemer med å snakke, myoklonus, hyporefleksi, dyskinesi, psykomotorisk hyperaktivitet, postural svimmelhet, hyperestesi, ageusi, brennende følelse, intensjonstre.mor, stupor, synkope. Sirkulatoriske: Takykardi, rødme, hetetokter. Syn: Synsforstyrrelser, tørre øyne, hovne øyne, tåkesyn, øyesmerter, synstretthet, økt tåreproduksjon. Urogenitale: Oysuri, urininkontinens, forsinket ejakulasjon, seksuell dysfunksjon. Øvrige: Asteni, fall, tørste, tett bryst, forhøyet alaninaminotransferase, forhøyet kreatinfosfok.inase i blod, forhøyet aspartataminotransferase, redusert platetall. Sjeldne( l/1000): Blod: Nøytropeni.Gastrointestinale: Hypoglykemi. Ascites, dysfagi, pankreatitt. Hud: Kaldsvette, urticaria. Muskel-skjelettsystemet: Cervikalspasmer, nakkesmerter, rabdomyolyse. Hørsel: Hyperakusi. Luftveier: Nasofaryngitt, hoste, nesetetthet, neseblødning, rhinitt, snorking, tett hals. Psykiske: Manglende hemninger, økt stemningsleie. Sentralnervesystemet: Hypokinesi, parosmi, dysgrafi. Syn: Fotopsi, øyeirritasjon, mydriasis, oscillopsi, endret dybdesyn, perifert synstap, skjeling, synsklarhet. Sirkulatoriske: 1. grads atrioventrikulært blokk, sinustakykardi, sinusarytmi, sinusbradykardi, hypotensjon, kalde hender og føtter, hypertensjon. Urogenital: otiguri, nyresvikt, amenore, brystsmerter, utskillelse av væske fra brystene, dysmenore, brysthypertrofi. Øvrige: Smertefulle ødemerpyreksi, rigor, forhøyet blodglukose, forhøyet , kreatinin i blodet, redusert kalium iblodet, vektreduksjon, redusert antall hvite blodlegemer. Overdosering/Forgiftning: Ved overdoser opp til 15 g ble det ikke rapportert uventede bivirkninger. Behandling av pregaba. linoverdose bør omfatte generell støttende behandling og kan omfatte hemodialyse om nødvendig. Egenskaper: Klassifisering: Pregabalin (S-aminometyl-5-metylheksaninsyre) har strukturell likhet med neurotransmit.toren GABA (gamma-aminosmørsyre). Virkningsmekanisme: Pregabalin bindes til en subenhet !a2-d-protein) på spenningskontrollerte kalsiumkanaler i sentralnervesystemet. Absorpsjon: Rask i fastende tilstand, maks. plasma.konsentrasjon innen 1 time etter administrering av enkel eller gjentatt dose. Administrering av pregabalin med mat reduserer Cmax med omtrent 25-30% og forsinker Tmax med omtrent 2,5 timer, men mat har likevel ingen klinisk sig.nifikant effekt på graden av pregabalinabsorpsjon. Biotilgjengelighet: 190%, uavhengig av dose. 'Steady state" opp.nås innen 24-48 timer. Proteinbinding: Pregabalin bindes ikke til plasmaproteiner. Fordeling: Tilsynelatende distribu.sjonsvolum etter peroral administrering: Ca. 0,56 liter/kg. Halveringstid: 6,3 timer, men sikkerhet og eHekt er lik for dosering 2 eller 3 ganger daglig. Plasmaclearance og renal clearance er direkte proporsjonal med kreatininc1earan.ce. Metabolisme: Ubetydelig. Ingen indikasjon på racemisering av pregabalin S-enantiomer til R-enantiomeren. Utskillelse: Uforandret via nyrene. Hos eldre pasienter og pasienter med nedsatt nyrefunksjon avtar utskillelseshas.tigheten direkte proporsjonalt med kreatininclearance. Pakninger og priser. Kapsler: 25mg:56 stk. kr 219,10, 75mg: Enpac: 14 stk. kr 147,70, 56 stk. kr485,80, 150mg:Enpac: 14 stk. kr 208,10, 56 stk. kr 734,50, 300 mg: 56 stk. kr 1006,90 Sist endret 01.02.2006 Referanser: 1) Deyo RA, Weinstein JN. Low back pain. N Engl J Med 2001 Feb 1;344(5):363·70. 2) Heliovaara M, lmpivaara 0, Sievers K, Melkas T, Knekt P, Korpi J, et al. Lumbar disc syndrome in Finland. J Epidemiol Communily Health 1987 Sep;41(3):251·8. 3) Khoromi S, Patsalides A, Parada S, Salehi V, Meegan JM, Max MB. Topiramate in chronic lumbar radicular pain. J Pain 2005 Dec;6(12):829·36. 4) Schofferman J, Reynolds J, Herwg R, Covington E, Dreyfuss P, O'Neill C. Failed back surgery: etiology and diagnostic evaluation. Spine J 2003 Sep:3(51:400-3. 5) Kaki AM, EI-Yaski AZ, Youseif E. ldentifying neuropathic pain among patients with chronic low-back pain: use of the Leeds Assessment of Neuropathic Symptoms and Signs pain scale. Reg Anesth Pain Med 2005 Sep;30(5):422-8. 6) Retningslinjer for smertebehandling i Norge. Godkjent av Den norske lægeforenings sentralstyre 28.10.2003 7) Preperatomtaten 8) Sabatowski R et al. Pregabalin reduces pain and improves sleep and mood disturbances in patients with PHN. Pain 109;2002:89-97 9) Dworkin AH et al. Pregabalin for the treatment og PHN. A randomiied, placebo-controlled trial. Neurology 2003;60:1274-83 10) Richter et al. Relief of painfu1 DPN with pregabalin: A randomiied, placebo controlled study Pain 2005;6(4):253-260 11) Lesser et al. Pregabalin relieves symptoms of painful diabetic neuropathy: a randomized, controlled !rial. Neurology 2004;63:2104-1 0 12) Rosenstock et al. Pregabalin for the treatment of painful diabetic peripheral neuropathy: a double-blind, placebocontrolled trial. Pain 110(2004)628-38 13) French et al. Dose-response trial of pregabatin adjunctive therapy in patients with partial seizures Neurology2003;60:1631-37 Pfizer AS -Postboks 3. 1324 Lysaker -Telefon: 67 52 61 00 -Faks: 67 52 61 92 -www.pfizer.no