Å være doktor er gøy! Refleksjoner over trivsel i legelivet

Å være doktor er gøy! Refleksjoner over trivsel i legelivet Å være doktor er gøy! -Refleksjoner over trivsel i legelivet . JO TELJE tidligere fastlege og kommuneover/egge pa Vinstra Ved Primærmedisinsk uke (PMU) i Oslo høsten 201 O holdt Jo Telje, tidligere kommuneoverlege og fastlege i Vinstra, hovedtalen under kongressens festmiddag. Utposten vil dele talen med våre lesere -fordi Telje på gemyttlig vis beretter om og reflekterer over et fordums legeliv med de samme gledene og utfordringene som vi møter i dag, men med helt andre ressurser og hjelpemidler enn dem vi har til rådighet. Han øser av den medisinske og menneskelige innsikt som nesten 40 år som allmennlege har gitt ham -og som vi kan lære noe av. PMU har som motto: «forandre og fornye» -og så velger man en pensjonist til å holde tale! Men kanskje er det greit å se bakover når man skal stake ut kursen fremover. For meg er det fantastisk å se utviklingen av de allmennme.disinske kurs og ikke minst denne begivenhe.ten, med 35 forskjellige temaer og nær 1600 deltagere. Da jeg ledet NSAMs (Norsk sel.skap for allmennmedisin) årsmøte og kurs i 1988, var vi 34 til bords og jeg innledet med å si «kjære familie». Nøkterne rammebetingelser Med et paradoks heter det: «før trivdes man bedre enn man hadde det, nå trives man dår.ligere enn man faktisk har det.» Og trivsel er et nøkkelord når jeg ser tilbake på mine 45 år som doktor -og det til tross for at ramme.betingelsene var ganske annerledes da jeg startet. Jeg begynte i Balsfjord i turnus, på et rufsete og lite kontor: ingen kontordame, ingen timebestilling, et lite «kott» med labo.ratoriebenk. Her hadde vi et Sicca-apparat for Hb, et SR-stativ hvor vi sugde opp citrat.blod (det var om å gjøre å unngå en munnfull blod), men vi hadde stix til påvisning av blod.sukker, så vi slapp å smake på urinen. Og vi hadde den tids mobiltelefon; en plastbøtte i veikanten! Det var bare å stoppe der og få beskjed om neste oppdrag. Telefon.sentralen visste alltid hvor jeg var. .. En søn.dagsmorgen var jeg ekstra trøtt, og min kone UTPOSTEN 2 • 2011 spurte når jeg skulle ta sykebesøket. Jeg ante ikke at jeg hadde hatt en telefon om natten, langt mindre fra hvem og hva som var avtalt. Da var det bare å ringe telefonsentralen, og en blid dame fortalte både hvor jeg skulle og hva som var problemet. Alltid til sJede Jeg har stor tro på rollemodeller eller forbil.der. Jeg skulle bli indremedisiner, men møtet med Kåre Samuelsen, en entusiastisk, kunn.skapsrik, engasjert distriktslege i Balsfjord endret min oppfatning i løpet av få uker. Og det har jeg aldri angret på. Mitt første sykebe.søk gikk til en forhutlet krigsseiler ved Ma.langseidet. Jeg måtte avlegge full rapport til distriktslegen, som ikke bare ville vite om bronkitten, men som god samfunnsmedisiner måtte han høre om trygden var i orden, om pasienten hadde mat og om huset var varmt. Mange år senere ble jeg hentet til Tromsø av professor Anders Forsdahl for å forelese i all.mennmedisin. Han sa klart: det spiller ingen rolle hva du sier, studentene kommer bare til å huske at de har sett en lys levende distrikts.lege som synes det er gøy å være doktor! På slutten av 60-tallet var jeg i fem år dis.triktslege på Nesna på Helgelandskysten, en liten oversiktlig kommune. I lange perioder hadde jeg også ansvaret for Lurøy og Træna, og en sommer også Leirfjord. Dere vil vel ikke tro det, men jeg var altså alene med kon.tinuerlig vakt i fem år. Men jeg opplevde det ikke som vakt i det hele tatt; jeg bare var i bygda og levde relativt normalt. Jeg gikk på ski på fjellet, fisket på fjorden, spilte bridge hver mandag. Men de visste alltid hvor jeg var. Regulert vaktordning med vaktgodtgjø.relse kom ikke før i 1981. Velvilje og tillit Det var en flott og robust befolkning som ikke kalte på legen i utide. Jeg gjorde en prak.sisundersøkelse som viste en langt lavere kon.sultasjonsrate enn vanlig. Ca. ro prosent av befolkningen gikk sjelden eller aldri til lege, og til disse ga jeg tilbud om en helsesjekk. Jeg fant masse plager og problemer, men også det fenomen at de ikke brydde seg så mye om det. De hadde en beundringsverdig robusthet og trygghet som var deres medisinske ballast. Men jeg var alene, uten noe helse-eller am.bulansepersonell rundt meg. Når Sjonfiellet blåste igjen og storm hindret båtskyss, sto jeg der med for eksempel fødsler uten mulighet for hjelp fra jordmor. Dere er selvsagt godt trent i å anlegge episiotomi og bruke tang, men jeg hadde ingen erfaring. Det gikk heldigvis greit med de fire barna jeg tok imot under slike omstendigheter. Jeg trøstet meg med at jeg bare fikk gjøre det beste jeg kunne, og det skulle formodentlig være bedre enn ingenting. Vi hadde den gang en annen vesentlig styr.ke som dere neppe opplever i samme grad; vi fløt på en bølge av befolkningens velvilje "' tillit. Befolkningen trodde fullt og fast på // vi faktisk gjorde det beste vi kunne for dem. Vi hadde også full støtte fra fylkeslegen og sykehuskolleger. På mange måter tror jeg det er vanskeligere å trives som doktor i dag, til tross for den enorme bedringen i rammebetin.gelsen som dere jobber under. Det er; befolk.ningens skepsis, mediepress, forventingskrise, tilsynsmyndigheter, erstatningssaker osv. Pasientens behov Jeg har ett råd til unge kolleger: Det dere gjør som leger skal være tuftet på medisinsk indika.sjon, ikke på krav eller urealistiske forventin.ger. Iona Heath (britisk gjestetaler ved PMU, RED. ANM.) sa det samme på mandag; det avgjø.rende er pasientens behov, og ikke krav. Det er den eneste måten vi kan unngå den destruktive «for sikkerhets skyld-medisinen». Og så en oppfordring: Si ja! Du verd så mye glede jeg har hatt av å si ja til oppga.ver, forespørsler, prosjekter -enten fra Lege.forening eller andre. Mine vel 30 år på Vinstra i Gudbrandsdalen har vært krydret av glede over allehånde engasjementer. Til slutt en pasienthistorie som er tankevek.kende, men utilsiktet: Jeg hadde sagt ja til å vikariere på et legekontor, men våknet temme.lig utilpass. Jeg vet ikke hvorledes jeg greide å komme til kontoret, men satte meg skjelven bak pulten. Første pasient kom inn, det var en dame i 40-årene med en tykk journal. Hun satt seg ned og startet på sin beretning: «Nå skal du virkelig få høre, doktor. .. » Jeg svettet, var kvalm og greide ikke røre meg, og kunne ikke annet enn å si «hmm, hmm». Etter 50 minut.ter stoppet taleflommen, og hun uttrykte hen.rykt at hun aldri før hadde møtt en så forståel.sesfull doktor. Hun gikk ut i venteværelset og sa at 'i dag er det en dyktig vikar dere får møte'. Så husk, kjære venner: å være doktor er gøy!