Utposten dobbelttime: Læremesteren

Utposten dobbelttime: Læremesteren  Læremesteren Året er 1968: Indremedisineren og tromboseforskeren Christian Borchgrevink er innstilt til et prestisjefylt professorat ved Aker universitetssykehus. Samtidig kommer det tilbud fra Det medi.sinske fakultet i Oslo om å tiltre en tilsvarende stilling innen det gryende faget allmennmedisin. Den 44 år gamle legen står overfor et karrierevalg mellom to vidt forskjellige alternativer: det kjente versus det ukjente, pløyd versus upløyd mark. Han velger det siste -og blir dermed Nordens første professor i allmennmedisin. 201 1 er et jubileumsår: Det er 200 år siden Universitet i Oslo ble grunnlagt som landets første universitet, og det er ti år siden fastlege.ordningen ble innført. Da er det betimelig å skue tilbake i tid og rekapitulere hvordan norsk allmennmedisin ble til -både som uni.versitetsfag og spesialitet. Når den historien skal skrives er det mange navn som fortjener omtale, men ett kommer man ikke utenom: Christian Fredrik Borchgrevink. Den pensjonerte, men ennå aktive legen ønsker oss varmt velkommen når vi en kald vinterdag oppsøker ham hjemme i Oslo. Han viser inn til den rommelige og lyse leiligheten på Frogner. Her bor han sammen med ekte.fellen Britt, og herfra er det gangavstand til gamle og ærverdige Røde Kors Klinikk som i årene 1969-93 rommet Institutt for allmenn.medisin og var professor Borchgrevinks ar.beidssted. -Vær så god, her har du litt lesestoff, smi.ler 86-åringen og rekker frem noen artikler og publikasjoner med historisk tilsnitt. En av dem bærer tittelen «Bygging av allmennme.disin som akademisk fag». Og med det er temaet for Utpostens «dobbelttime» spikret. I nye spor Hans liv og levnet som nestor i faget omfatter en rekke meritter. Nevnes må hans rolle som «byggmester» i arbeidet med å etablere all.mennmedisin som universitetsfag fra slutten av 1960-årene; initiativet for å få på plass en formalisert videreutdanning i 1970-årene; og ikke minst hans iver og glød for å danne Norsk selskap for allmennmedisin i 1980-årene. Da han i 1969 tiltrådte som Norges første -og verdens tredje -professor i allmenn.medisin, kom han nærmest seilende inn uten.fra. Ikke var han rekruttert fra allmenn.praktikernes egne rekker, men derimot fra hovedstadens sykehusmiljø -hvor han hadde spesialisert seg i indremedisin. Ti år tidligere hadde han vært stipendiat ved Institutt for tromboseforskning ved Rikshospitalet. I 1961 tok han doktorgraden på et arbeid om hemo.stasemekanismer. UTPOSTEN: Hvorfor valgte du allmennmedisin fremfor en akademisk karriere i indremedi.sin? -Opprinnelig hadde jeg tenkt å bli indre.medisiner. Jeg likte dessuten å undervise og søkte meg derfor til forskningsmiljøet ved Rikshospitalet. At jeg så valgte allmennmed i-sin fremfor indremedisin, kan nok virke merk verdig. Men jeg var nysgjerrig. Samti.dig ville jeg ikke tråkke i allerede oppgåtte spor innen sykehusmedisinen. Enkelt sagt hadde jeg lyst til å være med på å forme et nytt og viktig fag, sier Christian Borchgrevink. Også andre faktorer påvirket hans valg. I studietiden tok han permisjon for å delta i tuberkuloseforebyggende arbeid i Polen. Dette feltet vendte han tilbake til noen år se.nere, da han i 1953-56 arbeidet for Verdens helseorganisasjons BCG-kampanje i I ndone.sia. Men det som fremfor alt skulle bli kimen til hans allmennmedisinske engasjement, var erfaringene han tilegnet seg som ung doktor på Nord-Vestlandet: Etter embetseksamen i Oslo i 1951 og endt militærtjeneste, dro han til Gloppen kommune i Nordfjord -hvor han fulgte i fotefaret til Peter F. Hjort, som ha vært der året før og signalisert at 'her er det mye lærdom å hente'. Borchgrevink ble ikke skuffet: -Jeg var amanuensis hos distriktslege Aage Johansen. Jeg lærte om folks vanlige helseplager og oppdaget hvilken betydning