Utpostens betydning for norsk samfunnsmedisin

Utposten ble skapt på kjøkkenbenken i distriktslegeboligene på Aukra og Midsund i 1972. Per Wium, Harald Siem og Tore Rud klippet og limte papirtekster for å lage et fag-og kontaktblad som skulle bidra til debatt så vel som økt forståelse mellom helsetjenestens aktører i Utkant-Norge. Det hører med til historien at det aller første nummeret ble borte i posten. Redaktørene hadde ventet i flere uker. Da bladet ikke kom, ringte de trykkeriet i Oslo -men der var det ingen som hadde mottatt noe manuskript. Dermed måtte de sette seg ved tastaturet, klippe og lime på nytt. Dette er historien om hvordan et medisinsk amatørblad ble en viktig samfunnsmedisinsk pådriver i norsk helse.tjeneste -ført i pennen av Per Wium, en av de tre første redaktørene. Artikkelen er publisert etter tillatelse fra tidsskriftet Michael (2011; 8: 154-68). RED.ANM Utpostens betydning for norsk samfunnsmedisin . PER WI UM tidligere helsesjef i Lørenskog I løpet av de 40 årene som har Samfunnsmedisin er legers arbeid med grup.prinsipp var viktig: Ingen sak skulle være for per av befolkningen (I). Dette ble klart for oss liten til å komme i Utposten, bladet skulle gått siden Utposten kom ut første som var unge leger på 1970-tallet, og vi valgte være uavhengig av reklame med abonne. gang, har mer enn 40 aktive å arbeide i utkantstrøk i Norge. Utposten star.mentspris på 50 kroner, og redaktørene skulle leger redigert bladet og skrevet tet etter at distriktslegen på Aukra, Harald ikke sitte mer enn fem år. Siem, hadde gjennomført Bygdøy-kurset (Helse.Når historien om distriktslegene skrives, er sitt fag med entusiasme og godt direktoratets kurs i offentlig helsearbeid) i Utposten blitt et viktig kapittel der tre poeng humør. Rammen rundt arbeidet 1971, og kom hjem for å tenne nabodistrikts.kan trekkes fram: Redaksjonens påvirkning har vært samfunnsmedisin og legene Tore Rud på Sandøy og Per Wium på helsepolitikken, dens innvirkning på faget på Midsund til å lage bladet. Hensikten var og hvordan de hadde innflytelse på fagets ver. allmennmedisin, mens fokuset å åpne kontakten mellom distriktslegene. Vi dier og normer (2). har variert. Noen har hatt klart var stolte av vårt arbeid og ville vise sentrale I ettertid er det imponerende å se hvordan helsemyndigheter og sykehuskolleger at vi vi allerede første året fikk andre distriktsle. kvinnefokus, andre har drevet satt inne med kunnskap som var av stor vik.ger, sykehusleger og enda til helsedirektør helsepolitikk . Hele tiden har det tighet for å drive helsetjeneste i Norge. I 1972 Karl Evang på banen. vært spennende å møte nye, startet vi skrivemaskinen med kulehode og - rettetast, og klippet og limte opp bladet. Tre dyktige kolleger i redaktørstolen ved lederskiftet hvert femte år. TABELL 1 Utpostens redaktører UTPOSTEN. PERIODE NAVN 1972-1977 Tore Rud, Sandøy; Harald Siem, Aukra; Per Wium, Midsund. 1978-1982 Martin Holte og Aage Bjertnæs, Risvollan legesenter i Trondheim Jon Hilmar Iversen, Eide på Nordmøre, Frode Heian, Tingvoll, Ola Lilleholt, Rindal, Magne 1983-1987 Nylenna, Smøla; Øystein Pedersen, Molde. Eli Berg, Roverud; Mette Brekke, Vinstra; Marit Halting, Voss; Kirsti Malterud 1AM 1988-1992 Universitetet i Bergen; Berit Olsen, Fylkeslegen i Finnmark; Jannecke Thesen, Lærdal. Geir Sverre Braut, Stavanger; Sonja Fossum, Oslo; Betty Pettersen, Gravdal; Eystein 1993-1997 Straume, Øksfjord; Eivind Vestbø, Judaberg; Helge Worren, Oslo; Petter Øgar, Hornindal. Torgeir Gilje Lid, Stavanger; Jannike Reymert, Namsos; Elisabeth Swendsen, Flatdal; Gunnar 1998-2002 Strøno, Rjukan; Frode Forland, Oslo; ErikJesman Pedersen, Stavanger; Tone Skjerven, Vikersund. Jannike