Presentasjon av sammendragene fra Forskningsdagen på Primærmedisinsk uke 2012.

Presentasjon av sammendragene fra Forskningsdagen på Primærmedisinsk uke 2012. Presentasjon av sammendragene fro FORSKNINGSDAGEN på Primærmedisinsk uke/ 25. oktober 2012 REDIGERT AV ELIN OLAUG ROSVOLD1 OG SABINE RUTHS2 1. Avdeling for allmennmedisin, Institutt for helse og samfunn, Universitetet i Oslo 2. Allmennmedisinsk forskningsenhet, UNI Helse, Bergen, og Institutt for samfunnsmedisinske fag, Universitetet i Bergen Forskningsdagen på Primærmedisinsk uke (PMU) gir allmennlegene mulighet til å bli oppdatert på siste nytt innen primærmedisinsk fors.kning i Norge. I år var det i alt 17 påmeldte foredrag. Noen forskere var ferske i faget og andre hadde forsket en stund og var i gang med en doktorgrad. Foredragene omfattet mange ulike temaer -fra risiko for skiskader i norske alpinanlegg, via akupunktur for akutte korsrygg.smerter, til hvordan man snakker med foreldre om fedme hos barna deres. I tillegg til de frie foredragene var det også presentasjon av tre av de siste allmennmedisinske doktorgradene. De som deltok med frie foredrag konkurrerte om den allmenn.medisinske forskningsprisen som deles ut av Allmennmedisinsk fors.kningsutvalg (AFU). Norsk forening for allmennmedisin (NFA), Allmennlegeforeningen (Af) og Leger i samfunnsmedisinsk arbeid (LSA) bidrar med prispengene på 15 ooo kroner. Årets vinner var Ni.lam Shakeel fra Avdeling for allmennmedisin ved Universitetet i Oslo. Hun forsker på forekomst og predik torer for svangerskapsdepresjon i en multietnisk befolkning, og har blant annet funnet at forekomsten av depresjon hos gravide ikke-vestlige etniske minoriteter er hyppi.gere enn hos vestlige. I dette nummeret av Utposten presenterer vi sammendragene av alle foredragene fra forskningsdagen på PMU, i tillegg til et prosjekt som ble presentert på forskningskurset som ble holdt dagen før. Forekomst av og prediktorer for svangerskaps.depresjon i en multietnisk befolkning Vinner av Forskningsprisen 2012 fra Allmennmedisinsk forskningsutvalg (AFU) NILAM SHAKEEL1 , MALIN EBERHARD-GRAN2 , EGIL W. MARTINSEN3 , KARI SLINNING4 , ANNE KAREN JENUM1 1 Avdeling for allmennmedisin, Institutt for helse og samfunn, Universitetet i Oslo 2 Divisjon for psykisk helse, Nasjonalt folkehelseinstitutt 3 Oslo Universitetssykehus Aker og Institutt for Klinisk Medisin, Universitetet i Oslo 4 Regionsenter for bom og unges psykiske helse (RBUP Øst og Sør) BAKGRUNN Depresjon i svangerskapet øker risikoen for komplikasjoner for mor og barn, som pre.term fødsel og lav fødselsvekt. Få studier er gjort i ikke-vestlige populasjoner. FORMÅL Kartlegge forekomst og predik torer for svan.gerskapsdepresjon i en multietnisk befolk.mng. METODE Befolkningsbasert kohorteundersøkelse av gravide som gikk til svangerskapskontroll ved helsestasjoner i bydelene Bjerke, Stovner og Grorud i Oslo 2008-2010. Totalt 823 gra.vide (74 prosent av inviterte), 59 prosent et.niske minoriteter, ble inkludert. Frafallsårsa.ker er registrert. Kvinnene ble intervjuet av jordmødre, og alt materiale ble oversatt til åtte andre språk. Depresjon er målt ved Edinburgh Postna.tal Depression Scale (EPDS) i svangerskapsu.ke 28, definert som score ;;, 10 (spenn 0-30). En validert norsk oversettelse med god sensi.tivitet/spesifisitet, målt mot DSM-IV kriterier for alvorlig depresjon, er brukt, samt offisielle oversettelser til ytterligere syv språk. Ved in.klusjon (svangerskapsuke <20) ble demogra.fiske, sosioøkonomiske faktorer og øvrige ri.sikofaktorer for svangerskaps/barseldepresjon kartlagt, samt selvrapportert helse og etnisk bakgrunn. Antallet belastende livshendelser fra tre mnd. før svangerskapet og til uke 28 er registrert. FORELØPIGE RESULTATER/KONKLUSJON Vi har EPDS data på 749 (91 prosent av inklu.derte). Forekomsten av depresjon hos gravide ikke-vestlige etniske minoriteter er hyppigere enn hos vestlige. De foreølpige resultatene ty.der på at det er store forskjeller mellom vest.lige og ikke vestlige etniske minoriteter når det gjelder sosioøkonomi. Vi ser i tillegg på hvordan tidligere «life-events», tidligere psy.kiske symptomer og selvopplevd helse påvir.ker depresjon. Funksjon, institusjonalisering, død og kostnadsanalyse 18 måneder etter rehabilitering av eldre i to ulike modeller i primærhelsetjenesten INGER JOHANSEN1 , MORTEN LINDBÆK1 , JOHAN K. STANGHELLE2 , METTE BREKKE1 1 Allmennmedisinsk forskningsenhet, Avdeling for allmennmedisin, Institutt for helse og samfunn, Universitetet i Oslo 2 Sunnaas Universitetssykehus, Universitetet i Oslo BAKGRUNN Stadig flere eldre utskrives fra sykehus eller bor hjemme med funksjonssvikt og behov for hjelp. Vi vet lite om langtidseffektene av re.habilitering av eldre i primærhelsetjenesten. FORMÅL Studere effektvariabler og prediktorer for funksjon inntil 18 måneder etter rehabilite.ring av eldre i primærhelsetjenesten innenfor to ulike rehabiliteringsmodeller. METODE Oppfølgingsstudie etter en åpen, prospektiv sammenliknende studie av effekten av tverr.faglig rehabilitering av eldre i primærhelsetje.nesten i en dedikert, døgnbasert enhet (Modell l=Ml, n=202), sammenliknet med i korttids.plasser i sykehjem (Modell 2=M2, n= 100). Pasi.entene var >65 år, vurdert til å ha rehabilite.ringspotensial. Effektmål: Sunnaas ADL Index FORSKNINGSDAGEN PMU 2012 (SI), antall dager i sykehus og korttids syke.hjemsopphold, boforhold og død. Kognitiv (MMSE) og psykisk (SCLI0) status. Kostnads.analyser pr pasient for rehabiliteringen, hjem.metjenestene, opphold i sykehus og korttids sykehjemsopphold. Statistikk: T-tester, Pear.son's 2, Multippel lineær regresjonsanalyse. RESULTATER SI-skår hos M 1 pasientene var statistisk og klinisk signifikant høyere sammenliknet med M2 pasientene. Kognitiv status predikerte SI.skår