Norges største trossamfunn.

ALLMENNMEDISINSKE KOMPROi\!ISSER Norges største trossamfunn AV PERNILLE NYLEHN Statskirka har 83 prosent av befolkningen som medlem.mer. Helsevesenet har oss alle. Vi danker ut kirka på alle områder: De har 8000 ansatte, vi har 300000. Det er 6,7 mil.lioner besøk på gudstjenestene omkring i landet. Haha: bare fastlegene har 21 millioner henvendelser pr. år! Det har ikke alltid vært sånn. Rundt 1920 var det ca. 1300 le.ger, og 800 prester. Nå er det hhv 19000 og 1300. Besøkstal.lene fra den tid lar seg ikke oppdrive, men sannsynligvis lå kirka godt foran, med obligatorisk gudstjeneste hver søn.dag. Vi har 27 leger per prest. I en del katolske land er forskjel.len mye mindre, i en del u-land nærmer det seg 1 :1. Selvføl.gelig. De har jo for få leger. Men kanskje vi har for få pres.ter? Sammenligningen er selvfølgelig søkt. Teologi handler om tro, medisin om kunnskap. Men det har ikke alltid vært slik. Graver vi bakover i medisinens historie finner vi mindre og mindre vitenskap og kunnskap, mer og mer ritualer og ma.gisk tenkning. Den deskriptive makroanatomien var tidlig langt framme (det er relativt lett å skjære opp mennesker og se hva som er inni) mens fysiologi, biokjemi og mikrobio.logi er mer nymoderne. Enda seinere kom reell kunnskap om diagnostikk og behandling, for ikke å si holdbare forsk.ningsmetoder som kan vise at noe virker. Fortsatt vet vi ofte ikke hv01for det virker. Det tidlige medisinske kunnskapsgrunnlaget var bl.a. teo.rien om kroppsvæskene -flegma, blod, gul galle og svart galle -som årsak til de fleste sykdommer. Mesmers dyriske magnetisme, homeopati (Hahnemann var lege) og Stahls animisme, bare for å nevne noen få. Behandlingen kunne være årelating, isbad, tarmskylling, og tilførsel av bl.a. brom, arsenikk, antimon og kvikksølv. Hvis noe tilsynela.tende virket for en sykdom, prøvde man det ut på alt. Ana.tomien hadde gjort store framskritt, men kirurgene lot seg UTPOSTEN NR .8 • 2007 Pernille Nylehn Cand.med fra Bergen 1998. Spesialist i allmennmedisin. Sideutdannelse i gynekologi, psykologi og nordisk. Fastlege ved Orstad legekontor i Klepp. Webredaktør Af, NFA og KUP. Praksislærer ved universitetet i Bergen. ikke affisere av det. De fortsatte som før. Helte kokende olje i sår, for eksempel. Han døde, det er sant, men Febren ham forLod. (Holberg) Noe av dette er ikke veldig lenge siden. Årelating var en vanlig behandling i Norge langt ut på 1800-tallet. Både teori og evidens for behandlingen var fraværende. Men man trodde. Både legene og pasientene trodde. Det var først på 1900-tallet den kliniske medisinen begynte å bli et noen.lunde vitenskapelig fag. Litt lobotomi på 50-tallet, men skitt. Dette er ikke enestående for medisinen, bevares. Andre akademiske fag har gått gjennom en lignende utvikling. Ulike teorier -eller trosretninger, om man vil -har avløst hverandre, og det har vært blodige strider om hvem som hadde den rette viten. Man kunne bli henrettet for å mene noe annet enn yppersteprestene, enten de var religiøse eller vitenskapelige. Lenge var de to ett, i den forstand at viten.skapen måtte føye seg inn under teologiens lover. Men medisinen er et fag som har tradisjon å utvikle seg langsomt og motvillig. Et påfallende trekk er tilnærmet fra.vær av fagkritikk. Man bruker forsvinnende lite tid i grunnopplæringen på å diskutere fagets vitenskapsgrunn.lag, styrker og begrensninger. Naturvitenskapens fortreffe.lighet blir tatt for gitt. Kan det finnes noen annen sannhet? Det er riktignok noe diskusjon om premisser og kunn.skapsgrunnlag. Det finnes antydning til tvil om at dobbelt.blinde randomiserte case-kontrollstudier kan gi endelige svar som faktisk er til nytte, men den diskusjonen er for. A L L 1\1 E N N M E D I S I N S K E K O M P R O M I S S E R holdsvis spak. Og mange medisinere praktiserer fremdeles etter andekdote-og tradisjonsmetoden, og kaster ikke bort tida med å trekke sannheten i tvil. Vi tror jo ikke på magi lenger. Ikke sånn. Nå tror vi at bare vi trenger langt nok inn i detaljene, cellene, reseptorene, finner vi sannheten. Bare vi lager studier som er store og stringente nok vil vi kunne bevise hva som er rett og galt. Men den forvokste hjernen, som rommer alle slags tanker og forestillinger og drømmer, forstår vi fremdeles lite av. Hva er det egentlig som forårsaker depresjon? Noe med re.septorer. Serotoninnivåer. Arv. Men hvorfor får noen kluss med den serotoninen mens andre går fri? For