Lærerike Kasuistikker: Nakkesmerter...

I denne spalten trykkes kasuistikker som har gjort spesiell inntrykk og som bidragsyterne har opplevd som spesielt lærerike. Har vi selv lært noe i slike situasjoner, vil det som oftest også være av interesse for andre. Og vi vil gjerne ha en kommentar om hvilke tanker du har gjort deg rundt denne opplevelsen. Bidrag sendes Ann-Kristin Stokke (red.) annkristin_stokke@hotmail.com. Kost dere frampå, folkens! Nakkesmerter ... Jeg har lyst til å dele en pasienthistorie som jeg opplevde for noen år siden. Jeg har ofte tenkt på denne pasienten i etterkant av hen. delsen, og tenker vel også at kollegaer kan kjenne seg igjen fra egen praksis. Begrepet «ulv-ulv» har fått et klarere og mer konkret innhold for meg. Erfaringen kunne fort ha blitt dyrkjøpt, men akkurat denne dagen var marginene på min side. Pasienten er en mann sent i tredveårene som har vært hos meg ofte for ulike smertetil. stander. Han har en vanskelig sosial bak. grunn og har hatt et ustabilt arbeidsliv preget av hyppige sykmeldinger. Jeg har av og til un. dret meg på om han har rusproblemer, men har valgt å tro ham når han har benektet det. te. Sykdomsbildene har vært kjennetegnet av uttalte subjektive symptomer, ledsagende psykiske plager og få objektive funn. Han har ofte hatt liten motivasjon for behandling og aktive rehabiliteringstiltak. Ikke sjelden har han uteblitt fra timer, og jeg har ofte spurt meg selv om han egentlig har vært særlig til. freds med meg som lege. Jeg har som regel måttet hale anamnesen ut av ham, og han har sjelden vært entusiastisk over mine mer eller mindre velfunderte behandlingsforslag. Ofte endte konsultasjonene med langvarige syk. meldinger og halvhjertede rehabiliteringsfor. løp. Jeg kjente mang en gang på følelsen av å stange hodet i veggen. I perioder fikk jeg mistanke om at han job. bet samtidig med at han gikk hos meg for å få sykemelding, noe som senere ble bekreftet på et samarbeidsmøte med NAV. Han betalte sjelden, og hadde store beløp utestående. Han lovet alltid å gjøre opp for seg, men pengene lot som regel vente på seg. Med andre ord et utfordrende lege-pasi.entforhold med en litt vaklevoren tillit fra min side. Jeg følte meg ofte lurt og merket at jeg kunne tvile på sannferdigheten ved hans utsagn om symptomer og plager. Noen måne.der før den aktuelle hendelsen, kom han blid og fornøyd og fortalte at han endelig hadde . fått jobb som lastebilsjåfør, at han hadde ny kjæreste og at livet holdt på å ordne seg for ham. Som vanlig var han høflig, om enn litt unnvikende. Jeg gledet meg med ham og be- UTPOSTEN 7 • 2011 krefter for meg selv at hoveddiagnosen tidli.gere nok var «vanskelig liv», snarere enn cer.vicobrachialgi og lumbago. Så gikk det flere måneder uten at jeg hørte noe fra ham. En travel formiddag i oktober ringte kjæ.resten hans og ba om en akuttime for ham pga nakkesmerter. Noe i symptombeskrivelsen må ha gitt en dårlig magefølelse hos sekretæ.ren, og jeg har i ettertid vært utrolig takk.nemlig for legesekretærens gode skjønn. Vel vitende om hans langvarige sykmeldinger for nakke-og ryggsmerter og hans dårlige beta.lingsvaner, satte hun ham opp på en akuttime samme formiddag. Da jeg så navnet hans i ti.meboka, tenkte jeg «på'n igjen» i mitt stille sinn; «nå har nok livet blitt vanskelig igjen». Vel inne på kontoret mitt måtte jeg nok en gang hale ut sykehistorien. Han hadde følt seg i fin form da han våknet samme morgen, spist frokost og gått ut for å sette seg i laste.bilen. Halvveis oppe i lastebilen fikk han akutte smerter i nakken og hodet, og han hus.ker ikke hvordan han kom seg inn i bilen. Han skjønte at han ikke burde kjøre bil, gikk derfor inn og la seg. Han ble verre utover for.middagen, følte seg stiv i nakken og generelt utilpass. Han benektet kvalme eller lysskyhet, holdt fast ved at det var nakken som plaget ham. Han fortalte også at kjæresten hadde be.merket at han hadde snøvlete tale. Han øn. sket sykemelding og smertestillende. Ved klinisk undersøkelse var han våken, klar og orientert, normal tale og motorikk. Han hadde nedsatt bevegelighet i nakken, satt stivt på stolen med hyperekstensjon i nakken. Han virket mer smertepreget enn vanlig. Ved selv små be.vegelser i nakken fikk han akutte hodesmerter, og på direkte spørsmål kunne han bekrefte at han aldri hadde hatt så vondt i hodet før. Jeg la merke til at han virket redd. Tidli.gere hadde han som regel hatt et lidende trykk i ansiktet og en lutende kroppsho""' ning. Nå satt han unormalt rank på stolen og med hyperekstensjon i nakken. Han presi.serte at han overhodet ikke klarte å kjøre bil. Jeg kjente nok på fristelsen til å betrakte symptomene som en del av det han hadde hatt de siste fire fem årene, men noe gav meg en dårlig magefølelse. «Kan han ha fått subaraknoidalblødning? » Redselen i blikket, den nye kroppsholdnin.gen, hyperekstensjonen i nakken, de sterke hodesmertene ved bevegelse i nakken og den bekymrede kjæresten som hadde overbevist legesekretæren om at han trengte akuttime ... Kjørekode I til nærmeste sykehus, CT ca.put viste subaraknoidalblødning med gjen.nomblødning til sideventrikkel basalt. Han ble transportert videre til Ullevål sykehus hvor han ble operert med ventrikkeldrenasje, craniotomi og klipsing av aneurysme. Etter fire uker ble han utskrevet uten sequele, kontroll CT etter to måneder viste ikke tegn til ischemi eller infarkt. I ettertid tenker jeg at jeg hadde flaks som ikke satte symptomene på den gamle «kon.toen» og mistenkte ham for å skulle ha nok en tynn sykemelding. Det var nok magefølelsen som reddet meg, samt at jeg hadde et klart bilde av hvor.dan fremtoningen hans var til vanlig. Han ba om det samme som før, men uttrykket var annerledes. Andrine Morken Wold Løten Legesenter