positivt i begge modeller. Ml pasientene som hadde korttidsopphold på sykehjem, hadde signifikant færre dager enn M2 pasien.tene. Andelen Ml pasienter som bodde i om.sorgsleilighet eller i sykehjem var uforandret, men doblet hos M2 pasientene. Det var ingen statistisk signifikant forskjell i mortalitet mel.lom modellene. Kostnadene pr Ml pasient for rehabiliteringen og hjemmetjenestene var signifikant lavere enn pr M2 pasient. KONKLUSJON Pasientene i Ml opprettholdt høyere funk.sjonsnivå, hadde færre korttidsdager i syke.hjem og andelen bosatt i institusjon var ufor.andret. Kostnadene for rehabiliteringen og hjemmetjenestene var markert lavere. Flere kommuner bør vurdere rehabilitering av el.dre i tråd med Ml. Depresjon hos nyinnlagte sykehjemspasienter KRISTINA RIIS IDEN1 , STEFAN HJØRLEIFSSON2 , 2 KNUT ENGEDAL3 , SABINE RUTHS1 , 1 Allmennmedisinsk forskningsenhet, UNI Helse, Bergen, 2 Institutt for samfunnsmedisinske fag, Universitetet i Bergen, 3 Nasjonalt kompetansesenter for aldring og helse, Oslo BAKGRUNN Forekomst av depresjon og forskrivning av antidepressiva i sykehjem er omfattende. Tidligere studier tyder på at behandling med antidepressiva ofte initieres og vedlikeholdes etter tilfeldig diagnostikk. FORMÅL Kartlegge depresjon hos nyinnlagte pasienter i sykehjem ved hjelp av klinisk vurdering og screening ved hjelp av enkle tester, og sam.menholde dette med opplysninger i pasient.journal om eventuell depresjonsdiagnose og behandling. METODE Deskriptiv studie. I perioden mai 2011 til mai 2012 ble roo pasienter inkludert fortløpende ved innleggelse på langtidsplass i 11 sykehjem. Vi registrerte demografiske opplysninger, di.agnoser, bruk av legemidler, diagnostikk og behandling av depresjon, og gjennomførte en.kle diagnostiske tester basert på sykepleiernes UTPOSTEN 7 • 2012 observasjoner (hukommelsesfunksjon, psykisk helse, evnen til å klare seg i dagliglivet). I til.legg gjennomførte vi en samtale med hver en.kelt pasient for å stille diagnosen depresjon. RESULTATER 100 pasienter ble inkludert, 62 prosent kvin.ner, median alder 87 år. De fleste ble innlagt fra korttidsavdelinger. Depresjon er vanlig. Hos flertallet av de deprimerte var diagnosen ikke dokumentert i journalen. KONKLUSJON Depresjon er vanlig hos nyinnlagte pasienter i sykehjem. Det er sparsomt med dokumentert diagnostisk arbeid rundt depresjon. Hvo skjer i møtene mellom allmennlegen og pasienter med alvorlig spiseforstyrrelse? En studie om pasientenes erfaringer i møte med allmennlegen TORI FLAATTEN HALVORSEN1 , OLE RIKARD HAAVEF, ELIN OLAUG ROSVOLD2 1 Studenthelsetjenesten ved Studentsamskipnaden i Oslo, og Spesialpoliklinikk for spiseforstyrrelser, Oslo Universitetssykehus Gaustad 2 Avdeling for allmennmedisin, Institutt for helse og samfunn, Universitetet i Oslo BAKGRUNN En fastlege i Norge har i gjennomsnitt ti be.handlingstrengende pasienter med spisefor.styrrelse på sin fastlegeliste. Mortalitet hos pasienter med spiseforstyrrelse er 1-20 pro.sent. Pasienter med spiseforstyrrelser oppsø.ker allmennlegen hyppigere enn resten av befolkningen. Somatiske plager forårsaket av spiseforstyrrelsen presenteres som et problem, og plagene utredes uten at pasienten og/eller legen oppdager eller erkjenner grunnsyk.dommen. Benektning og skam over egen syk.dom, samt ambivalens til det å bli frisk, er ty.piske trekk ved sykdomsbildet. Nasjonale retningslinjer for behandling av alvorlige spi.seforstyrrelser understreker allmennleges uni.ke mulighet for å identifisere pasienter, påleg.ger allmennlegene ansvaret for somatisk utredning og poengterer viktigheten av tverr.faglig samarbeid for denne pasientgruppen. FORMÅL Vi har gjennomført en kartleggingsstudie for å identifisere konkrete forbedringspunkter for hvordan helsevesenet kan tilrettelegge for at pasienter med spiseforstyrrelser benytter helsevesenet ut fra deres faktiske behov. METODE Studien er en anonym kvantitativ undersøkel.se der 114 pasienter med alvorlig spiseforstyr.relser som startet i spesialisert behandling, be.svarte et spørreskjema utarbeidet av forsk.ningsgruppen. Skjemaet inneholdt spørsmål om sykdomsvarighet, spiseforstyrrelses-symp.tomer, vektparametere, somatiske plager samt behandlingserfaring. Videre kartla vi følgende aspekter; hyppighet av konsultasjoner der spi.seforstyrrelsen ble snakket om, veiing og blod.prøvetaking, samt om pasientene diskuterte symptombildet, påfølgende plager, behov for sykmelding og sykdommens konsekvens i hverdagen med legen. Pasientens vurdering av legen som støttespiller og tilfredshet med legen ble etterspurt. De som ikke hadde egen lege, ble bedt om å angi årsaken til det. Hvo vet fastlegen om sine pasienter som personer? BENTE MJØLSTAD1 , ANNA LUISE KIRKENGEN1 , LINN GETZ 1 , IRENE HETLEVIK1 1 Allmennmedisinsk forskningsenhet, Institutt for sam.funnsmedisin, NTNU. BAKGRUNN OG FORMÅL Det er økende dokumentasjon for at livshen.delser kan være utslagsgivende for helsa til folk, noe vi i dag kan forstå bl.a. ved hjelp av moderne kunnskap om stressfysiologi. Den nye fagkunnskapen tilsier at biografisk og personrelatert kunnskap om pasienten er medisinsk relevant, men slik kunnskap har tradisjonelt blitt lite vektlagt innenfor biome.disinen som er den dominerende forståelses.rammen for dagens medisinske praksis. For.målet med denne studien var å utforske i hvil.ken grad fastleger har slik personrelatert kunnskap om sine pasienter. MATERIALE OG METODE Ni fastleger ble telefonintervjuet om deres pasi.enter som nylig hadde blitt innlagt på en reha.biliteringsavdeling på et sykehjem. Informasjo.nen fra telefonintervjuene ble sammenlignet med det pasientene selv kunne fortelle om sin livshistorie i individuelle dybdeintervjuer. RESULTATER/ FORTOLKNING De fleste fastlegene var i stand til å gi en adekvat