ENQUETE: Fast, fastere, fastlege - vellykket 10-åring, men er det rom for endringer?

ENQUETE: Fast, fastere, fastlege - vellykket 10-åring, men er det rom for endringer? Fast, fastere, fastlege - vellykket 10-åring, men er det rom for endringer? Hvordan trives fastleger i sitt arbeid? Hvilke utfordringer møter vi og hvilke forandringer kan vi tenke oss? I anledning av at fastlegeordningen er ti år i juni 2011, har Utposten invitert kolleger fra ulike steder i landet til å reflektere over fastlegerollen -ved å besvare fire likelydende spørsmål: 1. Hvorfor ble du fastlege? 2. Hva gleder deg mest ved arbeidet? 3. Hva gjør deg mest frustrert? \ 4. Hvilke forbedringer av fastlegeordningen kan du tenke deg -både når det gjelder din arbeidshverdag og helsetilbudet til befolkningen? Espen Rafae/sen, KIRKENES 0 Fordi jeg aldri klarte å bli skuespiller, fot.ballspiller eller rockestjerne -og antakelig en kombinasjon av at man har holdt seg relativt frisk og har hatt en onkel som var distriktslege i over 20 år. Allmennlegen har vært mitt bilde på legeyrket fra tidlig oppvekst. Når jeg så valgte å studere medisin var denne tilnærmin.gen til legerollen et bakteppe og en motiva.sjon. Underveis relaterte jeg nok ubevisst pen. ( sum og kunnskap til den legerollen jeg kjente fra før, slik at allmennmedisin alltid har vært den riktige vei for meg. I fastlegerollen finner jeg dessuten en mulighet til være en detektiv og utforske alle diagnostiske muligheter. Sam.tidig kan jeg være helsepedagog -og en viktig omsorgsperson for mine pasienter. f9 Jeg jobber på et legesenter med ni fastle.ger og to turnusleger samt en daglig leder og ca. ti legesekretærer. Det er en fornøyelse å jobbe i et stort kollegium som fungerer godt sosialt og hvor man har høy fokus på faglig.het. Jeg opplever at jeg yter en god tjeneste til mine pasienter som en del av dette senteret. @ Min egen manglende evne til å trekke en beslutning om b-preparatene pasienten ber om er til nytte eller til skade. Det føles av og til som om empiri og empati spiller pingpong i hodet mitt. Det kan være ganske frustreren.de! Og så synes jeg tidvis det er frustrerende å skrive sykmeldinger som kun legitimeres av psykiatriske diagnosekoder, men som egentlig handler om hverdagslivets proble.mer. 0 Jeg opplever at fastlegetilbudet er vel mye brukerstyrt. Tilgjengeligheten er i utgangs.punktet bra, men jeg er redd det går ut over dem med færrest ressurser til å kontakte le.gen. Det er fastlegens og legekontorets ansvar å prioritere etter behov for medisinsk hjelp, men i takt med økende forventninger til helsevesenet er dette blitt vanskeligere. Sam.handlingsreformens intensjon om at fastlegen skal øke sin delaktighet i kommunale opp.gaver er kanskje et riktig grep i så måte -for.utsatt at de kommunale oppgavene ikke blir altfor fokusert på forebyggende tiltak som ingen vet om funker. Hans Kristian Bakke, BERGEN 0 Hva annet kunne jeg bli -etter i flere år å ha vært med på å lage og forhandle frem ord.ningen? Det enkle svaret er vel at jeg allerede var allmennmedisiner, likte faget svært godt og så for meg rammer for fagutøvelsen innen.for fastlegeordningen som ble bedre enn tidli.gere. f9 Kontinuiteten i pasient-lege-forholdet: Jeg får følge pasientene over tid og jeg kan bruke tid. Innenfor et, i utgangspunktet gren.seløst fag, har jeg nå en avgrenset populasjon å betjene -og ansvaret er rimelig godt defi.nert. Ikke minst er jeg særdeles fornøyd med selv å kunne planlegge og styre egen virksom.het ut fra pasientenes