Duell med Napoleon.

Duell med Napoleon.  AV SIRI STEINE For første gang i sitt liv ble hun akutt oppmerksom på eget kroppsspråk, og på hvor absurd vanskelig det var å gjøre noe med det. Rommet var varmt og luften sto stille, men hun hadde både armer og bein knyttet om sin egen akse som om hun frøs. «Pust», sa hun til seg selv. «Legg ansiktet i likegyldige fol.der, tenk på noe annet, noe hyggelig». «Noe hyggelig?» «Ja, noe som du skal gjøre senere, noe å se frem til, en fin opp.levelse, mennesker som er glad i deg, som bryr seg om deg». «Nei». Det prikket bak øyelokkene og hun presset høyre tommel.finger mot venstre overarm og visste at hun tankemessig nå var i velkjent farvann, men på ville veier. Hun var i ferd med å bli emosjonell. En dødsspiral i det rommet som hun var i nå, hvor følelser var synonymt med svakhet og hvor seier betydde overlevelse -betydde kontroll -betydde makt. Som hun måtte beholde. Hun tillot seg å senke øyelokket og holde det nede i noen sekunder. Hørselen fanget inn lydene utenfra, av en passe.rende trikk og ropende barn. Inne i rommet suste det fra en datamaskin, de harde to-fingrete anslagene mot et tastatur, papirrasling. Knirkingen fra en sliten kontorstol brakte henne lynkjapt tilbake i situasjonen, hun foldet hendene hardt i fanget, festet blikket på brilleinfatningen visa vis og lot munnen trekke seg opp til en anelse av et lite smil som hun av erfaring visste kunne være avvæpnende. «Hvis jeg forstår deg rett, så føler du deg ikke egentlig syk, alle prøver er normale, men du ønsker åta en pause fra job.ben på noen uker, som et slags forebyggende tiltak så og si». Siri Steine f. 1952. Medisinsk embetseksamen i Tyskland i 1979, spesialist i allmennmedisin i 1989, medisinsk doktor.grad 1994, utdannet veileder i klinisk kommunikasjon fra The American Academy for Physician and Patient (USA, 2000). Arbeider som fastlege ved Markveien legesenter i Oslo. Hun er engasjert i undervisning og veiledning, spesielt rundt lege-pasient-forholdet og kommunikasjon. Beveger seg gjerne i skjæringspunk. tet mellom kunst og medisin. I tillegg til noveller har hun også laget kort.filmer og undervisningsprogram. Stemmen var nøytral, ansiktet vennlig men hun fanget skepsisen likevel, hun leste det av linjen mellom skuldrene og den omhyggelige formuleringen. Det lå et spørsmål i luften. Etter mange år i krigsterreng vis.ste hun bedre ennå besvare det. Hun visste av bitter erfaring hvordan forklaringer førte til unnskyldninger -førte ut på viddene -førte til selvskudd. Derfor ble hun sittende tilsy.nelatende rolig og avventende mens hun mentalt skubbet ballen over på den andre banehalvdelen. Sekundene kom og gikk og gjorde tausheten krevende, og hun visste at før.ste terskel var overvunnet da han plukket den opp og sa; «Jeg forstår at arbeidslivet stiller tøffe krav om dagen. Vi hører det for så vidt ganske ofte. Hvordan det kan tære på.>> Det kunne hun innrømme. Generaliseringen kom som en gavepakke og hun bygget på alliansen for det den var verdt. For selvfølgelig var det slik det var. Spikeren på hodet. Slit.somt. For alle. Hverdagsstresset som sykdomsutløsende faktor. Som en stor verkebyll på samfunnets rumpe. Legen var kommet dit i livet hvor han gjerne husket det som var før. Den gang man gikk ubedt på besøk til hverandre, og hadde oseaner av tid mellom potetplukking, saftkoking og de hjemmelagete sildekakene i sesongen. UTPOSTEN NR.8 • 2006 DUELL MED NAPOLEON Men timelisten var full og han måtte videre. Han visste at forespørselen egentlig var et maskert krav, og var gammel nok til å tillate seg et lite øyeblikk med undring over hvor-for han ikke følte seg mer provosert. Det var ellers en følelse han ikke var fremmed for. Alle disse menneskene som all.tid skulle skyve ansvar for eget liv over på andre, på sam.funnet, på ham som trygdeverkets forlengete arm. Han ob.serverte henne med