en god distriktslege hadde for lokalbefolk.ningen. Johansen inkarnerte det beste i all.mennmedisinen: solide faglige kunnskaper kombinert med innsikt i lokalsamfunnet. Han viste oss at allmennmedisin var et fag i seg selv, med egne krav og ferdigheter, og ikke bare en sum av de andre spesialitetene. Året i Gloppen overbeviste meg om at den faste hjemstedslege måtte være den viktigste byggesteinen i helsetjenesten. Etter hvert inn.så jeg at den praktiske lærdommen jeg fikk, burde vært en naturlig del av medisinstudiet. Men det skulle gå nesten 20 år før fakultetet innså det samme -og da etter betydelig på.trykk fra Legeforeningen. UTPOSTEN 1 • 2011 UTPOSTENS DOBBELTTIME Legeforeningen som pådriver Samtalen penser inn på Legeforeningens på.driverrolle i 1960-årene for å etablere all.mennmedisin som akademisk fag. I inter.nasjonal sammenheng og ut fra vår tids helsepolitiske normer er det nokså eiendom.melig at en fagforening tar et slikt initiativ. Noen har til og med betegnet det som et para.doks, tatt i betraktning den kritikk forenin.gen den gang måtte tåle på grunn av sitt manglende engasjement for distriktene og for primærmedisinen. Borchgrevink understreker at et nytt akade.misk fag ikke blir til av seg selv. Det trengs all.tid forkjempere: -Ettersom universitetet ver.ken hadde fantasi eller nytenkning nok, måtte andre gjøre grunnarbeidet. For å forstå dette, må vi tilbake til 1950-og 60-årene. Det var en krisetid for norsk primærmedisin: Antall all- wnpraktikere gikk ned, deres gjennom.,nittsalder gikk opp og det var ingen nyrekrut.tering. Allmennmedisinen kom følgelig inn i en ond sirkel: Arbeidspresset økte og stress og utbrenthet gjorde at leger flyktet fra allmenn.praksis. Den gangen gikk nemlig ressursene til sykehusene. Nye stillinger ble opprettet i et slikt omfang at hele kull av nyutdannede leger kunne få sin arbeidsplass i sykehus. Imidlertid fantes det entusiaster som ville noe annet. Borchgrevink beretter om hvorle.des sentrale personer i Alment praktiserende Jægers forening (Aplf), i første rekke Torgeir Asdahl, Bent Guttorm Bentsen, Frithjof Christie, Egil Elle og Reidar Mathisen, arbei.det for å snu den negative trenden ved å styr.ke faget, bedre arbeidsforholdene og øke re.krutteringen. -Disse legene klarte å overbevise moder.foreningen om at noe måtte gjøres. Mot slut.ten av 1960-årene kom en rekke utredninger m tok til orde for å styrke primærmedisinen og gjøre allmennmedisin til egen spesialitet og et akademisk fag. På samme tid fikk Lege.foreningen gjennomslag hos myndighetene for et krafttak for legenes videre-og etter.utdanning, påpeker Christian Borchgrevink. Han sikter blant annet til etableringen av Fondet for legers videre-og etterutdanning i 1967. Det var en milepæl. Fondet innebar en økonomisk garanti for allmennmedisinen. Straks etter besluttet Legeforeningen å tilby Universitetet i Oslo et gaveprofessorat i all.mennmedisin for fem år. Det ble bevilget mid.ler til et institutt og en gruppepraksis for stu.dentundervisning. Da universitetet takket ja, ble Frederik Stangs gamle villa ved Røde Kors Klinikk på Frogner ombygd til formålet. Fra leiligheten sentralt i Oslo har Christian Borchgrevink kort vei til sitt tidligere arbeidssted, hvor han fortsatt driver legepraksis noen dager i måneden. Fom 1. SUNDAR Faget blir formet Vi begir oss til desember 196T Christian Borchgrevink tar permisjon fra sin stilling ved Ullevål sykehus for å bli Legeforeningens kvalifiseringsstipendiat til det vordende pro.fessoratet i allmennmedisin. Dermed får han en instrumentell rolle i planleggingen av det nye instituttet. Ett år senere blir instituttet formelt åpnet og Borchgrevink utnevnes til professor. Det skjer uten jubellydene av trom.petfanfarer og bravorop. For han står helt alene -enn så lenge. Året etter får han følge av Dag Bruusgaard