Reymert, Namsos; Helene Brandstorp, Tana; Tor Andre Johannessen, Trondheim; 2003-2007 Ola Nordviste, Oslo; Ivar Skeie, Gjøvik; Anders Svensson, Straumsjøen; Ingvild Menes Sørensen, Vuku. Gunhild Feide, Bergen; Petter Brelin, Halden, Karin Frydenberg, Skreia. Jesper Blinkenberg, Askøy; Ole Andreas Hovda, Sandaker Oslo; Ann-Kristin Stokke, Oslo 2008-2012 legevakt; Esperanza Diaz, Kokstad Bergen; Karin Frydenberg, Skreia; Tom Sundar, Lørenskog, Mona S. Søndenå, Kirkenes, Lisbeth Homlong, Bergen. UTPOSTEN 1 • 2012 ---...J NH(lt.bt1!: P'llllllftillllllljlilfMlll"I............ L:I ........_ ..•••••,.. ••"' L. =:·-•• , iftil•.••• LI .llg"pnnfollhf,.,...._,,,_. . ... .1 ...111• 11 "r .........,._'°'"·" . ,, Il .-"'---,, En av kongstankene var å skifte redaksjon hvert femte år, og medlemmene av de ulike redaksjoner er vist i tabell 1. 1972-1982 Utposten anbefalte alle distriktsleger å gjen.nomføre kurs for offentlig helsearbeid på Bygdø. Redaktørene hadde der fått innsikt i hvordan sentrale helsemyndigheter arbeidet. Vi begynte derfor med å oppdra Helsedirekto.ratet. Et poeng var at telefonkontakt med di.rektoratet var vanskelig: «I et år har jeg samar.beidet med helsedirektoratet. Dette året har helsedirektoratet ikke samarbeidet med meg» skrev jeg i et av de første numrene i 1972 (3). Vi følte at helsedirektør Karl Evang likte og leste Utposten, og i novembernummeret første året skrev han om forebyggende helsearbeid. En liten historie må nevnes. Alle leger og veterinærer kunne ta ut en viss mengde 96 pro.sent sprit til «kontorbruk». I direktoratet satt det en lavt betalt sekretær og hadde utsending av spritkort til alle leger som oppgave. Vi syn.tes dette var ille, og avslørte at legene brukte dette til å lage billig brennevin til seg selv. De drev aldeles ikke med gramfarging av bakte.rier lenger der man måtte ha ren sprit. Etter kort tid ble det slutt på den billige spriten, og vi ble veldig upopulære, bortsett fra hos sekretæ.ren i helsedirektoratet. Og det nye bladet skjøt i alle retninger. Sykehusene fikk sitt pass på.skrevet når det gjaldt epikriser og dårlig infor.masjon til pasienter ved utskriving. Utposten hadde tidlig sitt blikk rettet ut.over landets grenser. Det var informasjon fra University of Wisconsin og fra Harvard School of Public Health. Ivan Illich (1926. •V-1)(1' - - .t.-.. ----... --.. -··. l'LII!. .. =.:!:" :=.:. .Jlll.-un• .---. 3 .EE:.--::--.'--= ,..__....,... ...-...,._.,. ______..,_ =--- : •-;---. -:-....::. =.-:-·= .=•111 DØJIØII •-:::.:.i:i::=...-: -----.1 ::.:,:,;:_....--------· 2002), den samfunnskritiske professor som skrev «Medisinsk nemesis» ble også behørlig omtalt. Vi beskrev også forholdene under Vietnam-krigen der distriktslegen i Tana arbeidet med flyktningerfor Røde Kors. Kampen mot professorveldet ble stimulert da professor dr. med. Willy Mathisen på Riks.hospitalet i bladet Alle Kvinner hevdet at alle barn med enurese skulle henvises til urolog. Vi påpekte at muligens hadde psykologiske mekanismer en plass i behandlingen. Den sinte professor skulle ha seg frabedt slikt uveder.heftig referatarbeid fra amatører, og han slo tilbake med sin ekspertise. Det hele ble avslut.tet med et foredrag av den engelske pediater Sylvia Dishe som på en balansert måte ga god informasjon til primærhelsetjenesten (4). Legenøden nordpå var stor, flere distrikter stod uten lege, og statsminister Odvar Nordli (f. 1927) satte i gang regulering av legestillin.ger. Utposten hadde mange beskrivelser av forholdene, og mange forslag til løsninger. Per Fugelli spurte hvorfor disse uverdige for.hold hadde oppstått. Han mente at sentrale myndigheter og Legeforeningen handlet som om det var det nordnorske værlaget som had.de skylden (5). Redaksjonen foreslo å opprette 150 nye legestillinger årlig i distriktshelsetje.nesten, og pekte igjen på konkurransen fra sykehusene. Det nye lovutkastet i 1979 hadde samordning som en hovedmålsetning. Det er altså ikke noe nytt i Samhandlingsreformen (St.meld. nr. 47 (2008-2009) (18). Diskusjonene om screening og helsekon.troller var vanskelige. NAVFs gruppe for hel.setjenesteforskning under ledelse av professor Peter F. Hjort (1924-2011) kastet seg inn i dis.kusjonen om det vitenskapelige grunnlaget for screening. Ut kom Harald Siems rapport om «Masseundersøkelser og helsekontroller». Her fant man et fullstendig program for kon.troll av den norske befolkning. Det var ikke mye igjen av massescreeningen. Siem var me.todologisk korrekt, og opptatt av riktig bruk av ressurser (6). Allerede i januar 1980 mente redaktørene at vi burde få et fastlegesystem. Og siden sto bladet på det standpunkt til det hele var gjen.nomført. Men diskusjonene var mange og høylydte. Tiårsjubileet i 1982 ble feiret med et gull.nummer. Leder av Offentlige legers forening, Tharald Hetland skrev om Utpostens oppga.ve som katalysator for primærhelsetjenesten i Norge. Til slutt i denne perioden må nevnes en artikkel om helseplanlegging. Distriktslegen i Rennesøy, Torleiv Robberstad lærte oss at vi har større tilgang på leger enn på penger, og da var det viktig å skille mellom politisk styring, administrativ gjennomføring og fag.foreningens oppgaver. Han var helt klar på at samfunnsmedisinen har en viktig plass i krysningspunktet mellom legeforeningens økonomiske interesser og administrasjonens gjennomføring av politikken. Mange av sam.funnsmedisinerne har sittet akkurat i denne klemmen og sett hvordan vår fagforening har tatt for seg av pengene. Flere av samfunns.medisinerne har derfor meldt seg ut av Lege.foreningen. 1983-1992 Kommunelegetjenesten fikk en seier i Lege-. foreningen, og i nr 3/i983 forkynte redaktø- UTPOSTEN 1 • 2012 UTPOSTEN 40 ÅR rene at «Det ble tvillinger». Etter mange og lange diskusjoner fikk vi ny spesialitet både i samfunnsmedisin og i allmennmedisin. En viktig diskusjon handlet om hvor eksklusivt det skulle være å bli spesialist. Norsk selskap for allmenmedisin ble stiftet, og den første formann var Christian F. Borchgrevink (7). Snart kom også lokale samfunnsmedisinske grupper i gang. Det nye redaktørteamet var dyktige til å lage praktisk nyttige temanumre, og arbeidet med skadeforebygging (Tellnes), ungdom (Nylenna), barnevern (Pedersen), svangerskap og helseopplysning (Heian) fikk hvert sitt nummer. Et temanummer ble tilegnet samfunns.medisin og helsesjefen i Ringsaker ga av sin omfattende kunnskap om kommunediagnose til yngre kolleger. Videre kunne man bruke kommunediagnose som grunnlag for helse.opplysning (8). En utbryter ble privatpraktiserende sam.funnsmedisiner, men selv om Utposten prøv.de å få et positivt bilde av yrket, varte det ikke lenge før den privatpraktiserende samfunns.medisiner, Harald Siem, var tilbake på løn.ningslisten. De første fem år av denne tiårsperioden fikk samfunnsmedisinen et godt skyv fram.over, og redaktørene har fortsatt å prege faget i vårt land. De neste fem år ble meget spennende med ren kvinneredaksjon, og ikke mindre sam.funnsmedisin, men fra en ny vinkel. Redak.sjonen startet meget aktivt, og i bakgrunnen hadde de i tillegg 1 3 kvinnelige leger som re.feransegruppe. Kvinneredaksjonen la stor vekt på likeverdighet, og det innebar at kvin.nelige leger burde få mer makt i forhold til dagens situasjon (9). Viktigheten av å ha kvinneperspektiv i planer ble også ivaretatt. Fylkesplanen for Finnmark inneholdt føl.gende setning om helsetjenesten: «I et bredt anlagt helseprogram for Finmark må