Legens oppmerksomme nærvær.

Legens oppmerksomme nærvær. Legensop en prate. - . MICHAEL DE VIBE spesialist i allmennmedisin, senior Jeg ble gitt denne tittelen til et foredrag jeg holdt i regi av Filosofisk Poliklinikk i Bergen. Det ga meg mange tanker som jeg har lyst til å dele med Utpostens lesere. Jeg forstår oppmerksomme nærvær (ON) som et vennlig nærvær overfor det som opp.står i hvert øyeblikk, i meg selv, mine relasjo.ner og i mitt liv. En grunnleggende livshold.ning, en daglig øvelse i å samle min opp.merksomhet om det som skjer her og nå, uten kritikk eller dømming, og uten å ønske at vir.keligheten skulle være annerledes enn det den er akkurat nå. Denne form for nærvær kan øves gjennom å finne en balanse i mitt eget liv mellom gjøren (handlemodus) og væren (hvi.lemodus); mellom å ha oppmerksomheten rettet innover mot meg selv og utover mot verden; mellom å være distrahert med splittet oppmerksomhet og være samlet til stede her og nå; og mellom åla oppmerksomheten være i kontakt med mitt vesen/min eksistens og å la oppmerksomheten være fanget i sinnets irr.ganger slik Håvamål så konsist beskriver: « Uklok mann ligger alltid våken og tenker på mange ting; cia er han trøtt når dagen kom.mer; alt er i ulage som før. » Hvorfor skulle det være en profesjonell forpliktelse for oss å øve på dette nærværet? Den første begrunnelsen er for åta vare på vår egen helse. Det er et økende press i helse.tjenesten. Stadig nye rammefaktorer som vi må forholde oss til, økende forventninger til hva tjenestene skal kunne gjøre og økte krav om tilgjengelighet, tempo og kvalitet. I tillegg er det belastende å måtte forholde seg til an.dres lidelse. Disse faktorene viser seg å gi stor risiko for utbrenthet. Studier fra USA viser at inntil 60 prosent av praktiserende leger har symptomer på utbrenthet i form av følelses.messig utmattethet, i form av å behandle pasi.enter som objekter, og i form av lav mest.ringsfølelse (1 ). Noe av denne belastningen viser seg allerede under utdanningene. I vår pågående studie med medisin-og psykologi.studenter viser en tredjedel av første-og an.dreårs studenter betydelig mentalt stress (un.der publisering). Dersom vi ikke tar vare på egen helse, vil vi ikke kunne være til nytte for andre, og vi vil heller ikke orke å fortsette i legerollen. Den neste begrunnelsen for å øve oss i nær. pmerksomme nærvær jonell forpliktelse rådgiver i Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten vær er at dette har dokumentert helsefrem.mende effekt. En oppsummering av 1 1 studier med trening i ON for helsepersonell som kom i fjor (1), viser tydelig effekt på utbrenthet, stress, angst og depresjon, i tillegg til økt vel.være, selvomsorg og livskvalitet. Denne prak.sis kan derfor være med å hindre den avskal.ling fra yrket som man ser hos allmennleger og sykepleiere etter 10-15 års praksis. En kva.litativ studie av 150 erfarne australske all.mennleger, viste at de som trivdes best i jobben hadde en mestringsstrategi preget av balanse; balanse mellom jobb og fritid, mellom egne og andres behov og mellom lek og alvor (2). Den tredje begrunnelsen er at trening i nærvær fremmer personlig utvikling hos le.gen. I følge Escuriex sin studie (1) fremmes empati, forstått som evnen til å ta pasientens perspektiv og evnen til medfølelse, egenska.per som er sentrale for enhver hjelper. Det samme er funnet i en studie av amerikanske allmennleger (3), og de fant videre at økt evne til nærvær var korrelert med bedring i emo.sjonelt besvær, evne til å ta pasientens per.spektiv og mindre utbrenthet. I tillegg øver man i oppmerksomhetstrening på å utvikle en ikkedømmende, aksepterende holdning overfor seg selv og livet, noe som igjen kan fremme tålmodighet, toleranse og tillit, og det er vist at terapeuter som er svært selvkritiske, har mindre toleranse for sine pasienter (4). Den fjerde begrunnelsen er at vårt nærvær er avgjørende for relasjonen til pasienten og kvaliteten