beskrivelse av pasientens personlighet, og de hadde mye kunnskap om pasientenes yrkesliv og nære relasjoner (partner, barn). Fastlegene hadde mindre kunnskap om pasientens interes.ser (hobbyer, fritidsaktiviteter), sosialt nettverk og relasjoner til foreldre og søsken. Fastlegene hadde lite eller ingen kunnskap om pasientenes barndom, oppvekst vilkår og betydningsfulle livshendelser. Noen av fastlegene ble overrasket over hvor lite de egentlig visste om pasienter som de hadde kjent i mange år (gjennomsnitt varighet av lege-pasient forhold var 15 år). REFERANSE Mjølstad BP, Kirkengen AL, Getz L, Hetlevik I. (2012). What Do GPs Actually Know About Their Patients As Persons? The International Journal of Person Centered Medicine (in press). FORSKNINGSDAGEN PMU 2012 Akupunktur for akutte korsrygg.smerter -en randomisert, kon.trollert multisenterstudie i all.mennpraksis -ACUBACK-studien TRYGVE SKONNORD1 , HOLGEIR SKJEIE1 , METTE BREKKE1 , MARGRETH GROTLE, IRENE LUND, ARNE FETVEIT1 . 1 Allmennmedisinsk Forskningsenhet, Avdeling for allmennmedisin, Institutt for helse og samfunn, Universitetet i Oslo BAKGRUNN Ryggsmerter er en vanlig lidelse med store konsekvenser for den enkelte pasient og for samfunnet. Nasjonale kliniske retningslinjer for korsryggsmerter har som mål for behand.lingen å sikre tidlig og god smertelindring for raskt å gjenoppta normale aktiviteter. Noen allmennleger har god klinisk erfaring med å behandle akutte korsryggsmerter med aku.punktur, til tross for manglende dokumenta.sjon av effekt for denne behandlingsmetoden. FORMÅL Målet med denne studien er å evaluere om en enkelt behandling med akupunktur kan re.dusere tid til tilfriskning for akutte uspesifik.ke korsryggsmerter når det brukes i tillegg til standard ryggbehandling i henhold til nasjo.nale retningslinjer. Vi vil også vurdere andre effektmål for bedring av tilstanden som glo.bal bedring, ryggfunksjon, sykefravær og bruk av medisiner. I tillegg vil vi gjøre analy.ser av prognostiske faktorer for tilfriskning og kostnadseffektivitet av behandlingen. METODE I denne randomiserte, kontrollerte, multisen.terstudien i allmennpraksis i Sør-Norge, vil 270 pasienter bli fordelt til en av to behandlings.grupper, ved hjelp av et web-basert program. Utfallsmå! vil bli blindet. Kontrollgruppen vil bare få standard behandling, mens interven.sjonsgruppen i tillegg får akupunkturbehand.ling. Ulike fastleger behandler de to gruppene. Voksne i alderen 20-55 år som kontakter sitt fastlegekontor på grunn av akutte korsrygg.smerter, vil bli inkludert. Pasienter med nerve.rotsaffeksjon, «røde flagg», graviditet, tidligere sykmeldt mer enn 14 dager og uførepensjon vil bli ekskludert. Primært resultatmål er median tid til tilfriskning (dager). De sekundære må.lene er smerteintensitet, egenvurclert global bedring, ryggspesifikk funksjonell status, syke.fravær, medisiner, legebesøk og bivirkninger. En pilotstudie vil bli gjennomført for å se hvor.dan design og logistikk fungerer. PUBLIKASJON Skonnord T, Skjeie H, Brekke M, et al. Acupuncture for acute non-specific low back pain: a protocol for a randornised, controlled rnulticentre intervention study in general practice--the Acuback Study. BMJ Open 2012; 2. Medisinsk uforklarte symptomer i allmennpraksis -et komplekst fenomen HEDDA TSCHUDI-MADSEN1 , MONA KJELDS.BERG1 , BÅRD NATVIG1 , CAMILLA IHLEBAEK2 , INGVILD DALEN1 , JØRUND STRAAND1 , DAG BRUUSGAARD3 1 Avdeling for allmennmedisin, Institutt for helse og samfunn, Universitetet i Oslo 2 Universitetet for miljø -og biavitenskap, Ås 3 Avdeling for samfunnsmedisin, Institutt for helse og samfunn, Universitetet i Oslo BAKGRUNN Symptomer uten en sikker medisinsk forkla.nng (medisinsk uforklarte symptomer, MUS), representerer en stor medisinsk utfor.dring, spesielt i allmennpraksis. Det forelig.ger ikke enighet om en definisjon av fenome.net. Det er blitt foreslått å basere diagnostiske kriterier på antall symptomer pasienten rap.porterer, uten å skille mellom medisinsk for.klarte og uforklarte symptomer. FORMÅL Vi beskriver multisymptomatologi og medi.sinsk uforklarte symptomer i allmennpraksis. I denne delstudien sammenlikner vi hvorledes allmennleger evaluerer multisymptomatologi og MUS hos sine pasienter. Videre undersøker vi i hvilken grad antall pasientrapporterte symp.tomer er assosiert med legens evalueringer. METODE En multisenter, lege-pasient koplet tverrsnitts.tudie i allmennpraksis. Allmennleger vurderte fortløpende pasienter langs to skalaer som re.presenterer multisymptomatologi og MUS, ran.gert fra «O (ikke i det hele tatt)» til « 10 (i meget stor grad)». Pasientene besvarte blant annet spørsmål om symptomer foregående uke (totalt 38). 866 koplede spørreskjemaer er analysert. RESULTATER Allmennlegene benyttet skalaene fullt ut og rangerte kun et mindretall pasienter som «O (ikke i det hele tatt)». De to skalaene var sterkt overlappende (r = 0,80 og kvadratisk vektet kappa 0,73). Derimot skilte skalaene seg noe med hensyn på alder og kjønnsforde.ling. Mens det var stort sammenfall i yngre aldersgrupper, ble multisymptomatologi of.tere presentert enn MUS hos de eldre. Antall pasientrapporterte symptomer var moderat korrelert med de to legeskalaene. KONKLUSJON I allmennlegers kliniske evalueringer øker tendensen til å vurdere symptomer som medi.sinsk uforklarte markant med økende antall symptomer legene blir presentert for, men de to fenomenene er ikke sammenfallende. Pasi.entrapporterte symptomer synes å være et mindre egnet mål for MUS. «Kan det stemme at ungen min er for tjukk?» Foreldres erfaringer med at helse.personell tar opp bekymring for over.vekt hos førskolebarnet deres INGUN TOFTEMO1 , PER LAGERLØV2 OG KARI GLAVIN3 1 Toppen legesenter, Lillehammer 2 Avdeling for allmennmedisin, Institutt for helse og samfunn, Universitetet i Oslo 3 Høyskolen Diakonova og Høyskolen i Oslo BAKGRUNN Prevalensen av overvekt og fedme hos norske barn har økt betydelig de siste tiår. For å fore.bygge varig overvekt er det viktig å starte prosessen tidlig. Foreldrenes forståelse for at barnet deres er overvektig er imidlertid over.raskende liten. Dette fikk helsestasjonen på Lillehammer erfare cia vi i 2011 ikke klarte å skape interesse for et gruppebasert veiled.ningstilbud for foreldre med overvektige fire.