behov -dette uten plag.som innblanding fra byråkrater som ikke kjenner fagets innhold eller hva som tjener pasientene, og som vet lite om hvordan et le.gekontor må drives. Rammebetingelsene har til nå vært rimelig stabile. Det har vært mulig å planlegge virk.somheten i et langt perspektiv. I en helsetje.neste der mye annet stadig omorganiseres, er også det en viktig dimensjon for pasientene. Men ingenting gleder meg mer til daglig enn mine fantastiske ansatte og kolleger, og vårt faglige og sosiale fellesskap. @ Jo større behov en pasient har for spesia.listhelsetjenester, jo høyere terskler er det eta.blert for å få pasienten dit (les: rus og psykia.tri). Nesten hvert år, med ny normaltariff, sender staten meg det budskap at man ønsker flere og kortere konsultasjoner og flere hen.visninger til spesialisthelsetjenesten; dette gjennom å betale meg relativt sett bedre for korte og mange konsultasjoner, men dårlige.re for å bruke tid på pasientene, samhandle med andre og selv gjøre utredninger og pro.sedyrer. Dette følger av stadig økende egen.andeler. Trist er det også å oppleve at de høye egenandelene reduserer legesøkningen -slik jeg antar Finansdepartementet ønsker -men høyst sannsynlig alene overfor dem som tren.ger helsehjelpen mest (les: rus og psykiatri). Offentlige reguleringer av typen §3a-søk.nader for antihistaminer og attester på histo.risk fravær for skoleelever slår direkte inn i vår daglige mulighet til å prioritere de pasien.ter og oppgaver som medisinsk sett er vik.tigst. «Savings through inconvenience» er en vederstyggelighet som jeg er redd virker godt -på et ikke-faglig grunnlag. UTPOSTEN 4 • 2011 I.•··························································································································· ENQUETE FASTLEGEORDNINGEN 0 Det er ikke fastlegeordningen som må re.pareres for at helsetilbudet og min arbeidsdag skal bli bedre. Det vil være å starte i feil ende. I stedet må spesialisthelsetjenesten gjøres let.tere tilgjengelig for dem som trenger det mest og være raskere med sine epikriser. Myndig.hetene må ta inn over seg at en velfungerende helsetjeneste også er til det beste for samfun.net. Da må direktorat og departement sette inn tiltak der tingene ikke fungerer, og ikke ødelegge det som pasientene er mest fornøyd med. Velfungerende elektronisk kommuni.kasjon er trygt for pasientene og billig for sta.ten. Da er elet klokt om staten tar den investe.ringen. Pålegg til fastlegene -om attester, søknadsprosedyrer osv. -må underlegges de samme prioriteringsmessige vurderinger som nye behandlingsformer. Bedre samhandling er fortsatt en av helse.tjenestens store utfordringer. En stabil all.mennlegetjeneste må være en grunnleggende premiss for å få dette til. Det har vi i stor grad fått med fastlegeordningen, og reformtiltak for å styrke samhandling bør først og fremst settes inn på andre områder. Sissel Holmen, BERGEN 0 Da fastlegeordningen ble innført, var det helt naturlig for meg å gå inn i denne etter å ha jobbet 17 år i allmennpraksis. Jeg trivdes godt i jobben min og hadde nettopp flyttet til et nytt legesenter. @ Kontakten med pasientene over tid er det mest verdifulle med jobben. Det er et privile.gium å kunne følge enkeltmennesker og fa.milier, ofte i flere generasjoner, gjennom flere tiår. Selve konsultasjonen kan iblant oppleves som et eksistensielt møte som gir stor grad av tilfredshet, for både pasient og lege. Gleden av å kunne hjelpe andre med fysiske og psy.kiske plager er også av