Samhandlingsreformen – hva forventer legene?

Samhandlingsreformen – hva forventer legene? ill Flere fastlegar og økt IKT-satsing Fleire fastlegar er eit sentralt element i styrkinga av kommu.nehelsetenesta. Det er ønsk ja å auke talet på fastlegar med 50 prosent. Det er mellom anna tatt til orde for at meir tid skal brukast på allmennmedisinsk offentleg arbeid, deltaking i rehabilitering samt arbeid i lærings-og meistringssentra. Kompetansebyggjing for å styrke portnerfunksjon og vurde.ringskompetanse på legevakt er også nemnt, samt sterkare kommunal styring av både fastlegen sine offentlege oppgåver og den kurative verksemda. Eit viktig og visjonært tema i reformen er satsing på IKT. Målsetjinga er at elektronisk kommunikasjon skal vere den normale måten å utveksle informasjon på. Regjeringa vil satse på å styrke styringa av feltet, vurdere å innføre tidsfris.ter for oppkobling til norsk helsenett og utgreie utvikling av ein nasjonal kjernejournal. Dette skal vere ei IKT-løysing med ei avgrensa mengde kjerneopplysningar om pasienten, informasjon som autorisert helsepersonell kan få tilgang til. Endra oppgåvefordeling? Hovudpoenget med samhandlingsreforma er altså at det over tid må utviklast eit betre samarbeid mellom dei ulike aktørane i helse-og omsorgstenesta. I gjennomføringa av reforma skal det etter planen leggjast vekt på langsiktigheit, og at endra oppgåvefordeling mellom kommunene og spesi.alisthelsetenesta må skje kontrollert. Når kommunene skal påta seg nye oppgåver, er det meininga at kompetanse-og rekrutteringsmessige føresetnader skal vere på plass på føre.hand. Det skal også sørgjast for at kommunene får dei naud.synte midla til å kunne gjennomføre tiltak. Målsetninga er at oppfølgjande lovproposisjonar skal fremjast i 2010 og kom.munal medfinansiering av spesialisthelsetenesten skal vere på plass i 2012. Stortingsmeldinga har mange gode intensjonar og ei rekkje konkrete tiltak er føreslått, og dersom alt vert gjennomført vil det medføre omfattande endringar i helsevesenet si orga.nisering. Tidlegare reformer har som nemnt ikkje løyst problema dei var tenkt til. K va kan så gå gale denne gongen? Kompetansemangel i kommunene kan bremse arbeidet. Mange bekymrar seg for den økonomiske biten. Å få til sam.arbeid med fastlegane er sjølvsagt viktig, og signala om ster.kare kommunal styring over både arbeidsmengde og arbeidsform, er kontroversielt. Forskning viser dessutan at fleire fastlegar kan få motsett effekt på trykket i høve ti 1 spesialisthelsetensta, enn det som er intendert, idet fleire til.viste pasientar i sum går opp. Primærførebyggjing på indi.vidnivå versus folkehelsearbeid på befolkningsnivå, er også eit tema til diskusjon, for vert vi eigentleg friskare av at fleire fastlegar forte! oss kva som sunt og usunt? Kanskje må poli.tikarane her ta styring på eit heilt anna nivå i samfunnet? SAMHAN I dette nummeret av Utposten omtales hovedpunktene i samhandlingsreformen som ble lagt frem tidligere i år. Hva mener så legene om innholdet i stortingsmel. dingen -og hvilke endringer kan man forvente eller håpe på? Vi har bedt seks kolleger i ulike stillinger og landsdeler om å meddele sine synspunkter ved å besvare følgende spørsmål: 1. Hva anser du som hovedpoenget med samhandlingsreformen? 2. Hvilken gjennomslagskraft tror du reformen vil få? 3. Hvilke endringer forventer du i norsk helsestell etter samhandlingsreformen? 