åringer. FORMÅL Formålet med undersøkelsen er å skaffe kunnskap som kan gi helsepersonell innsikt i hvordan de på et tidlig tidspunkt kan bevisst.gjøre foreldre på overvekt hos barnet, og få dem motivert for tiltak. METODE Kvalitativ undersøkelse med semistrukturer.te intervjuer av foreldrene til ro barn i alderen 2,5-5,5 år som har en iso-BMI over 25. RESULTATER Resultatene av undersøkelsen er ennå ikke klare. Temaene vi er i ferd med å jobbe videre med i analysen er blant annet foreldrenes be.kymring for at barnet skal få med seg samta.len på helsestasjonen, engstelse for framtidig spiseforstyrrelse hos barnet, og at foreldrene spontant snakket om erfaringer med egen vekt. Er det mulig å forbedre allmenn.legers forskrivning av antibiotika ved akutte luftveisinfeksjoner? En randomisert, kontrollert studie (Kollegabasert terapiveiledning) SVEIN GJELSTAD1 , JØRUND STRAAND1 OG MORTEN LINDBÆK2 1 Allmennmedisinsk forskningsenhet, Avdeling for allmennmedisin, Institutt for helse og samfunn, Universitetet i Oslo 2 Antibiotikasenteret for primærmedisin, Avdeling for allmennmedisin, Institutt for helse og samfunn, Universitetet i Oslo BAKGRUNN Mer enn halvparten av all antibiotika i all-. mennpraksis er utskrevet for luftveisinfeksjo- FORSKNINGSDAGEN PMU 2012 ner, til tross for overbevisende dokumenta.sjon på at mange av disse infeksjonene er forårsaket av virus. FORMÅL Målet med dette prosjektet var å teste en mo.dell for å bedre legenes forskrivningspraksis med en intervensjon omfattet av gruppeba.sert, industriuavhengig legemiddelutdanning rettet mot eksisterende etterutdanningsgrup.per i allmennmedisin. Denne studien repre.senterer en av to armer i prosjektet Kollega.basert terapiveiledning (K TV-prosjektet). METODE/DESIGN Evalueringen av KTV-modellen ble gjennom.ført som en intervensjonsstudie basert på dus.ter-randomisering (en etterutdanningsgruppe representerte et duster). En gruppe spesialister i allmennmedisin, kollegakonsulenter (KoKo.er), ble opplært i intervensjonens tema, i kom.munikasjon og pedagogiske ferdigheter. Hver KoKo betjente tre etterutdanningsgrupper. 40 grupper ble randomisert til intervensjon for riktigere bruk av antibiotika ved luftveisinfek.sjoner, 41 grupper ble randomisert til en annen intervensjon (riktigere bruk av potensielt uhel.dige legemidler til eldre). De to gruppene fun.gerte som kontroll for hverandre. Data fra hver deltakers elektroniske journalsystem ble samlet inn, og resultatene brukt til å utarbeide individuelle forskrivningsrapporter til legene. Gruppearbeidet besto av å diskutere de enkelte rapportene i forhold til nasjonale retningslin.jer. Hver gruppe hadde to økter viet til inter.vensjon, etterfulgt av en dags regional workshop etter noen måneder. Etter ett år ble det utført en ny datafangst fra deltagernes journalsystem for å gjenspeile endringer i for.skrivningspraksis. RESULTATER Foreløpige resultater viser forbedring i inter.ventionsgruppene sammenlignet med kon.trollgruppene med hensyn til både forskri.vingsrater og bruk av bredspektrede anti.biotika. Kunnskap om kronisk obstruktiv lungesykdom hos norske allmennleger ANDERS ØSTREM1 , SVEIN HØEGH HENRICHSEN1 , PER LAGERLØV1 , ELIN OLAUG ROSVOLD1 1 Avdeling for allmennmedisin, Institutt for helse og samfunn, Universitetet i Oslo BAKGRUNN Kronisk obstruktiv lungesykdom (kols) er en stor sykdomsgruppe i allmennpraksis. Spiro.metri er sentralt i diagnose og stadieinndeling av kols. Fra 2006 ble det et krav om spirome.tri som grunnlag for diagnosen ved forskriv.ning av medisiner på blå resept. UTPOSTEN 7 • 2012 METODE Helse-og omsorgsdepartementet bevilget i 2009 midler til opplæring innen kols og spiro.metri. I forbindelse med åtte kliniske emne.kurs ble allmennleger invitert til å delta i en undersøkelse om kunnskap om kols før og tre måneder etter kurset. Kunnskapen ble kart.lagt ved hjelp av et spørreskjema. Resultatene av kunnskapen før opplæringen blir presen.tert her. RESULTATER 191 av 279 leger (68 prosent) besvarte spørre.skjemaet, av disse var 45 prosent kvinner, 63 prosent spesialister i allmennmedisin. 96 pro.sent av legene hadde utstyr for å måle spiro.metri på kontoret. Det ble påvist mangler i kunnskap om både diagnose og behandling av kols, samt tolking og utførelse av spiro.metri. Hjelpepersonell utfører flertallet av undersøkelsene på legekontorene. FORTOLKNING Kunnskapstest om kols og diagnostikk med spirometri viste et betydelig forbedrings.potensial. Dette potensialet var like stort for leger med som uten spesialitet i allmennmedi.sin. Implementering av kunnskap om spiro.metri og kols både til leger og til hjelpeperso.nell er et viktig ledd i omsorgen for pasienter med kols. I løpet av høsten 2012 kommer det nye norske retningslinjer for behandling av kols. Det er betenkelig at disse ikke innholder en plan for implementering. Forverringer av KOLS og astma i primærhelsetjenesten (PEXACO prosjektet) SALWAN AL-ANl 1 , MARK SPIGT1 , HASSE MELBYE1 1 Allmennmedisinsk forskningsenhet, Universitetet i Tromsø FORMÅL Undersøke forekomsten av KOLS-og astma forverringer i primærhelsetjenesten i løpet av ett år, og identifisere risikofaktorer for slike hendelser. METODE Studien ble utført ved syv allmennlegekonto.rer i Norge. Blant 18 931 pasienter som er opp.ført på disse kontorene i alderen 