Møte på den andre siden av grensen

Møte på den andre siden av grensen  AINO SNELLMAN fastlege i Tona Det er en vacker aprildag år 1984 i Tanadalen. Jeg jobber femte år som kommunelege, alein.elege i Utsjok, den eneste kommunen i Fin.land med samisk flertall. Jeg har blitt enga.sjert i å forstå bedre den samiske pasienten og lærer samisk for å kunne kommunisere or-entlig med mine pasienter. Nå er jeg på tur ti Karasjok med min kollega som vikarierer for meg i min svangerskapspermisjon, og min fire måneder gamle sønn er pakket med i bi.len. Veien på finsk side opp Tanadalen har blitt ferdig året før, og tiden er moden for å kjøre litt lengre enn 10 mil til mitt utekontor i Karigasniemi. Det er nesten ti år til det byg.ges Samelandsbru over grenselven Tanaelva i Utsjok. Riksgrensen er mystisk sterk, den skiller. Selv om jeg har bodd ved grensen i Aere år har jeg ikke vært på norsk side annet enn når jeg har kjøpt margarin og mel i Polmak han.del ved grensen. Jeg kjenner ingen på andre siden av grensen og Tanaelva. Men nu, nu har jeg hørt om at det skulle startes en samisk le.geforening, og dette høres ytterst interessant ut. Finnes det samiske leger? Mitt kjennskap til samisk helsepersonell gjelder bare et par hjelpepleiere. Etter å ha fått tak på telefon. ummeret til en samisk lege på Kirkenes sy. ehus, Knut, har jeg tatt en utenlandstelefon dit med bankende hjerte -det er langt fra vanlig å ringe utenlands, nesten litt skum.melt. Til min glede mente denne kollegaen at jeg godt kunne komme med på møtet i Kara.sjok, hvor det var mening å etablere en sa.misk legeforening. På veien opp Tanadalen hører vi en kassett av norsk språk til finske som kan svensk, for å kanskje kunne forstå noe av det som blir sagt på møtet. Vi har hørt at det ikke bare skulle kommuniseres på samisk. Mitt skolesvensk hadde nesten aldri vært i bruk i praksis. Det er spenning i luften. Selv om han Knut hadde sagt at vi var velkommen, kan jeg ikke føle meg helt trygg. Vi har hørt fortellinger om hvordan en finsk kvinne som hadde same.kofte på i Karasjok hadde fått skåret koften sin med samekniv. Jeg har ikke kofte på men skulle prøve å snakke samisk. Hvordan tas dette imot? Men vi er to ekstra modige kvin.ner som ikke bryr oss. Vi skal til Karasjok. ILLUSTRASJONSfOTO/BAKGIWNNSFOJO, ESTHER OfAZ PEREZ UTPOSTEN 8 • 2011 ................................................................. . TEMA: MØTER 1································································· Til vår store overraskelse er vi mange på møtet og stemningen er historisk. Jeg har ikke visst at det finnes så mange samiske le.ger, og enda mer. Den andre overraskelsen er at vi får så varm hjertelig velkomst uten skep. sis mot utlendinger. At vi også blir medlem.mer i den nye Sami Doaktariid Searvi, Sa.misk Legeforening, forstår jeg ikke der og da. Jeg tror «medlem» eller «miellahttu» er noe lignende støttemedlem. Men fullt medlem.skap blir det, og svært aktivt. En helt ny verden åpner for meg. Plutselig er jeg blant hyggelige kolleger som prater sa.misk og er interessert i den samiske pasienten og ting som jeg selv er interessert i. Etter dette møtet føler jeg meg ikke mere som aleinelege. Det finnes kolleger som forstår uten vansker med en gang når jeg forteller om min situa.sjon med en samisktalende befolkning i kom.munen. Og plutselig forstår jeg at min nær.meste kollega ikke er i hjemlandet 17 mil borte i Ivalo, men