stor betydning. @ Mange offentlige direktiver som legger føringer på vårt kliniske arbeid er en stor frustrasjon og belastning i hverdagen. Disse har økt sterkt i omfang, og medfører at vi bruker mye tid på finne ut hva som er den «riktige» måten å gjøre det på. Direktivene er oftest styrt av økonomiske interesser og der.med ikke alltid i samsvar med hva som er pasientens eller legens beste. I tillegg øker kravene til drift av praksis; jeg sikter til kontrollrutiner, HMS-arbeid og personalansvar -områder der vi er dårlig skolert. Jeg fortviler mange ganger over alt hva vi må sette oss inn i, og som ikke inngår i ordinært legearbeid. 0 Fastlegeordningen fungerer svært godt, for både leger og pasienter. Dette er doku.mentert gjennom flere undersøkelser. Vår ut.fordring i fremtiden er å kjempe for at ord.ningen ikke endres i en slik grad at vi blir myndighetenes «marionetter» med få mulig.heter til å påvirke vår egen arbeidssituasjon. Det kliniske arbeidet må alltid stå i fokus. Det er der vi har vår kompetanse. Samhandlings.reformen gir oss mange utfordringer. Vi må være «proaktive» i utarbeidelsen av endrin.ger som angår vårt arbeid, og ikke passivt vente til disse er innført. Helsetilbudet til befolkningen fungerer best når fastlegen er lett tilgjengelig og stabil over tid. Høy faglig kompetanse er selvsagt en forutsetning som Legeforeningen fortsatt må ivareta. En av våre største utfordringer er ny.rekruttering til faget. Skal vi få dyktige og engasjerte fastleger i fremtiden, må forholde.ne legges til rette for at nyutdannede kolleger finner det attraktivt å velge allmennmedisin, for eksempel ved å opprette utdanningsstil.linger. Gunnar Mouland, ARENDAL 0 Muligheten for å arbeide innen hele det medisinske spekteret, og følge pasienter over lang tid, var utslagsgivende for at jeg valgte allmennmedisin. I tillegg ville jeg unnga a flytte mange ganger før jeg kunne få en fast jobb -slik sykehushuslegene ofte måtte den gang. Allerede i studietiden var vi fire studie.kamerater som fikk lyst til å jobbe sammen i allmennpraksis -etter inspirasjon av legehu.sene i Mjøndalen og Hokksund samt Institutt for Allmennmedisin med Christian Borch.grevink som leder. Som ferske leger i 1975, etablerte vi en gruppepraksis i Grandgården i Arendal. Gruppen ble utvidet til fem leger i 1979. I 2001 var det selvsagt for oss å gå inn i fastlegeordningen, med et klart ansvar for et bestemt antall mennesker. I 2007 utvidet vi gruppepraksisen videre til seks leger. @ Som fastleger bruker vi vår medisinske kunnskap og erfaring til å sortere det alvorli.ge fra det ufarlige. Når man har tillit hos pa-sientene, kan man ofte frita dem fra bekym-1/, ringer om helsa -etter samtale og enkle undersøkelser. Mye av tiden går med til å for.klare folk hva som kan ligge bak forskjellige symptomer; man blir en slags helsepedagog. Det er også fint å kunne koordinere nødven.dige spesialundersøkelser, men det krever selvsagt at man følger med i fagutviklingen. Det er meningsfullt å være følgesvenn gjen.nom mange år for folk med kroniske syk.dommer og oppleve at folk har tillit til å kom-me til deg med alle slags bekymringer. Av og til kan man helbrede, ofte lindre, men alltid trøste og oppmuntre. Å se pasienter komme smilende inn på kontoret etter en slitsom syk.domsperiode -hvor fastlegens viktigste inn- sats har vært som «heiagjeng» -er givende! Men det er viktig «å stå bi», også i de tilfellene hvor folk ikke blir friske. Arbeidet er variert og man får bruk for å spille «på alle