40 år eller mer, hadde 1784 (9,4 prosent) diagnosen ast.ma eller KOLS (eller begge) i løpet av de fem foregående årene. Av disse ble 380 pasienter inkludert. I en baselineundersøkelse ble det foretatt spirometri, og spørreskjemaer om symptomer og livskvalitet ble besvart. Delta.kerne ble bedt om å konsultere fastlegen un.der forverringer de følgende 12 måneder og besvare et spørreskjema om forverringer i samme periode etter et år. RESULTATER Vi fikk data om forverringer fra 340 pasien.ter, 132 (38.8 prosent) hadde KOLS. 159 (46,8 prosent) opplevde en forverring eller mer. Dette var tilfellet for 49, 1 prosent av kvinnene og 42,9 prosent av mennene. Forverringer ble oftere registrert i aldersgruppen 65 år eller mer (53,1 prosent) enn blant yngre pasienter (42,1 prosent), p = 0,04. Pasienter som hadde vært behandlet eller vært innlagt på grunn av en forverring året før baseline (n = 88), hadde en høyere risiko for å få en forverring i løpet av påfølgende år (80,7 prosent sammenlignet med 34,9 prosent blant de resterende pasien.tene, p <0,001). KONKLUSJON Studien bekrefter det som har blitt rapportert fra spesialisthelsetjenesten, at tidligere forver.ringer gir økt risiko for fremtidige forverrin.ger hos pasienter med KOLS eller astma. Overraskende kunne nye forverringer ikke bli forutsett på grunnlag av FEVl-verdien. Kunsten å ri to hester - Begrepsforståelse og forklaringsmodeller hos norske allmennleger som anvender akupunktur i daglig klinisk praksis -en kvalitativ studie HOLGEIR SKJEIE1 , METTE BREKKE1 , ARNE FETVEIT1 , GRY SAGLl 2 1 Avdeling for allmennmedisin, Institutt for helse og samfunn, Universitetet i Oslo 2 Norges Helsehøyskole-Campus Kristiania, Oslo BAKGRUNN Behandlingseffekt av akupunktur forklares på ulike måter. Allmennleger som anvender akupunktur, beveger seg begrepsmessig i en svært fremmedartet modell, og i et landskap hvor rationalet for behandlingsvalg ofte er i strid med grunnlaget for evidensbasert medi.sin og det naturvitenskapelige resonnement. Dette betyr imidlertid ikke nødvendigvis at disse utøverne har vendt ryggen til skoleme.disinsk forståelse. Det er mulig at legene bru.ker begreper fra kinesisk akupunktur og sko.lemedisin komplementært og parallelt. Det kan også tenkes at legene bruker det kinesis.ke begrepsapparatet til å bygge broer eller la.ger hybrider mellom de to forklaringsmodel.lene. FORMÅL Det er forskningsfaglig interessant å se hvor.dan allmennleger som bruker holistisk meto.dikk parallelt med lineær reduksjonistisk na.turvitenskapelig modell, forklarer de tilsynelatende paradokser som dette innebæ.rer. Det er en del av den større diskusjonen om hvorfor vi gjør det vi gjør i allmennmedi.sin, og hvordan vi forstår det vi gjør. FORSKNINGSDAGEN PMU 2012 METODE Vi vil i studien fokusere på erfarne allmennle.ger som har integrert akupunktur som be.handlingsmetode i sin ordinære praksis. Det vil bli brukt kvalitativ metode i form av semi.strukturerte dybdeintervjuer. Stuclien er ek.splorativ, og vil fokusere på legenes forståelse og praksisanvendelse av akupunktur. Inter.vjuene vil bli tatt opp på bånd, deretter trans.kribert og analysert i henhold til prinsippene om systematisk tekstkondensering. Use of hormone theropy (HT) in o Norwegian Cohort of heolthy women Factors associated with HT use and preva.lence of symptoms after treatment cessation BJØRN GJELSVIK1 , INGVILD DALEN1 , STEINAR HUNSKAAR2 , JØRUND STRAAND1 , ELIN 0. ROSVOLD1 1 Allmennmedisinsk forskningsenhet, Avdeling for allmennmedisin, Institutt for helse og samfunn, Universitetet i Oslo 2 Nasjonalt kompetansesenter for legevaktsmedisin, Uni Helse/Uni Reseorch BACKGROUND During the 199o'ies, an increase in hormone therapy (HT) use took place among Norwegian women. Since then, guidelines for prescription of HT have been changed and a decrease in use has taken place. In a survey among Norwegian GP's in 2004, the risks and benefits of HT were fairly well known, but HT use among female GP's was still high. Studies of women who have stopped using HT have shown that symptoms reappear after cessation of treatment, and that many women restart HT. AIMS To describe use of HT in a representative Co.hort of Norwegian women during the meno.pausal transition. MATERIAL AND METHODS 2229 women aged 40-44 years at inclusion, randomly selected from a national health sur.vey in Hordaland County, and followed with seven postal questionnaires 1997-2009. Data for 2002 women (90 prosent) were eligible for analysis. The dependent variable was use of HT. Point prevalence of use, frequency of new users (incidence), treatment duration, and start of HT is reported. Possible risk fac.tors for HT were analyzed, as well as socio.economic and clinical factors. To answer the question of reappearance of symptoms after discontinuation of HT, we applied a «case.control» substudy mode! based on propensity scores. Doing this, we wanted to compare us.ers and non-users taking care of earlier HT use, symptoms and menopausal stage, and analyze differences in symptoms in later waves. RESULTS Some preliminary results are presented at PMU. Risiko for skiskode i norske alpinanlegg -kjenner vi den? JONAS CARSTEN JEPPESEN1 , 2 , HARALD LYSTAD3 , PEDER HALVORSEN2 , OVE TALSNES4 1 Trysil Helsesenter, Trysil 2 Nasjonalt senter for distriktsmedisin, Universitetet i Tromsø 3 Hemsedal Helsesenter, Hemsedal 4 Ortopedkirurgisk avdeling, Sykehuset Inn/ondet Elverum BAKGRUNN Skiskader er vanlige hendelser i norske alpin.anlegg. Her er tale om skade oppstått under bruk av alpinski, snowboard, telemark eller snowblade. Alvorlig skade defineres som ska.de henvist til legevurdering. I Norge registre.res skiskader via skipatruljene. Ut fra deres data har man beregnet at samlet risiko for skade er r.35 pr rooo skidager, mens risiko