Internasjonalt hjelpearbeid: Rapport fra oppdrag på Filippinene etter Yolanda

INTERNASJONALT HJELPEARBEID inspirerende arbeid med enkle hjelpemidler og godt tverrfaglig samarbeid I disse dager er det flere norske leger, sy.kepleiere og annet helsepersonell som jobber for å bremse Ebola-utbruddet i Sierra Leone. Utposten forsøkte å kom.me i kontakt med allmennleger, som hadde deltatt i internasjonalt hjelpear.beid, og fant tre leger som alle hadde jobbet for Røde Kors på forskjellige opp.drag i utlandet. Silje Longva Todnem er spesialist i allmennmedisin og jobber nå på Bergen Legevakt. Hun har vært på fire oppdrag, to ganger på Filippinene og to ganger i Nigeria, for Røde Kors. Hun forteller at arbeidsgiver har strukket seg langt og tilrettelagt for at hun skal kunne reise ut. De har skaffet vikar og gitt henne permisjon på kort varsel. Røde Kors har dekket lønnen når hun har vært ute. -Arbeid i felt kan både være svært krevende og til tider frustrerende, men aller mest er det enormt lærerikt og kjekt! Det er et privilegium å få møte spennende og flinke mennesker fra hele verden, både fra lokalbefolkningen der vi jobber og blant kollegaer, sier Todnem. Utposten hadde problemer med å fin.ne fram til allmennleger, som hadde vært «ute». Vi ble tipset om flere syke.husansatte leger og mange sykepleiere, men få allmennleger. Anne H. Davidsen er allmennlege i Alta, og Harald G. Sun.de er tidligere allmennlege, men nå me.disinsk fagsjef i Finnmarkssykehuset. Nils Kolstrup er både allmennlege og forsker, og han har tidligere jobbet flere år som lege i Tanga i Tanzania. Alle tre har gitt oss noen innblikk i livet som lege og internasjonal hjelpearbeider, og hvordan man kan få det til med begrensede ressurser. Kanskje de kan inspirere flere allmennlegertil å reise ut? Silje Longva Todnemhar vært på fire utenlands.oppdrag. . HARALD G. SUNDE MedisinskfagsJef, Finnmorkssykehuset Artikkelforfatteren har arbeidet som allmennlege i ca 25 år, men har de siste tre årene hatt jobb som medisinsk fagsjef i Finnmarks. sykehuset Han har latt seg verve til lege for utenlandsarbeid gjen. nom Røde Kors. Hans første utplas.sering var en måned på Filippinene i januar-februar 2014. Yolanda De får navn etter kvinnfolk, disse uregjer.lige stormene som herjer med folk og deres hjem. Kanskje litt urettferdig, ettersom kvinner tradisjonelt er de som setter sin ære i å holde hus og hjem i orden. Men i hvert fall ble den døpt Yolanda, den stormen som kom ute fra Stillehavet et sted den 8. november 2013 og feide inno.ver østkysten av den sørlige del av de filip.pinske øyer og derfra videre i nordvestlig retning. Med stormer følger også bølger, og når befolkningen bor tett og kystnært, får naturlig nok slike stormer store konse.kvenser. Det er anslått at ca 6000-ro ooo mennesker døde i stormen. Det som var mer påfallende var de voldsomme materi.elle ødeleggelsene Yolanda medførte. Hus var blitt slått til pinneved i store områder, biler er knust, båter er løftet langt inn på land. Ødeleggelsene på hus og hjem på Fi.lippinene var langt større her enn hva til.fellet for eksempel var da et jordskjelv ram.met Haiti for fire år siden. Det er anslått at ca fire millioner filippinere ble hjemløse som følge av Yolanda! ICRC Den internasjonale Røde Kors komiteen, ICRC, bestemte tidlig at man måtte gi be.folkningen i de berørte områdene forster.kede helsetjenester. Dette skjedde etter at den filippinske