Kvinner, islam og smerte. Kari Vogt intervjuet av Anna Luise Kirkengen

Kvinner, islam og smerte. Kari Vogt intervjuet av Anna Luise Kirkengen m Kvinner, islam og smerte AV ANNA LUISE KIRKENGEN ' . . -' Intervju med religionshistoriker - \.. .· og islamkjenner Kari Vogt Førsteamanuensis ved Institutt for kulturstudier . f og orientalske språk (IKOS) Universitetet i Oslo «Shia-muslimske gråte-og klageritualer i dagens Iran er vevd inn i en svært fortettet kontekst. De kan ha mange ulike betydninger, og det faktisk samtidig. Det ville derfor være en spennende og krevende forskningsoppgave å bringe på det rene hvordan de som deltar i slike ritualer til enhver tid vet hvilke betydninger som gjelder her og nå, om alle tolker anledningen likt, og hvordan de tilstede. værende formidler sin egen tolkning til andre.» Slik svarer religionshistoriker Kari Vogt på spørsmålet om smerte er et legitimt uttrykk for islamske kvinner -og om det knytter seg kvinneære til å uttrykke smerte offentlig. Det blåser kaldt og en sur vind trekker tvers gjennom min kåpe som er valgt feil i anledning dagen og stedet: trappen ved Majorstuhuset. Vi har via e-post avtalt å møtes her, Kari Vogt og jeg, før vi bestemmer oss for et lunt krypinn med mat. Jeg vet at hun har hatt noen lange dager i det siste fordi hun uken før var på tjenestereise i Roma. Hennes islamkunnska.per gjør henne ettertraktet som kommentator og rådgiver i ulike sammenhenger. Den «romerske» sammenhengen var et møte i et råd som veileder europeiske katolske biskoper i spørsmål angående relasjoner mellom den katolske kirke og muslimske land. Vatikanstatens utenrikstjeneste drøfter sitt forhold til islamske regjeringer. En av Pavens siste store ta.ler i sitt hjemland, Tyskland, har vakt betydelig forargelse i den muslimske verden. Hendelsen er et av mange aspekter som tilhører den politisk-diplomatiske sfære i Vatikanet. Og der sitter det ikke mange kvinner ved bordet når rådgivere møtes. Kvinne i en moske i Isfahan, Iran. FOTO: VALERY SHANIN UTPOSTEN NR.7 • 2007 KV I NER, ISLAM OG SMERTE Omsider har vi funnet et godt bord iet varmt rom med ita.liensk mat og vin ivente. Så langt, så vel. Nå kommer det vanskelige: å spørre presist om noe man ikke vet nok om, men trenger å vite ganske differensierte ting om for å kunne håndtere noe helt annet. Imitt tilfelle handler nøden om å kunne håndtere en forespørsel om veiledning av en ung for.sker. Forskningens emne er medisinsk høyst relevant fordi medisinsk sett er det ytterst uhåndterlig: behandlinga v kro.nisk smerte uten sikre medisinske funn blant kvinner, spe.sielt blant minoritetskvinner, og blant disse igjen kvinner fra muslimske land. -Kari Vogt, min egen forskning om følger av sosialt fortiet krenkelse tilsier at slik erfaring ofte kommer til uttrykk i smerte. Finnes i islamske samfunn legitime måter gjennom hvilke kvinner kan gi uttrykk for smerte -og inngår smerte i en foi·e- stilling om kvinners dyd og ærbarhet? ( ,. -0 ja, ialler høyeste grad. Men jeg må umiddelbart presi-sere: jeg sikter nå til shia, og jeg snakker om Iran. Sunn iogshia har ulike tradisjoner, sunn iog shia iulike land prakti.serer på ganske ulik vis både klage og ritualisert smerte. Det er viktig å gjøre dette klart. Det er viktig både for å kunne besvare spørsmålet med henblikk på kvinners offentlige smerteuttrykk og med henblikk på hvorvidt smerte kan knyttes til ære eller ikke, og da igjen spesielt med tanke på kvinner. -Siden du så sterkt uthever at det er viktig med avgrensning med henblikk på sted og religionsretning, gjelder det også for tid? Ja, hvis vi enes om at tid som forløp og prosess -slik som tra.disjoner blir bygget -er en måte å avgrense tid, og en annen