Tana legen Sigrun i Hilla.gurra bare fem mil fra meg om vintern med isvei over elva, om sommeren noe lengre. Nu vet jeg hvem det er naturlig å prate med når det oppstår problemer med mine samiske pa.sienter. De er så mange og det blir stadig flere samiske leger. Jeg får en følelse av felleskap, både faglig og sosialt. Etableringen av Samisk Legeforening blir for den unge uerfarne legen en inngangsport i samisk helsefaglig diskusjon. Raskt forstår jeg menneskerettighetsaspektet -tidligere hadde jeg konsentrert meg om å prøve å for.stå bedre og å kunne kommunisere bedre med enkeltpasienter, lære språket bedre. Med Samisk legeforening kommer jeg faktisk med i en politisk prosess. Vi jobber for å få til bedre helsetjenester for samer, for å få til barne-og ungdomspsykiatriske tjenester og somatiske spesialisthelsetjenester for samer. Hele tiden lærer vi mere om flerkulturellhet og flerspråk.lighet. Kontakten med samiske leger i Norge gir etterhvert en åpning til kontakter til hele Sa.meland over landegrenser. Det blir utallige møter og konferanser, og fokus utvides fra sa.miske spørsmål også til urfolksmedisin gene.relt. Plutselig er mitt interessefelt ikke bare Tanadalen, ikke bare Nordisk, men også rus.sisk Sameland og etterhvert hele urfolksver.den på alle kontinenter. Språkmessig blir det også utfordringer. En tidlig konklusjon i sa.miske kretser blir at for å kunne kommuni.sere med samiske leger er det ikke nok å kunne bare samisk. Jeg må lære norsk. Dette skjer på herlige kurser i Svanvik i Sør-Varan.ger. Jeg må og ta i bruk fra glemmeboksen et språk opplært i studietiden i Helsinki, et språk som jeg trodde jeg aldri mere skulle ha behov for nordpå, russisk. Kontakten med russiske samer, samiske leger inkludert, begynner lenge før jernteppets nedfall, og sa.miske leger er aktive. Med samiske møtepunkter over grensen blir det automatisk også norske kontakter. Norsk språk er etterhvert ikke mere så hin.drende fremmed. Etter å iherdig sitte på det ene møtet og konferanse etter det andre for.står jeg av det norske språket mer og mer. Jeg begynner også å bli kjent med nabolandet, noe som ikke var en selvfølge. Jeg kunne ha blitt en utkantslege i ytterste utkant mot det ukjente. Men med et omgangsområde over grensen, om ikke så lenge opplever jeg å fak.tisk bo veldig sentralt: det er fire flyplasser innom 20 mils radius og lett tilgang til tre re.gionale hovedsteder og universitetbyer i tre forskjellige land: Rovaniemi, Tromsø, Mur.mansk. Og det blir en mangfold av interes.sante medisinske kurser i Norge, selv om jeg fortsetter å arbeide i Finland. Muligheten å komme med på en norsk givende veiled.ningsgruppe i allmennmedisin gir vesentlig faglig påfyll og kjennskap med mange flotte norske allmennlegekolleger. Jeg kunne godt ha beholdt fokus bare på utkant-Utsjok -det var ju nok å gjøre der -og utvidet karriære.rettet fokus etterhvert sørover som vanlig m Rovaniemi, Helsinki og Brussel. Men nu o det tett kontakt med Karasjok istedenfor Ivalo, Tromsø istedenfor universitetsbyen Oulu, Oslo istedenfor Helsinki og byer i ver.den med urfolkspreg istedenfor Brussel. Etableringsmøtet av Samisk Legeforening våren 1984 ble i mitt legeliv et vendepunkt som startet en helt ny fase i kariæren. Den unge noe folkeskye ensomme utkantskom.munelegen begynte sin utvikling mot en erfa.ren språkmektig Samedoavttir som lærer å se over grenser. ainosnellman@hotmail.com