regjeringen hadde anmo.det ICRC om hjelp. Det ble da bestemt, blant flere andre tiltak, at det skulle settes opp et midlertidig feltsykehus i Basey. Om.rådet har en befolkning på ca 40 ooo. Fra før fantes det i byen et allmennlegekontor med en til to leger og et lokalsykehus. Sy. fil UTPOSTEN 1 • 20151 på Filippinene etter Yolanda ' . uten leid inn ca 20 filippinske sykepleiere. I tillegg kom annet innleid personell på ca 30 (vakt, renhold, transport osv). Stemnin.gen mellom personalet var usedvanlig god. Alle syntes å samarbeide godt, vi gjorde et godt kollektivt arbeid for å gjøre hverandre god og bruke hverandres sterke sider. Sykehuset hadde et akuttmottak/polikli.nikk, en intensivavdeling med plass til fem pasienter, en sengepost for voksne og en sengepost for barn med plass til åtte pasi.enter på hver post, samt en isolasjonsavde.ling med plass til to pasienter. Hver avde.ling eller post var et eget telt. Sykehuset inneholdt også operasjonsavdeling, rønt.genavdeling, apotek, et lite kjøkkentelt og et administrasjonstelt. De innlagte ble tilsett av sine pårørende, og disse overnattet som oftest på sykehu.set, så det kunne være ganske trangt om plassen i perioder. Sykehuset var ikke operativt før måneds.skiftet november/desember, med andre ord tre uker etter Yolanda. Dette var naturlig nok for seint til å kunne håndtere de akutte tilfellene etter stormens herjinger. Imidler.tid fikk vi fortsatt inn etterskader, dvs sår.og kuttskader som følge av stormen. I til.legg var det mange barn og voksne som skadet seg på søppel og skarpe metallkan.ter som fløt overalt. Sykehusets viktigste funksjon var å gi Basey-området en funge.rende helsetjeneste i påvente av at den lo.kale helsetjenesten fikk reetablert seg. Slike feltsykehus, også kalt ERU (Emergen.cy Response Unit), blir vanligvis etablert med tanke på å stå i maksimum fire måne.der. Man regner i utgangspunktet med at det lokale helsevesenet i løpet av fire må.neder etter en naturkatastrofe skal ha hatt tid til å gjenoppbygge seg, slik at ERUen da kan pakkes ned. Aktiviteten ved slike feltsykehus kan grovt sett deles opp i tre faser: 1. Oppbyggingsfasen, der sykehusteltene settes opp og alle strukturer i leiren plas.seres. 2. Driftsfasen, der man har fullt fokus på pasientbehandling. 3. Nedtrappings-og avslutningsfasen, der man planlegger nedtrapping og avslut.ning i nært samarbeid med lokalt helse.vesen og myndigheter. Da jeg ankom ERU i Basey hadde sykehu-set vært operativt i en drøy måned. Allere.de da så vi at behovet for våre tjenester var begynt å avta. Lokalsykehuset hadde dess.uten fått taket reparert, om enn midlerti-dig. Vi beveget oss således fra driftsfasen over i nedtrappingsfasen. Men det betød ikke at jobben var gjort. En ERU tas vanlig-vis ikke hjem til Norge etter at jobben er gjort. Snarere prøver man å finne verdige mottakere for alt utstyret, slik at Røde Kors kan styrke det lokale helse-og sosialsyste-met med utstyr. Og det var naturlig nok mange som meldte sin interesse når til dels . avansert medisinsk utstyr til verdi av flere millioner skulle deles ut. I UTPOSTEN 1 • 2015 .fl INTERNASJONALT HJELPEARBEID FOTO: HARALD G. SUNDE Yolandasherjinger tilhøyre, lokal business-etablering iform av en kiosk til venstre. FOTO HARALD G suN. E Om legearbeidet Basey-området på Filippinene er et fattigområde. Folk bor i små hytter, og mange bodde midlertidig i telt gitt av FN etter Yo.landa. Folk bor svært