4. Hvordan kan reformen få konsekvenser for din legehverdag og din arbeids.arena? Trond Egil Hansen Overlege ved Longyearbyen sykehus, Svalbard og leder av Al/mennlegeforeningen I. Stortingsmeldingen har undertittelen «Rett behand.ling-på rett sted-til rett tid». Det er vanskelig å være uenig i det. Det er også lett å være enig i de hovedutfor.dringene samhandlings.reformen peker på: at pasi.entenes behov for koordi.nerte tjenester ikke be.svares godt nok (fragmen. terte tjenester); at tjenestene preges av for liten innsats for å begrense og forebygge sykdom; at demografisk utvikling og endring i sykdomsbildet gir utfordringer som vil kunne true samfunnets økonomiske bæreevne. m DLINGSREFORMEN hvaforventer legene? Så langt, så vel. Dette må gis tilslutning. Reformen er imid.lertid svakere på forslagene til løsninger. Noen av hoved.grepene vil kunne gi bedre helsetjenester, så som større grad av pasientmedvirkning, styrking av kommunehelsetjenes.ten for i større grad å oppfylle LEON-prinsippet samt bedre og mer helhetlige pasientforløp. I samhandlingsreformen er dette imidlertid omtalt som tiltak ikke bare for å gi bedre helsetjenester, men også for å begrense utgiftsveksten i hel.sevesenet. Det er lite realistisk. Stortingsmeldingens tro på forebyggende tiltak i helsevese.nets regi er sterkt overdrevet. Forebyggende og helsefrem.mende arbeid må omfatte beslutninger og tiltak i alle samfunnssektorer, og kan føre til at flere holder seg friske lengre, men kan ikke forventes å gi innsparinger i helse.vesenet -verken på kort eller lengre sikt. En styrking av primærhelsetjenesten må dessuten i første omgang forven.tes å gi et større henvisningsvolum til spesialisthelsetjenes.ten, ved at pasienter som har behov for spesialisthelse.tjenester blir identifisert raskere. Kommunal medfinansiering av spesialisthelsetjenesten vil også bli en svært krevende øvelse. Det er stor sannsynlighet for at dette blir «svarteper»-penger. Midlene blir kanalisert gjennom kommunen, men kommunen vil i realiteten ikke ha noen råderett over disse pengene, da pasientenes rett til spesialisthelsetjenester må oppfylles. Kommunen vil få et rasjoneringsansvar som blir umulig å ivareta. 2. Jeg tror at samhandlingsreformen vil bli fulgt opp med videre utredninger, og at resultatene av disse utredningene vil avgjøre reformens gjennomslagskraft. Mange av til.takene er lite konkretisert i stortingsmeldingen. Om refor.men bør få gjennomslag, kommer an på om disse utredningene munner ut i virkemidler som faktisk gir de resultatene som ønskes. Det er et viktig anliggende å få de ulike ledd i helsevesenet til å fungere godt sammen til pasi.entens beste. Det krever enighet om ansvars-og oppgave.deling, og kapasitet og prioritering må være avstemt hos de instanser som skal samhandle. Det betyr at slagordet «ingen nye legestillinger i spesialisthelsetjenesten» må legges vekk, da også områder i spesialisthelsetjenesten med kapasitets.svikt må styrkes. Primærhelsetjenesten trenger en robust spesialisthelsetjeneste å samhandle med. Vi trenger finansieringsordninger som fremmer kvalitet og gode prioriteringer i hele helsetjenesten, herunder sam.handling til beste for pasienter med sammensatte behov. Noen av insentivene som samhandlingsreformen nevner, vil være direkte destruktive -som en dreining av finansie.ringsordningen for fastlegeordningen i retning av mer uttelling på basistilskuddet og respektivt mindre på takster. Det vil pasienter med store behov for legetjenester tape på. 3. Også her vil svaret bero på resultatene av de videre utred.ningene som stortingsmeldingen legger opp til. Eventuelle endringer vil neppe skje med det første, men etter hvert. Som nevnt tror jeg at innsparingene som meldingen antyder, aldri vil komme. Det kan bringe reformen i miskreditt, selv om mange av forslagene vil kunne føre til bedre helsetjenester dersom de blir fulgt opp med hensiktsmessige virkemidler. 