strenger». Det kan være masete og slitsomt til tider, men kjedelig blir elet aldri! Som fastlege har man også mulighet til å dyrke særskilte interessefelt: Selv er jeg opp.tatt av diabetes og psykiatri, og jeg har hatt stor glede av å delta i små forskningsprosjek.ter innen ulike allmennmedisinske temaer. @ Jeg har heldigvis ikke så mange frustra.sjoner. Jeg kan nok bli irritert når folk «for.langer» å få utført visse undersøkelser som jeg ikke synes det er indikasjon for. Jeg har opplevd at pasienter har byttet fastlege når jeg ikke har villet sykmelde dem eller skrive ut legeerklæring for eldre bilførere! Jeg undres også over hvor ukritisk mange mennesker ønsker å prøve useriøse «alternative» helsetil.bud, ofte til en høy pris. Jeg synes det tar alt for lang tid å få elektro.niske løsninger i drift, for eksempel elektro.niske resepter. Overdrevet hensyn til person.vernet har nok forsinket mange prosjekter på dette området. Dagens praktisering av UTPOSTEN 4 • 2011 ENQUETE FASTLEGEORDNINGEN synonympreparatordningen fører til mye irritasjon og unødvendig tidsbruk hos både fastleger og pasienter. Ø Mange kolleger reduserer sine pasientlis.ter, ikke bare fordi de blir eldre selv. Jeg tror det er vanskelig å gjøre en god jobb med lan.ge lister, i hvert fall når man har mange eldre pasienter. Fordelingen av inntektskildene til fastlegene så vel som privatpraktiserende spe.sialister bør ikke favorisere de som har mange og korte konsultasjoner. Jeg håper at forskningsenhetene i allmenn.medisin skal legge til rette for mer forskning i allmennmedisin. Videre tror jeg tiden er inne for nye samarbeidsmåter med sykehusspesia.listene, ikke bare via henvisninger og epikri.ser. Spesialistundersøkelser kan bli mer mål.rettet og unødvendige undersøkelser kan unngås hvis fastlegene og sykehuslegene snakker mer sammen. Da må sykehuslegene prioritere mer tid til kontakt med og veiled.ning av fastleger, for eksempel gjennom fel.leskonsultasjoner. Dagens takst 14 gir fast.legene god lønn for å ha samarbeidsmøter med spesialister, men jeg savner en «sam.handlingstakst» for mer utstrakt konferering med spesialist på telefon -slik vi har det for kontakt med hjemmesykepleien. Mitt håp er at samhandlingsreformen fører til mer reell samhandling og at ressursene ikke går til dår.lig begrunnet individuell forebygging. Olav Thorsen, STAVANGER 0 Interessen for allmennmedisin fikk jeg al.lerede like etter turnus. Jeg hadde siviltjeneste som distriktslege i Hammerfest i 1979-80, og på den tiden var allmennmedisin på veg opp, faglig og anseelsesmessig. Spesialiteten var på trappene, og de første norske avhandlingene om allmennmedisin begynte å komme. Jeg fikk en fastlønnet stilling som bydelslege i Stavanger, og har vært allmennlege siden 1980. I 1992 overtok jeg en privat allmenn.praksis, og var senere en aktiv forkjemper for fastlegeordningen som medlem av Aplfs fag.utvalg. Etter mitt syn har fastlegeordningen vært en velsignelse for både pasientene og fastle.gene, med definert ansvar og arbeidsområde. De siste ti årene har jeg også jobbet for prak.siskonsulentordningen, som praksiskonsu.lent og koordinator, og har hatt stor glede og nytte av denne kombinasjonen av arbeidsopp.gaver. f9 Å følge pasientene over tid er spennende og givende. Det gjensidig forpliktende for.holdet mellom fastlegen og pasientene er bra. Før fastlegeordningen hadde vi, spesielt i by.ene, mye uheldig «lege-shopping». Jeg trives med det å se på helheten i møtet med pasientene; det fysiske, mentale og