Allmennlegen og medarbeideren

............. ........................ . TEMA'....;; ....Y...75......................... . Allmennlegen og medarbeideren . TOVE RUTLE • Helsesekretær gjennom 30 år • Redaksjonsekretær i Utposten Medarbeiderne ved landets legekontorer er en uensartet gruppe som består av personer med ulik helsefaglig bakgrunn. I 1970-og 80-årene var de fleste medarbeidere uten hel.sefaglig utdanning (I), men i løpet av de siste 25 årene har bildet endret seg totalt. I dag har de alle fleste medarbeidere helsefaglig utdan.ning. Helsesekretærer utgjør den desidert største gruppen. I 2010 var 83 prosent av an.satte ved legekontorene helsesekretærer (2). Jeg velger derfor å bruke fellesbenevnelsen helsesekretær om alle som jobber som medar.beidere på legekontor. Helsesekretæren er voksen (2, 3), det vil mellom 36 og 55 år. Hun er kvinne med helse.sekretærutdanning, men kan også ha bak.grunn som bioingeniør og sykepleier. Hun har jobbet gjennomsnittlig i 14 år på legekon.tor og trives godt i yrket. Helsesekretæren opplever sitt yrke som hektisk og stressende, men trives til tross for dette og misnøye med lav lønn, svært godt på allmennlegekontoret. Fra medhjelper til sentral aktør I «gamle dager» var allmennlegene vant til å jobbe alene i solopraksis, i beste fall med sin hustru som medhjelper. Da legene begynte å etablere seg i flerlegepraksiser i 1980-årene, økte behovet for strukturert og kvalifisert hjelp. Helsesekretærene gjorde sitt inntog i legekontorene og fikk etter hvert en sentral rolle. Det var en nødvendig utvikling. Dagens allmennleger kan ikke tenke seg å jobbe uten helsesekretær (4). Men «Forskjellen mellom den gode og dårlige medarbeider er som for.skjellen mellom himmel og helvete», skrev lege Helge Worren i Utposten i 1997 (5). For dagens helsesekretærer er det viktig å bli «sett» som en dyktig medarbeider. Vi øn.sker å se helheten på allmennlegekontoret, fryde oss over det som er bra og på en fornuf.tig og åpen måte konfrontere det som kan Relasjonen mellom allmennlegen og medarbeideren kan med rette beskrives som et symbiotisk forhold. På allmennlege.kontoret er vi begge avhengig av hverandre for at det skal være god kvalitet og effektiv virksomhet på kontoret. Begge er sentrale personer for pasientenes ve og vel. respekt for at vi har mye å bidra med, og vi har det samme målet: et velfungerende lege.kontor til pasientenes beste. I forbindelse med innføringen av fastlege.ordningen i 2001, gikk de fleste legekontorene over til privat drift. Helsesekretærer som tidli.gere var kommunalt ansatt, ble nå ansatt av leger. Det skapte utfordringer for leger som ikke var kjent med arbeidsgiveransvar og alt det innebærer. Det var usikkerhet rundt både arbeidsgiverrollen og arbeidstakerrollen. Le.gene var nok heller ikke klar over hvor viktige oppgavene som knyttes til arbeidsgiveransva.ret er for både driften og arbeidsmiljøet på le.gekontoret. Ledelse er på mange måter en kunst, og det er vanskeligere å utøve kunsten når arbeidsmiljøet er lite. Allmennlegekonto.ret er en liten produksjonsenhet hvor mennes.ker jobber med og for mennesker. Vi jobber for bedre helse for befolkningen, vi samarbeider med hverandre og vi har «det beste for pasien.tene» som felles mål. Leger og helsesekretærer jobber tett sammen og blir godt kjent med hverandre. Det er positivt fordi man kan jobbe effektivt og hensiktsmessig. Man er trygg på hverandres kvalifikasjoner og det er enkelt å ha felles forståelse for pasienthåndteringen. Utfordringene kommer når det oppstår pro.blemer og eventuelt konflikter i et så tett og lite miljø. Oversett gruppe? Med fastlegeordningen har pasientenes for.ventninger til helsesekretærene og legene en.dret seg. Det er lavere terskel for å henvende seg til legekontoret og mindre akseptert at det ikke alltid er mulig å komme «rett inn til le.gen». Helsesekretærene må ofte håndtere pu.blikums frustrasjon. Derfor er vår rolle i pasi.entmottaket ansvarsfull og viktig. Det er ikke nok å ha teoretisk faglig kompetanse; det må også stilles krav til personlig egnethet, og ikke taus kunnskap og forståelse for pasientene er nødvendig for at legekontoret skal fungere. Ingen kjede er sterkere enn det svakeste leddet. Før fastlegeordningen var det også et stort press på førstelinjetjenesten ved allmennlege.kontoret. Etter innføringen av ordningen, ble