trangt, og mange av de sykdommene vi fikk til behandling var et resultat av nettopp fattigdom og trang.boddhet. Min jobb bestod i åta meg av akutt inn.komne pasienter, og behandle dem -enten poliklinisk eller legge dem inn og ta ansvar for dem mens de var innlagt. Følgende tilstander var dominerende: • Astma. Ikke så rart når mat lages over åpen ild i en liten hytte. • Luftveisinfeksjoner; mye av samme år.sak. • Diare; også dette ofte en følge av fattig.dom og trangboddhet • Byller og hudinfeksjoner; dels etter Yo.landa, dels etter å ha blitt påført sår av skarpe metall-og glassgjenstander som fortsatt lå overalt. • Infeksjonssykdommer av ukjent årsak. Glem CT, glem MR, glem avansert lab-støt.te. Her måtte man stole mye på klinisk blikk. Vår lab bestod av CRP, urin stix, samt hurtigtest for Dengue feber (et mygg-over.ført virus som gir en kraftig influensa-lik.nende sykdom). Vi hadde også vanlig rønt.gen og pulsoksymeter. Det jeg savnet mest var naturlig nok mikrobiologisk lab for alle infiserte byller og sår. Her ble det å sky.te med bredspektret antibiotika; særlig når de fleste akutte abdomener var PID (Pelvic Inflammatory Disease), og enhver høy fe.ber måtte ses på som en truende sepsis-til.stand. Vi hadde godt med antibiotika, både ta.bletter og til intravenøst bruk, og vi hadde nok intravenøse væsker. Vi så naturlig nok også en del langtkom.ne kreftsykdommer, der pasientene i Norgeville fått omfattende behandling, men der vi bare måtte si «Sorry, Mam/Sir, her er det in.genting vi kan gjøre». Å gi slike beskjeder strider jo mot alt det jeg har gjort av legear.beid tidligere, og kjennes ikke godt. I det hele tatt er det ikke helt enkelt å komme fra Norge med mye faglig kunnskap og godt ut.styr til en by som ikke har hatt slik tilgangtil utstyr og kompetanse, og som heller ikke kommer til å ha det etter at vi har pakket sammen og reist hjem. I hvor stor grad skul.le vi som Røde Kors-sykehus prøve åta unna alt som kommer på døra av sykdom? Skulle vi la vår kirurg operere alt som meldte seg, Det internasjonale Røde Kors sørget for reint vann, et viktig bidragfor å forebygge vannbårne epidemier. eller ville vi da være med på å øke befolk.ningens forventning til helsetjenester, slik at det faktisk ville oppstå et tomrom og en misnøye etter oss etter at vi hadde dratt? Det er etiske sider ved å være helsearbeider fra Vesten som ikke alltid er så lette å vurdere. Journal ble skrevet for hånd; ordinasjo.ner på venstre side av arket, journal på høyre. Pasienten hadde selv ansvar for åta vare på og medbringe journal og røntgen.bilder, med andre ord ingen arkiverings.pro blemer for sykehuset!! Nattevaktene tilbrakte jeg sovende i ad.ministrasjonsteltet under myggnetting. Noen vekkinger per natt ble det, men da var det kort vei tilbake til senga etter at problemet jeg var blitt vekket for var løst. Et problem for vaktlegen var den lokale kirken, ca 50 meter unna, som tydeligvis var av den oppfatning at vakthavende lege hadde behov for katolsk messe kl 05; dette Resultat av Yolandasherjinger sammen med telt fra internasjonale hjelpeorganisasjoner var et vanlig syn i Basey-området. FOTO HARALD G. suN. E fil UTPOSTEN 1 • 20151 INTERNASJONALT HJELPEARBEID FOTO: HARALD G. SUNDE Feltsykehuset i Basey var satt opp i en sportshall, med tak som beskyttet oss mot regn og sol. rnm HARALD G suN. E ble jeg minnet på med klokkeklang kl morgenmessen kringkastet fra høyttalere slik