for alvorlig skade er 0.75 pr rooo skidager. Stu.dier i andre land har vist samlet risiko på hen.holdsvis 1.9, 2.5 og 3.7 pr 1000 skidager i Ver.mont/USA, Frankrike og Skottland. Vår hypotese er at det er en underestimering av risiko for skiskade. De som henvender seg di.rekte til lege, utenom skipatruljen, blir ikke registrert systematisk. FORMÅL Formålet med denne studien var å beregne skaderisiko basert på skader registrert hos henholdsvis skipatrulje og lege i Trysil. METODE Ved Trysil helsesenter ble det etablert et ski.skaderegister i 2008. Registret inneholder data fra pasientskadeskjema og journalnotat. For sesongen 2owho11 ble alle registrerte skader gjennomgått og sammenholdt med skipatruljens register. RESULTATER Foreløpige analyser fra undersøkelsen blir presentert på forskningsdagen på PMU. Over-og underbehondling av type 2 diabetes i allmennpraksis ANH THI TRAN1 , JØRUND STRAAND1 , ANNE KAREN JENUM1 , 2 1 Allmennmedisinsk forskningsenhet, Avdeling for allmennmedisin, Institutt for helse og samfunn, Universitetet i Oslo. 2 Fakultetet for helsefag, Høyskolen i Oslo og Akerhus BAKGRUNN Pasienter med type 2 diabetes (T2DM) har økt risiko for hjerte-og karsykdommer som kan reduseres med optimal preventiv medi.kamentell behandling. MÅL Kartlegge medikamentell behandling og be.handlingsintensitet for T2DM pasienter i all.mennpraksis. MATERIALE OG METODE Data om diabetesbehandling i 2005 ble samlet inn fra 11 legesentre i Groruddalen. Behand.ling av hyperglykemi inkluderte antidiabeti.ka og/eller insulin, hypertensjons-behandling (ett eller flere midler) og statiner ved hyperli.pidemi. Behandlingsmål var HbAlc s 7,5 prosent, SBT s 140 mmHg, total kolesterol/ HDL kolesterol < 4. RESULTATER Av 1273 inkluderte pasienter (53 prosent kvin.ner; gjennomsnittsalder 60,1år) fikk 75 prosent medikamentell behandling for hyperglykemi, 55 prosent for hypertensjon og 32 prosent stati.ner. Blant de som fikk antidiabetika, fikk 43 prosent duo-eller trippelterapi, 30 prosent oppnådde ikke behandlingsmålet, mens 9 pro.sent hadde HbAlc < 6 prosent. Av de hyper.tensjonsbehandlede fikk 59 prosent to eller flere medikamenter, 30 prosent hadde SBT > 140 mm Hg, mens 23 prosent hadde SBT < 130 mmHg. 50 prosent av de på statiner oppnådde ikke behandlingsmålet. Blant pasientene som ikke fikk medikamentell behandling, hadde henholdsvis 5 prosent, r r prosent og 19 prosent risikonivå over terapigrense for hyperglykemi, hypertensjon og hyperlipidemi. KONKLUSJON Medikamentell behandling av T2DM pasien.ter har forbedringspotensial siden mange ikke nådde anbefalte behandlingsmål. Fastle.gene må også være oppmerksom på potensiell overbehandling. Antibiotikaforskrivning i syke.hjem i et område med lov prevo.lens av antibiotikaresistens: I tråd med nasjonale retnings.linjer? MARK FAGAN1 , MARTHE MÆHLEN2 , MORTEN LINDBÆK3 OG DAG BERILD4 1 Tromøy legesenter 2 Avdeling for medisinsk genetikk, Oslo universitets.sykehus Ullevål, Universitetet i Oslo 3 Antibiotikasenteret for primærmedisin, Avdeling for allmennmedisin, Institutt for helse og samfunn, Universitetet i Oslo 4 Avdeling for infeksjonsmedisin, Oslo universitets.sykehus Ullevål, Universitetet i Oslo BAKGRUNN Eldre er aldersgruppen med høyest prevalens av antibiotikabruk. I Norge er det omtrent 40ooo sykehjemsbeboere. Befolkningen over 80 år har doblet seg i de siste 30 år og vil fort-sette å øke i de kommende 20 år. Det er viktig . å kartlegge antibiotika-forskrivning blant disse pasientene. FORSKNINGSDAGEN PMU 2012 FORMÅL Å undersøke antibiotikaforskrivning i syke.hjem og i hvilken grad forskrivning var i samsvar med de nasjonale faglig retningslin.jer for antibiotikaforskrivning. METODE Retrospektiv undersøkelse av antibiotika for.skrevet i perioden or.mars 2007 til og med 28. februar 2008. Populasjon: Pasienter bosatt i sykehjemmene i Arendal. Det som ble målt: Valg av antibiotika i forhold til anbefalingene i de nasjonale faglige retningslinjene for anti.biotikaforskrivning . RESULTATER 714 antibiotikakurer ble forskrevet til 327 pasi.enter, hvilket gir en prevalens på 6,6 prosent. Forskrivning i tråd med retningslinjer var 77 prosent for urinveisinfeksjoner (UVI), 79 pro.sent for luftveisinfeksjoner (LVI) og 76 prosent for hud-og bløtdelsinfeksjoner. Ciprofloksacin var ansvarlig for 63 prosent av forskrivningene som ikke var i tråd med retningslinjene. På korttidsavdelinger var det en høyere totalfor.skrivning, forskrivning som var ikke i tråd med retningslinjene og forskrivning foretatt av leger ansatt ved det lokale sykehuset. KONKLUSJON Arbeidet med å forbedre antibiotikaforskriv.ning i sykehjem må rettes mot både syke.hjemsleger og sykehusleger. Doktorgrad ved Norges Teknisk-Natur.vitenskapelige Universitet (NTNU) 201 2 The volidity ond relevonce of international cordiovosculor diseose prevention guidelines for general proctice HALFDAN PETURSS0N Allmennmedisinsk forskningsenhet (AFE), Institutt for samfunnsmedisin (/SM), Norges Teknisk-Naturvitenska.pelige Universitet (NTNU). BAKGRUNN I Norge/Norden er det først og fremst allmenn.legene som arbeider med forebygging av hjerte.og karsykdom (HKS) på individuelt nivå. Kli.niske retningslinjer skal formidle nødvendig, oppdatert kunnskap og fungere som et middel til klinisk kvalitetsforbedring. Retningslinjer legger føringer for hva som regnes som forsvar.lig klinisk praksis og kan også bli styringsverk.tøy for helsemyndighetene, med mulighet for sanksjoner dersom de ikke følges. Flere studier har vist at allmennleger i beskjeden grad følger retningslinjer for forebygging av HKS, og at an-befalte behandlingsmål ofte ikke oppnås. En.kelte vil forklare dette med at allmennlegene gjør en dårlig jobb, mens andre har pekt på svakheter ved retningslinjenes grunnlag. FORMÅL Å analysere validitet og