På den andre siden av veggen

På den andre siden av veggen TEMA: MØTER På den andre siden av veggen . OLAV GUNNAR BALLO fastlege ved Nordlys legesenter, Alta -Jeg gråter ofte med mine pasienter. Gjorde hun det? Min kvinnelige kollega for.talte hvordan pasientenes sykdommer og livs.historier kunne gå så hardt inn på henne at t førte til at hun satt der, på kontoret sitt, og ,åt sammen med dem. Utsagnet førte til at det ble en livlig debatt under lunsjen mellom legene på kontoret, der vi satt med matpakkene våre rundt langbor.det. -Du kan da ikke det, Magda, du skal jo være den profesjonelle! Men hun sto på sitt, smilte til og med lunt der hun satt. Hun virket så fast, så bestemt. Å gråte var det siste vi hadde trodd at hun drev med, der inne på kontoret. Da alarmen gikk hadde jeg akkurat nådd legevakten, tidlig på morgenen. Kvinnen for.talte, kort, hektisk, at naboene, foreldrene til barnet, hadde funnet datteren livløs i sengen da de skulle ta henne opp. -Adressen? Jeg skjønner at det haster, men vi må ha adressen, ellers finner vi ikke fram. Sammen med turnuslegen dro jeg av gårde med ambulansen med en gang. Kvinnen had. . sagt at to sykepleiere hadde startet gjen.oppliving, og at hun straks gikk tilbake for å hjelpe dem. På veien ut, det var tre mil å kjøre, hadde vi god tid til å gjennomgå utstyret. Jeg fant fram laryngoskopet, og det minste bladet, klikket det på plass og sjekket at lyskilden virket. Turnuslegen viste meg tubene, som lå som en bunt asparges i bunnen av førstehjelpskoff.Det var ikke stort å si. Vi fikk se hva som Turnuslegen satte laryngoskopbladet inn i erten. Han dro ut en av de tynneste. Han slo ventet når vi nådde fram. munnen på henne, løftet håndtaket opp og kofferten helt ut, og fant fram en sprøyte, som Ved oppkjørselen sto det en bil i grøften, kikket inn. Så satte han, raskt og resolutt, tu.han festet til slangen på tuben. Han puttet med den ene døren revet opp. Noen hadde ben ned i svelget, pumpet luft i ballongen, og arteriepinsetten i ytterlommen på jakken sin. hatt det travelt da de ankom. satte arteriepinsetten fast på slangen så luften Det ble kjørt fort, og vi måtte lukke kof.Vi løp inn i huset, mens ambulanseperso.i ballongen holdt tuben fast i luftrøret hennes. ferten for at utstyret ikke skulle falle ut. De nellet kom etter med kofferten og en båre. Mens han festet bagen til tubehodet, og startet første strimene av dag begynte å drive natten Oppe i andre etasje sto to kvinner bøyd over å blåse luft inn i henne, sjekket jeg med steto.bort, mens det blafret blått langs brøytekan.spisebordet. Mellom dem lå det et spebarn, skopet at tuben lå riktig. Joda, det kunne hø.tene gjennom det melkehvite glasset i side.naken bortsett fra bleien, ansiktet blått, lep.res luft som strømmet ned i begge lunger for ruten. Innimellom, når sjåføren nådde biler pene og fingrene også. Den ene kvinnen tryk.hvert klem han gjorde på bagen. foran seg, lød sirenen, skingrende og intenst. ket fingrene mot brystkassen på barnet, mens Rundt oss var det mange mennesker. Jeg Men vi var snart forbi, og da ble det stille den andre blåste luft inn i henne. De virket kjente igjen foreldrene. De satt i sofaen, med igjen, bare det blå, blinkende lyset minnet oss trente. det eldste barnet på morens fang. De holdt om at det hastet. rundt hverandre. Jeg kunne høre snufsing. UTPOSTEN 8 • 2011 TEMA: MØTER UTPOSTEN 8 • 2011 TEMA: MØTER Mens ambulansesjåførene la henne på bå.ren, fortsatte turnuslegen å gi innblåsninger med ventilasjonsbagen, mens jeg trykket fin.grene på brystet hen nes for å få hjertet til å pumpe blod. De skulle komme etter, det var naboer som kunne kjøre dem, andre naboer kunne passe gutten. Inne i bilen satte vi oss til, turnuslegen og jeg, han på klappsetet bak båren, jeg på knær.ne ved siden av den. Han ristet svakt på hodet mens han studerte de blå leppene, som bare delvis var skjult av tapen som holdt tuben på plass. « Vi fortsetter, » sa jeg. Ambulansen stoppet med et rykk foran inngangen til legevakten. Turnuslegen så på meg igjen. Han løftet hånden hennes. Alle neglesengene var blå. Huden var hvit som et ark papir. Vi løsnet tapen og arteriepinsetten, dro luf.ten ut av ballongen, og tuben ut av luftrøret hennes. Vi foldet det hvite lakenet rundt hen.ne før jeg bar henne inn. Legekontorene ved legevakten hadde en skillevegg med et forheng. Det var praktisk når pasienter skulle undersøkes, for da var de skjermet fra innsyn hvis noen åpnet døren. Jeg la henne på benken innenfor skilleveggen, beholdt bleien på, prøvde å få lakenet brettet pent rundt henne. Så trakk jeg for forhenget, satte meg ved kontorpulten, og skrudde på PCen. Det fantes et par notater om henne, en for.kjølelse, en øyekatarr, det var alt. Jeg startet å skrive på journalnotatet mens jeg ventet. «Et.ter telefon fra nabo om at barnet er funnet livløs i sengen rykker vi umiddelbart ut med ambulanse. » Telefonen ringte. «De er kommet, » sa vakthavende sykepleier. Fra den åpne kontordøren kunne jeg se hele gangen. Og jeg kunne se dem der de kom gående, usikkert, nølende, mens de holdt hverandre i· hendene. Aldri før hadde jeg sett håp og fortvilelse så tett knyttet sammen. De satte seg på den lave benken foran meg, like ved døren. Jeg ble sittende mot dem, i den stolen der det vanligvis sitter en pasient. -Hvor er hun?, spurte moren. De ventet at jeg skulle si noe nå. Men jeg fikk ikke fram ordene. Mens de satt der, stille, og så på meg, begynte jeg å gråte. «På den andre siden av veggen, » svarte jeg til slutt. «Hun er på den andre siden av veg. gen. » ogballo@gmail.com UTPOSTEN 8 • 2011