De skadelige helsetjenestene

De skadelige helsetjenestene . EIVIND MELAND professor ved Inst. for global helse og samfunnsmedisin, Univ. i Bergen og fastlege ved Olsvik legesenter En betydelig del av helse.tjenestene våre er unødvendige, helseskadelige og styres av alt annet enn reelle behov. Dagen etter stortingsvalget var en milepæl innen medisinen, da den første internasjonale konferanse med overdiagnostikk som tema startet i Dartmouth i New Hampshire i USA. Konferansens tittel er tankevekkende: hvordan redusere skadene av for mye helse.tjeneste' Det er et tema som ikke har vært fremtredende i valgkampen, men i fors.kningsmiljøene har det vært en økende opp.merksomhet om dette i de siste ti år. Også Norge var representert ved konferansen. Store forskjeller Det er ingen tilfeldighet at konferansen ble holdt i Dartmouth. Forskningsmiljøet knyttet til deres Institutt for helsepolitikk og klinisk praksis har lenge vært ledende innen forskning på medisinsk ubegrunnede variasjoner innen helsetjenester, med forskeren John Wennberg som den mest fremtredende personen. Hans bok «På sporet av medisinen» burde vært obli.gatorisk lesning for enhver politiker og helse.byråkrat med innflytelse. Utgangspunktet for Wennbergs forskning var funn innen amerikansk helsetjeneste som avslørte formidable variasjoner i forbruk av helsetjenester. Disse forskjellene kunne ikke forklares med ulik sykelighet, ulik alderssam.mensetning eller ulike kvalifikasjoner hos helsepersonell. Kirurgiske inngrep, bruk av diagnostiske metoder, medisinsk behandling til akutte tjenester og medisinsk behandling ved livets slutt varierte med 200 til 300 pro.sent, uten at det hadde noen som helst innfly.telse på helsen. Hvis det var noen sammenheng, viste fors.kningen at det helst var en omvendt sammen.heng med økt sykelighet, dødelighet og mis.nøye med helsetjenestene. Forklaringene som analyseres er verdt å få med seg: Medisinsk overtro For det første mener Wennberg at forskjeller i helsetjenesteforbruk kan forklares av kultu-. reit bestemte popularitetsbølger, en slags UTPOSTEN 6 • 2013 .................... H ELSETJ.E.N.EST.E R..... overtro som oppstår og lever i medisinske miljøer. Den store bølgen av fjerning av mandler for 20-30 år siden og snorkeopera.sjoner for ti år siden er typiske eksempler på slike tjenester med svak eller fraværende me.disinsk nytte. Skulderoperasjoner er et annet aktuelt ek.sempel fra norsk helsetjeneste i dag. Det er sannsynlig at to av tre slike inngrep i Norge er unødvendige og ville kunne vært behandlet med like godt eller bedre resultat med andre metoder. Pasienter bok lyset For det andre gir Wennberg oss eksempler på preferanse-eller valgavhengige helsetjenester der pasienter føres bak lyset, ved ikke å infor.meres tilstrekkelig eller tas med i problema.tiske valg om egen helse. Et typisk eksempel er testing av PSA (pro.stataspesifikt antigen). Det er ingen selvfølge at funn av kreft i prostata skal berettige ki.rurgi-eller strålebehandling. Derimot må pa.sienten vurdere ulemper og fordeler opp mot hverandre, og være en deltakende partner sammen med legen. Dette krever en ny og pedagogisk kultur i helsevesenet, som avviker fra tradisjonell oppfatning i helsetjenesten og i helselovgiv.ningen. Det er ikke nok med informert sam.tykke, og pasientene må anerkjennes som ansvarlige aktører, siden helsetjenesten ikke med troverdighet kan fortelle den enkelte hva som er best. Må tøyle legene For det tredje påviser Wennberg at store res.surser i helsevesenet ødsles til ingen nytte til tilbudsstyrte helsetjenester. I den norske valg.kampen fikk vi inntrykk av at det bør være en målsetting å få bukt med ventelister og legge behandlinger ut på det private marked for å kunne tilby medisinsk berettiget behandling raskt og effektivt. Wennberg forteller at en slik tro på legers kompetanse til sikkert å kunne fastslå hva som er medisinsk berettiget beror på politisk overtro. Forskningen viser at leger fyller alle helsetilbud som finnes på markedet helt uav.hengig av medisinsk berettigelse. Dette er selvsagt et provoserende utsagn fordi vi selvfølgelig må gå ut fra at medisinen er en vitenskapsbasert virksomhet der det stilles krav til indikasjoner for utredning og behandling. Det er bare sant til en viss grad. Wennberg me.ner at en betydelig variasjon i slik virksomhet smyger seg under «radaren» som skal oppdage medisinsk feilbruk av ressurser. Hans forskning på universitetssykehus i USA bekrefter dette. Variasjonene mellom ulike akademiske sentre er like stor og like uberettiget som den variasjon som finnes i samfunnet ellers. Teknologisk hjelp Wennberg er ingen kynisk dommedagspro.fet. Han har forslag til løsninger på de utfor.dringer som helsetjenesten står overfor. Han mener at helsetjenesten må organiseres på en helhetlig måte fra hjemmesykepleie, primær.legetjeneste, sykehjem, spesialisthelsetjeneste og til sykehustjenesten. Han mener at primærlegene må få en koor.dinerende rolle fordi han har tro på at de peda.gogiske utfordringer som helsetjenesten har, best kan ivaretas av en personlig lege med kjennskap og evne til å ansvarliggjøre pasien.ten. Kanskje han har for stor tro på at pasien.tene får egne «medisinske hjem»' Men han har ikke blind overtro på primærlegene heller. Wennberg skisserer hvordan datastøtte og moderne informasjonsteknologi har utviklet programvare for en rekke helseproblemer som kan hjelpe pasienter til åta valg der pasi.entens egne verdier er en del av beslutnings.grunnlaget. Alfobetiseringskomponje Han mener «ansvarlige organisasjoner» må gis budsjettansvar, og de må få beholde deler av det regnskapsoverskuddet de genererer slik at de kan investere i tjenester som er un.derprioritert og som bør utvikles. Politiske myndigheter må være villige til å begrense ressurstilgang og utdanningskapasitet innen helsetjenesten slik at vi kan få en helsetjeneste som skaper mest mulig optimal helse. I norsk politisk ordskifte får en inntrykk av at helse og helsetjeneste er det samme, og at mer helsetjeneste er eneste løsning på helsepro.blemer. Det er det ikke. God helse skapes av kloke valg i utdanningssektoren, i barne-og familiepolitikken og i sysselsettingspolitikken, og avhenger også av at politikere kan formidle realistiske forventninger til helse-og velferds.tjenestene. Derfor trenger vi politikere med mot til å omprioritere budsjettressurser fra hel.setjeneste til andre sektorer og til mer fornuftig bruk enn til unødvendige tjenester. Problemet med norsk helse-og velferds.politikk er at alle partier er grunnleggende enig om helse-og velferdstjenestenes velsig.nelser. Det er på høy tid med en grunnleg.gende alfabetiseringskampanje i hele vår poli.tiske og allmenne kultur slik at vi blir i stand til å akseptere og forsone oss med tanken på at en ikke ubetydelig del av helsetjenestene våre er unødvendige og helseskadelige. Konferansen i Dartmouth var et viktig bi.drag og et viktig signal i denne alfabetise.ringskampanjen. RED. ANM.: Kronikken av Eivind Meland har vært publisert i Bergens Tidende (BT) 4.9.2013 Eivind.Meland@ifs.uib.no UTPOSTEN 6 • 2013