Uten mat og drikke …

Uten mat og drikke … m Så mye i livet dreier seg om mat. Aldri har aviser og uke.presse vært mer opptatt av mat enn i dag. Enten er man for tykk, for usunn, for tynn, trener for lite og trener for mye. Bilder av magre modeller finnes ved siden av artikler om er.næringsspesialister som er i ferd med å slanke Norge. Dette gjør de gjennom aviser, internett, ukeblader, ja overalt hvor det er mulig å få kunder. Midt opp i alt dette møter vi mennesker som strever med sitt forhold til mat, og som vi skal hjelpe. Spiseforstyrrelsene har ofte utviklet seg over lang tid før pa-sientene kommer til oss. Nettopp disse har jeg alltid følt det vanskelig å behandle. De vet så mye om kosthold, trening og hvordan ting skal gjøres. Ofte blir de henvist av bekym. rede foresatte, lærer, venner, helsesøster etc. De er lite mori. vene for behandling fordi problemet for dem ofte ikke opp- fattes like stort som omgivelsene skisserer. Mange kommer så sent at spiseforstyrrelsen har rukket å bli ganske fastlåst i pasientene. Som fastlege og skolelege ved videregående skole møtte jeg pasienter med spiseforstyrrelser ofte, uten å finne den rette plassen å henvise disse. Personlig har jeg følt at en psykia.trisk avdeling ikke har vært den rette plassen for spisefor.styrrede pasienter, selv om selvfølgelig flere av dem trenger psykiatrisk behandling for ledsagende sykdommer. For meg synes det som om hovedproblemene de Reste har, er manglende evne til å få i seg rett mengde næring. Bildet av hva som er normal mengde er forvrengt, eller de er for- styrret i forestilling av egen kropp, som ikke er i samsvar med sunnhet. En stor del av pasientene har også rvangstan. ker og strever med å endre på de spiseforstyrrede rankene som styrer hele deres liv. Skrekkscenariet er at når de kommer til fastlegen er mange av dem så dårlige at den eneste muligheten er tvangsinnleg. gelse hvis de ikke vil ha behandling. Noen ganger samar. beider man med gastroenterologisk avdeling for eventuell sondeernæring den første tiden. Resultatet kan være bivirk.ninger i form av mavesmerter, ødemer, nedverdigelse og enda sterkere behov for kontroll. Jeg opplever at det er få psykiatriske avdelinger som er godt nok rustet til å gi pasienter med spiseforstyrrelser den opp.følging de krever. Det er trangt om plassene og det er andre Sølvi Ruud Hagen Spesialist i allmennmedisin, Lægene på Kongens Torv, Gamlebyen i Fredrikstad. svært krevende psykisk syke som ofte er mer trengende. Det blir relativt enkelt for den spiseforstyrrede å tulle med maten uten at personalet har mulighet til å være støttende. Tidligere har jeg følt at man har vært veldig opptatt av hvorfor noen har en spiseforstyrrelse. Dette er det sikkert like mange svar på som pasienter, men jeg vil ikke slutte å undre meg. I mai 2004 ble jeg ble spurt om å være lege på et senter for spiseforstyrrelser. De ønsket en allmennlege og jeg så dette som en anledning til å få allmennmedisinen inn i behand.lingen av disse pasientene. Som fastleger mener jeg vi er et viktig ledd i behandlingsrek.ken spiseforstyrrede pasienter trenger. Jeg mener vi bør være som en edderkopp i et nett som skal omslutte pasientene. Vi må være koordinatorer og holde orden på hvor pasientene er i behandlingsopplegget. Dette er pasienter som kanskje mer enn mange andre trenger hjelp til å holde ut. Fastlegene er vel de som vil ha mest kontakt med pasientene over tid. Mange av oss kvier oss for denne oppgaven. Vi føler at vi ikke får det til og det tar ofte veldig mye tid og krefter. Det finnes mange tilbud i helse-Norge, og jeg tror det er mange veier til målet. Vår oppgave som allmennleger er å være koordinatorer, hjelpe pasienten å finne det tilbudet som for det første er tilgjengelig og som er et opplegg som passer nettopp pasienten vår. Sammen med behandlings. institusjonene kan vi etter hvert lære oss å følge pasienten opp etter utskrivelsene. Jeg tenker at målet vårt som allmennleger er å nå disse pasi.entene tidligere. Dette er viktig, jo lengre tid det går, jo mer fastlåst blir tankene. Hvis vi blir flinkere til tidlig å identifi.sere