hver gang vi har trengt et stykke til innover i materien finner vi et nytt spørsmål. Cellene, molekylene, atomene er som universet: Like uendelige, like ufattbare. Vi årelater fremdeles, ikke for å kurere, men for åta prøver. Og selv om vi burde vite hvor mye usikkerhet og målefeil som hefter ved prøvene, krysser vi i vei på skjemaene og sender dem inn. De aller fleste prøver, både i allmennprak.sis og på sykehus, er mer rituelle enn nyttige ... men det fø.les godt å gjøre noe. Og pasientene er gladere jo flere prøver vi tar, for da blir de skikkelig undersøkt. Vi tar 10000 «re.umatismeprøver» årlig, for å finne roo personer med ledd.gikt. Ofte tas prøvene mange ganger av samme person, ofte etter ønske fra pasienten: «kanskje de slår ut nå?». De øn.sker å komme inn i folden blant dem som har noe skikkelig, noe naturvitenskapelig påviselig. Selv om det verken fører til frelse eller helbredelse. De beste ritualene er i sykehusene. Innkomstjournalen! Pasientene ligger i lange køer i mottaket og venter på en ung og sliten lege som spør og lytter (på hjertet, altså) og klemmer og banker. Pasienten årelates og skysses videre. Etterpå sitter legen i en krok og mumler latinske remser inn i en diktafon: Det er ikke exantem, glandelsvulst elter icterus. Memento mori. Sonor perkusjonslyd. Mea culpa. Egale pupil.ler. Neste morgen resiteres journalen for kollegiet. Imens går pasienten sin kanossagang mellom røntgen.undersøkelser og gastroskopier og korridorsengen, skrives så ut med noen flere medisiner og et uleselig skriv i handa. Friskere? Tja. Men ritualene var det ingenting å si på. PC Jersilds Babels hus (enda en bibelsk allusjon) kom ut i 1978. Den er like aktuell nå. Selv om vi faktisk står hjelpeløse overfor mange av lidelsene vi møter finner forskningen stadig nye potensielle sykdom.mer, flere grupper som bør inn i Helsevesenets trygge favn. Tabloidene slår det villig opp på førstesiden: Man kan ha uerkjent nyresvikt, uerkjent prostatakreft, uerkjent diabe.tes, hemmelig hypothyreose og latent depresjon. En studie har faktisk vist at mange babyer lider av depresjon. Sykdom, skader og uførhet er neppe det første du tenker på før studiestart i utlandet. Det burde det være. (Dagbladet) Det er gode grunner til at tabloidene elsker helsestoff. Det er nemlig ikke bare helsepersonell som tror på helsevesenet. Alle gjør det. Alle vil vi gjøre det vi kan for å sikre oss evig liv ... neida, ikke sånn direkte. Men likevel. Det er også gode grunner til at tabloidene ikke lager over.skrifter som dette: «Åtte av ti synder uten å vite om det». De fleste ville smilt. Ingen ville bestilt ØH-time hos presten. Trenger vi absolusjon kan vi få det hos legen: Nei, du har ikke kreft ... men du røyker. Sier legen med et mildt irette.settende blikk (ikke fordømmende, for vi vet at kjødet er skrøpelig). Gå hjem og synd ikke mer, be tre Ave Maria i kveld, ta denne brosjyren om KOLS. Pasienten går lykkelig hjem og fortsetter å røyke. Helvetet, altså sykdom og død, er utsatt inntil videre. Ny bekjennelse, unnskyld, kontrott, om tre måneder. Kirkedepartementet er blitt tannløst, og driver mest med fotball og lotterier. Det er Helse-og omsorgsdepartementet som har tatt over evangeliet, og sprer det glade budskap i form av smittevern, rusreformer, «raskere tilbake» og er.næringskampanjer. Den rådende katekismen er at alt skal løses ved helsetiltak: Fedme, depresjon, overgrep og feiler.næring. Vi lager nasjonale strategier og handlingsplaner. Ta denne sprøyten. Ta denne pillen. Ta denne kalk. Kom til kompetansesenteret. Før sendte vi misjonærer. Nå er det helsepersonell som skal befri de fattige og uvitende fra lidelse og vantro, unnskyld, vanhelse. At det er mer grunnleggende politiske strukturer som ligger til grunn for lidelsene er en annen skål. Vi sysler fremdeles med gifter, om ikke så ille som antimon og kvikksølv. Sta tiner til alle, helst stor dose. Albyl-E til fol.ket. En stund lå frelsen i cox2-hemmere, takket være dyk.tige emissærer fra legemiddelindustrien. Helt til syndefallet kom. Alle livets vanskeligheter finnes det medisinske forklaringer på. I hvert fall medisinske navn. Før fantes weltschmertz, som betyr «tristhet over livets elendighet». Et vakkert ord. Nå heter det F33.2: Tilbakevendende depressiv lidelse, aktuelt episode alvorlig, uten psykotiske symptomer. Takke meg til weltschmertz. UTPOSTEN NR.8 • 2007 . \ L L M I. 1': N M E D I S I N S K E K O M P R O M I S SE R Mennesket