relevans av autori.tative, internasjonale retningslinjer for forebygging av HKS i allmennpraksis. Mer spesifikt: Å dokumentere HKS-risikoprofilen til en generell befolkning, gitt de gjeldende risiko.definisjonene i retningslinjene. Å estimere arbeidsbyrden for allmennle.gene dersom retningslinjene tas i bruk i en gitt populasjon. Å identifisere mulige årsaker til at ret.ningslinjene synes å overestimere HKS-ri.siko, med utgangspunkt i analyse av to iso.lerte risikofaktorer: Total-kolesterol og kroppsmasseindeks (KMI). METODE Avhandlingen bygger på analyser (bl.a. Cox.regresjon) av data fra Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT 2) med over 65 ooo deltakere. RESULTATER Majoriteten av befolkningen hadde en risiko.profil for HKS som ut fra retningslinjene tilsa behov for regelmessig oppfølging i helse.tjenesten. Implementering av retningslinjene i norsk allmennpraksis vil dermed kunne de.stabilisere fastlegetjenesten. Total-kolesterol viste seg å ikke være en så entydig prediktiv markør for dødelighet som generelt antatt. Måten kolesterol betraktes på ble dermed identifisert som en mulig svakhet ved ret.ningslinjene. Våre funn kan tyde på at anbefa.lingene knyttet til kolesterol bør revideres. KMI er i dag den mest anvendte og anbefalte metoden for å måle kroppssammensetning og definere fedme. KMI viste seg i vår analyse å være en dårligere prediktor for dødelighet enn waist-to-hip ratio (WHR), waist-to-height ra.tio (WHtR), eller kun livvidden. På bakgrunn av dagens kunnskap virker det rimelig å anbe.fale WHR for å måle kroppssammensetning med tanke på sykdomsforebygging. I avhand.lingen identifiseres og diskuteres også andre faktorer som potensielt kan begrense retnings.linjenes validitet og relevans. KONKLUSJON Samlet dokumenterer avhandlingens fire del.studier vesentlige problemer med retningslin.jene, både med relevans for klinisk praksis, ressursbruk og planlegging av helsetjenester. I praksis overestimerer retningslinjene HKS risiko, og de hjelper dermed ikke allmennle.gene til å gjøre en god og målrettet jobb. Av.handlingen inneholder noen forslag til hvor.dan man kan starte arbeidet med å forbedre retningslinjene. Doktorgrad ved Universitetet i Bergen 201 2 Lesbisk selvtillit -lesbisk helse. Utfordringer og mestrings.strotegier hos lesbiske kvinner MARI BJØRKMANN Forskningsgruppen for allmennmedisin, Institutt for samfunnsmedisinske fag, Universitetet i Bergen Lesbiske kvinner utgjør en minoritet i det norske samfunnet. Minoritetsstress er den til.leggsbelastningen individer fra stigmatiserte grupper utsettes for på grunn av sin minori.tetsposisjon. Hvordan den enkelte mestrer stress påvirker helse og identitet. For å mestre minoritetsstress på en god måte er det viktig å ha lesbisk selvtillit: Trygghet på at det er na.turlig og godt å elske og begjære noen av eget kjønn, og at en lesbisk orientering er likever.dig med en heterofil orientering. Arbeidet baserer seg på fokusgruppeinter.vju med lesbiske kvinner og historier som les.biske kvinner har skrevet og sendt inn via prosjektets hjemmeside på internert. Studien viser at også i dagens Norge opple.ver lesbiske kvinner minoritetsstress. Både i møtet med helsevesenet og i samfunnet gene.relt er spørsmålet om åpenhet og det å møte negativitet store utfordringer. Deltakerne formidler at det er viktig å fortelle legen sin at man er lesbisk for å bli sett som den man er, for å kunne forklare omstendigheter og fordi det kan være medisinsk relevant. Lesbiske kvinner møter et stort spekter av reaksjoner innen helsevesenet, fra svært positive til svært negative. For å være en god lege for lesbiske pasienter bør legen unngå å ta for gitt at alle nye pasienter er heterofile, hun bør ha en po.sitiv holdning til det å være lesbisk og hun bør ha noe kunnskap om helseforhold som er spe.sifikke for lesbiske kvinner. Doktorgradsarbeidet viser at lesbiske kvin.ner hele tiden må forholde seg til hvorvidt og hvordan den lesbiske orienteringen skal fremstilles overfor omverdenen. Åpenhets.kompetanse kan bedre lesbiske kvinners mestring av dette . Videre må lesbiske kvin.ner hele tiden motta og forholde seg til om.verdenens reaksjoner. Verdighet kan bevares i alle situasjoner ved å opprettholde og kom.munisere lesbisk selvtillit, også der kvinnen møter negativitet overfor sin seksuelle orien.tering. Lesbisk selvtillit kan styrke kvinnenes motstandskraft mot minoritetsstress. • • UTPOSTEN 7 • 2012 FORSKNINGSDAGEN PMU 2012 Doktorgrad ved Universitetet i Tromsø 2012 A doctor dose at hand: A qualitative analysis of GPs' work in cancer care MAV-LILL JOHANSEN Institutt for Samfunnsmedisin, Universitetet i Tromsø BAKGRUNN Avhandlingen tar utgangspunkt i at kjernen i medisin, selv høyspesialisert og teknologisk avansert medisin, er et møte mellom mennes.ker: Noen som søker råd om sin helbred, og noen som antas å ha relevant kunnskap og erfaring FORMÅL Avhandlingen undersøker hvordan mistan.ken om kreft kan oppstå i et slikt møte, hva fastleger kan bidra med når folk får kreft og hvilke utfordringer de ser ved å følge noen med langkommet kreft mot livets slutt. METODE Kvalitativ studie basert på 25 semistrukturerte intervjuer med norske allmennleger. De for.talte om pasienter med kreft de hadde fulgt gjennom et sykdomsforløp. Tre ulike analytis.ke tilnærmeringer ble brukt: Innholdsanalyse, narrativ analyse og fenomenografi. RESULTATER Tanken på mulig kreft kunne vekkes på fire måter i en konsultasjon: Basal legekunnskap: «det vi lærte på studiet», mellommenneskelig åpenhet: «disse små hintene», intuisjon: «en følelse av uro» og frykt for kreft: «tenker på det hele tiden». I allmennlegenes arbeid ved kreft var det tre aspekter: Det praktiske -allmennlegen som helsevesenets alt-mulig-mann, det for.midlende -allmennlegen som fleksibel