pasientkravene presentert i en mer direkte og aggressiv form. Dette har heldigvis stabilisert seg. Men utsagn om at det er «stort press på telefonen, køene bare vokser og vokser, det er folk over alt ... » hører vi fremdeles. Evalueringer av fastlegeordningen viser at publikum har stor tillit til fastlegene og til fastlegekontorene. Dette er svært gledelig, men jeg synes det er beklagelig at evaluerin.gene har oversett helsesekretærenes rolle. Hva ville fastlegepraksisene vært uten vår utrettelige innsats for å betjene publikum og drifte legekontorene' Vi kommer ikke uten.om at helsesekretæren er den første fagperso.nen som pasienten kommer i kontakt med ved legekontoret, og som regel den siste som ser pasienten vel av gårde etter konsultasjo.nen. For pasientene er det viktig at disse mø.tene er gode. Jeg mener det er viktig at både helsesekretærer og leger ser at dette er begyn.nelsen og avslutningen av konsultasjonen. Når dette fungerer bra, har det også gode po.sitive ringvirkninger på arbeidsgleden og ar.beidsmiljøet. Styrket utdanning Historisk sett er det interessant at det var Le.geforeningen som i slutten av 1960-årene tok initiativ til en egen utdanning for legesekre.tærer. I dag er denne utdanningen integrert i den videregående skole. Den legger vekt på praktiske og laboratorietekniske oppgaver, kunnskap i anatomi og fysiologi samt syk.domslære. Psykologi og kommunikasjon er også pensum. Etter endt utdanning blir man offentlig godkjent helsesekretær. Det er vik-. gjøres bedre. Allmennlegen gjør klokt i å ha minst evne til pasienthåndtering. Intuisjon, tig at leger er oppmerksom på at det finnes UTPOSTEN 3 • 2013 ..............................TEMA:·· .. .···· .... . ..........................75........ . andre tilbud om «helsesekretærutdanning» som ikke har det samme faglige innholdet og som mangler offentlig godkjent-stemplet. I løpet av de siste 25 årene har det skjedd mye innen intern undervisning. De fleste le.gekontorene oppgir å ha intern undervisning (2). Norsk helsesekretærforbund (NHSF) ar.rangerer kurs for helsesekretærer i primær.helsetjenesten. Almentpraktiserende Jægers forening (Aplf) hadde i mange år «Kurs for Leger og medarbeidere på legekontor». Man.ge beklager at dette tilbudet er borte. NHSF og Aplf etablerte i begynnelsen av 1990-årene en etterutdanning for helsesekretæ.rer. Det ble utdannet veiledere for helsesekre.tærer, veiledningsgrupper ble opprettet og mange helsesekretærer har fullført denne ut.danningen som bygger på samme modell som allmennlegene har i sin etterutdanning. Denne etterutdanningen hadde stor betydning for yr.kesgruppen men eksisterer dessverre heller ikke lenger, det var etter sigende ikke nok in.teresserte. I veiledningsgruppene var det fokus på både praktisk og teoretisk kunnskap, i til.legg til refleksjon over egen praksis. Både all.mennlegene og helsesekretærene selv burde tatt vare på denne gylne muligheten til ny kunn.skap, innsikt og inspirasjon til glede for begge parter. I dag får helsesekretærene kurs i regi av NHSF og har årlige store konferanser, gjen.nom Primærmedisinsk uke og Nidaroskon.gressen, som har fagtilbud rettet direkte mot gruppen. Det arrangeres gode kurs gjennom kvalitetssikringsnettverket NOKLUS som er viktig for utvikling av gruppen og faget. I til.legg finnes mange kommersielle tilbud hvor kvalitet og utbytte neppe står i forhold til pris. Nye tider og oppgaver Mye har forandret seg på legekontoret. For eksempel kunne arkivet bestå av en A5-kon.voluttjournal arkivert etter alfabetet: Epikri.ser, søknader, røntgen-og laboratorieresulta.ter, sågar brev fra sykehuset om «utsatt pasienttime» kom på papir og ble arkivert. Journalene var så tykke at de revnet i kantene. «Arkivert» papirjournal som ble merket og arkivert på fødselsdato overtok, men også her var det mange papirvedlegg med oppbeva.ringsplikt i ti år. I ettertid er det lett å se feil.kilder som fort kunne oppstå i begge syste.mene, særlig i lys av dagens elektroniske journaler som har utstrakte muligheter for kvalitetssikring. Når det gjelder laboratoriet, ble eksempelvis hemoglobinverdien visuelt av.lest på Sicca-apparat på 1970-tallet. Vi hadde SR-rør til oppsuging av pasientens blod og vi talte hvite blodlegemer i tellekammer under mikroskop. I dag håndteres det meste i «luk.kede systemer» på laboratoriet. Vi har kvali.tetskontroller på