som blir amanuensis. UTPOSTEN: Hvordan ble dere som nykomlinger mottatt ved fakultetet og i Aplf-kretsen? -Vi ble godt mottatt ved fakultetet. Det var nok av betydning at vi ikke medførte merutgifter, ettersom våre stillinger var fi.nansiert av Legeforeningen, smiler Borch.grevink med utilslørt ironi. Og han fortsetter: -Når det gjelder Aplf, så de nok helst at den nye professoren kom fra egne rekker. Men den gangen var det jo ingen allmennprakti.kere som hadde de nødvendige forsknings.kvalifikasjoner. Altså måtte de ta til takke med meg. Sant å si: Jeg opplevde ingen mot.stand i Aplf. Det var riktig nok noen som lurte på hva for en type jeg var, men sam.arbeidet vårt var godt og utviklet seg smidig. UTPOSTEN: Hvordan tenkte og jobbet dere for å bygge opp et akademisk miljø? -Jeg var mer opptatt av handling enn av teori. Jeg sa til Dag: La oss komme i gang og se hvordan det går! Et institutt har som opp- gave å drive med forskning, undervisning og formidling. Jeg må vedgå at vi hadde lite å formidle de første årene. Tår det gjaldt forsk.ningen, dreide den seg mest om å telte: Hva gjorde allmennpraktikerne? Hvordan jobbet de? På dette området hadde Bent Guttorm Bentsen gjort et viktig forarbeid tidlig i 60-årene, da han publiserte en artikkelserie i Tidsskriftet om registreringer fra sin egen praksis på Vormsund. Artiklene bidro til å synliggjøre allmennmedisinens egenart, sam-. tidig som de omtalte visse metodeproblemer. !'............................................................................................................. . i: UTPOSTENS DOBBELTTIME 1·············································································"······························· 11 I '· i Som forskere var vi imidlertid ikke flinke nok til å spørre hvo1for -og når jeg ser meg tilbake, burde vi ha gjort det på et tidligere tidspunkt. Det må man gjøre for å forstå faget. -I begynnelsen prioriterte vi derfor un.dervisningen. Skulle den være troverdig, måtte den være praktisk rettet. Det var få all.menn praktikere som var pedagogisk skolert, men vi fikk med oss entusiastiske og dyktige kolleger med lang erfaring. Vi ville vise stu.dentene at allmennmedisin ikke var ensbety.dende med solopraksis på dårlig utrustede legekontorer. Den største faren for allmennle.ger er jo faglig isolasjon, og på den tiden var det en reell trussel. Derfor søkte vi samarbeid med gruppepraksiser som kunne vise studen.tene hvordan man kan drive faglig og kollegi.alt legearbeid på en kvalitetsmessig god måte. Besøk til gruppepraksiser som den i Hokk.sund, var et populært tiltak blant studentene. Det banet også vei for ordningen med utplas.sering I allmennpraksis som kom noen år senere. r «I den grad jeg gjennom yrkeskarrieren har klart å styre unna åndelig stivkrampe, tror jeg det skyldes min daglige omgang med studenter og stipendiater. Det har vært min vaksine», sier Christian Borchgrevink. FOTO, TOM SUNOAR Den første bøygen I starten var det mange utfordringer, medgir Christian Borchgrevink. Den første og største var å få innpass i studieplanen. For når alle hegnet om sine fag og sin tilmålte tid, ble det heller ingen åpne huller i timeplanen. -Det var vanskeligere enn jeg hadde trodd. At undervisningen i allmennmedisin var frivillig og at det ikke var eksamen, gjor.de ikke saken bedre. Det var få i fakultetsrå.det som ville avgi timer til oss. Heldigvis hadde vi pediatriprofessoren Martin Seip, som også var president i Legeforeningen. Han var en slags fadder for instituttet, og ga avkall på timer til fordel for et godt sam.arbeid mellom pediatrien og allmennmedisi.nen, erindrer Borchgrevink. At instituttet startet på bar bakke, var imidlertid ikke bare et handikap. Det skapte utfordringer som krevde initiativ og nytenk.ning: -Vi ville møte studentene tidlig, før de ble indoktrinert i