bro.bygger mellom pasient og sykehus, og det personlige -allmennlegen som berørt ledsa.ger. Det å kjenne pasienten, og gjerne også familien, ble sett på som en forutsetning for å være en god lege. Fra sykehusets side kunne fastlegens nærkunnskap om pasienten bli oppfattet som mindre viktig enn systemets rutiner og kriterier. Det kunne føre til lojali.tetskonflikter for allmennlegene. Noe av det vanskeligste for legene var sam.taler med pasienter som var redde for å dø. Her kunne de komme til grensene for sin kompetanse. Legene lette etter en profesjonell identitet midt i følelsesmessige opplevelser knyttet til å være med folk som skulle dø. Ek.sistensielle og medisinske aspekter ved pasi.entens lidelse var ofte vevd sammen i legenes fortellinger. Lege-pasientforholdets dobbelte karakter av å være både en profesjonell og en personlig relasjon kom fram i spørsmålet om hvordan relasjonen skulle avsluttes. KONKLUSJON Når pasientene fikk kreft, så allmennlegene fortsatt på seg selv som den nærmeste legen. De kurative og de omsorgsfulle sidene ved legeyr.ket virket å være integrerte i det daglige arbei.det. Ved diagnostikk av kreft var lege-pasient.forholdet og legens fortolkning viktig. Gjennom å arbeide nært sine pasienter erfarte allmennlegene at kroppslig og eksistensiell li.delse var sammenvevd; en erkjennelse som fortsatt savner forankring i biomedisinsk teori. REFERANSER I. Johansen, M.-L., K. A. Holtedahl, et al. (2010). «A doctor dose at hand: How GPs view their rnle in cancer care.» Scandinavian Journal of Primary Health Care 28(4): 249-255. 2. Johansen, M.-L., K. A. Holtedahl, et al. (2012). «'I Deal With the Small Things': The Doctor-Pati.ent Relationship and Professional Tdentity in GPs' Stories of Cancer Care.» Health: London (Early Online March 7) 3. Johansen, M.-L., K. A. Holtedahl, et al. (2012). «How does the thought of cancer arise in a general practice consultation? lnterviews with GPs.» Scandinavian Journal of Prima ry Health Care 30(3): 135-140. Prosjektpresentasjon på forskerkurset på PMU 201 2 Vent-og-se-resept -en effek.tiv og akseptabel strategi for å senke antibiotikabruk ved luft.veisinfeksjoner i allmennpraksis? SIGURD HØYE Antibiotikasenteret for primærhelsetjenesten, Avdeling for allmennmedisin, Institutt for helse og samfunn, Universitetet i Oslo BAKGRUNN Unødvendig antibiotikabruk ved luftveisin.feksjoner i allmennpraksis er et problem, etter.som bruk av antibiotika fremmer resistensut.vikling og gir bivirkninger. Vent-og-se-resept -en antibiotikaresept som gis sammen med et råd om kun å starte behandlingen ved forver.ring eller manglende bedring etter en fastsatt tidsperiode -er i kontrollerte studier vist å kunne redusere antibiotikabruken. FORMÅL Vi ønsket å undersøke hva norske allmennle.ger synes om å bruke vent-og-se-resept, om en slik strategi er effektiv i vanlig praksis, og om det lar seg gjøre å påvirke leger til å be.nytte strategien. METODE Tre forskjellige studier er gjennomført: 1. Fokusgruppeundersøkelse: Fem fokus.grupper med 33 leger ble spurt om fordeler og ulemper ved bruk av vent-og-se-resept, egen erfaring med strategien, og i hvilke sammenhenger den kan brukes. 2. Spørreskjemaundersøkelse: 49 allmennle.ger gav et spørreskjema til pasienter som mottok vent-og-se-resept, og svarte også selv på et spørreskjema. Pasientene ble spurt om forventninger, symptomer og hvorfor/hvorfor ikke resepten ble brukt. Legene ble spurt om diagnose og om årsak til å gi vent-og-se-resept. 3 . Kontrollert studie: Innenfor en stor kvali.tetsforbedringsstudie i norsk allmennprak.sis (Kollegabasert Terapiveiledning) gjen.nomførte vi en studie der effekten av en pop-up-påminner om bruk av vent-og-se.resept ble undersøkt. Ved bruk av både forskrivningsdata fra journalsystemet og uthentingsdata fra Reseptregisteret kunne uthentingsrater beregnes. RESULTATER Fokusgruppeundersøkelsen: Ikke alle all.mennleger synes vent-og-se-resept er en nyt.tig strategi. Leger som liker strategien, vekt.legger muligheten for å undervise pasienten, mens negative leger bruker strategien når de føler seg presset til å gi antibiotika. Milde til.stander med en mulig bakteriell etiologi, slik som sinusitt og otitt, ble sett på som velegnet for strategien. Spørreskjemaundersøkelsen: 304 spørre.skjema-par ble mottatt. Legene gav hyppigst vent-og-se-resept ved sinusitt (33 prosent) og otitt (2 r prosent). 46 prosent av pasientene brukte medisinen, og 89 prosent av pasientene ønsket å få vent-og-se-resept igjen ved et tilsva.rende sykdomstilfelle. Ved 69 prosent av for.skrivningene syntes legen det var svært fornuf.tig med vent-og-se-resept, hyppigst ved otitt (79 prosent) og sjeldnest ved bronkitt (49 prosent). Kontrollert studie. I kontrollgruppen ble 92,4 prosent av antibiotikareseptene hentet ut fra apoteket, i intervensjonsgruppen 90,2 pro.sent. Jus tert odds ratio for reseptuthenting i intervensjonsgruppen var 0,72 (0,60-0,86). Le.gene forskrev vent-og-se-resept i 11 prosent av tilfellene der antibiotika ble gitt for luft.veisinfeksjoner, og 59,2 prosent av disse resep.tene ble hentet ut. KONKLUSJON Vent-og-se-resept har en naturlig, men be.skjeden plass i allmennlegenes verktøykasse, og brukes særlig ved sinusitt og otitt. Stadig påminnelse om strategien gir en liten reduk.sjon i pasientenes reseptuthenting. Vent-og.se-resept bør høre med i k valitetsforbedrings.prosjekter, og reseptuthenting er et fornuftig mål for effekt. REFERANSER I. Høye S, Frich JC, Lindbæk M. Use and feasibility of delayed prescribing for respiratory tract infec.tions: a questionnaire survey. BMC Fam Pract. 2011 May 18;12:34. 2. Høye S, Frich JC, Lindbæk M. Delayed prescribing for upper respiratory tract infections: a qualitative study of GPs' views and experiences Br J Gen Pract 2010; 60: 907-12.