Leder: Allmennlegeforeningen 75år

LEDER Allmennlegeforeningen 75 år Desember 1938: En gruppe leger i hoved.staden innkaller sine kolleger til et kon.stituerende møte i Det Norske Medicinske Selskab, der man beslutter å stifte Oslo olmindelig praktiserende lægers forening (1). Foreningens formål er «å fremme medlemmenes dugelighet i praktisk og sosial medisin, utdype de kollegiale forhold og ivareta medlemmenes tarv». Det velges et fagutvalg på fem og et råd på tre medlemmer. 50 leger tegner seg til foreningens medlemsliste. I tiden som følger rekrutteres stadig flere, inntil det nazistiske legeforbundet på tampen av 1940 nedlegger møteforbud for forenin.gens 129 medlemmer. Destruerende krefter knebler faglig og kollegial entusi.asme -men effekten er heldigvis kortvarig. Etter krigen gjenoppstår Alment praktise.rende lægers forening (Aplf) -forløperen til Allmennlegeforeningen -med en ny giv, en nasjonal profil og etter hvert et landsdekkende til Iitsva Iglapparat. Dette bladet utgis samtidig med markerin.gen av Allmennlegeforeningens 75-års.jubileum under Våruka i Bodø. Utposten gratulerer jubilanten, og benytter anlednin.gen til å reflektere over hvordan forenin.gen har utnyttet sine 75 år -og hvilke utfordringer dens tillitsvalgte står overfor. Målene og verdiene som Aplf forfektet da foreningen ble etablert, finner vi igjen i dagens vedtekter for Allmenlegeforenin.gen: å fremme gode rammebetingelser for allmennmedisinsk virksomhet, opplæring av tillitsvalgte, spesialistutdanning, forskning, kvalitetsutvikling, undervisning og ledelse -samt fremme gode kollegiale forhold, rekruttere unge leger til allmenn.medisin og ivareta medlemmenes økonomiske interesser. «De tillitsvalgte skal representere medlemmene overfor arbeidsgivere og kontraktsmotparter, innad i Legeforeningen og utad i samfunnet.» Det er et mildt sagt et stort ansvar. Men Allmennlegeforeningen (AF) har innfridd forventingene som stilles til en seriøs fagforening, fordi dens legitimitet bestan.dig har vært tuftet på faget. Ledere og tillitsvalgte har arbeidet utrettelig for å utvikle og profilere sitt fag og håndverk, bedre arbeidsforholdene for medlemmene samt styrke rekrutteringen til allmennme.disin -i dialog og forhandlinger med myndigheter, beslutningstakere og ulike fag-og yrkesgrupper. Går man tilbake til 1950-årene, var det 8-900 privatpraktiserende sololeger og ca. 450 distriktsleger som drev allmenn.praksis her i landet (2). De hadde et enormt arbeidspress. De fleste jobbet alene, uten kontorstøtte. I mange distrikter hadde legene kontinuerlig vakt, uten mulighet for kollegial avløsning. Så sent som i 1970-og 80-årene, da allmennprak.tikerne begynte å etablere seg i gruppe.praksiser og behovet for kvalifisert hjelp ble åpenbart, gjorde helsesekretærene sitt inntog i legekontorene -og avlastet legene på ulike arbeidsområder. 1950-og 60-årene blir ofte betegnet som en krisetid for norsk primærmedisin. Allmennlegene ble marginalisert fordi ressurser ensidig ble tilført sykehussekto.ren. Faget allmennmedisin strevde med å tilkjempe seg en plass innen Legeforenin.gens spesialitetsstruktur og universitetenes akademiske medisin. I 1960-årene ble Aplf en viktig pådriver for å bedre allmenn.legenes arbeidsforhold og muligheter for fagutvikling. Ildsjelene i Aplf klarte å overbevise moderforeningen om at noe måtte gjøres -og Legeforeningen fulgte opp. Noen milepæler og utviklingstrekk må nevnes: I 1967 ble fondet for legers etter.og videreutdanning etablert. I 1969 be.vilget Legeforeningen midler til landets første institutt for allmennmedisin, med tilhørende professorat, ved Universitetet i Oslo. I 1970-årene ble det opprettet en sertifiseringsordning for allmennpraktikere og i 1985 kom spesialiteten i allmenn.medisin. 1980-og 1990-årene var en brytnings.tid for norsk allmennmedisin (3). Ulike tilknytningsformer for legevirksomhet ble prøvd ut, fra graderte driftstilskuddsavtaler til fastlønn. Spørsmålet om hvordan allmennlegetjenesten skulle organiseres, ble en het politisk potet. Staten ville ha kontroll på kostnadsveksten og kommu.nene ville ha kontroll på legene. Stortings.meldinger tok til orde for å styrke båndene mellom pasient og lege -og få legene til å levere flere tjenester. Aplf og NSAM (Norsk selskap for allmennmedisin) arbeidet for å tydeliggjøre allmennlegens rolle som behandler, forebygger og koordinator av helsetjenester. Sammenfallende agendaer hos de ulike aktørene førte til at fastlege.forsøket ble iverksatt i 1993. Med det innledet vi et nytt kapittel i norsk helse.stell: fastlegeordningen, som ble etablert i 2001. Fortjenestefull innsats fra Aplf/ AF har bidratt til at ordningen har fungert i tråd med hovedintensjonen: å bedre kvaliteten i og tilgjengeligheten til a11menn legetjenesten. Tar vi spranget til 2013, er det nesten besnærende å registrere at AF står overfor de samme grunnleggende utfordringene som i Aplfs første levetid: å styrke faget, bedre rekrutteringen til allmennpraksis og kjempe for medlemmenes kår. Forskjellen er at Helse-Norge har endret seg radikalt -og det bare på noen tiår. AF beveger seg i et mer krevende terreng enn før: Større kompleksitet i helsetjenesten, økt arbeids.press for fastlegene, ekspansiv byråkratise.ring av helseforvaltningen og NAV samt et innfløkt regelverk innen helse-og velferds.områdene, er noen av stikkordene som beskriver dagens landskapsbilde. Samtidig er legepopulasjonen i rask endring. Det mye omtalte gubbeveldet i norsk allmennmedisin vil om noen år være historie. De nye legene -med kvinner i flertall og i spissen -ønsker seg regulert arbeidstid, mindre vaktbelastning, mer veiledning og strukturerte utdanningsløp. God fastlønn foretrekkes stadig oftere fremfor selvstendig næringsdrift. Dette er trender og realiteter som Allmennlegefore.ningen må ta på alvor i en fremtid der rekruttering av nye leger til en under.dimensjonert fastlegeordning kan by på utfordringer. Derfor trenger vi foreningsfolk som inntar sine førerposter med klar tanke og rak rygg. Vår oppfordring til lesere og kolleger ved Allmennlegeforeningens 75-årsjubileum er enkel og klar: Ta vare på de tillitsvalgte 1 Tom Sundar LITTERATUR • Harlem OK, østenseI1 Al. Fore11inge11s start og utvikling. Tidsskr Nor Lægefore11 1988 (29B); 108 2573-6. • Christie F, Westin S. Allrnennrnedisin sorn fag. Tidsskr Nor Lægeforen 1988 (298); 108: 2581-5. • Kristofferse11 JE. Fastlegeordni11ge11 -«Do11't Think Twice, lt's all Right»7 UtposteI1 2011; Nr. 4: 10-13. UTPOSTEN 3 • 2013