måte er tid som aktuelle forhold enten her hos oss eller iandre land. Jeg mener vi må også trekke en grense mellom den tiden vi kaller tradisjon og den som handler om dagens politiske og kulturelle brytninger. Det skjer nemlig mye nå i Iran, og ting er istadig endring, ibetydelig endring til og med. -Kan man skjønne hva som skjer nå -og hvordan tradisjonelle betydninger skifter -uten å kjenne til hvordan tradisjonene er forankret? -Avgjort ikke. For å kunne drøfte hva som skjer ivåre da.ger, og hvordan dette kan tenkes å påvirke ritualenes betyd.ning, må jeg gå tilbake itid. Bare da blir det synlig hvilken mening som tradisjonelt har vært knyttet til gråt, klage og offentlige smerte. Og bare derfra, fra historien og tradisjo.nell religiøs praksis, åpner det seg innsikt idet komplekse og ganske forvirrende bilde man ser utfolde seg i dag når klage, sorg, gråt og smerte blir iscenesatt. -Med begrepet iscenesettelse sikter du tit at disse fenomener inngår i bestemte ritualer og ritualiserte sammenhenger? UTPOSTEN NR.7 • 2007 ILLUSTRASJONSFOTO: LEV DOLGATSHJOV Ja, offentlig klage og gråt er sterkt ritualisert. Det dreier seg om fenomener som alle får inn med morsmelken, så å si, altså allment kjente og godtatte uttrykk. Folk er så sterkt sosialisert inn idisse uttrykkstradisjoner at de kan bryte ut i gråt så det spruter, nærmest på flekken, som om du trykker på en knapp. Det forbløffer mennesker fra vestlige land. Offentlig klage og gråt tilhører grunnstrukturene idet sosi.ale liv i Iran, og disse er så sterke at de ikke blir utvisket eller opphevet av annen oppdragelse, for eksempel det å vokse opp ien kristen familie. -Hva betyr det å klage høylytt og gråte i feites kap med andre og i andres påsyn? Kari Vogt nøler litt med å svare, og det virker som om hun vurderer hvor hun kan anta at hennes samtalepartner har.sin «baseline». Det er åpenbart at spørsmålet røper «nai.vitet»iforhold til emnet, og at svaret må utformes med det for øye. Hun tar sikte på å begynne med begynnelsen. -Klagen og gråten er knyttet til ritualiserte personhistorier, helt fra islams opprinnelse. De handler om martyrdom, om ritualisert tragedie, de forteller om kvinners og barns li.delser, de inkluderer både menn, kvinner og barn. Man grå.ter over tragiske skikkelser slik som Imam Husayn og hans lille sønn Ali. Kari Vogt gir et lite riss over islams historie fra hendelsen ved Ghadir Kumm, et vanningssted hvor profetens følge rastet på veien hjem fra pilegrimsferden til Mekka i året 632. Der hendte det som oppfattes som profetens oppdrag til sin fetter og svigersønn Ali om å videreføre profetens oppgave. Slik blir Ali den første imam. Han blir myrdet i moskeen i Kufa iåret 66r. Ali og Fatimas sønn Husayn fø.rer arven videre, men han blir drept i et tragisk slag ved Karbala, der fienden nekter ham og hans menn og familie vann og til slutt dreper både Husayn og mange ihans følge. Til og med hans seks måneder gamle yngste sønn, Lille Ali, blir drept da faren ber om vann for sønnen. Derfor blir tør. ste og lidelse sentrale metaforer i shiaenes religiøse fortel- linger. Disse hendelser minnes iden årlige, ti dager varende m festen Muharram. Da gjennomføres prosesjoner hvor de troende påfører seg smerte. Det oppføres pasjonsspill til minne om Husayns lidelse som handler om den rettferdigeslidelse og om skyld og soning. Med klagen og gråten kan både menn, kvinner og barn vise, at de har evne til å sette seg inn iandres lidelse og tragedie, altså at de har evnen til empati. Dessuten er gråt og klage ut.trykk for skyld for ikke å ha hjulpet eller å ha komme til unnsetting. Derfor representerer uttrykkene kilder for anerkjennelse. -Blir kvinnene anerkjent for en rolle