at også vakthavende lege fikk ta del i gudstjenesten. Livet som delegat Vi var en internasjonal gjeng som jobbet for det internasjonale Røde Kors. Vi var folk fra Rwanda, Sri Lanka, Island, Kroatia, Australia, Hong Kong, Singapore og Sveits. Arbeidsspråket var engelsk. Engelsk er også et offisielt språk på Filippinene og be.herskes av mange. Vi hadde arbeid fra mandag til lørdag, kl 08-16. Vi var fire leger, og det ble firedelt døgnvakt. Grålysningen var i 5-6 tida. Frokost ble Den katolske kirke spiller en stor rolle ifilippiner.nes liv, også for leger. Her den katolske Erke.engelen St. Mikael-kirken i Basey fra I 768. sykehuset kl 07. 30. Lunsjen lagde vi selv på sykehuset; det gikk i knekkebrød, «Rett i koppen» eller frysetørret «Real turmat». Vi jobbet til kl r6, og dro deretter tilbake til leiren. Dagslyset forsvant rundt kl r 8, og vi fikk middag kl 18.30. Middagsmenyen var grei: Ris med fisk, ris med svinekjøtt, ris med kylling, ris med «corned beef», ris med suppe eller ris med hvitløk. Etter mid.dagen hadde vi allmøte som ble ledet av kontingentens administrative leder. Det var portforbud mellom kl 20 og 05. Røde Kors-arbeid i forskjellige katastro.feområder var ofte samtaletema rundt bor.det på kveldene. T eg var selv førstereisgutt og hadde lite å skryte av. Andre hadde vært i Darfur da krigen herjet der, i Pakistan Artikkelfoifatteren fikk prøve finsk sauna på ro grader nord. Artikkelfoifatteren til venstre og Kimmo fra Tampere til høyre (eller omvendt). FOTO: HARALD G. SUNDE mien i Sør-Øst-Asia for noen år siden eller på Haiti etter jordskjelvet der. Det var mye interessant å høre og lære fra mine erfarne kolleger. I leiren hadde vi verken TV eller inter.nettilgang. Sporadisk kunne vi sende sms, men jeg klarte ikke å motta sms i leiren. Så når middagen var spist og allmøtet av.holdt, ble øyelokkene tunge. T eg køyet van.ligvis mellom kl 21 og 22, når dagslyset forsvant ble jeg stuptrøtt! Saunaen i Balangiga En dag fikk jeg være med en ICRC-delegat på reise rundt på øya, der vi besøkte for.skjellige helsesentre og sykehus som var rammet av Yolanda. Avslutningen på turen gikk med til å hilse på våre Røde Kors-kol.leger i Balangiga; en landsby et par mil øst for vårt leirområde, der Finsk Røde Kors drev et primærhelsetjenestekontor. Som ellers i Røde Kors systemet er det en rekke nasjonaliteter på et slikt helsesenter; her var det folk fra Island, Singapore og selvføl.gelig Finland. «Tervetuloa» var det første ordet jeg hørte; det var hyggelig å høre finsk igjen og bli ønsket velkommen på vårt nabolands språk. Deres velkomsthil.sen ble besvart av meg med «kiitos, seam.ma» som betyr omtrent «takk i like måte», hvoretter vi gikk over til engelsk. Ryktene om at de hadde satt opp en sau.na hadde allerede nådd meg, og bortsett fra . at jeg var nysgjerrig på å se deres felt-helse- I UTPOSTEN 1 • 2015 .fl INTERNASJONALT HJELPEARBEID senter, var jeg naturlig nok like nysgjerrig hytte med sin familie, noen hundre meter gangfunksjon vil han ha resten av livet, men på å se badstua. Kimmo-en akuttsykeplei.utenfor Basey sentrum. Han hadde vært med den treningen og de hjelpemidlene han er fra Tampere -var raus nok til å tilby meg uheldig da han våren 2013 pådro seg en hadde fått, vil han forhåpentligvis klare å saunabad, og etter bare en halvtimes opp.stygg ryggskade etter å ha blitt kjørt ned av fungere bra tross sine handikap. varming var badet klart. I ventetiden