sykehusmedisinen. Allere.de på deres første studiedag, holdt jeg foreles.ning for dem. Så fulgte seks dobbelttimer i den første terminen. Studentene ble delt inn i grupper, hver med ansvar for en dobbelttime. Det kunne dreie seg om den gamle pasient, den psykiatriske pasient, den alvorlig syke og døende pasient, eller problemer når pasienten vet mer om sin sykdom enn det legen gjør. Jeg var tilgjengelig for studentene underveis, men det var de selv som ledet undervisningen -ofte sammen med en pasient. Min egen lær.dom var at studentene var en ressurs som vi kunne utnytte bedre i undervisningen. -I den sosialmedisinske terminen mot slut.ten av studiet slapp vi til med en rekke semina.rer. Her tok vi tok opp emner som ellers ikke ble belyst i studiet, for eksempel om å forholde seg til feil, å handle når man er i tvil eller å håndtere invitasjoner fra legemiddelfirmaer. Med disse temaene klarte vi å fange studente. nes interesse, bedyrer professoren. Vind i seilene Å intervjue Christian Borch. grevink er som å bla i en levende historiebok. Kapitlene i hans yrkes. biografi spenner fra fore. bygging og forskning til å bli talsmann for alter. nativ medisin i 90. årene; fra å være for. mann i studenter. samfunnet i 1949 til å bli sentralstyre. medlem og vise. president i 1970-årene og leder for Bivirkningsnemda i 1990-årene. Å kalle ham en sann generalist, er således rett og ri.melig. Men ironisk nok ble han aldri spesialist i faget han glødet for. Spesialiteten kom på plass i 1985, henimot 20 år etter at han tok sine første spadetak for allmennmedisinen. I så måte er det et lite historisk paradoks at nettopp Borchgrevink var med på å berede grunnen for spesialiteten. Da rådet for videre.og etterutdanning av allmennpraktiserende leger (VEAP) ble opprettet i 1970, ble han utnevnt til leder. Rådet formaliserte et ut.danningsløp som førte til tittelen «Allmenn.praktiker Dnlf». Ordningen ble innført i 1973 og ga legene en sertifisering for fem år. Dette skulle bli støpeskjeen for den senere spesiali.teten, og av den grunn ble den ofte kalt for «spesialoiden ». -Bak opprettelsen av «spesialoiden» lå hensynet til rekruttering. Det var en gjen oppfatning at det var «finere» å være spesialts enn generalist. Selv har jeg aldri hatt sans for den typen argumentasjon. Skulle jeg vært med i Olympiaden, ville jeg heller vinne tikamp enn kulestøt, selv om en annen støtte kulen noe lengre. Å være generalist er da minst like fint, mener den tidligere VEAP-lederen. Utover i 1970-årene fikk allmennmedisi.nen vind i seilene. Etter flere tiår med ensidig vekt på sykehusutbygging, vokste det frem en erkjennelse av at primærhelsetjenesten måtte være grunnmuren i helsevesenet. I 1972 ble allmennmedisin universitetsfag i Bergen, så fulgte Trondheim og Tromsø. I 1974 opprettet de fire instituttene The Norwegian Forum for General Practice som ble knyttet til WONCA. I 1976 dannet instituttene Allmenn.medisinsk forskningsutvalg som skulle forval.te stipendier og veilede leger i prosjektarbeid. NSAM blir til Imidlertid var det stadig flere som etterspurte en bredere plattform hvor man kunne disku.tere fagets innhold og evaluere kvaliteten i all.mennpraksis. Ideen om å starte et «selskap» for allmennmedisin etter modell av Danmark og England førte i 1979 til et opprop i Utposten . Året etter kom det flere artikler som argumen.terte for en slik konstruksjon. En av dem som glødet mest for saken, var den allestedsnærvæ.rende Christian F. Borchgrevink. -Jeg prøvde flere ganger å overtale Aplftil å ta initiativet. De hadde sitt fagutvalg som var opptatt av videre-og etterutdanning, men Aplfs hovedkrefter var konsentrert rundt tarifforhandlinger og arbeidsbetingelser for medlemmene. Tiden drøyde, årene gikk og min tålmodighet tok slutt. Jeg bestemte meg for åta affære, poengterer han. I mars 1982 innkalte han 