sosia.le. Jeg har interesse av å lytte til historier, og inviterer mine pasienter til å fortelle om hva de har opplevd, lest og sett. Jeg prøver å legge mest vekt på det positive i hverdagen, hva folk har glede av, hvilke ressurser de har. Et av mine yndlingsuttrykk til pasientene er «kroppen selv er den beste doktor!». @ Som veileder for turnusleger og spesialist.kandidater frustreres jeg over at vi ikke har klart å få til gode nybegynnerstillinger eller utdanningsstillinger i allmennmedisin. Man.ge ønsker å prøve seg som fastlege etter tur.nus, men velger heller en karriere i sykehus fordi det nesten ikke finnes slike fastlønte stil.linger i kommunene. Å måtte starte med en nulliste kan være ødeleggende, både økono.misk, sosialt og faglig. En fastlege skal ikke måtte gå på akkord med sine etiske prinsip.per for å beholde pasientene. Det er også frustrerende at det går seint med implementeringen av elektronisk sam.handling. Staten burde i mye større grad stimulere og støtte systemer som fremmer god kommunikasjon mellom helsetjeneste.nivåene. Ø Pasientene må sikres god kvalitet på tje.nestene -noe som innebærer bedre kvalitets.sikringsprogrammer. Vi må få til et godt sys.tem for opplæring av nye leger, det vil si utdanningsstillinger. Mye kan også gjøres for å lage et bedre spesialiseringsprogram. Det bør innføres individuell veiledning for spesia.listkandidater, med gode veiledningsløp. Vi må få mer undervisning og forskning i all.mennmedisin, med personlige rådgivere for dem som sliter. Vi må ta bedre vare på våre egne kolleger, noe som er viktig for at de skal ta bedre vare på sine pasienter. Linda Elise Grønvold, osLo 0 Det var nokså tilfeldig at jeg i 2007 fikk et vikariat i allmennpraksis i Oslo, etter seks må.neder på indremedisinsk avdeling ved Elve.rum sykehus. Det passet bra, ettersom min samboer studerte i hovedstaden. Jeg skulle egentlig bli indremedisiner eller pediater, men oppdaget at allmennpraksis lå mitt hjerte nær.mest. I allmennpraksis fikk jeg mer pasient.kontakt enn det jeg opplevde på sykehus. I dag har jeg vært så heldig å få min egen liste som fastlege på Kjelsås i Oslo, og jeg stortrives! f9 Jeg setter stor pris på den gode samtalen, og kontinuiteten i allmennpraksis. Jeg liker å bli kjent med mennesker, på godt og vondt. I tillegg skal jeg innrømme at jeg opplever stor personlig tilfredsstillelse når jeg føler at jeg har hjulpet en pasient med noe spesifikt. Da går jeg hjem fra kontoret med en veldig god følelse. @ Det er ofte frustrerende ikke å kunne hjelpe pasienter på den måten jeg egentlig vil -enten det er fordi det ikke finnes hjelp å få, eller fordi pasienten ikke ønsker hjelp. B-pre.paratmisbruk er· et godt eksempel på sist.nevnte. Ellers er mangel på samhandling også en stor kilde til frustrasjon; enten det gjelder 15-20 minutters telefonsamtaler for å komme til riktig person på et sykehus, eller man prø.ver å få tak i en saksbehandler på NAV. Ø Jeg kan gjerne tenke meg at det i framtiden opprettes fastlønnede stillinger som fastlege, i tillegg til at man kan arbeide som selvstendig næringsdrivende. For mange yngre leger i eta.bleringsfasen kan det virke veldig skremmende å ta opp et stort lån for å kjøpe seg en fastlege.1iste. Jeg har også et ønske om et bedre EPJ.system med blant annet elektroniske resepter, henvisninger, overføring av journaler ved bytte av fastlege og oppdatering av pasientlisten. Mye av dette jobbes det hardt med, og jeg ser fram til at dette vil føre til en enklere hverdag. UlPOSTEN4•.