Utpostens dobbelttime: Råflink raddis med bredt spekter. - Sverre Rørtveit intervjuet av jesper blinkenberg

Utpostens dobbelttime: Råflink raddis med bredt spekter. - Sverre Rørtveit intervjuet av jesper blinkenberg  Råflink raddis Si: impetigo og fusidin. Hvem tenker man på da? Sverre Rørtveit må være ikonet på en «moderne distriktslege», en som setter pasienten og lokalsamfunnet i sentrum for sin medisinske gjerning. Han brenner for akuttmedisin og trives med smittevern.arbeid. Men han tar det lenger. Han forsker, på begge deler. «Det var nok etter impetigoprosjektet jeg ble utnevnt til guru på hudinfeksjoner», sier vest.lendingen når Utposten møter ham på vei hjem fra Oslo og Primærmedisinsk uke hvor han har holdt forelesning om infeksjoner i hud og bløtvev. 63-åringen er nemlig med i gruppen som utarbeider nasjonale retnings.linjer for bruk av antibiotika i primærhelse.tjenesten. UTPOSTEN: Du er på vei til Austevoll. Hvor len.ge har du vært der? Jeg har vært i Austevoll i 32 år til vinteren. Før det var jeg fire og et halvt år i Nord.Norge, i militæret og på Harstad sykehus. Jeg hadde tenkt å bli kirurg, men så fant ut at jeg ville bli distriktslege. Det var både et verdi.valg, men også et politisk valg. Distriktslege hadde en nimbus omkring seg, en ideologisk sterk ladning på den tiden. Det var her kam.pene skulle stå, bedringen i allmennmedisi.nens status og rammevilkår. Å være distrikts.lege var noe jeg så på i et romantisk positivt skjær, så det ville jeg prøve. Også var det slektsrøttene på Vestlandet som trakk. Og nå har jeg vært i Austevoll siden. Dette valget om å leve i distriktet nært innpå folket har mye med min politisk radikale innstilling å gjøre. Dette var jo politiske strømninger på 70-og 80-tallet. Maksimen om å tjene folket, det syntes jeg var store saker. UTPOSTEN: Hvorfor jobbe i distrikt? Allmennpraksis på landet, det å leve nært på befolkningen i en utkant, gir en fabelaktig kombinasjon av inntrykk av livet sine aspek.ter som du kanskje ikke får i en friere tilvæ.relse i en by. Livssynet jeg hadde da jeg kom til Auste.voll har vært med meg siden. Allmennpraksis m i en utkant var den store utfordringen. Du måtte kunne masse og du hadde et stort per.sonlig ansvar. I tillegg kom tanken om at det var her du gjorde den maksimale innsatsen for befolkningen din. Og hvis du klarte å komme i kontakt med, og trives med lokal.befolkningen, så ville du få et godt liv i den settingen. UTPOSTEN: Ditt politiske grunnlag for veivalg i yrkeslivet skiller seg fra mange av de debat.tene som raser i dag, blant annet på Eyr, om fastlegen som tjenesteyter, om takster og godtgjørelser. Jeg leser Eyr, men det er sjelden jeg skriver noe. Mine tanker er for enkle og belagt med for lite detaljkunnskap til at jeg kan spre dem til alle. Men jeg synes at diskusjonene i all.mennpraktikermiljøene preges av adminis.trative og økonomiske detaljer som vi i stor grad kunne unngå hvis legene var fastlønns.leger, og de ikke måtte finne ut alle mulige finurlige detaljer for hvordan de kunne tjene til livets opphold via takstsystemet. Mange ting ville vært enklere, særlig for yngre leger, dersom de var på fastlønn. Det er min enkle tanke som ofte blir slått ned av de toneangi.vende kreftene. Jeg føler meg ofte som en out.sider med disse meningene, men jeg tror dette ville vært en velsignelse for allmennmedisi.nen. Vi kunne få vekk en del unødvendig støy, og konsentrere oss om det faglige. UTPOSTEN: Miksen av distrikt og vitenskapelige arbeid med internasjonale publikasjoner er ikke vanlig. Hvordan havnet du der? Jeg har alltid hatt den sterke samfunns.messige og politiske interessen på den ene si.den, og interessen for naturvitenskaplige for.hold, tall og statistikk på den andre. Jeg hadde UTPOSTEN 7 • 2012 UTPOSTENS DOBBELTTIME ,ed bredt spekter opp gjennom årene ofte en tanke om at vi burde se om det var ting som var interessante å forske på i vår hverdag. Men det gikk 20 