4. For mitt nåværende arbeidssted, Longyearbyen sykehus, vil ikke reformen få noen betydning. Svalbard har på grunn av beliggenhet og samfunnsstruktur helt spesielle behov. Longyearbyen sykehus leverer både primærhelsetjenester og sykehustjenester til den norske befolkningen på Sval.bard, til besøkende og turister på øygruppen samt turister og fiskere i farvannene rundt. I Longyearbyen er det hen.siktsmessig å ha en slik fullintegrert løsning, som samtidig betyr at vi ikke har liknende samhandlingsutfordringer som på fastlandet. Anne Grethe Olsen Kommuneoverlege i Hammerfest 1. Hovedpoenget med samhand.lingsreformen anser jeg å være å redusere veksten i utgiftene til helsesektoren. « Vi ønsker 'litt mindre meir' vekst i utgiftene til helsetjenester», sa helseministe.ren under arbeidet med refor- UTPOSTEN NR.5 • 2009 ENQUETE SAMHANDLINGSREFORMEN m men. For å få dette til ønsker man at pasientene til enhver tid behandles på laveste effektive omsorgsnivå, blant annet ved at det opprettes behandlingsenheter hvor kommunene har behandlingsansvaret for pasientene, og ved at det også blir et kommunalt medfinansieringsansvar for spesialist.helsetjenesten. Forebyggende helsearbeid skal også priori.teres høyere, for å begrense økningen i antall kronisk syke og skadde -og derved redusere behandlingsutgiftene. Mangelfull samhandling mellom nivåene i helsetjenesten, dårlig koordinering av tjenester, for lite forebyggende arbeid og en økning i tallet på pasienter med kroniske syk. dommer er beskrevet som framtidas helse-og omsorgs. utfordringer. Det er disse utfordringene samhandlings. reformen skal bidra til å finne gode løsninger på. Jeg er usikker på om det er det samfunnsøkonomiske perspekti-vet eller pasientperspektivet som har vært drivkraften bak reformen, men jeg håper selvsagt at de har gått «hånd i hånd» gjennom prosessen. Da kan vi kanskje oppnå en sømløs helse-og omsorgstjeneste med god kvalitet på alle nivåer. Det vil være kostnadseffektivt, men om det gir besparelser gjenstår å se. 2. Gjennomslagskraften vil avhenge av hvilken regjering som skal følge opp reformen, hvilken «oppbacking» kom.munene får til å utvikle gode samhandlingsløsninger, hvor god tid man får til utviklingsarbeidet og i hvilken grad spe.sialisthelsetjenesten bidrar med kompetanseoverføring. Noen kommuner har allerede gode samhandlingsarenaer med spesialisthelsetjenesten og nabokommunene, og kan videreutvikle disse. Andre kommuner står på «bar bakke» og trenger tid til å finne ut av hvilken samhandlingsmodell som passer best for å gjennomføre gode prosesser lokalt. Det er viktig at kommunene blir eiere av prosessene rundt utviklingen av samhandlingsløsninger. Interkommunale av.aler, lokalisering av samhandlingsenheter, tilknytning til sykehus, bemanning og ressursutnytting er temaer som kommunene må få tid til å finne ut av. Dersom tidsfaktoren ved innføring av samhandlingsreformen blir for knapp, vil vi sannsynligvis få dårligere løsninger -noe som kan svekke reformens gjennomslagskraft og forverre behand.lingstilbudet til pasientene. Spesialisthelsetjenesten kan bidra til å gi reformen gjennomslagskraft ved å være «på tilbudssiden» hva gjelder kompetanseoverføring, opplæring, ambulante team osv. Dette vil være avgjørende for god kvalitet i de kommunale behandlingsenhetene. 3. Jeg forventer at samhandlingsreformen vil styrke både kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Styrk.ingen av kommunehelsetjenesten må skje ved å tilføre øko.nomiske ressurser, «friske penger» til nye oppgaver. Styr.kingen av spesialisthelsetjenesten vil ligge i en flytting av oppgaver fra sykehusene til kommunene, slik at spesialist.helsetjenesten får frigjort ressurser til å gi mer spesialisert behandling. Flytting av oppgaver, økt satsing på fore.byggende helsearbeid og nye finansieringsmodeller vil føre til endringer i norsk helsestell i form av nye samarbeidsfor.mer, herunder økt interkommunalt samarbeid, mer kom. petanseoverføring mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten og utvikling av nye arenaer for fore- byggende helsearbeid. Vi vil måtte få strukturendringer både i kommunene og på sykehusene. Kommunale behandlingsenheter beliggende i sykehus krever gode løsninger og avtaler, det samme gjelder inter-kommunale enheter. Man må avklare hvilke personell. grupper som skal jobbe i disse enhetene, og hvilken kompetanse de skal ha. 4. Samhandlingsreformen kan få store konsekvenser for Hammerfest kommune. Vi er vertskommune for Ham.merfest sykehus, og har