Jobbing i kriseteam i en middels stor kommune i Nord-Norge

Jobbing i kriseteam i en middels stor kommune i Nord-Norge . ASTRID B. HOLM Kommuneoverlege, Sortland DET ER ROMJUL I 2013. Tulefreden har senket seg over Sortland, en middels stor bykommune i Vesterålen i Nordland fylke. T eg slår på tv og ser på nyhetene. Mannen på skjermen viser et bilde fra Sortland sen.trum, han forteller om en overfallsvoldtekt av en ung kvinne på Sortland, gjernings.mannen er ikke tatt og politiet jobber hard for å finne den skyldige. Noe slikt har aldri skjedd før i vår by. Det ligger an til mye angst og uro blant befolkningen, og et ungt menneske har opplevd en livskrise. Dette blir en jobb for kommunens kriseteam. Da.gen går til noen telefoner, avtaler om mø.ter og videre oppfølging, alt etter planlagte prosedyrer. Vi i kriseteamet føler at vi har kontroll, at vi gjør en bra jobb. Slik har det ikke alltid vært. SIDEN 1995 HAR JEG JOBBET som fast.lege på Sortland, en kommune med ro ooo innbyggere. I januar 2009 ble jeg i tillegg kommuneoverlege i en deltidsstilling, da overtok jeg samtidig ansvaret for krisetea.met. Vi var en tilfeldig «gjeng» med folk, en prest, et par psykiske helsearbeidere, en helsesøster og kommuneoverlegen som kaltes kriseteamet. Vi møtte aldri i «freds.tid», og hadde heller ingen plan for hvor.dan vi skulle arbeide som team. Frustrasjo.nen min over manglende system og struktur på vårt oppdrag, økte i takt med henvendelsene til teamet. Vi ble etterspurt stadig oftere, og jeg følte at vi ikke gjorde noen god jobb. Vi fikk til og med negativ omtale i et avisoppslag etter en hendelse hvor vi be etterspurt. Slik kunne vi bare ikke ha det! Tiden var overmoden for for.nying og modernisering av kriseteamet. Et.ter å ha tryglet og bedt, mast og forklart ovenfor kommuneadministrasjonen, fikk vi endelig i 201 r satt av tid til å jobbe struk.turelt med teamet, både organisatorisk og faglig. 22. juli hendelsen i 2orr bidro til mye fokus på kriseberedskap i kommune.ne, dette hjalp også oss i prosessen med struktur på teamet. T eg kan i dag med stolt.het si at Sortland kommune har et velfun.gerende kriseteam. VI VALGTE FØRST Å UTVIDE antall med.lemmer og yrkesgrupper. Vi ønsket spesi.elt helseleder representert, dette gjorde be.slutningsprosessene mye enklere. Skolene måtte også være med for å få et best mulig tilbud til barn og unge. I dag er vi til.sammen ti medlemmer. Tre fra avdeling psykisk helse, en kreftsykepleier, to pre.ster, en helsesøster, oppvekstsjefen, helse.sjefen og kommuneoverlegen. En sykeplei.er fra avdeling for psykisk helse er valgt til leder. Hovedtyngden av ansvaret ble der.med flyttet til avdeling for psykisk helse, som etter min mening er det rette stedet. Lederen er den som primært kontaktes av andre etater når våre tjenester ønskes. Det er vanligvis politiet, brannvesen eller lege.vakten som ringer. Lederen kaller da med.lemmene inn til møte dersom hendelsen er av et slikt omfang at teamet trenger å hjel.pe til. De som har mulighet til å møte mø.tes, vi diskuterer hendelsen og det vi har av opplysninger så langt, deretter fordeler ar.beidet videre mellom oss. Vi har ikke vakt, men med såpass mange medlemmer er det alltid noen som kan stille ved behov. MIN ROLLE som kommuneoverlege er å være medisinsk faglig veileder. T eg koordi.nerer også kontakten med fastlegene når dette er nødvendig. Etter r 8 år som lege i kommunen kjenner jeg mange av innbyg.gerne, og det er ofte en fordel i krisesitua.sjoner. Allikevel har jeg vanligvis ikke len.ger den første kontakten med krise. rammede, så fremst de ikke står på min fastlegeliste. Det synes jeg er en fordel fordi det kan være vanskelig, etter nær kontakt i en livskrise, å få personer som ikke står på min fastlegeliste, til å skjønne at jeg etter krisen ikke kan fortsette som deres fastle.ge. Vi har markedsført teamet med egen link på kommunens hjemmeside. I tillegg har vi informert interkommunal legevakt, brannvesen og politi om hvordan de kan kontakte oss. I løpet av de siste tre årene har vi hatt ro-r 2 hendelser pr år. Vi har ut.arbeidet en folder med informasjon og tele.fonnummer som vi har med ut når vi mø.ter folk i krise. Den gjør det lettere for brukeren å få tak i oss i ettertid. De tre med.lemmene fra psykisk helse i kommunen, er sentrale i teamet. Disse tre medlemme.ne er også de som har de fleste oppfølgings.samtalene med de rammede. Når det er barn involvert er også helsesøstrene og skolen, samt BUP, tette samarbeidspartne.re. Det samme gjelder prester, fastleger og VOP. Vi har vi alltid en tre måneders opp.følging av de som har hatt kontakt med oss i kriser. Da ringer den av oss i teamet som har hatt mest kontakt med de rammede og spør hvordan det har gått med dem, om de er fornøyd med den oppfølgingen de har fått og evnt fortsatt får. Tilbakemeldingen fra de berørte er at mange setter pris på denne oppfølgingssamtalen. I «FREDSTID» MØTES TEAMET fem ganger i året. Da legger vi planer og disku.terer hendelser, disse møtene er med på å gjøre oss mere sammensveiset som grup.pe. De fleste av oss er ikke til daglig på samme arbeidsplass, så kjennskapen og tryggheten til hverandre, skapes gjennom slike faste møter. Kriser rammer ofte på tvers av kommu.negrenser, og vi har derfor tatt kontakt med de nærmeste nabokommunene og fått til regionale samarbeids møter. Vi har også arrangert kurs for andre kriseteam i Vesterålen. Slik har vi skapt et kriseteam som er trygg på seg selv, hverandre og jobben vi skal gjøre for befolkningen i vår kommu.ne. . ASTRIDBHDLM@)GMAIL.CDM Høsten 2or3 hadde vi lokal.avisen på besøk hos kriseteamet, det gav oss verdifull markeds.føring og positiv omtale. 11•• UTPOSTEN 2 • 20141