Hjemme på kontoret

Hjemme på kontoret . MORTEN LAUDAL Fastlege i son Da kontoret skulle innredes for en del år siden, var det for meg helt selvsagt at det skulle være «et godt sted å være». Dermed har jeg innredet med konferansebord. Under.søkelsesbenk og en del annet utstyr er for.drevet til et særskilt undersøkelsesrom. Og jeg har hengt opp mange bilder -hvert med sin egen historie og betydning. Det gir meg en slags hjemmefølelse, og det skal jeg fortelle om. I Son var det en gang et «kulturverksted» for barn, en aldeles utmerket innretning til erstatning for SFO. Blant annet produserte barna (begge mine var elever der) bilder, delvis etter modell, delvis kopier av kjente kunstverk. Jeg synes de er flotte. Barna som kommer, ser på dem og skjønner at de kan være laget av barn. De voksne kjenner kan.skje igjen originalen og kommenterer. Og Ingrid Blakstad (sic!) må ha tenkt psykiatri! jeg minnes mine barn og en lykkelig tid, og kan reflektere over hvor mye ett enkelt menneske -Gerd, som drev kulturverkste.det alene i årevis -kan bety for en rekke mennesker i lang, lang tid. Et av bildene kulturverstedet produserte, var en flott collage i format r x r meter. Jeg begjærte den og var tydelig i mine fremstøt om fremtidig plassering, men den «kam.pen» tapte jeg. Det henger nå til glede for meg og andre utenfor legekontoret, nemlig i Catosenterets korridor. Jeg la furtingen bak meg og utfordret min datters klasse: «Lag en diger collage til venterommet, og jeg kjøper med betaling til klasseturkassa!» De tok utfordringen -og i r 5 år har ven.tende pasienter hatt mer enn bare opp.slag fra NAV og organdonasjon å hvile blik.ket på. Jeg er ikke helt fornøyd med at så få kommenterer det. Det ble kanskje litt mørkt...? I mangel på tro på egne barns uinnskren.kede fortreffelighet, søkte jeg også en profe.sjonell kunstner: Ingrid Blakstad har laget en serie i tre bilder som på en utmerket måte illustrerer kropp, tanke og samtale. Ett er med masse armer og ben. Et annet med et svært hode, og det siste viser to indi.vider som interagerer. Bildene gir en fin innfallsvinkel til det fokus jeg ønsker meg når pasientene spør. De illustrerer «alt jeg driver med her», sier jeg da, og får reklamert med en ikke-dualistisk stil og kan invitere til utforskning av tanke og kropp gjennom samtale. Jeg er fornøyd med det grepet -særlig med tanke på at bildene nærmest bare datt ned i reklame fra kunstklubben da kontoret skulle etableres. Utrolig. Men hvoifor er føttene utenfor? Fintfor ham. li UTPOSTEN 8 • 2013 Noen som kunne tenke seg noe bedre? Flere vet at jeg i unge år var speider, men ikke så mange vet at en av favorittene den gang var tauverk. På min r r-års dag lot jeg være å feire så stort, men dro av gårde og avla prøve til knutemerket, mitt første merke. Knutetavla som krevdes laget, er forlengst borte over alle hauger, men i en av mine favorittbyer i Sør-Frankrike selger de moderne utgaver på turistfellene. Umu.lig å stå for den. Son er utpreget maritimt, og barn så vel som voksne liker å se og kommentere. -Om jeg har båt, seiler? Neida, bare tau.et. Mine øyne får fred når tauets krumme linjer kan følges gjennom det jeg har lært heter «urafrikansk hodejegerstikk». Egnet til snøring av sekk -eller kvelning. Jeg har aldri brukt knuten til noe, men den er fin å snakke om. Dessverre har den et helt ordi.nært navn på fransk. Så er det vår frafalne medisinstudentkol.lega, senere suksessfotograf Dag Alveng, som jeg stadig har mye med å gjøre. Vi har hatt transaksjoner av forskjellig slag opp gjennom årene, men en av dem førte til at jeg kom til å bli eier av fem av hans verker. De får dessverre ikke plass inne på konto.ret, og må ta til takke med korridoren uten.for. Litt leit, folk går bare forbi. Men jeg ser på dem hver dag. Det er svaberg, sommer, barn og det gode liv -alt vi ønsker skal ved.erfares våre pasienter. Nå har jeg også rammet inn de to karak.teristiske bildene vi Utpostenforfattere får for innsatsen. De er ennå ikke hengt opp, jeg mangler krokene. Kanskje er det noe freudiansk over dette -de er nemlig også tiltenkt en plass i korridoren, den eneste ledige veggplassen. Jeg synes jo de fortjener bedre. Ennå er det ikke blitt så mange as.sosiasjoner rundt dem, men jeg må jo kun.ne bruke dem til å skryte av at jeg også har skrevet noe. Noe om kultur! Det er det det.te handler om, og derfor liker jeg meg godt på kontoret. Kan ikke huske ikke å ha gledet meg til å komme dit. I motsetning til mange andre, bruker jeg allikevel ikke kontoret som hjem utover ettermiddagen. Jeg tror man blir mer effektiv av å omgi seg med kultur i stedet for medisinske regalier. Og da blir det lettere å glede seg over å komme tilbake. Hjem. . M-LAUD@)DNLINE.ND LEGEKONTORET -VÅRT ANDRE HJEM }:{ TEMA 0 •9jente å være. L TPDS.EN 8 • 2013 M