på møtet med den vi skal hjelpe. Å bli møtt av en lege som ser deg, møter deg, lytter til deg og forstår deg, er egenskaper pa.sienten setter svært høyt. I følge barnepsykia.teren Daniel Stem er kvaliteten på relasjonen helt avhengig av at det skjer en deling av et felles nærvær (4). Slike øyeblikk har vi alle opplevd, der vi deler et felles rom med den andre -bortenfor ordene og innholdet i sam.talen. I følge ham er det her de største mulig.hetene for endring oppstår. Har så egen tilstedeværelse noen betydning for behandlingen? Noen studier har klart vist dette. Singh og medarbeidere (5) viste at opplæring av miljø.arbeidere i boliger for psykisk utviklingshem.mede hadde en positiv effekt på beboernes atferd, på i hvilken grad de oppnådde sine læringsmå! og hvor fornøyde de pårørende var med pleien som beboerne fikk. Videre viste Grepmair og kollegaer (6) at terapeuter som øvet nærvær en time i starten av terapi.dagen hadde pasienter som var mer fornøyde med terapien og som kom seg raskere enn kontrollpasientene. I den nevnte oversikten til Escuriex (I) oppsummerer de ni studier som har sett på sammenhengen mellom psy.koterapeuters trening i nærvær, målt evne til nærvær, og utbytte av psykoterapien for pasientene. De finner motstridende resultater. Begrensninger i sammenlikningen kommer fordi studiene har forskjellig design, det er brukt forskjellige måter å måle nærvær på, og det er forskjellige terapiformer (manualiserte og åpne). Så per i dag kan vi ikke konkludere med at om terapeuten øver nærvær vil pasien.ten få det bedre, men det vi kan si er at helse.arbeideren vil få det bedre, og dette vet vi er forbundet med mindre feilbehandling, økt pasientsentrering i behandlingen og økt evne hos pasienten til å delta aktivt i sin egen be.handling (7-9). Det er derfor all grunn til å etablere en daglig praksis for å fremme vårt nærvær i møte med pasienten for å oppnå det Bjørg Johansen så flott sier i sitt dikt «Fordi»: Fordi du møtte meg kunne tankene tenke det hjertet visste fordi du favnet meg kunne kroppen kjenne alt savn fordi du så meg kunnejeg se hvem jeger fordi du snakket til meg kunne ordene mine få mening fordi du møtte meg REFERANSER I. Escuriex B, Labbe E: Health Care Providers' Mind.fulness and Treatrnent Outcornes: A Critical Revi.ew of the Research Literature. Mindfulness. 2011; 2: 242-253. 2. Weiner EL, Swain GR, Wolf Bet al. A qualitative study of physicians' own wellness-prnmotion prac.tices. West J Med 2001; 174:19-23. 3. Krasner MS et al. Association of an Educational Program in Mindful Communication With Rur.nout, Empathy, and Attitudes Among Prirnary Care Physicians. JAMA 2009; 302: 1284-1293. 3. Henry WP, Schacht TE, Strupp HH: Patient and therapist introject, interpersonal process, and diffe.rential psychotherapy outcome. J Consult Clin Psy.chol. 1990; 58: 768-774. 4. Stem, D.N. (2007). Her og Nå. Øyeblikkets betyd.ning i psykoterapi og hverdagslivet. Oslo: Abstract forlag. 5. Singh, N.N., & Lancioni, G.E., & Winton, A.S.W., & Curtis, W.J., & Wahler, R.G., & Sabaawi, M. & Singh, )., & McAleavey, K. Mindful staff increa.se learning and reduce aggression in adults ,vith developrnental disabilities. Research in Develop.mental Disabilities.2006; 27: 545-558. 6. Grepmair L, Mitterlehner F, Loew T, et al.: Promo.ting mindfulness in psychotherapists in training intluences the treatment results of their patients: A randomized, double-blind, controlled study. Psy.chother Psychosom. 2007; 76: 332-33. 7. Crane M: Why bumed-out doctors get sued more often. Med Econ. 1998; 75: 210-218. 8. Fahrenkopf AM, Sectish TC, Barger LK, et al.: Ra.tes ofrnedication errors arnong depressed and burnt out residents: A prospective cohort study. Br Med J. 2008; 336: 488-491. 9. Shanafelt TD, Balch CM, Bechamps G, et al.: Bur.nout and rnedical errors arnong arnerican surgeons. Ann Surg. 20 I O; 251: 995-1000. Michael.deVibe@kunnskapssenteret.no UTPOSTEN 8 • 2012