år i min praksis i utkanten i Austevoll før jeg be.gynte å forske. Forskningen begynte med at noen ildsjeler i en utkant av utkantkommunen ville skaffe hjertestarter til befolkningen sin, noe jeg ikke syntes var en god ide. For hjertestans er jo en sjelden tilstand. Men så fant jeg ut at dette kan vi snu til noe positivt ved å lære dem opp i førstehjelp og kombinere deres innsats med innsatsen fra kommunehelsetjenesten, ambu.lansepersonell og legene. Det er nemlig noe reisevei fra der ildsjelene holder til, til de sen.trale strøk av Austevoll hvor legene og ambu.lansepersonell befinner seg. Og bro var det heller ikke den gang, det har kommet senere. Så vi måtte i båt, og da kunne det være tid å vinne med en førsteresponsgruppe. Min hypotese var at hjerteinfarkt er en høyrisikosituasjon for at pasienten kan få ventrikkelflimmer og hjertestans. Med disse ildsjelene kan vi undersøke hvor ofte dette faktisk skjer, og om disse lekfolks-første.hjelpgruppene kan redde liv ved hjertestans. Vi lærte dem opp i førstehjelp og bruk av hjertestarter. «Når hjertestarteren gir beskjed om å gi sjokk, så trykk på knappen.» Planen var at de skulle rykke ut som en første.responsgruppe i påvente av lege og ambulan.se. I en femårsperiode fulgte vi opp førstehjel.perne, vi registrerte alle hendelsene og så hva som skjedde ved hver hendelse. Resultatet var ikke helt som ventet. Det ble ikke reddet noen liv i dette prosjektet. Antallet hjertein.farkt viste seg ganske tilfeldig å være veldig lavt i den populasjonen i det tidsrommet, sånn at vi ikke fikk studert mange av de tilfel.lene vi ville studere, nemlig pasienter med hjerteinfarkt som ble overvåket av sivilt per.sonell. Dette var altså et nyttig og storslagent pro.sjekt, men resultatet var magert. Jeg anbefaler derfor ikke slike lekfolks-førstehjelpsgrupper over alt, selv om det nok kan være nyttig i en.kelte områder. Jeg tror heller på en bred opp.læring i hjerte-lunge-redning til hele befolk.ningen, og at den avanserte hjerte-lunge.redningen overlates til lege og ambulanse per.sonell. En del av prosjektet var også å følge opp ildsjelene i førstehjelpsgruppen, hvordan de følte de behersket oppgavene, og hvordan de reagerte på å være i beredskap, hvilket stress.nivå det medførte for dem og deres familier. Det var interessant å gjennomføre denne psy.kologiske kartleggingen, og resultatene er oppsummert i en tidsskriftartikkel. UTPOSTEN: Du har vært opptatt av allmennle.gens rolle i akuttmedisin, og lansert begrepet allmennmedisinske lærdommer. Hva legger du i det? Mot slutten av hjertestarterprosjektet øn.sket jeg å se på hva som er akuttmedisin i kommunen, og startet sammen med kollege.ne i Austevoll et registreringsprosjekt for alle akuttmedisinske hendelser. Vi fikk en over.sikt over hva som skjer, hvor ofte det skjer, og hvilken behandling som ble iverksatt. Og essensen av dette er de allmennmedisinske lærdommene. Sommeren 2002 var det så mange tilfeller av brennkopper at vi som var leger på Austevoll spurte oss selv: «Hva er det som skjer?». UTPOSTEN 7 • 2012 UTPOSTENS DOBBELTTIME Mitt engasjement i akuttmedisin i utkant.kommuner er for det første at det er veldig viktig at legene tar del i og inngår i akuttme.disinske team sammen med ambulansetjenes.ten. Det er hovedslaget. Mange plasser har utviklingen ført til at legene blir perifere og føler seg motløse når det er noe akutt som skjer. Og det skjer en vekselvirkning ved at de selv ikke føler seg kompetente og trekker seg tilbake, samtidig som ambulansepersonel.let opplever dem som tilbaketrukne og lite interesserte, og til og med ikke særlig kompe.tente. Denne vekselvirkningen forsterker prosessen og utviklingen. Men det er nå en trend som tyder på at dette kan snues ved at allmennlegene selv og kompetansemiljøer tar tak i dette. Et eksempel på det er opprettingen av de obligatoriske akuttmedisinkursene for allmennleger, med utarbeidet kursmal og greier. Det er viktig at det