verken sykestueplasser eller lokal samhandlingsenhet. Vi trenger derfor tid til å planlegge en lokal samhandlingsenhet, gjerne i samarbeid med nærlig.gende kommuner. Planleggingen må også skje i nært sam.arbeid med sykehuset, da det kan være hensiktsmessig at en interkommunal samhandlingsenhet er samlokalisert med Hammerfest sykehus. Gode løsninger avhenger av at man får tid til gode prosesser. Som kommuneoverlege og samfunnsmedisiner vil jeg ha en viktig rolle i planleg.gingsfasen, innføringsfasen og oppfølgingsfasen av refor- men. Når det gjelder det forebyggende helsearbeidet-som kom.munene skal gjøre mer av -så kan ikke dette hvile på fast- legene og kommuneoverlegene alene. Både skoler, barnehager, politi, teknisk sektor og sosialtjenesten tar beslutninger som påvirker folkehelsa. Økt fokus på fore.bygging og flere samarbeidspartnere innen denne arenaen, kan gjøre arbeidet enklere for oss som jobber med indiv.idrettet forebyggende arbeid og helseopplysning i større målestokk. Min legehverdag etter innføring av samhandlingsreformen vil sikkert bli annerledes. Jeg håper på økt behov for og etterspørsel etter min samfunnsmedisinske kompetanse, og jeg tror at jobben som fastlege kan bli enda mer spennende. Jeg tror at vi som jobber i primærhelsetjenesten er klare for nye oppgaver, dersom oppgavene føles meningsfulle og til nytte for pasientene og befolkningen. ENQUETE SAMHANDLT GSREFORMEN Torbjørn Uhre Fastlege og tidli gere kommun elege i Alstahaug, Nordland I. Hovedpoenget med samhand.lingsreformen er etter min mening å gi pasientene bedre helsetjenester med en mer effek.tiv og knirkefri samhandling mellom tjenestenivåene. Bedre elektronisk samhandling er et av tiltakene som kan fasilitere sam.handlingen. LEON-prinsippet står sentralt i min forståelse av effektiv pasientbehandling. Prinsippet er viktig for å forhindre overforbruk av helse. tjenester. En undergraving av LEON og av henvisnings.plikten i helsetjenesten vil garantert svekke våre muligheter til å håndtere endringer i sykdomsbildet som kommer og som ellers vil kunne true samfunnets økonomiske bære. evne. En annen stor utfordring er å øke innsatsen innen forebygging og begrensing av sykdom, men jeg er ikke sikker på at de grepene samhandlingsreformen legger opp til, er i stand til å løse de oppgavene man her står overfor. 2. Dette avhenger blant annet av hvordan vi setter primær.helsetjenesten i stand til å løse de oppgavene man kan hånd.tere på dette nivået. Vi trenger gode rammevilkår som sikrer rekruttering av dyktige leger til primærhelsetjenes.ten, og vi er avhengig av et utdanningssystem som gjør nyutdannede leger trygge nok til å utrede pasientene ambu.lant og behandle de fleste i primærhelsetjenesten. Legene må også ha kunnskap og erfaring nok til å tørre å bruke tiden som et diagnostisk hjelpemiddel, når de står overfor umodne sykdomsbilder -istedenfor å henvise for sikker.hets skyld, noe som raskt fører til at spesialisthelsetjenesten drukner i unødvendige henvisninger. På den måten kan man sikre at spesialisthelsetjenesten har kapasitet til å løse sine oppgaver raskt og effektivt. 3. Jeg forventer en styrking av primærhelsetjenesten, med rammevilkår som gjør at godt skolerte leger søker seg til all.mennpraksis og forblir der! Jeg forventer også at myndig.hetene innser at primærlegene alene ikke kan forebygge de nye store folkesykdommene, uansett hvor mye kommunalt arbeide vi blir satt til å gjøre. De viktigste grepene for å fore.bygge sykdom og skader må tas av våre politikere, ved at de utformer en politikk som virker helsefremmende innen for eksempel kosthold og fysisk aktivitet. Et glimrende eksem. pel på politikerstyrt folkehelsearbeid er endringene i for- skriften til tobbakkskadeloven, som på sikt vil ha positive konsekvenser for utviklingen av KOLS og andre lunge-og hjertesykdommer. 