Lettelse – men hvorfor gikk det så galt?

Lettelse – men hvorfor gikk det så galt? ningen måtte styrkes både med hensyn til ka.pasitet, tilgjengelighet og kvalitet. Dette var omtalt en rekke steder fra statens side i for.bindelse med samhandlingsreformen. Men på Lettelse -men hvorfor gikk det så galt? . GISLE ROKSUND fastlege, spesialist i allmenn-og samfunnsmedisin Staten har vedtatt en fastlegeforskrift som Legeforeningen aksepterte. I realiteten ble de enige om innhold og formuleringer. Det er jeg veldig glad for. Ikke spesielt på legenes vegne, men først og fremst av hensyn til pasien.tene. En god allmennlegetjeneste er et viktig fundament for den samlede helsetjenesten. Det har vi god internasjonal dokumentasjon på. Teksten i den nye forskriften er i det store og hele preget av det selvsagte; at legene skal bruke sitt faglige skjønn, og prioritere pasientene ut fra haste-og alvorlighetsgrad. Sånn må det være. Redaktør Magne Lerø skrev følgende i Ukeavisen 30. august: «T denne saken er det de (Legeforeningen) som har representert fornuften. Det var et bomskudd for staten å ville pøse på med nye administrative oppgaver samtidig som en be.stiller bedre tilgjengelighet og mer pasientbe.handling. Det er legene som har den faglige kompetansen. Det er de som må prioritere». Det er gjort betydelige endringer fra det opp.rinnelige forslaget: Bl.a. er det gjort omfat.tende endringer i ansvarsbestemmelser, ube.grensede pålegg om oppgaver utenfor praksis er fjernet, tilgjengelighetskravet er endret, fastlegen får den nødvendige rett og plikt til å gjøre individuelle prioriteringer og vurderin.ger, sanksjonsbestemmelser er overført til av.taleinstituttet, krav til oppsøkende virksom.het er vesentlig endret, plikt til offentlig allmennmedisinsk arbeid likeså. Og med det håpløse utgangpunktet som kom i forslaget datert 22. 12. 1 1, er jeg altså let.tet. Den nye forskriften ble ikke så ille som jeg fryktet. Den vil i seg selv ikke ødelegge Fastlegeordningen. Rom for faglig skjønn og kunnskap Men jeg tar meg i at dette er en nokså defensiv holdning. At en forskrift ikke vil gjøre skade. Det store spørsmålet er; peker den framover? Jeg mener det. Den knesetter klart og utve.tydig at fastlegen fortsatt skal prioritere perso.nene på sin liste foran andre, med unntak av lovpålagte øyeblikkelig hjelp-henvendelser. Det borger for kontinuitet i lege -pasient for.holdet. Fastlegen skal prioritere listeinnbyg.gerne ut i fra en konkret medisinsk vurdering av haste-og alvorlighetsgrad. Det er helt avgjø.rende for å kunne drive en fornuftig praksis. Jeg mener avsnittet om at fastlegen skal drive sin virksomhet i tråd med oppdatert kunnskap og nasjonale faglige retningslinjer, er fornuftig og balansert, «oppdatert kunnskap» må også gjelde såkalt taus kunnskap og kunnskap om den enkelte person/pasient. Jeg finner fornuf.tige formuleringer hva gjelder oppfølgning og medisinskfaglig koordinering. Videre er fore.byggingsavsnittet etter min oppfatning fornuf.tig formulert: «Fastlegen skal, basert på en me.disinsk vurdering av behov, tilby forebyggende tiltak til personer der det avdekkes betydelig risiko for utvikling eller forverring av sykdom eller funksjonssvikt. De helsemessige risiko.faktorene skal kartlegges av legen ut fra hva som er relevant for den kliniske problemstillin.gen». Formuleringene om telefonresponstid og ventetid til konsultasjon, er noen små kameler for oss, men har vært presentert som forbedrin.ger for pasientene, og derfor viktig for ministe.ren og