propaganderes fra sentrale miljø at det er fastlegene sin plikt å bidra når pasientene blir akutt syke. Så vil all.mennlegene selv oppdage at dette er en svært meningsfull plikt og en personlig belønnende del av legetjenesten. Den andre siden ved dette er at helseforeta.kene, som eier ambulansetjenesten, ofte har tanker om hva det er vi skal bidra med i Sverre Rørtveit i akutt.medisinsk teamtrening. akuttmedisin i distrikt. Disse samsvarer ikke helt med realitetene. De har ikke satt seg inn i epidemiologien i akuttmedisin i utkanter. Noen teknisk veldig avanserte prosedyrer bør en faktisk ikke konsentrere seg om å lære le.ger opp i fordi det er så usannsynlig at de kommer bort i det. Og det tar oppmerksom.heten bort fra det som de faktisk må kunne, nemlig, legge inn venekanyle, gi medikamen.ter intravenøst og intramuskulært på en skik.kelig måte, det å kunne ta EKG og overvåke hjerterytme, og det å håndtere luftveier med oksygen og noen tekniske hjelpemidler, i til.legg til defibrillering og hjerte-lunge-redning. Det er dette de allmennmedisinske lærdom.mene handler om. Vi må minne våre venner i helseforetakene om at det allmennlegene skal kunne, og som helseforetakene skal bidra til å lære de opp i å kunne, det må være tilpasset det spekteret av sykdommer og tilstander all.mennlegene faktisk blir utsatt for i virkelig.heten. UTPOSTEN: Hva skal til for å få allmennlegene på banen? Når dokteren og ambulansepersonellet be.finner seg på forskjellige plasser, slik at de må kunne utfylle hverandre, eller når det er så langt til sykehus at det opplagt at ambulansen har behov for støtte fra legen, så er det mate.matikken og demografien som slår inn og legen føler det nødvendig at han eller hun må engasjere seg i dette. Men vi ser også at organisering og kultur og motivasjon betyr noe. For også i noen byer deltar allmennlege.ne i akuttmedisin i legevakttjenesten, for ek.sempel i Tromsø, Trondheim og Stavanger. Det at fastleger faktisk må kunne en del akuttmedisin er avgjørende. Jeg er ikke sik.ker på om det har slått inn i Helsedirektoratet og Helse-og omsorgsdepartementet, selv om vi har hjelp i den eksisterende akuttmedisin.forskriften. UTPOSTEN: Tror du de lukrative vaktstasjonene med mange pasienter og 2ak i hopetall lokker legevaktlegene bort fra akuttmedisinen? Nei, det tror jeg ikke. Når legen først er på legevakt, så deltar hun eller han i det som or.ganiseringen av legevakten legger opp til. Hovedmomentene her er å få de erfarne le.gene med i legevaktordningen, og det andre er å organisere legevakten slik at legene fak.tisk er med ambulansene når det skjer noe akutt. Jeg skulle også ønske at det med øko.nomi kunne isoleres og ekskluderes fra hva legen av faglige grunner vil bidra med. UTPOSTEN: Du har også vært engasjert i smitte. vern. Ja. Omtrent på samme tiden som jeg startet hjertestarterprosjektet så fikk vi en epidemi av brennkopper på Vestlandet, og det viste seg at dette skjedde i hele landet, og så viste det seg at dette også skjedde på andre siden av Nordsjøen. Det var så påfallende sommeren 2002 at vi som var leger i Austevoll spurte oss, hva er dette her for noe? Så tok vi bakteriolo.giske prøver og fant ut at dette var brennkop.per, bulløs impetigo forårsaket av gule stafy.lokokker som var resistente for fusidin. Og de var resistente hele gjengen. Og det var mange. Dette var nytt og interessant. Jeg begynte å registrere alle tilfellene. Ett år tidligere hadde vi fått elektronisk journalsystem i kommune.helsetjenesten sånn at det var mulig å regis.trere dem enhetlig, jeg som smittevernlege kunne søke opp alle tilfellene og holde en oversikt. Jeg oppfordret kollegene mine til å ta bakteriologisk prøve av alle, noe de stort sett gjorde. Så utgikk et bud fra lillesøster Guri (Rør.tveit, red anm.) om at jeg måtte forske. Hun hadde jo sett alle mine tabellariske oppstillin.ger over impetigo denne sommeren. Så gjor.de vi det. Vi registrerte impetigo resten