Hva betydde Utposten for utviklingen av allmennmedisin som universitetsfag?

Hva betydde Utposten for utviklingen av allmennmedisin som universitetsfag? m Hva betydde Utposten for utviklingen av allmenn.medisin som universitetsfag? Aktørseminar, Oslo, 29. september 2008 AV HARALD SIEM, en av Utpostens tre stiftere, nå i Helsedirektoratet Utposten er et perspektiv på helsevesenet. Pers pek ti vet har variert med redaktører gjennom tidene; det begynte i Ytre Romsdal, hvor tre nabodistriktsleger tok initiativet. Utposten ble til på kjøkkenbenken på Aukra tidlig på vin.teren 1972. Vi skrev strimler, klippet og limte inn på forma.terte ark som ble sendt til Lobo i Oslo. Det hører med en anekdote: Første nummer ble borte i posten, så etter å ha gått og ventet på den førstefødte i noen uker måtte vi lage det hele på nytt. I første nummer slo vi fast at kontaktbehovet med kolleger var nøkkelordet bak initiativet. Ord som faglige fellesinte.resser, meningsbrytninger, verdifulle erfaringer, ingen sak er for liten. I ettertid vil jeg si at det var et ønske om å bygge en bedre kontekstforståelse som drev Tore Rud, Per Wium og meg, som redigerte bladet de fem første årene, med god hjelp av blant andre Halvor Denstad, Ansgar Aasen, samt ektefel.ler, sekretærer og andre. Den akademiske «medisinen» på seksti-tallet var preget av sykdomspanoramaet på sykehus, for ikke si universitetssykehus. Men vi så det fra en annen side. Det folk flest feilet så en ikke på sykehusene, mens vi møtte folk flest hele tiden. Turnuskandidatene hadde ikke lært å skylle ut ørevoks, de hadde ikke hørt om plukking av forstenet avføring. Oppgavene overfor befolkningen gikk over tid, sykehusene så episodene, men urinveisinfeksjo.nene varte måneder og år og primærlegen skulle forholde seg til en befolkning som var og ble. Primærlegen sto for tje.nester som var kontinuerlige, omfattende, personlige og forpliktende, som et ideologisk manifest slo fast i 1977. For oss gjaldt det mer å bygge et fag enn å bygge et akade.misk fag. Forløpere hadde vært Trykk Og Press, og ABC- gjengene på sekstitallet. Kringlebotten komiteer og Stortingsmelding nr 85 1970-71 om Helsetjenesten utenfor sykehus, fulgt opp av nr. ni noen årt etter, om et regionali.sert sykehusvesen, dere husker LEON prinsippet, lavest effektive omsorgsnivå. Og avgjørende var også ANSAs medisinerutvalg og kurs for offentlige leger 1971. Det var mange som ville bygge «helsetjenesten utenfor sykehus» om til allmennmedisin og senere også samfunns.medisin, som den gang het offentlige legeforetninger. Ideen om et blad kom under kurs for offentlige leger 1971 hvor deltakerne utviklet en selvbevissthet av de sjeldne -det var ikke greit for dem som kom og skulle undervise om skole.helsetjeneste eller steriliseringsloven. Allerede det første året hadde vi et forskningsnummer hvor Ivar U. Rosenberg, Bjørn Øgar, Per Fugelli"og redaksjonen ga sine bidrag. Den akademiske utviklingen fikk likevel ulik mer næring fra Instituttene for allmennmedisin og VEAP-rådet (Videre og etterutdannelse for allmennprakti.serende leger) utover på syttitallet. Utposten skrev om huslige ting, tips fra praksis, legevakt, timebestilling, Nitter-kuren og Henrik Seyffarth, miljømedisin, men leverte også krasse utfall mot spesialisters opptreden i pres.sen og reisebrev fra eksotiske strøk. Et mål var å styrke selv.tilliten blant primærlegene. Utposten