pasientforeningene. Fastlegen gis med andre ord i forskrift form klart rom for å bruke sitt faglige skjønn og kunnskap om den enkelte. I vår tid med mål.styring, politisk og administrativ styringsiver og New Public Management som regjerende tankesett, samt et hopetall av sentrale retnings.linjer, er det godt å se dette klart og tydelig. Veien videre Men vi må selvsagt ikke stoppe opp her. Fast.legeordningen må med utgangpunkt i den nye forskriften videreutvikles og forbedres. For det første trenger vi en forpliktende opp.trappingsplan for fastlegeordningen. Å bli fast.leger må bli attraktivt for unge leger. Vi må få på plass utdanningsstillinger/utdannings.hjemler (eller burde vi heller kalle det rekrut.teringsstillinger/rekrutteringshjemler?), et kva.litetssystem (SAK) , økte bevilgninger til all.mennmedisinsk forskning, bedre legevakt.funksjoner, og mye mer, jfr Tillit -Trygghet -Tilgjengelighet . Og jeg må si jeg er mer enn spent på hvordan den sentrale helsefor.valtningen stiller seg til dette nå når forskrif.ten omsider er et faktum. I min tid som leder i NF A, lot det til å være en felles forståelse mellom myndigheter og forening når det gjaldt hvor viktige fastlegene er som fundament i helsetjenesten. Det lot også til at det var enighet om at fastlegeorcl.tross av denne enigheten, klarte altså Helse.og omsorgsdepartementet før jul i fjor det kunststykke å komme med et forslag til for.skriftstekst som var så horribelt at det ville føre til det motsatte av hva myndighetene selv sa de ønsket. Dette førte til et fastlegeopprør som vi ikke har sett maken til tidligere. Det må ha gjort et stort inntrykk på helseministe.ren cia fastlegene etter en rask og spontan grasrotaksjon, leverte en protest med 2700 underskrifter til henne i mars. Etter dette tok Anne-Grete Strøm-Erich.sen tak og begynte å snakke med foreningen. Det har vært en god dialog, for å bruke et for.slitt uttrykk. Daværende helseminister gjen.nomførte en reell høring som hun lovte. Det skal hun ha kreditt for. Resultatet er altså blitt en forskrift som etter min oppfatning kan danne grunnlag for en god videreutvikling av fastlegeordningen. Hva gikk galt? Så er det store spørsmålet: hvordan i all ver.den kunne det gå så galt? Ekspedisjonssjefen sa på åpningsdagen av Niclaroskongressen så sent som et par måneder før forslaget kom i fjor høst, at legene ikke hadde noe å frykte. Han viste til Norsk forening for allmennme.disins prinsipp-og arbeidsprogram, hvor han var svært enig med foreningen om målene. Men resultatet var altså en pervertert utgave av dette. Og vi sitter igjen med en situasjon hvor det er oppstått en alvorlig mistillit blant fastlegene til den sentrale helseforvaltningen. Jeg har gjort meg noen enkle observasjoner som muligens kan forklare fadesen. Det finnes knapt noen allmennmedisinsk kompetanse i den aktuelle avdelingen i Helse-og omsorgs.departementet. Ledelsen har knapt satt sine ben i allmennpraksis, i hvert fall ikke i moder.ne tid. De aner ikke hvordan det står til der ute. Likevel råder det en kultur hvor byråkra.tene mener de vet best, og at det ikke var behov for innspill fra fotfolket eller representanter for dem i forbindelse med forskriftsarbeidet. De lukket døra da de skulle skrive forskriften. En minister vil alltid være avhengig av sine rådgivere i administrasjonen og byråkratiet. Den vi vet best-holdningen som er kommet til syne, kunne torpedert hele fastlegeordningen. Men får det noen konsekvenser? REFERANSER l. http//bostonrevn·w.net/BIUU.6/stcchdd.php UTPOSTEN 7 • 2012