etterfunksjon som «gråte.koner», elter kan kvinnerfå anerkjennelse for sin egen smerte? Det finnes prominente og sterkekvinneskikkelser iislam som har en betydelig vekt som forbilder for muslimske kvinner. Blant dem er Umm Salama, en av profetens hustruer. Men fremfor alt står Fatima, profetens datter, og Zaynab, imam Husayns søster, som modeller og som eksempler for tragiske kvinneskikkelser. Fatima mistet sin far, profeten, og sin mann Ali. Hennes lidelse representerer kvinners lidelser. I hennes skikkelse finnes trøst for kvinner som mister sine. Hun tilbyridentiefikasjon. Knyttet til Fatima kan kvinner uttrykke egen lidelse ibåde ritualisert og legitim form. Sliklidelse er kilde til både anerkjennelse og ærbarhet, altså sosial respekt. Kari Vogt snakker fort og engasjert. Dette er helt åpenbart ba.salkunnskap i hennes store og kompliserte kunnskapsfelt. Hennes differensierte og intense fortrolighet med et stoff som er like fremmed som kinesiskfor hennes samtalepartner, blir tydelig. Det er faktiskikke lett å holde «notatskritt» med for.telleren. Notatene har forlengst fortrengt og sprengt den på forhånd foretatte tredelingen av notatblokken under spørs må. lene: inngår smerte ien forestilling om dyd og ære, ikjønnet presentasjon av lidelse, ide tillatte uttrykkfor det forbudte? Ja,kvinner kan skrive og tolke sin smerte inn i den store, religiøse sammenheng gjennom profetens datter, Fatima al-Zara, Fatima den strålende. Som Alis ektefelle og mor til en ætt av frelsere er hun blitt gjenstand for store æresbevis.ninger. Hennes fødsels-og dødsdag markeres over hele den shia-muslimske verden, og hun tilskrives de samme over.naturlige egenskaper som sin ektefelle og sine sønner. Hun er en av «de fjorten rene sjeler» sammen med profeten og de tolv imamene. Hun er som de tretten menn ufeilbarlig,allvitende og uten synd, ifølge shia-teologene. -Dette gir meg assosiasjoner til fenomener knyttet til Maria, Jesu mor, og hennes betydning for hvordan kvinner i Latin.amerika kan vinne både ære og anseelse gjennom Lidelse som likner på Marias, altså gjennom å miste barn, spesielt sønner. Kan man tenke i analogier her? KVINNER , ISL AM OG SMERTE -Ja, så avgjort. Fatima fremheves som den gode mor og hustru. Hun fremstilles som en islamsk Maria-skikkelse og som et forbilde på moderskap og kvinnelighet, og forbin.delsen mellom Fatima og Maria, Jesu mor, understrekes også i mange mytiske beretninger. Begge fremstilles også som sørgende mødre. Også imam Husayns søster, Zaynab,er sentral. Hun ble tatt til fange ved slaget nær Karbala. Hun vitnet som fange foran den onde kalif Yazid. Hennes vitnesbyrd fikk stor betydning for at hennes brors verk kunne videreføres. Hun reddet på denne måten islams sak. Innen shia er hele imam-ætten hellig, kvinner som menn. Og at flere kvinner i Alis slekt har en fremtredende plass, er et særtrekkved shia. -Denne lange tradisjonen av ritualisert gråt og smerte, av pa.sjon og medlidelse, av identifisering og empati med martyrerne, skiller den mellom fysisk og metafysisk smerte? -Den handler så mye om begge deler, altså voldsom og voldelig død og tragiskog smertelig tap som følge av disse, at mytologiene ikke vektlegger skiller.Tørste som en «histo.risk» hendelse knyttet til drapet på Hasayn, Lille Ali og mange andre, er både en fysisklidelse som alle mennesker, og spesielt de som lever ivarme strøkmed ørkenpreg, kjennerpersonlig og kroppslig. Tørsten representerer også lengten et.ter rettferdighet. Lidelsens og pasjonens aspekter, altså både opplevd smerte og bevitnet smerte, blir jo også iscenesatt som selvpåført smerte under Muharram-prosesjonene. Også vår vestlige kulturkrets kjenner dette helt inn ivår tid, ikke