lett fornyet interesse mens han vanemessig fulgte samtalens velkjente mønster; om mulig.heter for tilrettelegging, avlastende kollegaer eller gradert sykemelding? Hun avslo, som han visste at hun ville gjøre, etter tilsynelatende å ha tatt alle forslag opp til genuin vur.dering. Dessverre, ikke forenelig med hennes oppgaver, ingen til egentlig åta over, umulig å få til i praksis. Nei. Han ble sittende litt som for å vinne tid, som om han funderte på hvordan han skulle gripe dette an. Han følte be.slutningsstyrken hennes, og visste at han bare paraderte, men fikk seg likevel ikke til å gå videre. «Jeg er trett,» tenkte han. Det var ingen ukjent tanke. Spesielt mot slutten av uka. I tillegg hadde stemningen av blomstrende minnetaler og kollektive tårer fra begravelsen dagen før ikke helt sluppet taket. Vennskapet hadde hatt lange og mange røtter, fra de som ivrige tenåringer satt sammen i dobbeltsculleren. Vennen hadde vært året eldre, og ledet an. Hadde dradd ham etter seg gjennom ungdomsopprør, damesjekking og studier. Alltid snusende nysgjerrig mot muligheter og utsikter. Som ikke alltid ble til noe, det var sant, men entusiasmen hadde vært smittende, og legen selv hadde solide klyper med salt og edruelighet i sin egen sjelelige bagasje. Nå hadde vennen lagt på røret. Bokstavelig talt. Han hadde løpt inn fra hagen og de hadde funnet ham sammensunket på arbeidsrommet. Karakteristisk nok. Det var gjort et po.eng av det, i noen av talene. Hans arbeidsvilje og ytelsesevne som ha l le vært formidabel. Sett utenfra. Han hadde etter.latt seg kone og tre barn. Forvirrete unger, som hadde suget til seg alle gode ord og beskrivelser av denne faren, som hadde vært like uforståelig som selvfølgelig i barneperspek.tivet. Han hadde bøyd ryggen og hilst på dem med klosset hjelpe- ,, løshet stilt overfor deres mistenksomme hudløshet. Enken kjente han bedre, og i tillegg kom erfaringer fra andre lig.nende møter ham til hjelp. Både håndtrykk, blikk og an.siktsuttrykk hadde røpet hvor hun var. Det hadde vært en stivhet og vaktsomhet i henne, som om hun sto på spranget til angrep. Hun hadde vært sint. Harmdirrende og heftig rasende. Han hadde ikke egentlig blitt overasket, men styr-ken i det var overraskende, og det hadde tatt ham litt tid å fordøye dette åpenbare bruddet på forventning og konven.sjoner. Kledd i svart hadde hun stått som en påle festet til bakken, mens vinden hadde gitt håret en uro som det eneste synlige tegnet på bevegelig liv. Under den uendelige strøm.men av medfølende hender var hun blitt brattere og brat.tere i nakken, som et forvarsel om tynnslitt tålmodighet og sviktende kontroll. Han hadde tatt varselstrekanten på alvor og trådd til. Hadde plassert seg til fortrengning av mange ivrige og kon.kurrerende omsorgspersoner, og hadde holdt seg ved hen.nes side gjennom rekesmørbrød og kondolansetaler, mens han under dekke av varsom omtanke hadde tatt henne hardt i armen og hvisket nøytrale ord i øret hennes når uroen i henne truet med å ta overhånd. «La dem prate. La dem bare prate.» Han ante, mer enn han visste, hva det dreide seg om, og en ubehagelig følelse av delaktighet ble forsterket av hans egen kones taushet i bilen på vei hjem. Han hadde lett etter ord til forsoning eller forklaring mens det usagte, «må det alltid være deg?» i all sin tvetydighet hadde lagt seg som en sperre mellom dem. En underlig fornemmelse av famlende leting etter noe ude.finerbart hadde sittet i ham siden, og gjennom morgenens rutiner hadde han tatt seg i å lengte etter noe som han ikke visste hva var. Han hadde ristet det av seg da han kom på kontoret. Det skulle bli godt med helg. «Hva vil du bruke tiden til?» Kvinnen midt i mot satte blikket i ham, og han så av den lille forandringen i pupillene hennes at hun ble overasket. Han var overrasket selv. Det var ikke et spørsmål han hadde planlagt å stille, ikke slik, men