også kvinnemedisinske og kvinnepolitiske spørs.mål stå sentralt». Et annet gjennomgående tema var svake grupper. Berit Austveg skrev om innvandrere og flyktninger. Dette var et område hun kjen.te bedre enn noen andre. Andre tema av betydning for samfunnsmedisin var vold, samer, sosial ulikhet og lesbiske. En samfunnsmedisinsk perle kom i 1990 da kommuneoverlegen i Loppa beskrev hvil.ken skrustikke sjarkfiskerne i kommunen befant seg i når fisken uteble eller myndighe.tene endret spillereglene, og kreditorene stod på døra og krevde renter på lånet. Dette var virkelig patogenesis i praksis (10). Til slutt tok kvinneredaksjonen opp hvor.dan vi tok oss av gamle mennesker som skal dø. Peter F Hjort tok seg som vanlig av spørs.målet grundig og praktisk. Han påpekte inn-ledningsvis at 18-26 prosent av de totale helseutgifter brukes til behandling de siste leveår og 60 prosent av dette ble brukt i på pasienter i somatiske sykehjem. 1993-2002 Den nye redaksjonen bød som sine forgjen.gere også på en strategisk visjon for sam.funnsmedisin. Hans Magnus Solli påpekte at vi må innstille vår aktivitet mot den økolo.giske endring og utdanne oss for dette. I nr 3/r998fikk spesialiteten gjennomgå med inn.legg fra mange profilerte samfunsmedisinere. Redaktøren var bekymret for «Samfunns.medisinens kår når markedet rår». De lurte på om det nytter å rope og skrike mer når kommunene ikke vil ha oss. Politikerne mener det er bortkastet å bruke leger til å behandle saker og ikke pasienter. Og Per Fugelli mente at vi må endre markedet. Fastlegeordningen kom nærmere og Ut.posten hadde spesialnummer om ordningen. Særlig var det spørsmål om samfunnsmedisi.nenes stilling under den nye ordningen (11). Vi er nå inne i helseminister Gudmund Hernes sin periode, cia det regnet med stortingsmel.dinger. Redaktøren spurte hvorfor helsemi.nisteren ikke sier noe om forebyggende og helsefremmende arbeid etter å ha tenkt seg om i hundre dager. Så kom stortingsmelding 23 (1996-97) Trygghet og ansvarlighet -Om legetjenesten i kommunene og fastlegeord.ningen. Utpostens spalter formidlet kom.mentarer fra alle lederne i Legeforeningen: Johnny Mjell som hadde ledet Legeforenin.gens spesialutvalg i saken la fram både for.deler og ulemper, Aplf ved formann Hans Kristian Bakke var sammen med NSAMs leder BjarneHaukeland og Olls Ivar Halvorsen stort sett positive, men Halvorsen var bekymret for lønnsnivået for offentlig helsearbeid. Tom Christiansen var Helsedepartemen.tets gjennomføringsgeneral, og han utfordret legene til å komme med sine synspunkter. Særlig vanskelig var det igjen med legestillin.gene nordpå. Og utkantlegene fikk spalte.plass. Kommunelegen i Lebesby spurte: Hvorfor ikke satse mer på hjelpepersonell, bedre ut.styr og sikre vikarordninger? Folket har fast.legeordning, men ikke faste leger. 25-årsjubileet ble feiret med ekstranum.mer. Der kommer professor Peter F. Hjort med våre utfordringer. Han spør hvorfor sko.lehelsetjenesten og helsestasjonene er svekket, og om liberaliseringen av primærlegetjenes.ten er veien å gå, når vi får stadig flere fattige og gamle. Han syntes samfunnsmedisinerne i større grad burde lære seg den kommunale kulturen i kommunepolitikken. På den må.ten vil de bedre nå gjennom med sine syns.punkter.Hjort var tilhenger av de mange små skritt i riktig retning og ikke de store politis.ke prosesser. Og så ble Utposten30 år og et sett av bladet ble innlemmet i biblioteket i Alexandria. Redaksjonen hadde en omfattende artikkel om samfunnsmedisinen med bakgrunn i samtaler med Ole Berg og Hans Ånstad. Berg understreket at lederkunnskap er vesentlig i samfunnsmedisinske stillinger. Den gamle spesialiteten er en lapskaus av oppgaver som for en stor del er overtatt av andre (12). Ved et slikt jubileum ble grunnleggerne behørlig løftet fram, og historiker Aina Schiøtz skrev at bladet ble de unge primærlegenes opprør mot «etablissementet». Hun mente redaktørene nådde fram med sine synspunk.ter og ble sentrale aktører i utformingen av 1970-og 80-årenes primærhelsetjeneste. Schiøtz var mer usikker på om våre synspunk.ter var representative for legestanden (13). 