skrev flere brev fra distriktnissen til sentrale helsemyndigheter, hvilket etter sigende ble godt mottatt også der. Det var bevisst naive betraktninger over seg selv og over forvaltningen, en slags H. C. Andersens betraktninger over keiserens klær. UTPOSTEN NR .7 • 2008 Blad for TEMA ETTERUTDANNELSEN .j/,neriri· og . samfur111s.medisiri . ""__________ ..,_7 Utposten før og nå. helsearbeid 1969 utilrbeidet venter påsin siste hånds::1 et manuskript den kan trykkes og distri. bueres. VI s Og vi skrev om primærlegenes arbeids.situasjon. Her kom vel det første bidrag VENTER For manJe 2 års ventet:; kan kansJc:. også til akademisk allmennmedisin, Per men synes lang de fieste1 å vente. Noen :: i stand til / begynt å b Wium ledet et arbeid om distriktslegens r imidlertidekYmre veilederen ikke l for: arbeidstid, og legens og ektefellens seg at enger ' være aktue11 når skal blir trykt. arbeidssituasjon. Hovedproblemet ::: .ndelig var Vi ve r og ble underbemanning og lav status. Nattevakt, snørr og tårer. Jeg tror Utposten var med på å skape grunnlag for de store forbedringer som kom på 1970-tallet, først og fremst gjennom en sterk satsing p. videre-og etterutdanning, etter hvert også ved bedre legedekning. Tema i tiden var da også fastlønn til leger i Utkant-Norge (og på Stovner i Oslo), men her hadde Utposten ikke noen direkte rolle. En skal huske på at helsetjenesten, ikke bare legetjenesten, fikk en rivende utvikling på denne tiden. Vesentlige fakto.rer var utbygging av sykehjem og hjemmesykepleien. Men så kom Kommunehelseloven i 1984-Vi hadde argumentert sterkt for at helsetjenesten utenfor sykehus skulle få et posi.tivt innhold, og legges under offentlig ansvar, men det kompromiss som kom var, av hensyn til det kommunale selvstyret og avlønning av private leger, et ulykkelig kom.promiss. Det rev grunnlaget bort fra en helhetlig helsetje.neste. Utpostens røst i denne forbindelse var ikke sterk. Og det skyldes kanskje det som er Utpostens styrke og svakhet: Da vi ga fra oss redaktøransvaret til Aage Bjertnæs og Martin Holte ble følgende imperativ lagt ned: De nye redaktørene skal drive bladet i fem år. De får hele kassa, og alle rettigheter. Men de skal finne nye redaktører etter det, og gi dem samme betingelser. Til nå har vi sett åtte redaksjonsteam, i alt 47 redaktø. rer. Det har gitt fornying hele tiden, men kanskje ikke god oppfølging på alle saker. Vi var nok mer utfordrende de første ti årene, nå er bladet blitt bredere, penere, større og meget mer leseverdig. Av listen over 47 medlemmer i redaksjonsgruppene er mange gått inn i akademisk medi.sin, og en har til og med erobret sjefstolen i Tidsskriftet. Men, heldigvis, mange har også blitt ved sin utpost. Og det er kanskje gjennom prinsippet om at intet var for lite, lav.terskeltilbudet som en vil si i dag, at Utposten hadde sin største betydning i retning av akademisering av faget, mange vågde seg utpå med pennen for første gang. Norge ligger langt framme i internasjonal sammenheng når det gjelder primærhelsetjeneste. Vi hadde PHC i Norge før Alma Ata erklæringen i 1978, for nøyaktig 30 år siden. Vi har sterke allmenn-og samfunnsmedisinske miljøer ved universitetene. Men om Utposten har hatt stor betydning, liten betydning eller ingen betydning for den akademiske utvikling er vanskelig å måle. Evt. spørsmål og kommentarer kan rettes til: harald.siem@helsedir.no UTPOSTEN NR .7 • 2008