er et religiøst vesen. Det hjelper ikke å nekte på det, alle kulturer har en eller annen form for religion. Det må være en grunn til det. Vi finner den ikke i DNAs base.par, men kanskje er religion en biologisk nødvendighet, for å få oss til å holde ut elendigheten. Religionene fokuserer på noe annet, noe hinsides, og håpet om evig lykke bare man ber til de riktige tidene og følger ri.tualer og regler. Det er ikke lett: Vi er ansvarlige for eget liv og frelse, men samtidig utstyrt med drifter og egenskaper som gjør det nesten umulig å etterleve reglene. Og selv om vi klarer det, er vi ikke sikret, for bakom sitter Gud og har uransakelig det siste ord. Religion er -ofte med rette -beskyldt for å holde mennes.ker knuget i sin fattigdom, sykdom og undertrykkelse. Budskapet er, i siste instans, at menneskets lodd er å avfinne seg med skjebnen og håpe på et hinsidig liv uten smerte. Det er jo en mestring det og: vokser man opp i slummen og mor dør av AIDS før man er fem og man må plukke maten i de rikes bossdunker, er det forståelig at man lengter mot en an.nen verden. Det vil neppe hjelpe å slå i bordet og forlange reint vann og ytringsfrihet. Da tar man heller en tur i kirka og synger ut sin sorg og sinne. Den vestnorske pietismen var også godt tilpasset sin tid: bøndene slet og strevde og sultet. Like greit å tro at jo verre man hadde det her, jo mer ville man bli lønnet i himmelen. Like greit å forby glede, den var knapt oppnåelig lell. Troen på vitenskapen og helsevesenet er kanskje like lam.mende. Vi tror på noe utenfor oss. Noen som kan reparere og lindre. Vi håper på et dennesidig liv uten smerte, bare vi følger budene og går til pres ... Legen med jevne mellomrom. Da kommer vi til helsehimmelen. Kanskje. Bryter vi bu.dene havner vi i helsehelvetet. Kanskje. Men man kan få kreft selv om man har levd helseuklanderlig. Røykere kan leve til de blir nitti. Fanden sitter bakom og har siste ord. Vi må altså også avfinne oss med vår skjebne. Vi klarer ikke kontrollere livets iboende djevelskap. Vi kan be litt: Frels vårt legeme. Led oss ikke ut i fristelse, og fri oss fra nikoti.nen. Hvis vi forutsetter at tilliten til helsevesenet til en viss grad er avhengig av tro, begynner vi å få et alvorlig problem. Budskapet er blitt så relativistisk og fragmentert at vi knapt vet selv hva som er riktig. Yppersteprestene slåss som aldri før, og budskapene endres for hver uke. Ikke en gang ko.lesterolet er de enige om. Hvordan skal man oppnå frelse under slike forhold? Det er flere og flere tvilere som søker seg til andre trosret.ninger -homeopati, kinesiologi, healing, akupunktur, fot.soneterapi. Hvordan i all verden kan opplyste mennesker fornekte naturvitenskapen og gå tilbake til førmedisinske retninger? Alternativbevegelsene er smarte: De tilbyr få, men slagkraf.tige budskap, og panacea: en forklaring for alt, og en kur for alt. Meridianene dine er i ulage, det løser vi ved å stikke her. Immunforsvaret ditt er svakt, ta denne pillen som er så for.tynnet at den aldri gir bivirkninger og samtidig så forster.ket at den virker som den skal. Jeg ser på føttene dine at det er noe galt med leveren din, det løser vi ved å trykke her. Det kan vi smile av. Vi med våre serotoninreseptorer, som vi knapt forstår selv. Vi har jo oppnådd mye. Vi har taket på infeksjonssykdom.mer, hjertesykdom, en del kreftformer. Levealderen øker jevnt. Men lidelsens sum synes å være konstant: Nå har vi vondt i kroppen og vondt i sjelen. Stadig kommer det uro.vekkende rapporter om økende antall psykisk syke. Visst.nok har 20 prosent av barn og ungdom til en hver tid en psy.kisk lidelse. Man kan diskutere tallene, hvordan studien er konstruert, om man skiller tilstrekkelig mellom lettere og alvorligere psykiske lidelser, om man skiller mellom livets smerte og «ekte» psykiatrisk sykdom. Men si at det stemmer at så mange er psykisk syke, etter nå.tidens definisjon. Er det et medisinsk problem? Er det kan.skje uttrykk for en normaltilstand? De fleste mennesker lider under noe, om det er fattigdom eller undertrykkelse eller epidemier. Vi har det så gu lt at det eneste vi har igjen er den indre smerten. Weltsmertz. Jeg har ofte denne drømmen: Jeg gråter Lenge i mørket, men så letter det, jeg kjenner at det fins redning. Jeg vandrer opp over fjellet og sotgLøst utfor stupet. (Aksel Sandemose) Evt. spørsmål og kommentarer kan rettes til: pernille.nylehn@isf.uib.no UTPOSTEN NR.8 • 2007 FOTO: C REGIN HJERTHOLM