2003-2012 Hundreårsjubileum for Karl Evang ble mar.kert med en artikkel av Per Fugelli der han beskrev hvordan Evang ville ha blitt mottatt i 2003. Mye ville man satt pris på, men hans overdrevne tro på epidemioligi ville i dag være vanskelig for enkeltindividet. Bladet bød på flere planer for samfunns.medisin. Ass. helsedirektør Geir Sverre Braut pekte på dilemmaet at hvis man gir noen be.dre helse kan andre grupper få dårligere hel.se. Helseminister Dagfinn Høibråten tok mål av seg til å bli folkehelseminister, men depar.tementet fikk vanskeligheter med å skaffe entusiasme for stortingsmelding nr. 16 (2002.2003) Resept for et sunnere Norge og Folke.helsemeldingen (14). Det er på tideårendyrke spesialisten i sam.funnsmedisin. Kombilegen er på vei ut. Dette var Nylenna-utvalgets råd om samfunns.medisin (Samfunn + medisin = Samfunns.medisin). Tvillingene skulle nå skilles. Sosial.og helsedirektoratet arrangerte en høring om samfunnsmedisin. Konklusjonen var at det er bruk for samfunnsmedisinere (15). Ola Nordviste var også med på flere dis.kusjoner om samfunnsmedisinens framtid sam.men med Arne Johannesen og Ola Jøsendal. Nylenna-utvalgets rapport om samfunns.medisin ble kritisert som noe som handlet om kosmetikk i forhold til helseulikhetene i lan.det. Forslaget var imidlertid bra ved å åpne for bredere rekruttering, ikke bare kommu.neoverleger, og foreslo flere rekrutterings.stillinger i kommuner, fylker og på nasjonalt mvå. Det så ut som distriktslegen kom tilbake i 2004. Sosial-og helsedirektoratet var entusi.astisk til den nye distriktsmedisinen. Den inneholdt mye samfunnsmedisin. Direktora- UTPOSTEN 1 • 2012 UTPOSTEN 40 ÅR tet ville gi støtte til nye distriktsmedisinske sentre (DMS). Samfunnsmedisin ble beskrevet i to arti.kler av lederen i Norsk samfunnsmedisinsk forening, (NORSAM) Einar Braaten. Det var optimistiske og positive toner fraenleder av den tre år gamle foreningen (16). Betty Pettersen skrev doktorgradsavhandling om samfunnsmedisin. Hun påpekte at tiden legene brukte på samfunnsmedisinske oppga.ver hadde gått ned fra nittitallet til i dag, og antall fastlønnede leger var redusert fra 70 til 30 prosent. Dette hadde klare årsaker i lønn der samfunnsmedisinsk arbeid ble lønnstaper og allmennmedisin lønnsleder (17). Screening blekritiskgjennomgåttav Karin Frydenberg, som påpekte det samme som HaraldSiem i «Masseundersøkelser og helse.kontroller». Screening ble også tatt opp av OddWinge som var medpå å lage Legefore.ningens helsehåndbok med forslag til helse.kontroller i 1993. Han hevdet at fastlegen skulle innføre regelmessigekontroller på sine pasienter. Skolehelsetjenestenkom opp igjen i mange artikler i 2006. Mange kolleger påpekte hvor mye som kan gjøres på skolen av forebyg.gende helsearbeid. Redaksjonen tok tak i viktige allmennme.disinske problemstillinger, men da kardio.logen Sverre Kjeldsen forfektet europeiske kardiologers blodtrykksgrenser, og hevdet at desom har blodrykkover 140/90 bør behand.les, rykket Bjørn Gjeldsvik ut og fortalte at det finnes andre, mer allmennlegevennlige europeiske retningslinjer. Såkomsamhancllingsreformensomskulle løse problemene. Mindre økning av sykehus.kapasiteten og størresatsing og mer penger til kommunehelsetjenesten (18). Flere artikler fulgte, og det var og er mye