Ål kommune viser vei.

Ål kommune viser vei.  Likevel scorer offentlige oppgaver lavt når allmennleger spørres om hvilke legeoppgaver de finner utviklende og interessante. Sam.handlingsreformen og ny fastlegeforskrift dreier fastlegens faglige tyngdepunkt fra praksisdrift og pasientrettet arbeid, over på å bli en tydeligere aktør i kommunens samlede helsetjeneste. Økt regulering av helsetjenes.ten vil neppe bidra til å vekke fastlegenes fag.lige interesse. Tiden er moden for å diskutere fastlegenes rolle og funksjon: Hvordan vil andre allmennmedisinske oppgaver prege innholdet i vårt arbeid fremover? Somhondlingsreformen og ny fastlegeforskrift Samhandlingsreformen er tuftet på en omfor.deling av faglige oppgaver fra spesialisthelse.tjenesten til den kommunale helse-og om.sorgstjenesten. Mange allmennleger hilser reformen velkommen, men ser med bekym.ring på at det så langt mangler ressurser og tiltak for kompetanseutvikling og kvalitets.heving i tråd med oppgavene. Når reformen pålegger kommunene et større ansvar for forebyggende arbeid på individ-og gruppe.nivå samt et utvidet ansvar for pasientbe- Ål kommune viser vei AV ROBERT TUNESTVEIT, fastlege i Ål Hvordan kan offentlige legeoppgaver organiseres i en utkantkommune med begrensede faglige ressurser å spille på? Ål kommune er en fjellkommune med 4800 innbyggere i øvre Hallingdal. Kommunen er vertskommune for flere regionale helsetilbud: Hallingdal sjukestugu, luftambulansen for in.dre Sør-Norge og bilambulansen for øvre Hallingdal. De kommunale helsetjenestene er godt utbygd og utvikles offensivt. Legetjenes.ten utøves av seks fastleger og en turnuslege. Det er ett legekontor. «Tilpliktban> tid til all.mennmedisinske oppgaver er utnyttet. I 2010 inviterte kommunen legene til dia.log om tiltak for bedre rekruttering og økt stabilitet, etter en lengre periode med gjen.nomtrekk av fastleger. Allmennmedisinske oppgaver ble trukket fram som ett av to vik.tige satsningsområder. Utgangspunktet var noen kjernespørsmål: • Reflekterer dagens allmennmedisinske lege.oppgaver de behovene som finnes i kom.munens befolkning? • Utvikles allmennmedisinske legeoppgaver på en slik måte at endringer i befolknin.gens behov for legetjenester innarbeides? • Nyttiggjør kommunen seg fastlegenes kompetanse, deres pasientkontakt og lo.kalkunnskap i utviklingen av allmennme.disinske legeoppgaver? • Er den faglige ressursutnyttelsen innen tje.nestene hensiktsmessig? Bakgrunnen var at de allmennmedisinske le-handling før og etter sykehusopphold, vil fastlegene -som kommunens medisinsk-fag.lige nøkkelpersoner -bli sterkt berørt. Endringene vil kreve en opprusting av kommunale helseinstitusjoner og en faglig styrking av sykehjemsmedisinen. Dersom forebygging skal tas på alvor blant grupper med størst forebyggingspotensial, må innsat.sen rettet mot barn, unge og familier gis et løft. Dessuten vil våre fastlegepraksiser bli ut.fordret til økt deltakelse i tverrfaglig samar.beid. Skal fastlegeordningen bli enda bedre, må vi i tillegg til å utvikle bedre praksis sørge for at fastlegene deltar i utviklingsarbeidet med faglig eierskap, engasjement og ideer. Utkastet til ny fastlegeforskrift var depar.tementets ubehjelpelige forsøk på å få kon.troll over de medisinsk-faglige ressursene som samhandlingsreformen hviler på, nemlig fastlegene. Faglig opprusting, kompetanseut.vikling og ressursøkning var i ferd med å bli erstattet med forskrift, kontroll og regelryt.teri. Takket være et samlet fastlegekorps samt et godt og omfattende fagpolitisk arbeid, set.ter den endelige forskriften fastlegeordnin.gen tilbake i et konstruktivt spor. Forskriften beholder 7,5 tilpliktbare timer til tradisjonelle allmennmedisinske oppgaver, for eksempel i helsestasjons-og skolehelsetje.nesten, sykehjem og fengsler. Imidlertid åp.ner den også for at fastlegen og kommunen geoppgavene, med unntak av sykehjemsme.disinen, i mange år hadde vært relativt uen.dret i omfang og innhold. Fastlegene var i liten grad involvert i å definere behov og ar.beidsbetingelser; likevel viste flere leger inter.esse for allmennmedisinske oppgaver når de selv fikk delta i utformingen. Legenes innspill førte til bedre samarbeid mellom fastlegene og kommunen -og til en revisjon av planver.ket for legetjenesten, med følgende nyska.pende elementer: • å restrukturere tjenester og oppgaver • å evaluere hvert år • åta i bruk LSU som faglig diskusjonsforum • å utnytte legenes kompetanse-og interes.seområder • å skape