alle oppgavene som utføres og alt vi gjør skal dokumenteres. Kvalitets.kravene som stilles til de tekniske og praktis.ke oppgavene på allmennlegekontoret i dag er viktige og krevende og gjør hverdagen spennende.Elektroniske løsninger gjør arbei.det enklere og kvalitetssikringen bedre. Den første undersøkelsen om helsesekretæ.renes arbeidssituasjon viste at de færreste av dem hadde arbeidskontrakter og arbeidsbe.skrivelser ( 1 ). I solopraksiser var det ofte bare muntlige avtaler mellom lege og helsesekre.tær. På dette området har det heldigvis vært store fremskritt. Det har riktignok tatt lang tid å få på plass gode arbeidsavtaler, stillings.beskrivelser, medarbeidersamtaler og arbeids.miljøtiltak som trygger legekontoret som ar.beidsplass for både legen og helsesekretæren, men det har gått fremover. I dag hører det heldigvis til sjeldenhetene at disse forholdene ikke fungerer tilfredsstillende. I nyere under.søkelser om hjelpepersonell på legekontor er det påfallende likhet i konklusjonene når det gjelder helsesekretærenes arbeidssituasjon, trivsel, helse og etterutdanning (2, 3). Hvo med fremtiden? Det er en kjensgjerning at arbeidsdagen på et legekontor er lang og hektisk. Både legene og helsesekretærene gir uttrykk for dette. Da er det et tankekors at man ikke makter å få gjort noe med det. Det handler om organisering, administrering og ledelse. Samhandlingsrefor.men stiller nye krav til allmennlegen og all.mennlegekontoret både på forebyggingsplan og etter at pasientene har vært sykehusinnlagt. Pasientene vil ha behov for oppfølging av fast.legekontoret med andre problemer enn hva vi har sett tidligere. Også for vår yrkesgruppe vil dette bli interessant og spennende. Dagens helsesekretærelever gir uttrykk for at det er for stressende og hektisk å jobbe på legekontor, de vil prioritere sykehus. De orker ikke «å ha så mange baller i lufta på en gang» eller opplever at de ikke har nok utfordringer på et legekontor. Trenden er dessverre også at mange dyktige helsesekretærer forlater lege.kontorene og starter med videreutdanning el.ler studier. Andre gir uttrykk for at jobben er ansvarsfull og viktig, men at lønn eller status står ikke i forhold til ansvaret. Da søker de over i annen virksomhet. En helsesekretær begrunnet sin oppsigelse med at «jeg kan ikke være i en arbeidssituasjon hvor jeg føler at min arbeidsgiver behandler meg som et dyktig barn». Dette er viktige signaler som forteller oss det vi egentlig vet, nemlig at det dreier seg om en travel og hektisk hverdag med stort ansvar. Det er også misnøye når det gjelder mulighetene for å utvikle faget og oppgavene -og det er et tankekors at helse.sekretæren ikke blir tatt helt på alvor. Jeg tror tiden er inne for å tenke nytt om le.delse og administrasjon på allmennlegekonto.ret. Noen av lederoppgavene som i dag deles mellom og rullerer blant legene, som for ek.sempel personalansvar, økonomi og dataan.svar, kan med fordel overføres til helsesekretæ.rene. Mange helsesekretærer har kompetanse og kan avlaste legene. Legekontorer som har prøvd dette er fornøyd (6). Kanskje er tiden inne for også å se på bemanningen av helsese.kretærer? Tidligere anbefalte NHSF og Lege.foreningen 1,2 medarbeider per lege. Dagens praksis er 0,9 medarbeider per lege (ubekreftet tall). Tidsbesparelser i forbindelse med diverse elektroniske løsninger har vært argumentet for å ha mindre personell.Men faktum er at denne tiden blir oppspist av nye og andre oppgaver. Gjensidig forståelse for hverandres ar.beidsoppgaver tror jeg er et godt bidrag til et kreativt og sunt arbeidsmiljø. En god sym.biose må verdsettes. REFERANSER I. Mathisen R, Ruud A. En studie av hjelpepersonellets rolle i almenpraksis. Tidsskr Nor Lægeforen 1979; 99: 479-81. 2. Reichborn-Kjennerud K. Faste grep on1 helsa i hektis.ke kontor. En undersøkelse 01n helsesekretærenes ar.beidsforhold ved fastlegekontor. AFl-notat 2010:14. Oslo: Arbeidsforskningsinstituttet, 20 I 0. 3. Rutle T, Rutle 0, Svarttjernet K. Medarbeiderprosjek.tet i allmennpraksis. Jessheim: T. Rutle, 1999. 4. Thesen J, Prestegaard K, Nyen B. Forventninger til medarbeidere på Team legekontor. Utposten 2011; nr. 5: 22-3. 5. Worren H. Medarbeideren i alln1ennpraksis -den for.sømte ressurs. Utposten 1997; nr. 5 (leder). 6. Rutle T. Se oftere mot Nord. Utposten 2005; nr. 5: 35-8. rmrtove@online.no UTPOSTEN 3 • 2013