Lyrikkspalten

Lyrikkspalten LYRIKKSPALTEN m En Lyrisk stafett I denne lyriske stafetten vil vi at kolleger skal dele stemninger, tanker og assosiasjoner rundt et dikt som har betydd noe for dem, enten i arbeidet eller i livet ellers. Den som skriver får i oppdrag å utfordre en etterfølger. Slik kan mange kolleger få anledning til å ytre seg i lyrikkspalten. Velkommen og lykke till Tove Rutle -lagleder Blir du aldri syk du da, doktor? «Nei, det er heldigvis sjelden», sier jeg og slipper ut nok en Diktet vekker mange spørsmål. Tar vi/jeg meg tid til å se febril og hostende pasient. Et halvt døgn senere ligger jeg den syke og ikke bare sykdommen? rett ut under to dyner, hakker tenner og skjønner ikke at den ståltråden som omgir meg er kroppen min. Forestil-Tar jeg meg tid til å snakke med den syke om opplevelsen !ingen om en robust, sterk og sunn kropp er ikke lenger til-av sykdommen? Hvordan er min egen opplevelse av stede. En følelse av avmakt, tap av kontroll og nederlag si-de syke og hvordan er det blitt slik? Hvilke tanker har jeg ger innover meg. En influensa -som ikke engang er en om en eventuell fremtidig sykdom som kan ramme meg «ordentlig» sykdom -var nok til å vippe meg av pinnen. selv? J. Som allmennlege må jeg innrømme at jeg stort sett forhol.Jeg sender stafettpinnen videre til en flott, klok og tydelig der meg til sykdom som et sett symptomer, noen diagnos.kollega i Trondheim, Synnøve Hølmo! tiske tester og en eventuell behandling. Takk for meg. Da jeg leste Stein Mehrens dikt «Den syke» ble jeg minnet Marte Walstad på at forståelsen av sykdom og samspillet mellom sykdom, kropp og sjel innebærer så mye mer. Den syke Vi betrakter sykdom som en fremmed. Selv når vi selv blir rammet, må vi stå som forferdede vitner til vår egen eller våre nærmestes undergang, der den jager våre blinde liv fram i klare bilder som får vårt blod til å gløde Hver levende celle er bygget for tilfredsstillelse, sansene lagt ut til velvære og henrykkelse Vi er pålagt lykken, så hvorfor forråder livet det levende i oss Hvorfor trekker vi slep av sorg over terskelen på veien mot død Nu, akkurat nu, står du like nær alle dine aldre. Dypt inne i dine svake, svimle, svinnende trekk ser jeg et barns levende ansikt det kommer rett ut av skumringen Frem fra en underjordisk sol av gress og vann, smiler du mot oss UTPOSTEN NR .2 • 2007