relevante og utfordrende arbeidsbe.tingelser og oppgaver i større stillingar enn «tilpliktet tid» -når legen selv ønsker det • å frikjøpe motiverte fastleger til kommu. nalt og interkommunalt utviklingsarbeid Så langt har planverket ført til at LSU (lege.nes samarbeidsutvalg) har fått større faglig oppmerksomhet. Erfaringene kan kort opp.summeres slik: UTPOSTEN 5 • 2012 OFFENTLIGE LEGEOPPGAVER kan inngå avtale om andre oppgaver slik som veiledning av turnusleger, undervisning av medisinstudenter, utredningsarbeid i den kommunale helse-og omsorgstjenesten eller tilsynslegeoppgaver i lokalmedisinske sentre. Rekrutteringskrise i allmennmedisin Skal samhandlingsreformen være faglig bæ.rekraftig, må rekrutteringen til allmennme.disinen sikres. Antall fastleger har gjennom siste tiåret vært tilnærmet uforandret mens sykehussektoren har hatt sterk vekst. Gjen.nomsnittsalderen for fastleger er 55 år og økende. Kun 10 prosent av nyutdannede leger velger allmennmedisin som yrkesvei. Skal vi lykkes med å rekruttere nye leger til faget må vi involvere unge leger og ha oppmerksomhet på hvilke oppgaver og arbeidsbetingelser unge leger finner attraktive. En del av faget? Utredning og behandling av pasienter med ulike plager og lyter har vært og skal fortsatt være allmennmedisinens plattform. En blan.ding av privat næringsdrift og fastlønnede stillinger har vist seg å være en god modell som ivaretar de fleste behov hos ulike typer kommuner og leger. Forebyggende medisin inngår i dette individrettede arbeidet. • Godt samarbeid mellom kommunen og allmenn.legene • En fastlege er ansatt i 50 prosent stilling som sykehjemslege • En fastlege har påtatt seg ansvar for asylsøkere under forutsetning av økt offentlig stillings.brøk • En fastlege har gått inn i en utvidet stilling som fagkoordinator ved legekontoret • Man vurderer å samordne helsestasjon og skolehelse.tjeneste samt styrke sam.arbeidet med barnevern.tjenesten • Fastleger frikjøpes til kommunalt og interkom.munalt utviklingsarbeid i henhold til samhandlings.reformen Grupperettede helsetjenester er blitt ned.prioritert i norsk allmennmedisin. Dette re.flekteres også i spesialistreglene i allmennme.disin, der allmennmedisinske oppgaver er meritterende, men ikke inngår som kravtje.neste på linje med kurativt legearbeid og lege.vakt. Oppgaver som helsestasjons-eller syke.hjemslege kompletterer etter vårt syn den gode allmennlege ved at både rolleforståelse, evne til tverrfaglig samarbeid og klinisk kom.petanse utvikles. Denne helheten danner -sammen med vår kurative kompetanse og vår kontaktflate -grunnlaget for å kunne funge.re som faglig nøkkelperson i den kommunale helsetjenesten. Og trolig gjør den oss til bedre klinikere i egen praksis. Er tiden moden for å gå opp noen av grenseområdene for det all.mennmedisinske fag på nytt? Brobygger mot samfunnsmedisin? Samfunnsmedisinen er blitt svekket og gren.sesnittet mellom allmenn-og samfunnsmedi.sin har mange steder forvitret med fastelege.ordningen. Ordningens hovedfokus på praksisdrift og pasientrettet arbeid og på en.dret allmenn-og samfunnsmedisinsk selvfor.ståelse, er bare noen av årsakene til denne ut.viklingen. Er det ønskelig å engasjere allmenn.legen i samfunns-og befolkningsrettede stra.tegier, må først og fremst de daglige kontakt.flatene styrkes og utvikles. Kontaktflatene defineres i de fleste kommuner gjennom all.mennlegenes arbeid med asylsøkere, skole.helsetjeneste, helsestasjon, rehabilitering og sykehjemsmedisin. Allmennlegene må derfor gis en stemme i utformingen og utviklingen av disse tjeneste.ne. Legene må få et eierforhold til arbeidet som skal utføres og de må gis arbeidsbetingel.ser som er forenlig og konkurransedyktig med drift av egen praksis. Broen mellom sam.funns-og allmennmedisinen finnes allerede, men den trenger opprustning og forsterkning. Lim for kommunalt samarbeidsklima? Samarbeid handler om kommunikasjon. Det handler også om respekt for hverandres opp.gaver og arbeidsbetingelser. Et godt samar.beidsklima krever pleie og vedlikehold over tid. På samme måte som vi krever respekt for vår rolle som privatpraktiserende allmennle.ger, forventer kommunen at allmennlegene opptrer ansvarlige overfor kommunale helse.tjenester. Det innebærer at allmennlegene har et medansvar for å utvikle lokale helsetjenes.ter og tilføre tjenestene faglig kvalitet. «Selvfølgelig», vil noen si. «Idealistisk drømmeland», vil andre hevde. Faktum er at . samarbeidsklimaet mellom legene og kom-