sant? Kari Vogt tar en tenkepause før hun introduserer de en.dringer som den senere politiske utvikling i Iran har med.ført for både betydning og praksis av felles gråt og klage.Med utgangspunkt i Muharram-budskapet om undertryk. kelse og lidelse har ideologisering av tradisjonene siden 1970-tallet medført nye tolkninger. Karbala, som før be-tydde passiv sorg, ble til aktiv kamp for Husayns idealer. Den gode strid, før et personlig engasjement, ble til en opp-ga ve for hele samfunnet. Slik ble Muharram-prosesjonene til politiske manifestasjoner. Husayns skjebne ble tolket på nytt og budskapet ble politisert. Det førte til at martyriet ikke lenger var forbeholdt de syndefrie og rene imamene. Martyrdøden som tidligere ikke ble hyllet som militær hel.tedåd, ble nå knyttet til krig, den hellige krig, jihad. Martyr.idealet om den ultimale menneskelighet som handler om å gi sitt liv for den gode sak, dette idealet ble politisert og bud.skapet ble omtolket til martyriet som snarvei til paradiset. Med en paradis-nøkkel iplast rundt halsen ble tusenvis av unge menn og barnesoldater sendt til slagmarekene og minefeltene ikrigen mellom Irakog [ran som varte iåtte år, fra I98I-88. UTPOSTEN NR .7 • 2007 KV IN ER, ISLAM OG SMERTE -Men forsvant de gamle betydningene helt eller eksisterte de tradisjonelle og de radikalt politiserte tolkningene side om side? Igjen lager Kari Vogt et konsentrat av Irans religions-og idehistorie, nå fra 1925, da Reza Shah kom til makten, en sterk beundrer av Atatlirks reformlinje i Tyrkia, og derfor stadig mer en fiendefigur for Irans geistlighet. Han sønn, Muhammad Reza Shah, en eksplisitt provestlig innstilt Pahlavi, provoserte presteveldet enda mer. Han søkte i svært liten grad råd hos landets geistlighet. Den mest tyde.lige tenker og skribent som uttrykte sin kritikk mot den sit.tende monark, om enn i begynnelsen ikke mot monarkiet, var en av de ledende shia-teologer, Ruhollah Khomeini. Khomeini formulerte stegvis en begrunnelse for den retts.lærdes rett til makt. Dette ble presteskapets politiske legiti.mering etter revolusjonen, og med det ble prestene den is.lamske republikkens «rettmessige» ledere. Med presteskapet som både politisk og åndelig ledelse gjen. vant gråte-, klage-og smertetradisjonene sin prestisje. Men derved blir det å ta avstand fra disse ritualer alltid også en politisk opposisjonell handling, uansett om den er ment slik eller ei. Dessuten blir ritualene ansett som «for folkelige» av enkelte grupper. Men i den ritualiserte klage kan også mye frustrasjon finne sitt legitime om enn ikke adekvate ut.trykk. Slik sett forener ritualene nå fenomener i form som representerer totale motsetninger i innhold. Og det er ikke UTPOSTEN NR.7 • 2007 godt å si hvordan dagens iranere til enhver tid klarer å holde de ulike betydningene fra hverandre-og om de faktisk gjør det. Det er mote blant rike familier å invitere til gråtefester med predikanter tilstede. Å være invitert oppfattes som smigrende. Man gjør altså det sosialt aksepterte -og mener muligens noe helt annet med det. -Jeg undres litt hvordan mennesker som vokser opp i en slik smertetradisjon finner seg tilrette med den "objektive" smerten i den vestlige biomedisinen. Og særlig tenker jeg jo på den stigmatiseringen som følger med en smertepresenta.sjon som medisinsk teknologi ikke kan bekrefte eller som blir stående som «bare subjektiv» og derfor ved definisjon tegn til somatiseringslidelse, hvilket er en diagnose i klassi.fikasjonen av mentale lidelser. Det er et interessant emne. Dette burde noen forske på. I det vi har kommet så langt, må vi skilles. Jeg takker for en givende samtale. Evt. spørsmål og kommentarer kan rettes til: anlui-l@online.no