av 2002 og skrev en artikkel for Tidsskriftet for den norske legeforening. Og senere har vi fort.satt å registrere impetigo. For bakterien som var skyld i det hele var en helt ny klon som ble molekylærbiologisk beskrevet av norske og engelske forskere, den europeiske epidemiske fusidinresistente impetigo-klonen, og denne har vi fulgt hvert år i Austevoll. Vi har sett på hva som har skjedd med impetigoen, og den.ne spesielle klonen av gule stafylokokker. Det ble til to artikler i engelske tidsskrifter. Det er grunnen til at jeg har fått være med i arbeids.gruppen som lager retningslinjene for bruk av antibiotika i primærhelsetjenesten. Jeg er liksom utpekt som ekspert på bakterielle hud.infeksjoner. UTPOSTEN: Organisering av smittevern diskute.res stadig, kommuneleger på hvert nes eller store interkommunale smittevernetater. Hva tenker du? Det viktigste er å ha en lokalt engasjert lege som skaffer seg kunnskap. Det er det beste. Det andre ytterpunktet er at myndighe.tene stiller spesifikke krav, krav til at en skal ha smittevernplan med tiltak for alt mulig, pandemi plan for eksempel. Min mening er at det ofte ikke er nødvendig med spesifiserte lokale smittevernplaner. Folkehelseinstituttet har utarbeidet planer og tiltak og oversikter som er relevante åta i bruk for kommunehel.setjenesten. Ta eksempelet med pandemi.planer. De lokale pandemiplanene (vi har en veldig flott en i Austevoll) ble i 2009 satt full.stendig til side av alle de detaljerte påbud som utgikk fra sentralt hold. Det viktige er at smittevernlegen har en oversikt over tilstan.den i sin kommune, og når noe dukker opp så UTPOSTEN 7 • 2012 skolerer han eller hun seg på det. Smittevern.legen må følge med på hva som skjer, innhen.te relevant informasjon. Ta for eksempel myko.plasmapneumoni som vi hadde i fjor høst og vinter. I en slik situasjon er det viktig at smit.tevernlegene tar kontakt med fastlegene for å få en felles registrering av hva som egentlig skjer her. Hvor ofte tror vi en pasient har mykoplasmainfeksjon, hvor ofte påviser vi det faktisk ved nasofarynksprøve og hvor ofte gir vi erytromycin eller cloxycyclin. Vi skal ikke bare overlate til sentrale myndigheter å gi oss råd om dette her. De gir oss ofte alt for lite råd. Det ble skrevet ut alt for mye anti.biotika under mykoplasmaepidemien til folk som hostet mye, og det kan være veldig risi.kabelt for resistenssituasjonen i befolkningen at bredspektret antibiotika blir spredd slik. Et lokalt smittevernengasjement er vik.tig, og kan ikke overlates til statlige myndig.heter. UTPOSTEN: Aldri har vel smittevern vært så hot som under influensaepidemien i 2009. En regnværsdag i juli 2009 satt Guri, Steinar Hunskår og jeg sammen etter at Fol.kehelseinstituttet og helse-og sosialminister Bjarne Håkon Hansen hadde sett sorgtungt på oss og sagt at her kommer den pandemiske influensaen til å rulle over nasjonen, og vi vet ikke hvor alvorlig det blir. Uansett hvor mye de forsøker å bagatellisere det i etterkant så er det opplagt at dette måtte forståes i befolknin.gen og blant helsepersonell som noe som kun.ne bli alvorlig, men som også kunne bli en bagatell. Vi tenkte at dette må vi finne ut av. Hvis det blir en samfunnsmessig katastrofe så er det viktig å registrere hva som skjer i en kommune. Så jeg snakket med kollegene mine i Austevoll, og vi ble enige om at influ.ensalignende sykdom, det registrerer vi sånn og sånn, så vi kan telle det og følge det. Der.med ble det et forskningsprosjekt av dette også. Det artige her var at vi grep ballen i luften. Influensaen var på vei og vi ville forske på hva som faktisk kom til å skje. Det syns jeg vi bør gjøre mer av. Og det var jo en formidabel inn.sats som ble satt inn, tenk på massevaksinasjo.nen. At influensapandemien ble mer en baga.tell enn en katastrofe er lett å se i etterkant, men jeg vil ikke være med på å kritisere og si at her ble det skutt med for kraftig skyts. Det var umulig å si på