nå-r det nå var sagt, så kjente han at han var spent på svaret. Det ble stille. Hun fuktet leppene og han lente seg litt fremover som for å høre bedre etter. Hun skjønte at hun var i mål. Det hun hadde kommet for var innen rekkevidde, og alt var under kontroll. Det hadde ikke kostet mer hun hadde vært forberedt på å gi, og hun var fortsatt intakt. Den uunngåelige blodprøven selvfølge. lig, men ingen strafferunder med blodtrykksapparat og ste. toskop, og ikke flere nærgående spørsmål enn hun hadde klart å parere. Med sin blanke anamnese hadde hun gitt få innganger. Selvfølgelig kunne hun ha gjort det enklere for seg med noen oppdiktete plager og symptomer. Ryggsmer.ter, senebetennelser, selv overgangsplager kunne vært rime- UTPOSTEN NR .8 • 2006 DUELL MED NAPOLEON lig, og ikke direkte usant, heller. Men det kunne invitert til invaderende spørsmål og avkledd håndtering, til nærgåen. het på eget liv og fremmede hender mot egen kropp. Selv nå, med skuldre som langsomt sank på plass, kjente hun motstanden som en styrende stålfjær i ryggsøylen. «Hva vil du bruke tiden til?» Han var plutselig kommet ubehagelig nært. Samtidig san.set hun oppriktighet, og kjente at små varselsklokker be.gynte å ringe. Hans autentiske undring landet spørsmålet udetonert bak forsvaret hennes. Hva hun skulle bruke tiden til? Hun skulle ikke dra på oppdagelsesferd til Kina, ikke ta nybegynnerkurs i spansk eller male med akvarell. Hun hadde vært så opptatt av å komme bort, trekke pusten og finne fast grunn, at hun ikke hadde tenkt lenger enn det. Et øyeblikk kjente hun den vel. kjente følelsen av utilstrekkelighet og satte fart på tanke. virksomheten for å finne noe som kunne gi et fornuftig, I, passende, tilfredsstillende og avsluttende svar. Hun merket forventningen, og hørte stillheten som et sus for ørene. Hun var tørr i munnen og helt tom i hjernen. Det eneste som kom for henne var en løsrevet strofe fra en sang, og ukarak. teristisk nok fant ordene veien til munnen hennes uten at hun hadde tenkt at de skulle dit, og hun hørte seg selv si: «Time is a healer». Han rykket ikke tilbake, men tok ordene inn i samme for- overbøyde posisjon. «Ja, er den det?», sa han tenksomt, etter en liten pause, og i et kort øyeblikk følte hun en absurd lengsel etter bare å synke ned og legge alt ut, i dette trange, rotete og alt for varme rommet. Så var øyeblikket over, han bøyde seg over tastaturet, mens hun løftet hodet og rutinert registrerte den hårløse flekken i bakhodet hans og de tallrike leverflekkene på håndbaken. Han avsluttet sykemeldingen som ble to uker lenger enn han egentlig hadde tenkt, og rakte den ut mot henne idet hun reiste seg, i avskjedsmodus. ) «Stillingsbetegnelse», sa han, med et siste overblikk mot skjemaet, det har vi glemt å registrere. Hun kneppet igjen jakken og hang vesken over skuldrene før hun rakte ut hån- den mot sykemeldingen uten å se på ham. «Lege», sa hun. «Jobben min. Å være lege. Det er det jeg er.» Evt. spørsmål og kommentarer kan rettes til: s.steine@online.no • (å) TEST038 Utfyllende informasjon og oppdatert blåbok på www.furst.no !, Primærhelsetjenestens sentrallaboratorium Vårt varemerke er kvalitet Hele prosessen fra prøvetaking til svarrapportering er kvalitetssikret • akkreditert laboratorium • god service • tilgjengelig fagkompetanse • kurstilbud • IT-støtte og råd • hentetjeneste • kundestøtte Hovedkontor: Søren Bulls vei 25, 1051 Oslo Ttt22909500-Fax2290 9606 Sentralbord betjent til kl. 16.00 Prøvetaking hverdager kl. 7 .30 -15.00 Furuset: Søren Bulls vei 25 Oslo Sentrum: Dronningensgt. 40 Majorstuen: Kirkevn. 64 B, 3. etg. Ski: Jernbaneveien 5-7 (Stasjonstorget) Sandefjord: Holmbrua 2 (Søebergkvartalet) For flere opplysninger Kontakt markedsgruppen, tlf 22 90 96 69 eller markedsgruppe@furst. no Ansvarlig lege: Dr. med. Kjell Torgeir Stokke, spes. i medisinsk biokjemi FOTO. INGRID SOLBERG