40-50 sentrale allmenntpraktikere til et forberedende møte i Læremesteren slik vi husker ham fra 1980-årene: på legekontoret ved Institutt for allmennmedisin, som den gang var lokalisert til Røde Kors Klinikken på Frogner. fOTO PRIVAl Oslo. Spørsmålet var ikke lenger om man skulle danne et selskap, men hvorledes det skulle skje -og hvilken tilknytning man skulle ha til Legeforeningen. I året som fulgte var det en opphetet debatt om selskapets organisering og finansiering. Det hører med til historien at Legeforeningen truet med å ;nndrra økonomisk støtte til instituttene hvis ,elskapet ble stiftet utenfor foreningen. På stiftelsesmøtet i august 1983 ble det med knapp margin -35 mot 33 stemmer -vedtatt å gjøre Norsk selskap for allmennmedisin (NSAM) til en del av Legeforeningen. Borch.grevink, som tilhørte flertallet, ble valgt til leder de to første årene. -Jeg fryktet at NSAM skulle bli altfor Oslo-og akademisentrert, men det skjedde heldigvis ikke. Av alle selskapets ledere, var det bare Olav Rutle og jeg som hadde akademiske titler. Det var bra, for det gav SAM større armslag i forhold til universite.tene, sier han. Han forteller hvorledes SAM etter sin trange fødsel vokste til å bli en mektig faglig aktør. Det ble etablert refer.ansegrupper, publiseringsutvalg, forsknings.enheter og allmennpraktikerstipendier. Internasjonalt ble NSAM toneangivende i WONCA og selskapet bidro til å utvikle tidsskrirftet Scandinavian journal of Primary Health Care. Ennå i vigør Her skal vi lukke kapittelet om NSAMs histo.rie, og gjøre et langt sprang til vår egen tid og 2011. Nøkkelordet nå er Norsk forening for allmennmedisin (NFA) -som fra 2007 har videreført mye av det tidligere NSAMs arbeid. UTPOSTEN: Hvordan ser du på dagens rollefor.deling mellom NFA og Allmennlegeforenin.gen (AF) ? -Utviklingen går i riktig spor. Det er en fornuftig arbeidsdeling mellom NFA og AF. De har parallelle årsmøter på samme sted, de samarbeider om kurs og kongresser og det er god kjemi mellom lederne. Dette skaper tillit og troverdighet som er viktig for de to foren.ingene, viktig for medlemmene og for norsk allmennmedisin. UTPOSTEN: Er det forhold ved dagens allmenn.medisin som uroer deg? -Jeg har alltid vært opptatt av rekruttering til akademiet. Alle universitetsfag trenger ideer og impulser som kan skape ny giv og utvikling. Allmennmedisinen har behov for entusiastiske leger som vil forske og bygge broer mellom akademi og praksis. Ildsjelene finnes, men ut.fordringen er å lokke dem til stipendiatstillin.ger der de tjener mindre enn i allmennpraksis. Det er ingen enkel jobb, men slik har det be.standig vært, medgir Christian Borchgrevink. Selv er han fortsatt aktiv i faget og i sin legepraksis. Han er å se ved Primærmedi.sinsk uke, Nidaroskongressen og andre fag.lige fora. Årlig fornyer han legelisensen for å skjøtte sin legegjerning. Fremdeles drar han i sykebesøk. En dag i uken tar han imot pasienter på legekontoret i Røde Kors-bygget -hans tumleplass i mer en 40 år. UTPOSTEN: Hvor lenge har du egentlig tenkt å holde på ? -Så lenge det er gøy og så lenge jeg kjen.ner min egen begrensning. Den dagen jeg ikke lenger skjønner når jeg skal henvise en pasient som trenger videre oppfølging, er tiden inne for å pakke sammen. Men det håper blir lenge til ennår! lyder det kloke sva.ret fra min -og norsk allmennmedisins -første læremester. KILDER I. Evensen SA, Gradmann Chr, Larsen Ø, 1ylenna M (red). Allmennmedisin som akademisk fag -et aktørseminar. Michael 2009; 6: 11 -126. 2. Fugelli P, Johansen K. (red). Langsomt blir faget vårt eget. Festskrift til Christian F. Borchgrevinks 60-årsdag og Sigurd Humerfelts 70-årsdag. Oslo: Universitetsforlaget, 1984. 3. Bjørndal A, Nylenna M (red). Med makten i sitt ord. Festskrift til Per Fugelli på 60-årsdagen. Oslo: Unipub forlag, 2003. UTPOSTEN 1 • 201 1