4. Jeg håper og tror at reformen skal bidra til en bedring av folkehelsen, også i min kommune hvor vi i mange år har satset på forebyggende helsearbeid og miljørettet helsevern. Eksempler på det er tobakksforebyggende arbeid og tiltak for fysisk aktivitet og bedre ernæring, blant annet ved å ansette klinisk ernæringsfysiolog og diabetessykepleier. Samhand.lingsreformens satsing på forebygging gir derfor ikke noen grunn til å tro at det skal skje store forandringer i kommunens forebyggende arbeid. Jeg tror at de største effektene innen forebygging vil komme av tiltak som ligger utenfor kommu.nens og kommunehelsetjenestens ansvarsområde. For øvrig har fastlegene i vår kommune listestørrelser langt under taket som myndighetene hittil har operert med, og gjennomsnittlig arbeidstid avsatt til kommunale oppgaver er langt over de åtte timene som legene i utgangspunktet er forpliktet til. Jeg tror derfor ikke reformen vil få store kon. sekvenser for vår egen legehverdag. Lars Vorland Admi nistrerendedir ektør i Helse Nord RHF 1. Hovedpoenget med sam. handlingsreformen er at sam.handlingen mellom nivåene i helsetjenesten skal bli mest mulig sømløs og understøtte behandling på rett nivå. Slik systemet i dag fungerer, under.støtter det ikke denne sam.handlingen. Reformen prøver å få systemene til å understøtte og initiere god samhandling. 2. Kostnadsutviklingen innen spesialisthelsetjenesten i den vestlige verden i årene fremover, vil bli av en slik størrelses.orden at det er tvingende nødvendig å redusere forventet vekst. Jeg tror derfor at det er tverrpolitisk enighet om behovet for en reform hvor man forsøker å behandle pasi.entene utenfor sykehus i størst mulig grad. Helseprofesjo.nene tror jeg også vil støtte denne tanken, men hvor stor gjennomslagskraft denne reformen vil få, vil avhenge av hvordan finansieringsmodellen vil virke, og hva effekten av det økte antallet primærleger vil bli. Personlig tror jeg at reformen er nødvendig-og med de rette grep (se spørsmål 3) vil den ha stor gjennomslagskraft. 3. Dersom reformen skal ha den tiltenkte effekt, vil man i kommunene se en utbygging av observasjonssenger og en «halvannenlinjetjeneste» hvor primærlegene kan legge inn en del av pasientene-og som pasientene kan føres tilbake til etter å ha vært innlagt i sykehus. Behandling av eldre pasi.enter vil få en enda større betydning i kommunene enn det UTPOSTEN NRe.5 • 2009 ENQUETE SAMHANDLINGSREFORMEN m som er tilfelle i dag. Antall ansatte i kommunehelsetjenes.ten vil øke sterkt, både hva angår pleie-og omsorgstjenes.tene og legetjenestene. Spesialisthelsetjenesten vil oppleve mindre vekst enn det man historisk har hatt, og vil måtte rendyrke sine behandlingsprofiler. Servicenivået vil måtte økes da man vil flytte makt og innflytelse over til primær.helsetjenesten. 4. For spesialisthelsetjenesten er det viktig hvordan den endelige finansiering blir. Dersom 20 prosent av ISF (inn.satsstyrt finansiering) skal overføres til kommunene, kan det medføre store endringer dersom kommunene bygger ut sine tilbud og behandler en stor andel av pasientene der. På den annen side kan de ikke bygge ut tilbudet og behandle pasientene med kun 20 prosent ISF, så det krever at kommunene også får økte basisrammer. Det kan bety at forutsigbarheten for spesialisthelsetjenesten blir mindre, og at det vil kreve økt fleksibilitet av foretakene. Det er vanskelig å forutsi hva en 50 prosent økning i antall primærleger vil si for innleggelsesfrekvensen. Dersom det følges opp med mulig behandling på halvannenlinjetje.neste-nivå i kommunene, kan det bety økt pasientbehand.ling utenfor sykehus. Dersom man ikke bygger ut behandlingsmulighetene i kommunene, kan det motsatte skje, slik at man får økt tilsig av pasienter til foretakene. Slik reformen er utformet, vil den sannsynligvis gi økte utfordringer for spesialisthelsetjenesten både med hensyn til fleksibilitet i størrelse på institusjonene og innholdsmes.sig. Guri Rørtveit Professor i allmennmedisin, Universitetet i Bergen I. Hovedpoenget med reformen er å skape