problemet, finne risikopersonene, og gripe fast i dem, ville det spare en del fra å bli alvorlig syke. Samarbeid med skole og helsesøster blir viktig. Viktige signaler kan vi kan.skje fange opp ved en vanlig konsultasjon av annen årsak. UTPOSTEN NR .6 • 2006 UTEN MAT OG DRIKKE Risikofaktorer er dårlig rutine på måltider, dropping av frokost, overtrening. Blir man mistenksom er viktige spørs.mål å stille: får man dårlig samvittighet ved å spise, lar være å trene, spise «usunn» mat. Man kan spørre hvor mye tid hver enkelt bruker til å tenke på mat og hva som kan spises, kalori utregning etc. Jeg har ikke vært så opptatt av å snakke om vekt. Det finnes tabeller for slikt som EMI grenser o.l. Jeg har nå i et år jobbet en dag i uka som lege ved Capio Anorexi Center Fredrikstad. Mitt ansvarsområde er å ha det somatiske ansvaret for de som er innlagt hos oss. Sørge for at den medikamentelle behandling blir ivaretatt, og at pasientens allmenntilstand er slik at det er tilrådelig å få be.handling ved vårt senter. Vi på Capio Anorexi Center har som mål å lære pasientene å spise den nødvendige mengde mat som skal til for å opp.rettholde en normal ernæring, slik at de skal bli i stand til å bearbeide de årsaker som måtte ligge til grunn for deres sykdom. Som arbeidsverktøy bruker vi kognitiv behand.lingsterapi. For meg har denne tilnærmingsmåten vært veldig logisk. Sær.lig når det gjelder anoreksipasienter som kan være utilgjenge.lig for behandling på grunn av underernæring. Det å se pasi.enter våkne til i løpet av de første ukene er en fantastisk opp.levelse. De første dagene møter vi mennesker som er ukon.sentrerte, mange er deprimerte, har angst og sterk motforestil.ling mot vår intervensjon. Men de vet at de må spise. Oppholdet er imidlertid avhengig av pasientens motivasjon og denne jobbes det veldig mye med. Når de har fått nok mat i noen uker ser man at det kommer lys i de tomme øy.nene, mimikken kommer tilbake, latteren høres oftere og konsentrasjonen blir gradvis bedre. Vi har til nå hatt flest pasienter med anorexi, men også en del med bulimi og over.spising. Alle pasienter blir tildelt en egen behandler som de har samtale med fem dager i uken. Behandlingsopplegget består av et program på åtte pluss fire uker, men de fleste har behov for et lengre opphold enn dette. Hver dag er det frokost, lunsj, kaffekos, middag, kvelds. Alle måltider inntas i en felles spisesal sammen med miljø.personalet. De hjel per pasientene å forsyne seg tilstrekkelig, de første tre ukene blir de forsynt, og etter hvert får man forsyne seg selv under veiledning. Måltidet skal inntas, uten rester, i løpet av 30 minutter. Det spises også under veiled.ning da mange har lagt seg til uvaner som å skrape bort Evt. spørsmål og kommentarer kan rettes til: UTPOSTEN NR .6 • 2006 m smør, gjemme pålegg og smuldre opp brødet. Dette får de nå hjelp til å slutte med. Etter måltidet går man i et felles hvilerom hvor man hviler i 30 minutter da unngår man også at noen går og kaster opp, eller trener etter måltidet. De første tre ukene prøver vi å få pasientene til å stole på at maten de får er stabiliserende, dvs de går ikke opp i vekt, et.ter tre uker får de samme mengde mat og tre næringsdrik.ker i tillegg for å øke vekten hos dem som trenger det. Når de kan begynne å stole på maten, og at den gjør dem godt, er de på vei videre til å kunne forsyne seg med rett mengde mat og spise den i regelmessige måltider. Kanskje blir aldri de spiseforstyrrede tankene helt borte, men hvis de allikevel får til å spise den mengden mat de er opplært til, og gjøre det i jevnlige måltider, kan de leve med det. Det er klart at dette ikke er enkelt, Jeg tror at nær og tett oppfølging med fast hånd er noe av det viktigste. Jeg har tro på å måtte spise uten diskusjon er helt nødvendig. Det kre.ves mye motiverende behandling. Det jeg personlig har fått en aha-opplevelse på er at før noen behandling kan iverk.settes, må pasientene få i seg nok mat. Det er på samme tid både det letteste og det vanskeligste, først da kan man nå deres spiseforstyrrede tanke. ILLUSTRASJONSFOTO: INGER ANNE HULBÆKDAt -----------i