skepsis til om dette er løsningen på prioriteringsprobleme.ne. En løsning på samhandling ble beskrevet som overordnedesamarbeidsutvalg. Disse be.stod av representanter fra de regionale helse.foretak og kommunene i området. Dette var alt i gang i Østfold, Trondheim og i Helse.Norcl. Epilog Historikeren Aina Schiøtz karakteriserer Utposten som de unge primærlegenes opprør mot «etablissementet». Redaktørene nådde fram med sinesynspunkter og blesentraleak.tører i utformingen av 1970-og 1980-årenes primærhelsetjeneste (2). Blader harskiftet redaksjon hvert femte år, og man vil se at innholdet som startet med mye helsepolitikk og samfunnsmedisin har skiftet til mer allmennmedisin for siden å komme tilbake til samfunnsmedisinen. Det mest spesielle femåret var da kvinnene tok over fra 1988. De myke verdier blir mer syn.lige med artikler om svake grupper. Styrken i argumentene er imidlertid langt fra svake. Når jeg ser på rekkenavredaktører og forfat.tere er det ganske klart at Utposten har vært en sentral aktør i utviklingen av både all.mennmedisin og samfunnsmedisin i Norge. Ikke bare har disse skrevet sitt fag i bladet, men de har sittet i sentrale stillinger i organi.sasjoner som har planlagt, administrert og utført helsetjenester. Da vi startet Utposten i 1972 var det en kamp mot etablerte sentrale helseadministrasjoner og Legeforeningen. Siden ble det redaktører i Utposten som inn.tok disse posisjonene og fikk detteansvaret. Det var ikke lett å få stafettpinnen videre etter de første fem årene. Vi er meget takk.nemlige for at tronclheimslegene Martin Holte og Aage Bjertnæs var villige til å føre bladet videre i 1978. Som representant for den første redaksjonen er det fantastisk å se hvordan Utposten lever og hvordan redaktørene er stolte og aktive i produksjonen av bladet. Det Harald Siem kom hjem med fra Byeløy.kurset i 1971 harvirkelig hattlivetsrett. REFERANSER I. Larsen Ø, Alvik A, Hagestad K, Nylenna M (red.). Helse for de mange -Samfunnsmedisin i Norge. Oslo: Gyldendal Akademisk 2003: 15-16. 2. Schiøtz A. Doktoren -Distriktslegens historie 1900-1984. Oslo: Pax Forlag, 2003: 152-156. 3. Wium P. Praktiske erfaringer i samarbeid med Helsedirektoratet. Utposten 1972; nr 2: 4, 9. 4. Skjælaaen P. Nye toner i sengevæterbehandlin.gen' Enuresis skal behandles senest i 7 års alderen. Utposten 1978; nr 6: 9 5. Fugelli P. Legenøden nordpå. Utposten 1978; nr 5: 5. 6. Westin S. Mellom klarhet og påståelighet, Harald Siems «Masseundersøkelser og helsekontroller». Utposten 1979; nr 8: 10. 7. Nylenna M. Selskapet er stiftet. Utposten 1983; nr 2: 5 8. Tellnes G. Kommunediagnose som grunnlag for helseopplysning og forebyggende arbeid i lokal.samfunnet. Utposten 1986; nr 2: 62 9. Normann T. Trenger vi Aere kvinner i ledelsen av norsk helsevesen?. Utposten 1989; nr 6: 269 I 0. Straume E. Mer enn et spørsmål om helsetjenste. Utposten 1990; nr 3: 1009. 11. Schiøtz A. Det offentlige helsevesen i Norge 1603.2003 -Folkets helse landets styrke 1850-2003. Oslo: Universitetsforlaget 2003: 357. 12. Forland F. Samtale om samfunnsmedisin. Utpos.ten 2002; nr 7/8: 14-16 13. Schiøtz A. Utkantleger på offensiven -"Utpos.ten» -en ny premissleverandør. Utposten 2002; nr 7/8: 56-57. 14. Nordviste 0. Send samfunnsmedisineren i du.sjen! Utposten 2003; nr 4: 28 -30. 15) Forland F. Etterspurt samfunnsmedisin' Utposten 2005; nr 3: 31-32. 16. Braaten E. Samfunnsmedisin i utvikling. Utpos.ten 2008; nr :22 -26 og nr 7: 23-26. 17. Pettersen B J. Om samfunnsmedisinen og sam.funnsmedisinens plass i medisinen og i samfunnet. Utposten 2009; nr 2: 12-17. 18. Søndenå M. Samhandlingsreformen -retorikk og realisme. Utposten 2009; nr 5: 1 pwi@lorenskog.kommune.no UTPOSTEN 1 • 2012