bedre og mer sammen.hengende helsetjenester for pasi.entene. Et vesentlig og, etter min mening, helt riktig middel for å oppnå dette er å styrke primær.helsetjenesten. En godt utbygd primærhelsetjeneste er kostnads.effektiv og gir mer rettferdig fordeling av helsetjenester. Et legitimt delmål for reformen er å redusere kostnadene i helsevesenet. Håpet om at man kan oppnå to gode målsetninger på en gang gir god grunn til å være positiv til samhandlingsreformen. For helseministeren og departementet er det også et hoved.poeng at helsetjenesten skal forebygge sykdommer i langt større grad enn i dag. Troen på at primærforebygging kan foregå i så stor grad i en klinisk virksomhet der man pri.mært bør ta seg av de syke, og med så store effekter som man trenger for at dette skal ha økonomisk gevinst, er i beste fall rørende. Problemet med denne forestillingen er at den er forstyrrende for en grunnleggende debatt om hvor primærforebygging bør foregå. Virkelig og effektiv pri.mærforebygging foregår i det offentlige rom gjennom god og modig politikk, der man prioriterer muligheten for befolkningen til å gjøre sunne valg uavhengig av økonomi og sosiale forhold ellers. Det betyr ikke at vi ikke kan bli bedre i arbeidet med å identifisere og forebygge sykdom hos høyrisikopasienter i allmennpraksis. Men for å bli bedre, trenger vi mer kunnskap om effektive strategier. 2. Reformen er helt avhengig av at de som skal gjennomføre endringene føler eierskap og motivasjon i forhold til både mål og midler. Reformen slik den er beskrevet i stortings.meldingen, er rund i kantene, og det er rom for å ta med fagmiljøene i arbeidet med å fylle den med innhold. Lege.'-; foreningen og andre faglige foreninger samt kommunene og helseforetakene bør være sentrale i dette arbeidet. Men også utdanningsinstitusjonene som skal utdanne helse.personell som skal arbeide på nye og utradisjonelle måter, og forskningsinstitusjonene som skal skape et kunn.skapsgrunnlag som helsepersonell kan stole på, må med i arbeidet for å oppnå reformens mål. Hvis alle disse instan.sene blir trukket inn på en forpliktende måte i det videre arbeidet, har jeg faktisk stor tro på at reformen kan bli en viktig milepæl i arbeidet med å gjøre helsevesenet mer pasi.entvennlig og effektivt uten at kostnadene fortsetter å øke eksponentielt. 3. Forventninger og forhåpninger er to forskjellige ting. Jeg håper at samhandlingsreformen vil føre til et helsevesen som i mye mindre grad tenker todelt, og som i langt større grad klarer å ha pasientens langsiktige beste som et felles mål. For at dette skal skje, må de to organisasjonsnivåene bli likeverdige, og helsepersonell i begge nivåer må forstå og respektere de betingelser som personell i det andre nivået arbeider under. Jeg håper også at det i arbeidet med å legge innhold til reformen, vil komme en større offentlig disku.sjon om hvordan forebygging bør foregå i vårt land -og at en slik diskusjon vil munne ut i langt større vekt på bygging av sykkelveier, tilrettelegging av kollektivtransport og for.nuftig prissetting av matvarer istedenfor en udokumentert tro på at fastlegen skal forebygge samfunnsproblemet diabetes ved å følge opp blodprøver hos mange nok enkelt.pasienter. Jeg håper også at universitetene i langt større grad vil rette blikket mot primærmedisin som læringsarena og forsk.ningsfelt. Jeg tror at fakulteter som raskt skjønner at grun.digere opplæring i allmennmedisin og samhandling innad ENQUETE SAMHANDLTeNGSREFORMeEN m og mellom nivåene gjennom hele studiet, vil fremstå som langt mer moderne og fremtidsrettet enn de andre. 