Historier fra virkeligheten: Hva med personvern eller taushetsplikt?

Historier fra virkeligheten: Hva med personvern eller taushetsplikt? HISTORIER FRA VIRKELIGHETE Hva med personvern eller taushetsplikt? Av og til er jeg innom legesenteret for små nødvendige ærend. Vi har et godt og vel. fungerende legesenter i bydelen, med dyktige leger og annet helsepersonell og jeg er veldig godt fornøyd. Men jeg reagerer på det jeg mener er en dårlig teknisk/arkitektonisk løs. ning på «innredningen», som gjør at det er en stor utfordring for legene og helsesekretærene å overholde taushetsplikten mot publikum. Vi kommer inn i en gang som går rett over i resep.sjonen. Rundt resepsjonen er legekontorene og et venterom. Alle som henvender seg til legesenteret må bli stående (der er det ikke stoler) i resepsjonen og vente til det blir deres tur, for alle henvendelser går via resepsjonen. Det kan derfor til tider være ganske overfylt av pasienter og/eller pårørende der. Alle må oppgi fødselsnummer og henvendelsesgrunn, og det er ganske vanskelig å unngå å høre dette for de andre som befinner seg i resepsjonen. Alle telefoner til legesenteret kommer også inn og blir besvart i resepsjonen. Står man nærmest skranken når det ringer så overhører man også disse samtalene, fød.selsnummer og henvendelsesgrunn. I tillegg ligger labo.ratoriet inntil resepsjonen, med bare en halv lettvegg som skiller. Det er også vanskelig å unngå å høre det som foregår der. Jeg er ikke spesielt paranoid av meg, og er heller ikke spesi. elt følsom for om noen «uvedkommende» får høre hva ,, slags medisiner jeg får, eller mine personalia forøvrig. Men det skal sies at jeg har heller ingen alvorlige eller vanskelige problemstillinger jeg må «lufte» i resepsjonen. Men jeg har følt meg brydd på andres vegne når de har måttet presen. tere sitt sykdomsbilde, med ganske mange tilhørere. Jeg har også følt meg ille til mote på personellets vegne når de har bedt om personalia og private opplysninger, med så mange andre rundt. Jeg har også følt meg brydd når perso. nalet gjentar fødselsnummer og navn, og i tillegg konfere. rer med legen om pasienten ... når jeg dessverre ikke kan unngå å høre. Jeg kan heller ikke se at det er så lett å samtale med pasienten på laboratoriet, med så mange tilhørere? Jeg tror at kanskje en enkel omorganisering kan løse noe av problemet, og særlig hvis legesenteret kunne disponere UTPOSTEN NR .6 • 2009 Historier/i virkelighetrea n lokalene ved siden av. Men for å overholde taushetsplikten må man nok tenke både nytt og kreativt, og snarest omdis.ponere lokalene. Etter siste besøk på legesenteret har jeg fundert litt over hvilke praktiske behov jeg som pasient har når jeg kommer til et legesenter, og så har jeg forsøkt å tenke på hva som kan være helsearbeidernes behov. Jeg har moret meg med å lage en liten skisse som kanskje kan dekke de viktigste behovene for både oss pasienter og helsearbeidere. Jeg tenker at alle som kommer til legesenteret kommer først inn i et venterom hvor de trekker en kølapp, og når de får tur kommer de inn i et lukket rom hvor de kan presentere sitt ærend. Derfra blir de sendt enten til venterommet foran laboratoriet, eller til venterommet foran legekontorene. De som eventuelt bare skal ha resept, eller lignede går tilbake til det store venterommet. Kanskje en ønskedrøm? Se skisse ...