forhånd hvordan dette ville gå. UTPOSTEN: Hva skal til for at vi skal klare å ta ballen i luften i det allmennmedisinske for.skermiljøet? Det blir gjort for lite forskning på hva som faktisk skjer med pasientene våre i allmenn.praksis. Det finnes noen veldig gode fors.kningsprosjekter. Kollegabasert terapiveiled.ning, KOKO-prosjektet, tilknyttet antibio.tikasenteret er et gigantisk positivt eksempel. Her ble mange hundre allmennpraktikere engasjert i nøyaktig registrering av egen anti.biotikaforskriving, og hvilken endring som fulgte etter tett kursing. Ingrid Hjulstad Johansens forskning på psykiatriske pasienter i legevakt er et annet godt eksempel på det å følge pasienter, og Knut Eirik Eliassens fors.kning på pasienter med erythema migrans et tredje. Det blir gjort alt for lite slik forskning i dag. Derimot blir gjort mye registerfors.kning som i mindre grad er forskning på in.dividuelle pasienter og grupper av pasienter. Og det forskes også ved at vi leger spør hver.andre om forskjellig. Men det forskes altså lite ved faktisk og nøyaktig registrering av hva som egentlig skjer i felten. «Du skal skri.ve ditt fag, og du skal forske ditt fag» sier vår profet Per Fugelli. Det å starte med å gjøre praksisregistreringer hos seg selv, telle opp diagnoser og diskutere det i smågruppevirk.somheten er en god start for forskning. Jeg er redd det voldsomme fokuset all.mennlegene har på sin framtid, økonomisk UTPOSTENS DOBBELTTIME og organisatorisk, forskrifter osv., ødelegger en del for viljen til å satse på faget og viljen til å satse på forskning. UTPOSTEN: Hvordan skal vi rekruttere leger til allmennmedisin i de små kommunene langt fra sykehus? Jeg tror det bør brukes både pisk og gulrot. Stimulering i form av god ressurstilgang, gode lønns-og arbeidsbetingelser, god tilret.telegging av fag og utdanningsløp. Men jeg lurer på om det ikke også burde være sånn at medisinstudentene burde informeres om at de etter endt studium kommer til å bli til.pliktet to års tjeneste i distrikt som en utvi.delse av turnustjenesten. Slike synspunkt mø.tes med unison motstand og hoderysting i legekretser. Det karakteriseres som gammel.dags direktivsosialisme som ikke rimer med samtidens krav om individuell frihet. Men jeg tror at det kunne være en berikelse for de le.gene som sendes til distriktene, og til god nytte for rekrutteringen til distriktsallmenn.medisinen. UTPOSTEN: Du har lært deg et nytt fagfelt de siste årene, lært deg en ny disiplin, forsknin.gen. Men du lærer også nye språk? Jeg hadde russisk på gymnaset på Bergen Katedralskole. For fem år siden ble jeg invi.tert til å holde et foredrag om hjertestarter.prosjektet på en kongress i Serbias akutt.medisinske forening. Min forbindelse dit var en serbisk anestesilege på Radiumhospitalet, Zorica Mitic. Hun la opp et program med en ukes rundtur i Serbia i forkant av kongressen. Jeg fant ut at det kunne være lurt å lære meg litt serbisk før denne turen. Serbisk er en del av den slaviske språkgruppen, som russisk, så det var ikke svært vanskelig å lære seg noe serbisk ... Det var gøy å kunne litt, og folk ble rørt og begeistret cia jeg hev meg frempå. For 15 år siden begynte jeg å lære meg fransk, og det er gøy å lese aviser og romaner på fransk. Og Italia er jo også et fint land. Med fransken innabords var det ikke vanskelig å lære seg italiensk ganske bra. Nå kan jeg også lese italienske bøker på originalspråket. Det kan være arbeidsomt å være kommu.nelege og allmennlege i Austevoll, det er mye arbeid og hyppig legevakt, mange bakvakter, veiledning og så videre. Men det å beherske språk gir en følelse av frihet. Du kan bevege deg ut i verden, eller ut i det mentale rom på internett, i aviser og bøker. Det gir en indre frihet å kunne språk. UTPOSTEN: Har du noen nye språkprosjekter? Nå skal jeg først jobbe videre med italien.sken min, så kan det jo dukke opp noen gode grunner til å lære de slaviske språkene bedre. UTPOSTEN 7 • 2012