4. Jeg arbeider med forskning i allmennmedisin og under.visning av sisteårs medisinstudenter, og jeg håper og tror at samhandlingsreformen vil ha store konsekvenser for begge disse oppgavene. Det bør bli mer undervisning om pasient.løp og samhandling i hele studiet, og dette vil kreve mer all.mennmedisinsk kompetanse. Behovet for større ressurser på lærersiden er åpenbart. Jeg er også veldig opptatt av at samhandlingsreformen ikke skal bli en ren kvantitetsre.form, der 2000 nye fastleger pøses inn i systemet for å gjøre «mer av det samme». Vi må få økt fokus på kvalitet i pri.mærhelsetjenesten. Som ledd i dette er det nødvendig med en økning av både kvalitet og kvantitet av allmennmed.isinsk forskning. Fastlegene må i større grad enn nå få beslutningsstøtte fra forskningen i mange av de vurde.ringer som skal gjøres, inkludert beslutninger om åla være å handle, la være å henvise, la være å skrive ut resept. Trygge og kunnskapsrike fastleger er nødvendig for en oppdemming mot den feilslåtte forståelsen av at en frag.mentert og subspesialisert helsetjeneste er det beste vi kan tilby befolekningen. Einar Braaten Kommuneoverlege i Øvre og Nedre Eiker, Buslcerud I. Å gjøre kommunene bedre i stand til å forebygge at pasienter blir så sjuke at de trenger be.handling på sjukehus, og gjøre kommunehelsetjenesten bedre i stand til både åta imot pasienter fra sjukehusene tidligere og be.handle enklere tilstander som kan overføres fra sjukehusene. Viktigst er at vi kan fore.bygge at innbyggerne blir sjuke og at de får hjelp til å takle sjukdommen sin hjemme. Slik jeg opplever hverdagen ute i kommunene, er det verken fagkompetanse nok, personell.ressurser nok eller økonomi til å bygge opp en robust og effektiv forebyggende tjeneste. Få kommuner har etablert gjennomgripende primærforebyggende tiltak med satsing på frivillige organisasjoner og kulturtiltak i samarbeid med helsetjenester. Rehabieliteringstiltakene lider alltid overfor behandling og omsorgstjenester. Dette er omfattende tiltak som berører både pasientenes hverdag og de ansattes hold.ninger, og som ofte kommer i konflikt med krav til effekti.visering og nedskjæring i budsjetter. Jeg savner fastlegenes engasjement i primær-og sekundær.forebyggende tiltak -et engasjement som enkelt kan orga.niseres og synliggjøres i samarbeid med kommune.overleger som samarbeider internt i kommunene, inter-kommunalt og overfor helseforetakene. I den andre enden har vi sjuke pasienter som skal hjem igjen fra sjukehusene. Jeg er opptatt av «Omsorgstrappae». Ute i kommunene må vi være rustet på alle nivåer; fra tilpasninger i hjemmet, hjemmehjelp og hjemmesjukepleie, omsorgsboliger og rehabilieteringssentre til sjukehjem med korttids-og lang.tidsavdelinger, lindrende avdelinger og demensavdelinger. Det hjelper lite bare å ruste opp sjukehjemsplasser. Jeg vil slå et slag for utvidede legestillinger på sjukehjemmene -vi må innse at vi kommer til kort med dagens 20-40 prosent stillinger. Det er først når vi får inn denne kompetansen i nært samarbeid med omsorgspersonalet, at vi klarer å gjøre stillingene mer interessante og rekruttere ambisiøse og flinke leger, sjukepleiere og annet fagpersonell. Sjøl om sjukehjemsmedisin ikke er en egen spesialitet, må det være et fokusområde i allmennmedisin. Samarbeidet mellom fastleger og kommunale helse-og omsorgstjenester er et sentralt terna i sarnhandlingsrefor.men. Fastlegene må utgjøre en like aktivt deltakende res.surs som andre kommunale pasienttjenester. Fastlege.ordningen må tilpasses så legene lettere får mulighet til dette. Det er derfor vi som samfunnsmedisinere er opptatt av at de foreslåtte økningene i antall fastleger blir gjennom.ført. 2. Jeg tror reformen er oppstarten på en endring i helsetje.nestene i Norge -en endring som vil ta tid, men som må opprettholde sin retning. For første gang på svært lenge er det satt fokus på at spesialisthelsetjenesten er avhengig av en velfungerende kommunehelsetjeneste. Jeg tror at forstå.elsen av hvor stor effekt forebygging og rehabilitering har, aldri har vært så stor i en regjering. Erkjennelsen av at sju.kehusenes utvikling avhenger av funksjonsnivået i primær.helsetjenesten, er grunnleggende i reformen. Derfor tror jeg at reformen kan overleve både regjeringsskifter og bud.sjettbehandlinger. Reformens største utfordring er helseforetakenes omstil.lingsevne. Helt siden Karl Evangs tid -men også før det -har sjukehusene vært motstandsdyktige mot organisasjons.forbedringer og manglet endringsvilje. Jeg mener at lege.standen har bidratt til dette i stor grad, og er spent på hvordan reformen vil bli mottatt i den kliniske hverdagen i sjukehusene. 