ble en motorsykkel. Etter skaden ble han pleiet det servert finsk «Presidentti»-kaffe, noe hjemme i form av sengeleie i åtte måneder, som høvet seg for en republikaner! og han var i dårlig forfatning da han ble tatt Folket Når Finsk Røde Kors setter sammen utstyr med til Røde Kors' feltsykehus i Basey. Han Ellers var det utrolig inspirerende å opple.til arbeid i felten, er det en selvfølge at det hadde da et stort liggesår på ryggen og han ve Filippinernes pågangsmot. Hvor enn jeg pakkes en egen sauna-modul. Innholdet be.var sterkt svekket i beina. Ryggskaden etter gikk så jeg tegn til gjenoppbygging. Søppel står av en elektrisk ovn med steiner, benker trafikkulykken hadde gitt en ryggmarks.etter Yolanda ble ryddet og kjørt vekk, nye i to sittehøyder og eget telt. Teltet var delt i skade som gjorde at funksjonen i beina var hus ble satt opp, små salgsboder ble eta.to; badstue i den ene delen, dusj og vask i svekket. Sengeleie i åtte måneder hadde blert, elektriske stolper ble satt opp og fis.den andre delen. Nedkjølingen gjorde man ikke hjulpet situasjonen noe særlig. kebåter ble bygget. Tross manglende ut.ute. Så her i Balangiga, på ti grader nordlig Etter to måneder var mye endret: Ligge.styrspark og mye manuelt arbeid var bredde, hadde altså finlenderne etablert sin såret blitt stelt, slik at det var så godt som befolkningen imponerende arbeidsomme, egen lille lokale saunakultur. Det ble fyrt grodd. Videre hadde han fått regelmessig energiske og optimistiske. hver kveld, og legen fra Singapore hadde al.fysioterapi, og han var blitt utstyrt med en lerede blitt en ivrig saunabader. spaserstokk med fire bein. Han hadde der. Det var ikke gradestokk i teltet, men jeg ved fått mye av gangfunksjonen tilbake. Oppsummering vil anta at vi kom opp i ca 55 grader. Med Han hadde også fått en sykkel som han Hva vil jeg vektlegge av personlige erfarin.mye vann på steinene ble det utmerket skulle trene på, og bruke til å forflytte seg ger etter en slik arbeidsmåned? badstuetemperatur, og svetten drev av oss mellom hjemmet og skolen. • Et inspirerende samhold mellom delega.begge. I mangel på Lapin Kulta ble jeg ser.Mario ble skrevet ut fra sykehuset, utstyrt ter og andre ansatte på sykehuset. vert den lokale St. Miguel; en utmerket er.med sykkel, skoleryggsekk og skolebøker. • Det interessante ved å arbeide i et annet statning! Noen dager seinere tok jeg en tur oppom den land, med et annet språk, fremmed kul. lokale barne/ungdomsskolen for å se hvor.tur, en annen infrastruktur og med enkle dan det stod til med ham. T eg fikk besøke Ma.tekniske midler. Maria ria i klasserommet sammen med sine klas.• En dyp beundring over det filippinske Det sies at et hvert feltsykehus får sin mas.sekamerater. Det var flott å se ham sammen folkets evne til å reise seg opp og se fram.kot. Vår maskot var Maria, en ganske vanlig med alle kompisene. Livet hadde tydeligvis over, det som på godt nordnorsk kalles spedbygd r 3-åring fra Basey. Han bodde i en begynt å normalisere seg for Mario. Nedsatt «å stå han av»! . HARALD. GUNNAR.SUNDE@)FINNMARKSSYKE HUSET.NO Hva skal til for å bli Røde Kors delegat? Ble du inspirert av denne artikkelen? For å bli godkjent delegat kreves intervju, helsesjekk, diverse e-lærings-kurs, samt to kurs av en ukes varighet på Røde Kors' leir «Eidene» på Tjøme. Les mer på https://www.rodekors.no/vart-arbeid/lnternasjonalt-arbeid/delegat/delegat-i-nodhjelpsoperasjoner/