3. Sarnhandlingsreformen kan bare endre norsk helsestell hvis den blir videreført i nasjonale planer, helseplaner og budsjett-og økonomiplaner. Jeg forventer at det vil komme flere små endringer som samles i noen hovedretninger: •Tydeligereepasientrettigheter; pasientene får mer innfly. telse og behandlingslinjene blir mer pasientfokusert. UTPOSTEN NR.5 • 2009 ri ENQUETE SAMHANDLINGSREFORMEN •Kontinuerlige arbeid med å øke kompetanse, kapasitet og faglige utfordringer for ansatte i kommunehelsetjenesten. • Oppgradering av kommunehelsetjenester, med utvikling av kommunelegefunksjonen, fastlegefunksjonen og om.sorgs-og rehabiliteringstjenestene. • Etablering av et grunnlag for gjennomgripende organisa.sjonsendringer og effektivisering i spesialisthelsetjenes.ten. 4. Noen forventer at samhandlingsreformen vil revolusjo.nere helsevesenet i Norge, men det tror ikke jeg. Jeg håper at jeg oftere vil oppleve å bli kontaktet av sjukehus for å bidra i deres organisasjonsutvikling, og at vi kan bidra i vår organisasjonsutvikling for å endre pasientgrunnlaget for sjukehusene. Jeg forventer å delta i større grad i utviklingen av våre kommunale tjenester, og jeg håper vårt gode for.hold til fastlegene kan videreutvikles så vi finner fram til samarbeidsmodeller som imøtekommer ønskene fra fast.legene så vel som fra samarbeidende tjenester. Samhandlingsreformen kan bli et utgangspunkt for store endringer i kommuneoverlegefunksjonen. Kommunene vil i langt større grad enn før trenge medisinsk kompetanse for å møte kravene fra fastlegene, andre interne tjenester og ikke minst fra sjukehusene. Jeg klarer ikke å dekke dette behovet innen den stillingsrammen jeg har i dag. Samtidig håper jeg at flere kolleger bidrar aktivt til å realisere de mulighetene som samhandlingsreformen gir oss. Vi trenger flere engasjerte kommuneoverleger, og flere interkommu.nale nettverk der noen av oss jobber strategisk for å støtte kommuneoverlegene i enkeltkommunene. Jeg er en svoren tilhenger av at kommunehelsetjenesten skal være grunnla.get for hele vår helsetjeneste, og vil bidra aktivt i det videre arbeidet rundt samhandlingsreformen. Prosjektmidler for distrikts.medisinsk fagutvikling og forskning Fra 2008 er Program for distriktsmedisinsk fagutvikling og forskning et nasjonalt program. Programmets formål er todelt: • Det skal fremme forskning og fagutvikling om spørsmål som er relevante for medisinsk praksis og helsetjenestene i distriktene. • Bidra til stabilisering og rekruttering av allmennleger og helsepersonell i distriktene. Gjennom dette programmet kan primærleger med distriktstilhørighet søke om støtte til fagutvi.klings-og forskningsprosjekter. Det er også mulig for medisinstudenter, og annet helsepersonell i samarbeid med primærlege, å søke om prosjektstøtte. Prosjektene må ha distriktsmedisinsk rele.vans. Programmet skal sikre hovedfinansiering av mindre, lokale prosjekter, men også hjelpe i gang større prosjekter med startfinansiering. Øvrige søknadsopplysninger fås ved henvendelse til Nasjonalt senter for distriktsmedisin. Se kontaktinformasjon nedenfor. SØKNADSFRIST: 15. oktober 2009 For nærmere opplysninger om Programmet, ta kontakt med Per Stensland Hasse Melbye Cf1 Leder Programråd Vara prosjektleder E-POST: per.stensland@isf.uib.no E-POST: hasse.melbye@ism.uit.no TLF.: 57 62 97 00 TLF.: 77 64 48 14 Søknadsskjema fås ved henvendelse til Per Baadnes, Institutt for samfunnsmedisin, Universitetet i Tromsø, 9037 Tromsø. TLF.: 77 64 55 12. E-POST: per.baadnes@ism.uit.no. Søknadsopplysninger finnes også på vår hjemmeside http://www.nsdm.no/programmet/cms/39